31. august er datoen. Datoen dattera mi skal til Rikshospitalet. Men nei da, ikke for operasjon, den datoen har vi nemlig ikke fått enda. Ikke tror jeg de vet det heller der inne. Iallefall kunne ikke jentungen i telefonen svare på det. For det var jo på en helt annen avdeling måtte jeg skjønne ..
Skjønne og skjønne! Herregud, jeg skjønner ingen ting! Jeg skjønner ikke en gang at de ikke kunne ta denne samtalen i forbindelse med innleggelsen. Dagen før eller noe .. For å reise en hel dag bare for å få en halvtimes samtale (joda, det visste faktisk stemmen i telefonen, det var alltid en halv time) med legen, det høres for meg helt tullete ut. Men det var bare sånn det var. Helt etter forskriftene. Alle gjorde det, fra Kautokeino og alle andre bortgjemte plasser i landet vårt, om de ikke hadde vært her inne for et eller annet tidligere. Så om min datter hadde vært på Rikshospitalet med for eksempel vondt i et bein en gang, da hadde ho tydeligvis sluppet å inn til denne teite samtalen.
Legen ville alltid se pasienten først. Javel, hvorfor det da? Har de trynetillegg også der inne? Så den som ser flottest ut vinner .. Aaaaargh! Jeg er så forbanna! Og det har jeg vært en stund nå. Forbanna og fortvila om hverandre. Sykt irritert på merkelige rutiner og mangel på system. En skal jaggu med være frisk og oppegående for å bli syk i dette landet!
Om samtalen ikke kunne gjøres over telefon? Nei, det var ikke slik det foregikk! Og infoen kunne ikke sendes i posten heller. Det var helt utelukket. Mail? Nei, sånne nymotens greier er det ingen sykehus som stoler på. Det visste jeg jo forsåvidt fra før av. Det har noe med personvern å gjøre. Men hvis nå denne personen det gjelder går med på det .. tenk så kjapt og greit det kunne blitt ordna da!
Skulle ho ta noen nye prøver mens ho var der inne? Neida, det trengte de ikke. For alle prøvene hadde de jo tatt på sykehuset her i byen. Men hvorfor kan ikke den infoen skje her da, hos de som tross alt har både sett og testa ho i timevis? Vel, det var bare sånn systemet var måtte jeg skjønne .. Så altså, en halv times samtale er det vi skal inn for. En jævla halvtime!!
Hadde ikke dattera mi ringt selv, ville vi sikkert ikke hørt noe enda. Det var da de fant ut at de ikke hadde mottatt begge prøvene. Bare den ene var dukka opp. Næmmen jøss! Og den andre, nei, ikke vet jeg hvor den har ligget disse to månedene, og jeg er tydeligvis ikke aleine om det. Men jeg har jo mine tanker da. Om en haug på et skrivebord hos en eller annen som tok ferie .. Vikarer har de sikkert ikke råd til. Eller så hadde de kanskje noen vikarer fra andre land i verden, som ikke skjønte språket, og dermed bare lot det ligge.
Men herregud da! De visste jo at det ble tatt to prøver, det var jo de selv som sa hva de skulle ha – og at de hasta. Hvorfor er det da ikke et eneste menneske der inne som kanskje skjønner at den ene fortsatt mangler, og får purra på det. Nøster opp i kaoset og finner ut hvor den har tatt veien … Nå er den kommet til rette, men det skulle jo bare mangle. To måneder!!! Fra det ene sykehuset til det andre .. skulle tro de hadde sine egne budbringere som gikk til fots!
Imens går min datter sykmeldt på tredje måneden. Hvordan det er å gå slik å vente, kan vel ingen som ikke har vært i samme situasjon sette seg inn i. Jeg synes jo til og med det er ille. Her har vi gått hele sommerferien å venta og venta, ikke turt å reise vekk. I tilfelle ho fikk en time. For mamma kan jo ikke være på ferie når arvingen skal operere vekk en svulst i hodet. Det er bare sånn det er.
Ho sliter litt. Har mye vondt i hodet og å være aleine med ei datter på snaut fire er jo heller ikke så enkelt akkurat nå. Heldigvis er barnehagen åpna igjen, dessuten har barnefaren vært helt fantastisk til å ta sin tørn. Selv om de ikke er sammen lengre. Men etter forholdene takler ho det, utad, ganske bra. Men jeg vet mer enn ho vil si, jeg er jo tross alt mamma, og mammaer kjenner sine egne unger mer enn noen andre. Uten at ting blir sagt.
Jeg blir fortalt at helsevesenet her i landet er fantastiske. Joda, de har sikkert kompetansen i orden og alt det der. Men de burde absolutt hatt sin egen Hellstrøm til å ordne opp i resten. For systemet er det noe alvorlig feil med. Ikke bare er det tungrodd, jeg er ganske overbevist om at det ikke finnes! Mangel på system er det de lider av. Effektivitet er et fremmedord.
Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å snakke sammen? Kommunikasjon. Halloooo!! Hvorfor kan ikke to avdelinger samarbeide, slik at det hadde holdt med en tur inn hit. Det hadde spart både helsevesenet og oss for både tid og penger.
Jeg håper for Guds skyld at denne svulsten er godarta. Slik de mener. For tenk om .. tenk om de har tatt feil. Tenk om min datter går her måned etter måned med en svulst i hjernen, åsså viser det seg at den burde ha vært fjernet for flere uker siden .. Jeg grøsser ved tanken, og krysser alt jeg har for at det snart er over dette her. At vi slipper å vente i månedsvis på resten, selve inngrepet.
Vi vet ikke en gang resultatet av de siste prøvene. MR-avdelingen ved Sørlandet sykehus sier fastlegen skal informere om det, og at papierne ble sendt dagen etter prøvene ble tatt. Fastlegen har ikke mottatt noe. Og sånn går uke etter uke mens den ene skylder på den andre, og omvendt.
Den som maser mest kommer først i køen, sier folk. Hallo, hva tror du vi har gjort alle disse ukene. Både min datter og jeg. Vi ringer og maser og maser enda litt til. Men hjelper det noe? De stakkars menneskene som tar telefonen de har jo iallefall ikke peiling. De kan ikke svare på annet enn at det er slik normalen er .. vi har hatt ferie .. nei, vi vet ikke hvor den siste prøven tok veien før den kom til rette igjen her hos oss .. jada, det tok et par måneder, det er bare å beklage ..
