Mars allerede. På mange måter forstår jeg ikke helt hvor alle de andre dagene i dette året har tatt veien. Selv om time for time kan gå sykt treigt når jeg bare er hjemme virker ukene som de fyker avgårde. Veldig rart det der. Men litt godt også.

Det er snart vår, og jeg er nesten slutta å hoste. Jippi! Det var kanskje på høy tid, siden jeg har holdt på siden 16. januar. Lungebetennelsen har gitt seg, tror jeg, og jeg har faktisk begynt å bevege meg litt utenfor husets fire vegger igjen. Det er ganske godt, men skremmende å kjenne hvor elendig formen har blitt det siste halve året. Jeg puster, peser og svetter. Denne termostaten min har tatt ferie, eller enda verre, den er nok rett og slett kaputt. Lurer litt på hvordan jeg skal få fiksa den igjen. Legen kan tydeligvis ikke hjelpe, og jeg tviler på at elektrikeren er den rette. Veldig frustrerende å gå rundt som en svett, gammel gulost størsteparten av tiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å gå tur har alltid vært min form for trening. Jeg har gått på tur når jeg har vært glad. Gått på tur bare fordi sola skinner. Gått til og fra jobb. Gått til byen bare sånn for gøy. Gått hjem fra byen fordi jeg ikke var istand til å kjøre. Gått i fortvilelse. Gått i sinne. Gått rundt på måfå i skogen med alle merkelige tanker surrende rundt i hodet sammen med tinnitusen. Å gå passer til alle sinnsstemninger. Det er bare å innrette arenaen etter humøret. Er det på bånn går en selvsagt en plass der det er helt bankers at en ikke treffer noen. Og det er det minste problemet her som vi har så mye fin skog rett utenfor døra.

Til tross for all gåinga i årenes løp er jeg feit. Eller overvektig som det så fint heter når legene sier noe om det. Fastlegen min tror nok at jeg ikke har beveget meg noe særlig mer enn høyst nødvendig. Og det blir jeg igrunnen litt småforbanna for. For jeg har gått, mye og langt, alltid. Problemet mitt er jo bare at jeg aldri blir sprekere. Beina klarer mer, jeg blir ikke trøtt i kroppen (ikke før i tia jaffal), men jeg får ikke nok luft og peser som en strandet hval. Og sånn har det alltid vært. Jeg har klaget min nød til den ene legen etter den andre, i godt over 15 år. Men ingen har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. De jeg har gått sammen med er blitt sprekere og sprekere, men ikke jeg. Og jeg har jo tilbakelagt like mange kilometer og svette på min vei som dem. Snakk om urettferdighet! Til og med da jeg veide 17 kilo mindre for et par år siden ble ikke pusten bedre. Det eneste det hjalp litt på var selvbildet. 

Innimellom har jeg prøvd å bli en skikkelig treningsfreak også. Det vil si jeg har begynt på helsestudio. Spinning og sånne litt mer godkjente former for trening. For det er straks litt mer seriøst om du trer på deg en tights i rett merke og noen superdyre treningsssko. Så står du der på rekke og rad med andre pustende, svette mennesker, i en luft som ikke akkurat lukter blomster. mens sola skinner utenfor og fuglene kvitrer. Det blir jo helt feil i mine øyne, spesielt når de aller fleste har kjørt ned til helsestudioet og slåss om å få den parkeringsplassen nærmest døra.

Heldigvis har jeg hatt vett til å melde meg ut igjen. Hver eneste gang, før jeg er blitt støttemedlem. Jeg trives ikke med å trene inne. For mye folk. For dårlig luft. For mange perfekte kropper. For høy musikk. Ute derimot, det er helt fantastisk! Og så er det gratis. Omtrent. Om du ikke må ha nye sko og turtøy med en gang, og klarer å la vær å anskaffe deg en ny hund fordi du må ha et turfølge som aldri svikter. Uten hund – ingen tur, sånn ble det iallefall her i huset.

