ALT SER BRA UT! Vi har fått resultatet etter siste MR. Alt som ikke hadde noe i hjernen å gjøre er vekk. Hipp hurra, jippi og gurimalla så letta og glad jeg er. For en fantastisk beskjed å få. Jaggu godt jeg var kommet meg hjem fra jobb, for siden den samtalen har tårene bare fosssa ut. Gledestårer i bøtter og spann. Sminke og linser skvetter veggimellom og jeg er så glad, så glad, og så ufattelig takknemlig for at det har gått så greit.
Det er en frisk 28-åring som skal feire bursdagen sin på hytta denne helga. Og for en grunn til å feire da! Enda bedre enn at ho “bare” hadde kommet seg gjennom operasjonen og fortsatt var i live. Aldri har det vel vært en bedre grunn til å ta en fest. Noe jeg også skulle ha gjort, om det ikke var fordi mine to barnebarn skal sove her fra i morra til søndag. Mens foreldrene feirer.
Til og med værgudene er på deres side. Kan det bli mer perfekt?
Jeg ønsker deg som kikker innom en fantastisk god helg. Min blir garantert den beste på veldig, veldig lenge .. og tusen takk til alle dere som har hatt oss, og ikke minst hovedpersonen, i tankene de siste halvannet årene. Det har vært en tøff tid. Nå kan vi igjen begynne å glede oss til dagene som kommer, uten den skyggen av usikkerhet og redsel som har fulgt oss i alle disse månedene.
Jeg er så letta at jeg ikke helt klarer å sette ord på det, men jeg er sikker på at du skjønner hva jeg mener likevel .. :o))
Den aller nærmeste stranda var veldig tett befolket. Om jeg ikke tar helt feil het den Mango Beach. Det lå også en nattklubb her nede som gjorde sitt til at det var temmelig livat til alle døgnets tider. Men så lenge vi holdt vinduene på rommet lukket om natta så var det ikke noe problem.
Brådypt og enorme bølger gjorde at snuppa ikke kunne bade aleine. Ikke engang helt i vannkanten. Men det er jo det minste problemet når en har ei mormor som elsker å bade! ;o) Dessuten var det en nødvendighet å dyppe seg rett som det var. Gradestokken viste mellom 30 og 34 grader, i skyggen. Lurer på hva det egentlig betyr i sola?
Her er ei som var veldig fornøyd med turen. Men ho hadde bare som mål at ho skulle til en “syden” der det var varmt både i lufta og i vannet. De var nemlig en tur til Mallorca i mai og det var det alt for kaldt til både sommerkjoler og badetøy.
Nå begynner det å likne noe! Det gjelder bare å bevege seg litt vekk fra mylderet. Vi kunne se bortover her fra terrassen og fant ut at vi skulle sjekke ut den stranda heller. Og det var straks mye bedre. Ingenting å ligge på, men det gikk helt greit med bare håndkleet også. Vi kom tidlig, så det var bare noen få albanske familier her nede den første dagen. Pluss to ekstremt tålmodige fiskere som delte på ei fiskestang i fem lange timer uten å få mer enn et par småfisk. Må si jeg beundret den utholdenheten.
Etter en hel dag på dette viset var det ikke grunn til å klage på noe .. Men neste dag var vi visst akkurat litt for seint ute til å få plass her. Dermed måtte vi gå enda litt lengre vekk fra sivilisasjonen. Vi passerte et fantastisk flott hotell, de hadde ikke mindre enn tre badebasseng så det var få av de som bodde her som drista seg ned på rullesteinsstranda. Flotte stein forresten, skulle gjerne hatt med et lass eller to av dem for å pynte opp i hagen ..
Denne siste passen så jo litt mer uoppdaga ut. Iallefall for tilreisende som oss, og spesielt om en bare så ut over havet. Vi lå rett ved en elvemunning, så vannet var litt kaldere her, og det var tydeligvis også en egnet fiskeplass. Fiskene de fikk var ikke stort større enn akvariefisk, så ikke vet jeg hva de skulle med dem. Uansett var de nok tilnærma ferdig kokt når de kom hjem utpå kvelden, etter å ha ligget i ei avkutta femliterskanne i solsteiken hele dagen.
