Opp i høyda med oss! Tenker alltid på mamma når vi kjører slike bratte, svingete veier. Ho var livredd! Satt på passasjersiden og bremsa nesten hull i gulvet. Ho som aldri hadde hatt sertifikatet. Det var for yst (noe som altså betydde at vi var alt for langt utpå kanten), for bratt og alt for mange svinger … Jeg er sykt fascinert av slike veier, og har nok ikke arvet noe fra mora mi her.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det var mange fine plasser langs veien. Både med og uten sau og snø …

Merkelig hvordan tankene innimellom tar sine egne veier. På Vikafjell i Sogn tenkte jeg bare på barneboken/filmen om Heidi som vokste opp sammen med bestefaren i de Sveitsiske Alpene. Hvorfor jeg akkurat kom på ho der og da, det aner jeg ikke. Tror ikke jeg har tenkt på ho de siste 40-50 årene. Hehe.

En helt gratis “kustopplevelse” fikk vi også. Nemlig en bil ikledd gjenbruks-dongeri. En litt sær og merkelig opplevelse oppi fjellheimen.

Flott utsikt mot Vik i Sogn. Var en koselig kafe oppi høyda her, men den åpnet kl. 11 og vi var der 9. Tydeligvis ikke alltid lurt å starte så tidlig.

Hove steinkyrke fra slutten av 1100-tallet, var dessverre lukket og låst. Men rett borti hogget kom vi over Hopperstad stavkyrke, og der betalte vi 80 kroner pr. pers. for en titt. Vi var de første turistene denne dagen, vi takket nei til en guidet omvisning, men jeg spurte pent om lov å ta noen bilder både utenfor og inne i kirka.

Kirker og meg altså … Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er jo ikke en kirkegjenger her hjemme akkurat. Men på ferie, da må jeg bare inn både her og der.

Plutselig kom vi over flere forlatte hus i bunnen av Bøyabreen. Her tusla vi rundt i en liten time, tok bilder og kikka inn i vinduene. Bøyabreen er den lettest tilgjengelige og mest spektakulære av brearmene på Jostedalsbreen. Så vet du det!

Værgudene har vært med oss så langt. Men da vi nærmet oss Trollstigen slo det om til regn og tåke. Det var som å kjøre inn i en vegg! Og verre skulle det bli …

Fordelen var jo at vi slapp å gå i kø. Sånn om en absolutt må forsøke å finne noe positivt i alt! Jeg hadde gledet meg så sykt til å se denne plassen, for ikke å snakke om å kjøre ned. Det ble jo en opplevelse av de sjeldne det da, om enn på en litt annen måte enn vi hadde sett for oss.

Sånn ble det! Det var ullent som i en sekk. Og vi så ikke bilene som kom i mot oss før vi omtrent sto panser til panser. Ikke spesielt gøy da vi traff en turbuss i en sving heller. Men drømmemannen er fantastisk til å kjøre, og bussjåføren hadde sikkert vært her før, så med litt rygging og justering så gikk det bra det også.

En del timer seinere letta det. Vi hadde diverse stopp på veien, men kan jo ikke viser kilometer på kilometer av bilder her heller akkurat. Det var en fin, men slitsom dag. Alt for lang etappe fra Voss, via tåkeheimen Trollstigen, til Dombås. Kjærringa måtte rett til sengs da vi ankom Faksfall Camping, som sannsynligvis åpnet på midten av 1970-tallet, og siden er ingenting blitt oppgradert!

Vi ankom campingen 21.30. Jeg var så sliten at jeg sikkert bare kunne ha sovet i bilen denne natta. Men det ble i ei hytte til 410 kroner natta. Feriens minst sjarmerende sådan, og absolutt ikke verdt ei krone mer. Kumøkk lukta det også! Ble satt tilbake til skoleturene på barneskolen da jeg tusla bort til sanitæranlegget. Her var det båser med åpning både oppe og nede, slik at en kunne pusse tenner mens naboen satt og dreit i avlukket ved siden av.

Etter å ha ommøblert hytta tok vi kvelden. Du skjønner det, vi sover altså ikke i hvert vårt hjørne! For kjærringa får ikke sove om ho ikke ligger inntil drømmemannen. Sånn er det bare.

ღ