De to siste dagene har jeg og Jonas gått tur igjen. Tror det eller ei, rundt 4 kilometer begge dagene. Det er ikke langt og det går iallefall ikke fort, men det er en begynnelse. Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, så synes jeg dette har vært som tortur. Jeg har dessverre kommet hjem igjen med den hodeverken, og føler egentlig ikke at det er godt for noe som helst. Men det er forhåpentligvis forbigående. Det er slitsomt og tungt, skoene som var så gode i høst, kjennes ut som de er limt fast i underlaget med superlim …

Det er altså ikke dørstokkmila som er verst.  Slik som det ofte kan være, men det å gjennomføre. Fordi skoene er så tunge og kjærringa så uendelig sliten. Av ingenting. Jeg trenger noe energi, og det i rekordfart. Herregud, jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg opp av denne hengemyra igjen. Jeg kan jo veien, så det er ikke det som er problemet.

Smarten (konebilen) er på verksted. Den lille loppa av en bil var for skral til å slippe gjennom eu-kontrollen. Kjærringa burde nok blitt med denne ganga. For å skifte karosseri eller noe. Jeg kommer garantert ikke til å skli gjennom verken eu-kontroll eller noe annet i denne forfatninga. Litt rart igrunnen, at legen ikke bare kan gi meg en mangellapp. Slik at jeg kan ta det fra en kant og jobbe meg nedover. For å komme opp igjen. Eller noe sånn.

.. kommer den sure svie. Det kan jeg skrive under på etter denne helga. Jeg forsøkte å overse at jeg er så trøtt og sliten. Det var jo tross alt ikke de store utskeielsene det er snakk om her. Jeg har bare bakt boller og vært litt sosial med mine 15 aller nærmeste. Ja, det begynner å bli en gjeng nå. Om vi samler barn og barnebarn. Og enda så mangla yngste dattera til drømmemannen. 

Vi hadde en av treåringene på overnattingsbesøk fra lørdag til søndag. Det gikk selvsagt helt fint, ho er stort sett ei blid lita tulle her hos oss, for trassen tar ho ut på mora. Det er mange fordeler med å være besteforeldre! :o) Jeg koser meg veldig når jeg kan låne disse skjønne, håpefulle innimellom, og er veldig glad for at alle sammen bor så nærme. Men i det siste har det ikke vært så mye hjelp i meg når det gjelder barnepass. For jeg har jo egentlig hatt mer enn nok med meg selv.

Snuppa og mormor bakte til den store gullmedalje. Fire brett med boller tett i tett. Noen med rosiner, noen uten, noen med krem, slik at alle kunne få det som de ville. Nesten. For det burde viss ha vært litt melis på de uten fyll inni også! Spesielt på de bonusbarnebarna tok med seg som niste i bilen på vei hjem, men tenker nok foreldrene er like glade for at de var uten noe på toppen..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

15 stykker i stua er en del. Eldstejenta til mormor hadde masse å fortelle etter ei uke i Litauen, så ho snakka i ett, i en hel evighet. Skulle nesten tro noen hadde putta penger på ho. Det var uten både komma og punktum! 

Det ble mye lyder og surr for hodet mitt dette. Noe jeg kjenner godt i dag. Og i går. Forsøkte å følge med på en film på tv da gjestene var gått, men måtte bare gi opp. Tror jeg sov meg gjennom mesteparten av den. 

Før var det en tur på kino som resulterte i tinnitus på full guffe. Eller en fest med masse folk og høy musikk. Nå er det bare et helt vanlig kaffeselskap. Å bli så sliten av noe som i utgangspunktet er så koselig er rett og slett sykt frustrerende. Men av og til vil jeg bare leve som normalt. Så får jeg heller ta straffa etterpå. For tro meg, den kommer. Alltid!

I formiddag var jeg på jobb. Leverte siste sykmelding som varer til uti mars, siste måneden jeg er en normal ansatt arbeidstaker. En sykmeldt sådan, men jeg har iallefall hatt en arbeidsgiver i den andre enden. Ikke nav som nå skal overta elendigheten. Og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha noe med nav å gjøre heller, men denne ganga har jeg ikke noe valg. Ser ikke veldig lyst på fremtiden i dag. Håper det letter litt etterhvert…

Det er et et år siden jeg fikk dette vikariatet. Der jeg virkelig skulle gjøre meg helt uunnværlig slik at de aldri ville bli kvitt meg igjen. Hadde jeg ikke blitt syk så hadde jeg nok klart det! Ja, det er jeg faktisk helt overbevist om. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bytta lege også, så det kunne blitt litt fortgang i elendigheta. For jeg synes dette tar tid. Tid som jeg egentlig ikke hadde.