For å komme til disse strendene måtte vi klatre litt både her og der .. Noen strandpromenade var det ikke snakk om her. Ei heller en skikkelig vei. Men det er altså under konstruksjon, som resten av Saranda. Om et par år er det sikkert ikke til å kjenne igjen. :o)
Sea Side Saranda var et fire eller femstjerners hotell. Alt etter hvor en fant omtalen.. Det var flott og forseggjort, med fine rom og en fantastisk takterrasse. Noe badebasseng fantes ikke, ei heller ei hotellstrand. Men det var ikke lange biten til ei annen overfylt hotellstrand. Og nå begynner vi å innse at de vi prata med i Kavos muligens hadde litt rett .. men de aller fleste menneskene vi traff var kjempehyggelige og blide selv om de ikke kunne så skrekkelig mye mer engelsk enn det absolutt nødvendige for såvidt å gjøre seg forstått. Men det er jo det minste problemet egentlig. Fins jo både fingerspråk og kalkulator hvor en kan vise f.eks. hva prisen er .. 😉
Ingen bookingavgift sto det på booking.com. Men det kom helt an på hvordan du betalte. Dro du visaen la de på 2,4 prosent. Og disse prosentene måtte betales kontant i euro. Sannsynligvis fordi det ikke skulle bli registrert noen plasser. Når jeg tenker meg om så sto det ikke noe om disse euroene på kvitteringa heller. Småpenger for oss, en hel formue for han som satte i resepsjonen. Han forklarte og forklarte, men måtte til slutt finne frem betalingsterminalen, før han igjen forvissa seg om at jeg hadde skjønt at det ble et tillegg for kortbetalinger. Minibankene befant seg kun i sentrum og da vi hadde forsøkt oss i tre av dem uten å klare å få ut annet enn LEK gav vi opp.
Det var ca. 10-15 minutters kjøring inn til selveste byen. Alt ettersom hvor mye trafikk det var. Og kø, tuting og rushtrafikk var det døgnet rundt. Det uoppdaga reisemålet jeg hadde lest om var nok forsvunnet for flere år siden. Her dukka det opp hotell på de merkeligste plasser. Ferdige hotell, halvferdige hotell, såvidt påbegynte byggeprosjekt. Alt i et salig kaos. Egentlig føltes det litt som om vi bodde i ei krigssone.
Utsikten fra terrassen vår. Om noen år, når prosjektet nedenfor er ferdig kan en sikkert ikke kombinere dette rommet med sjøutsikt lengre ..
Selve rommet var de lite å sette fingeren på. Skjønte aldri helt hvorfor vi hadde fått fire senger her også, for på bestillinga sto det to voksne og et barn. Selv om hotellet var forholdsvis nytt er ikke kloakkanleggene bygd for så enorm belastning som det tydeligvis har fått. Papiret måtte legges i ei søppelbøtte ved siden av doen, og om vi lukka vinduet på badet lukta det kloakk der inne. Inne i minibaren, som var tom fordi vi ikke hadde bestilt noe, lukta det … oppkast? Men det forsvant litt etterhvert. Eller så ble vi kanskje bare vant til det?
Heisen var noe for seg selv. Glassheis utenpå bygget. Kult som bare det, ifølge barnebarnet. Veldig kult, helt til vi tok den ned i underetasjen der vi hadde fått beskjed om å gå når vi skulle til stranda. For der var det veldig halvferdig og stusselig. Ei dør og særdeles lite sikring på baksiden, der det var helt tomt så lenge heisen befant seg i en annen etasje.
Ble litt negativt dette her gitt .. Men reisemålet var en aldri så liten skuffelse, for både min datter og meg. Vi hadde forestilt oss noe helt annet. Albania, det uoppdagede ferieparadiset. Jaja. Heldige er de som fant det. Saranda er iallefall ikke mye uoppdaget lengre. Likevel hadde vi det kjempekoselig sammen, så jeg vil absolutt kalle turen vellykka. Vi bada og solte oss, på den ene stranda etter den andre. Jo lengre vekk en gikk fra hotellene jo mindre folk var det jo selvsagt. Eller iallefall mindre turister ..
Noen ganger lurer jeg på om jeg er litt folkesky.