Nøkkel og kort ble levert inn i dag. Jeg trenger jo ikke det mer .. dessverre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fyttikatta! Dette var ille. Snakka bare med sjefen min, ville ikke si ha det til de andre. Jeg ble til og med invitert på en liten koselig, sosial samling på fritiden. Men det vil jeg heller ikke. Det blir for vondt, dessuten synes jeg det er så flaut. Det er kanskje det aller verste.

Fryktelig pinlig altså. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare bite tennene sammen og bli frisk igjen? Denne ganga også. Det har jo alltid gått tidligere. I mange år egentlig. Det som har holdt meg oppe såpass lenge er at det har vært ferie- og fridager innimellom, som jeg stort sett brukte til sykdom. Men da gikk det iallefall ikke ut over arbeidsgiveren, for jeg har aldri bedt om å få tilbake ferien av den grunn. Arbeidsmoralen er nok den samme som tidligere, men resten … uff.

Det føles som en skikkelig nedtur dette. Jeg klarte det ikke. Herregud. Åsså i en jobb som føltes som en gave fra oven, som jeg virkelig kunne ha fortsatt i til jeg, med god samvittighet, kunne gå av med pensjon. Men det nytter jo ikke å være flink og pliktoppfyllende som vikar, når vikaren stort sett er sykmeldt. I månedsvis. Faen altså!!

Jeg har egentlig bare lyst til å legge meg ned og grine. Hyle høyt. Kaste et eller annet i veggen. Knuse tv’n. Hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Med meg. Hva har jeg gjort for å fortjene all denne elendigheta?

Nå er det for seint. Iallefall for denne jobben. Hadde jeg bare ikke blitt syk .. Ho jeg var vikar for kommer tilbake i 60% til høsten. Så da hadde det vært en 40% ledig der. Helt perfekt for denne avdanka typografkjærringa som tydeligvis ikke makter en normal 100% jobb lengre. Tenk om… tenk om jeg bare hadde holdt ut til da, sånn i 50% i det minste. Så kunne jeg kanskje ha fortsatt i redusert stilling, på en plass de visste hva jeg var god for. At jeg var til å stole på. At jeg leverte og faktisk var så effektiv og lettlært som jeg klarte å skryte på meg på jobbintervjuet.

Nå føles det som tidenes løgn! At jeg lurte de til å ansette meg. Grøsser ved tanken. Grubler på hvordan jeg skal klare å skaffe meg en ny jobb når den tiden kommer. Akkurat nå har jeg ikke så mye som to positive ord å si om meg selv. Denne drittkjærringa som plutselig ikke var den perfekte arbeidstakeren likevel, snarere et mareritt.

Og jeg forstår jo det. For jeg har ikke lyst til å være sammen med meg selv heller akkurat nå. :o(

Da var vi alt kommet til torsdag – igjen! Dagen ligger fin og ubrukt foran meg. Så får vi se da, om jeg klarer å fylle den med et eller annet. Det er nesten sol, og det forferdelige været vi hadde i går er over. Da regnet det vannrett og blåste så jeg trodde de store vinduene i stua skulle komme inn ..

Egentlig sto jeg opp klokka 6. Fikk ikke sove etter at drømmemannen var gått på jobb, så tenkte jeg bare skulle starte dagen. Tok et kjapt morrastell og hoppa opp i joggebuksa og noe annet som lå på badet. Men så synes jeg det var så kaldt og mørkt og trist her at jeg bare gikk og la meg igjen.

Jeg hoster og snufser fortsatt.. Men om jeg legger godviljen til så er det muligens blitt litt bedre. Håper det ikke bare er noe jeg innbiller meg. For jeg synes det holder for denne ganga. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hos legen skjedde det ikke så mye på tirsdag. Ho hadde aldri hørt noen som hadde hostet så fælt og så lenge, det virka som om ho synes alvorlig synd på meg. Men det hjelper dessverre ikke! Jeg har lest litt om kols og lungeemfysem de siste dagene. Og jeg som alltid har trodd at dette ikke kunne være arvelig har nå fått inn ny kunnskap. 

Har alltid klaget på at jeg ikke får nok luft når jeg er ute og går. Puster som en hval i oppoverbakkene og blir aldri sprekere. Helt uavhengig av vekta. For jeg er jo litt som en jojo der. Men ingen har tatt det så høytidelig. Til og med i høst da de fant en flekk på den ene lunga da jeg var til ct, sa de bare at det ikke var noe å henge seg opp i. Men da jeg nå sa at min far hadde både kols og lungeemfysem så ble denne flekken litt mer interessant. Skal visst til ny ct når jeg bare er kvitt lungebetennelsen og forkjølelsen.

Kols kommer ikke bare av røyking. Og jeg har jo heller aldri røykt en sigarett i hele mitt liv. Men jeg er vokst opp i et trykkeri. Lenge før alle ble så miljøbevisst og tenkte på hva de pusta inn og oppholdt seg i. Eller kanskje var det akkurat da det det starta. For jeg husker pappa kjøpte noen nye vaskemidler til disse maskinene. Men de funka ikke lik godt som lynolen han alltid hadde brukt, så det ble til at vi fortsatte med den … og siden de dreiv med barnearbeid i denne bedriften til mine foreldre så var vi ikke store jentene, min søster og meg, før vi stor der og dro inn den sterke lukta fra lynolen. Egentlig lukta det litt over hele nabolaget mens det sto på. Og spesielt i vårt hus, siden vi bodde i etasjene over trykkeriet. Dessuten var mine foreldre storrøykere begge to. Det første de gjorde da de sto opp, og det siste de gjorde før de la seg, var nettopp å røyke. De dampa i vei på alle våre bilturer, mens vi to ungene satt i baksetet og ikke fikk lov å spise chips – fordi det lukta så vondt!

Jeg føler akkurat nå at den siste måneden har vært ille. Men drømmemannen sier at jeg alltid er sånn når jeg er forkjøla. Så dette er ikke noe nytt. Men det kan jo være at det var så mye annet galt nå, som gjorde at det ble helt uutholdelig. Da jeg var langtidssykmeldt for 7 år siden hadde jeg gått et år og hosta og harka, med den ene luftveisinfeksjonen og lungebetennelsen etter den andre, og siden har det kommet tilbake med jevne mellomrom.

Egentlig er jeg ikke redd akkurat. Men det er vel kanskje nettopp fordi legene ikke har hengt seg opp i verken hostinga eller flekken de fant. Får jo barre krysse fingrene og håpe at det ikke er enda mer galt her. 

Det jeg leste om kols sto det at det kunne sees på en blodprøve. Men det mente legen min var tull. Så her skal det altså bare pustes for å finne kapasiteten i lungene. Og akkurat da, når jeg bare sitter still og ikke har anstrengt meg noe, så føler jeg jo at jeg får inn nok luft. Noen ganger tror jeg ikke disse legene er helt oppdaterte, men jeg er jo så veloppdragen at jeg ikke tør si det høyt når jeg er der. Jeg pleier jo aldri søke opp i medisinske leksikon eller andre steder på nettet, for da føles det jo som om en feiler det meste. Men nå, som jeg har vært ute av drift såpass lenge uten at det skjer noe, så måtte jeg bare. Det var sannsynligvis ikke det lureste jeg har gjort …

Ha en fin dag. :o)

Jepp! De hadde nok sett sine beste dager, tulipanene jeg fikk på morsdagen. Men blomstene hang nå iallefall fast i stilkene! Helt til mormors 3-åring dulta borti vasen, og den ene ramla av. – Unnskyld mormor, det var ikke meninga. Det var nok da jeg sa det som inviterte til videre utforskning av buketten. – Det gjør ikke noe snuppa, de er nokså visne, så vi skal bare kaste de i søpla ..

Vel, så visne var de ikke! De hadde nok stått her en dag eller to til. Om ikke snuppa trodde det var et byggesett eller noe sånt. For plutselig var hele buketten plukket fra hverandre. – Rare blomster, konkluderte ho med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg elsker tulipaner. Så tror jeg må koste på meg en ny bukett når jeg har vært hos legen.

Det er tirsdag og sol her i sør. Hvilken dag det er fant jeg forresten just ut etter å ha kommentert feil på en annen blogg. Det er jammen ikke så lett når en bare tusler rundt her hjemme og hver dag stort sett er like. Måned etter måned. Det er faktisk ganske ensomt å være sykmeldt og ikke være i form til noe…

:o/

I dag har jeg passa et halvsykt barnebarn. Ho var igrunnen ganske pigg i dag morges, og da vi var en svipptur på kafe i byen, men så kom feberen for fullt igjen i ettermiddag. Akkurat nå er ho på legevakta med mamma’n. Feberen har kommet og gått i en ukes tid. Så det er nok greit å få sjekka om det er noe annet galt.