Takterrassen var det ikke en ting å utsette på! Her befant det seg en bar/restaurant/frokostavdeling med en fantastisk utsikt over Saranda sentrum og solnedgangen. Litt skummelt og veldig høyt om du drista deg til å kikke ut over kanten. Men for et syn om du bare så rett ut og frem! En bedre plass å spise middag skal du lete lenge etter!
Det fins kanskje enda noe uoppdaget en plass i dette landet. Vi leita ikke akkurat etter det. Men for min del er ikke dette en plass jeg har behov for å dra tilbake til. Følelsen jeg fikk da vi gikk rundt inne i byen på kveldstid var omtrent som å gå langs strandpromenaden på Gran Canaria (er 16-17 år siden jeg var der), plusser du så på et par tivoli, så har du det – Saranda!
Vi hadde lest mange lovord om Albania. Derfor gleda vi oss stort til å se dette uoppdagede ferieparadiset med egne øyne. Til tross for at vi snakka med et par, med fire barn i alle aldre, som bodde på samme hotell som oss. De hadde bare dritt og elendighe å fortelle om dette reisemålet. De skulle ha vært der i 16 dager, men dro videre etter tre. 12.000 kroner fattigere i og med at de ikke fikk tilbake pengene for hotellet de egentlig skulle bodd på. Albania liknet fo mye på et østblokkland, det var stygt, masse folk, studd på badestrendene og de som bodde der var sure og ginete og langt fra hyggelige. Vel, ingen er like, så vi regnet med at disse hadde vært en smule uheldige med hotellet eller noe ..
Ferja til Albania gikk fra Kavos. Også dette i følge sikre kilder på internett. Det var derfor vi bodde akkurat der første del av ferien. Praktisk og greit, liksom. Men det var helt feil. Du kan komme til Albania herfra også, fra Kavos går det båt over til fastlandet i Hellas, og derfra var det mulig å ta buss videre. Hallo!!! En overfylt buss i 42 varmegrader i et land der de innfødte ikke helt ha forstått at om en har aircondition i kjøredoningn ja da skal altså ikke vinduene være på vid gap i tillegg ..
Dama på dette øde ferjeleiet, som altså var helt feil plass, fikk ringt etter en ny taxi. Da den endelig kom og vi hadde fått studd inn alt og begynt å kjøre spurte sjåføren om det var greit at vi tok med en passasjer til i bilen. Fikk oss ikke til å si nei, og dermed bar det tilbake omtrent til der vi kom fra i utgangspunktet. En halvtimes kjøring feil vei!! Puuuuh! I tillegg var det jo selvsagt ikke noe sikkerhetsbelte i midten bak .. hadde vi sett det før ville vi ha nekta.
Ikke nok med det. Midt oppe i intet, langt inni innlandet kom det en annen taxi imot oss. Sjåføren blinka med lysene, stoppa og rygga mot den andre taxien som også hadde stoppa. Så, uten noen forklaring ble vi geleidet over i denne andre bilen fort som faen, og vår taxisjåfør forsvant motsatt vei. Det var litt skummelt. Ikke visste vi om alle koffertene var flytta over og ikke skjønte vi en dritt, for han nye sjåføren sa ikke et ord. Men vi kom frem. Ekstrapassasjeren ble satt av på flyplassen, dog uten å betale en dritt .. og vi betalte 70 euro. Det samme som vi hadde betalt da vi kom. Men uten denne omveien og alt tullet. Hvorfor ho ikke skulle betale noe fikk vi ikke noe skikkelig svar på. For det var jo tross alt ikke han her som hadde tatt imot turene. Jaja, vi kom frem og det gjorde alt vi hadde med oss også. :o)
Ferja tok halvannen time og gikk fra havna i Korfu by. For to voksne og et barn kosta turen ca. 52 euro. Det var en litt annen størrelse på denne terminalen og her måtte vi faktisk også gjennom en passkontroll. Det tok en hel liten evighet. Kanskje det er så nytt for disse folkene med turister at de enda synes det er gøy? Hvert eneste pass ble sjekka opp og i mente og alle fikk stempel.
Det var her vi viste vi passet for første gang siden vi starta hjemmenfra. Utrolig nok hadde vi kommet helt til Korfu uten å vise det en eneste gang!! Vi reiste med Norwegian og sjekka inn selv, både fra Kjevik og videre fra Gardermoen. Bagasjen satte vi inn på Bag Drop og det eneste vi viste var billetten da vi skulle sjekke inn. Var ikke det litt spesielt da?
Trekløveret på tur. Det var veldg rart å reise uten mann! Selv om vi hadde det kjempekoselig så savna jeg han litt innimellom. Spesielt når jeg la meg om kveldene. Der lå nemlig de to andre tett, tett inntil hverandre i dobbeltsenga, mens jeg lå i den tredje senga. Helt aleine. Veldig uvant. For jeg sovner nesten uten unntak i armkroken til drømmemannen.
Saranda, Albania. Ved første øyekast så det ikke mye øde og uoppdaga ut. Vi fikk fatt i en taxi og ble kjørt til hotellet. 10 euro takk. Det var den dyreste taksten på denne strekningen. Det billigste var 300 LEK (ca. 17 kroner).
Følelsen av å ha strandet på ei øde øy varte ikke så lenge. Enn så stille, rolig og til dels folketomt vi hadde det var det bare 15 minutter å gå langs stranda til partybyen Kavos. Om du gikk ut fra hotellet og til venstre. Her så de fleste ut som de såvidt hadde rundet 20 og jeg ble sannsynligvis sett på som et fossil. Av de som fortsatt hadde den sansen intakt. Siden vi hadde med et barn så var vi jo selvsagt ikke her da festen starta. Det så heller ut som den var på hell for en del av de som sløva rundt bordene i restaurantene og forsøkte å holde seg oppreist på stolen.
Fikk et lite flashback til Koh Mook og Thailand akkurat i det sola gikk ned. Men det var bare til vi runda hjørnet. For der lå den. Byen. Ungdomsbyen. Det mest perfekte partystedet i verden. Om du da er i rette alder.
Disse to har nok sett bedre dager. Både når det gjelder alder og hjembyen. Lurer på hva de tenker om disse festende, unge feriegjestene som har forvandlet den stille lille landsbyen deres til noe helt ugjenkjennelige. Pengene ruller nok litt lettere inn, men er det verdt det?
Litt smerte fra eller til spiller vel ingen rolle dagen derpå .. Dattera synes absolutt jeg skulle ta en tattoo mens vi var der, men jeg sto i mot. Jeg er sikkert snart det eneste menneske på jorda som ikke er blitt tegnet på. For noen år tilbake var jeg fast bestemt på å få meg en tatovering jeg også. En skikkelig uoriginal sådan, ei sol på skuldra, siden jeg er så sykt avhengig av den sola .. men det ble aldri noe. Jeg kjøpte et sølvsmykke på Kreta som var formet som ei sol, og det var den jeg tenkte å få rissa inn i huden. Men nå gidder jeg ikke.
Om en heller tok til høyre på stranda ble det bare mer og mer øde. Ikke et hotell, nesten ikke et menneske, ikke en solstol å se. Så om en riktig ville kjenne på følelsen av å være strandet på ei øde øy var dette veien å gå. Et håndkle å ligge på, nok av drikke og kanskje den du er glad i = en perfekt dag i sola. Hadde ikke trengt badetøy engang. ;o))
Noen ganger er det godt en ikke helt har oversikten. Har jeg funnet ut. For da ville en gått glipp av mye .. De tre første nettene på turen jeg hadde sammen med datter og barnebarn hadde vi booka på Sweet Dreams i Kavos. Langt uti ødemarka – trodde vi. Her var det ingen slosssing om solstolene, verken ved bassenget eller på stranda. Ikke det, de var ikke så mye å sloss for heller de slitne solsengene, men de gjorde jobben sin som underlag for solslikkende kropper fra kjøligere breddegrader.
Flyet vårt landet klokka fire om natta. Taxien var bestilt via hotellet, turen tok halvannen time og kosta 70 euro.
Omgivelsene var det ikke så mye å sette fingeren på. Det var skikkelig koselig, rent og pent. Selveste hotelldirektøren, Nikos på 78, jobba fra tidlig morgen til langt på natt. Han sto i baren, laget maten .. ja, han fiksa rett og slett det meste. Han og kona bodde i et av husene nærmest badebassengte. Sønnen, som sikkert var på min alder, og et par damer var vel de eneste vi så av hotellpersonale. På området gikk det to hunder, som liknet litt på schæfere. Så en bør helst ikke være redd for slike om en har tenkt å ta turen hit. Ikke veps heller for den saks skyld, for de florerte. Såpass at det var ei skikkelig plage hver gang vi skulle spise noe.
Stranda var langgrunn og veldig barnevennlig. Perfekt strand for små badenymfer med medbragt mormor som er minst like glad i å bade som barnebarnet. Selv om jeg foretrekker sjøen, og omtrent aldri senker mitt legeme ned i et badebasseng, klarte jaggu snuppa å lure meg med på det også den siste dagen.
Da dagen for avreise, og videre feriering i Albania kom, var det nesten litt trist å dra. De få ungdommene som bodde her dro sannsynligvis til byen og festa, så om dagen sov de. Stort sett på rommene, bortsett fra noen ganske få som drista seg ut under parasollene.Så til tross for at rommene var særdeles kjipe var plassen helt grei.
Vi kom midt på natta og møtet med rommet ble en skikkelig nedtur. Det føltes som å være på feriekoloni! Jeg hadde alltid lyst til å dra på sånt da jeg var liten, men hvert år fikk jeg bare beskjed av pappa at det der var for folk som ikke hadde egne midler. De fattige. De som ikke selv kunne dra på ferie med sine egne unger .. vel, jeg fikk en liten opplevelse av hvordan det kunne ha vært. Men det var 40 år for seint ..
Vi hadde bestilt et rom for tre, og fikk et med fire enkeltsenger. Ikke var de like heller!! Typisk meg å henge meg opp i sånt. Egentlig spiller det jo ingen rolle hvordan rommet ser ut, bare det er reint og har eget bad med dusj. For når jeg er på ferie så sover jeg jo bare der uansett. Reiser jo ikke vekk for å sitte på rommet og glo! ;o)
Ønsker alle en fin onsdag. Jeg for min del starter den med å sitte i kø på røntgensenteret .. Er drittlei av at som er galt med denne kroppen!! Spesielt når de ikke finner noen grunn til det, annet enn å skylde på hormoner og overgangsalder. Noen dager er livet faktisk ikke verdt å leve. Sånn er det med den saken ..
Övergiven/etterlatt og glemt? Eller kanskje den er i brukt fortsatt, ikke vet jeg .. men den lå iallefall her på ei steinblokk, og da kan jo ikke jeg gå forbi uten å knipse et bilde eller to. ;o)
Riktig god tirsdag til deg som stikker innom. Her er det først ei økt på jobb som gjelder, og i kveld skal jeg ha syforening for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg gleder meg til å se alle sammen igjen! :o))
Mandag, og hverdagen har innhentet meg for fullt. Mandagstemaet hos Helene denne uka er sommerkveld og her kommer et par bilder fra takterassen på Hotel Sea Side Saranda i Albania hvor jeg og to av mine arvinger tilbragte fire netter i forrige uke. Har du sett noe så romantisk?
Mandagsbarn får vakre øyne. Tirsdagsbarn blir lett på tå. Onsdagsbarn får perletårer. Torsdagsbarn får langt å gå. Fredagsbarn gjør alle glade. Lørdagsbarn blir sjeldent trett. Søndagsbarn får største gaven – alle dyder under ett.
Denne mandagen er ikke hvilken som helst mandag. For 28 år siden, på en mandag, kom du til verden, som mitt førstefødte vidunder av en liten baby. Verdens skjønneste, selvsagt!
Det er ikke så lenge siden jeg var helt sikker på at jeg kom til å miste deg. Det gjør sitt til at jeg er sykt takknemlig for at du fortsatt er her hos oss. Jeg elsker deg jenta mi, og jeg beundrer deg for den du er. Tilnærmet perfekt i mine øyne, og utrolig sterk når livet butter imot.
Du trodde 2013 skulle bli ditt år. Men det har vel til nå vært et av de aller verste i hele ditt liv. Ja, i mitt også, for den saks skyld. Så jeg kan jo bare tenke meg hvordan du har hatt det .. Men nå er det bare en vei som gjelder, og den går oppover og fremover. For jeg er helt sikker på at du har hatt din tørn av elendighet for mange år fremover.
Jeg ønsker deg alt godt for dagen og fremtiden. Jeg kommer alltid til å være her for deg, uansett hva det måtte være. Men det vet du jo.