Utrolig grei jente å passe dette her. Ho er så blid og skjønn stort sett hele tiden, og veldig flink til å leke for seg selv. Trenger absolutt ikke sysselsettes. Og det var jeg veldig glad for i dag morges, for da var jeg omtrent i koma, og halvsov på sofaen mens snuppa så tv og lekte litt på egenhånd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi var en tur på Kjerstis kjøkken. Byens koseligste kafe, og de har verdens beste vafler med pålegg. Jeg drømmer nesten om de vaflene hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg er der..

Litt shopping ble det også. Egentlig noe jeg kjøpte for en stund siden, men så var det feil størrelse. Siden de kun kosta femti kroner nå så kjøpte vi likegodt et par til. Pyntestøvletter i sølv og sort, såpass må det være til en treåring.

Kusina på åtte fikk også maken. Var litt heldigere med størrelsen der, og da vi først var i gang igjen i dag så kjøpte jeg til bonusbarnebarnet mitt også. Så nå må vi bare finne på et eller annet til broren hennes. Kan jo ikke bare gi til den ene og ikke den andre.

Vi har fem barnebarn til sammen nå. Ei på 8, to på 3, en på 6 og den sist ankomne som snart er 9 måneder. Det kan jo bli litt av en gjeng etterhvert, for de to yngste på 23 har fortsatt ikke satt i gang produksjonen. Det er jo aldri godt å vite, kanskje er det noen av de andre også som smeller til med en liten arving eller to til.

Jeg nyter å være mormor. Eller bestemor, som bonusbarnebarna kaller meg. Akkurat det er litt rart og fremmed, omtrent som da jeg tok etternavnet til drømmemannen da vi gifta oss. Det ble jeg jo aldri vant til, så etter et år eller to så søkte jeg om å fjerne det igjen. Mulig mannen ble litt skuffa, men jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn en gang til. Selv om jeg der og da i forelskelsens rus synes det var den naturligste ting i verden.

I morra skal jeg til legen – igjen. Har ikke fått somla meg til å skifte heller. Synes det er veldig vanskelig dette her. Ho jeg går til har jo iallefall en liten forutsetning for å kjenne meg etter noen år, selv om ho kanskje ikke har hatt det som mål. Å starte helt på nytt, akkurat nå som det er så mye galt, frister ikke en plass …

Nå skal jeg snart plante meg i sofaen nede, og se på 4-stjerners middag. :o)

Idag har drømmemannen og jeg vært på Ikea. Såvidt. Vi skulle bare ut og se om vi kunne finne noen lampeskjermer til å ha i stuevinduet. For her henger nemlig alle tre julestjernene oppe enda, siden jeg synes det ble så tomt og mørkt da de skulle vekk. Men de siste ukene har jeg altså ikke turt å ha lys i dem. Det får jo være måte på lissom .. For å gjøre det enkelt og greit tenkte jeg at vi bare kunne finne noe og henge på de ledningene som allerede er montert her, sånn istedenfor stjernene, men det var klin umulig. Så vi får vel leve med tre digre stjerner i vinduet enda en stund. Skal ikke se bort i fra at de likegodt blir hengende til desember …

Vi drømte oss litt vekk i kjøkkenutstillingen der ute. Åaah! Det er så mye flott. Fikse løsninger og stilig finish. Det var nesten litt kjipt å komme hjem til det snart 20 år gamle furukjøkkenet vårt. Tror vi er like lei av det begge to, til tross for at kokken min kun har delt 10 år av livet sitt med furua. De første årene var det forresten ikke han som kokkelerte heller, men meg. Tro det eller ei. Nå gjør jeg nesten ikke en ting i det rommet heller, bortskjemt som jeg er. Men det hadde jo ikke vært meg imot å modernisert litt. Selv om det bare blir med drømmen foreløpig, til vi vinner i lotto eller noe sånn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Akkurat den Lotto-gevinsten kom forresten litt nærmere i dag. For se på dette da! De som vinner oftest heter Marit og Terje, og da regner jeg med at vi ligger sykt godt an nå. Synes nesten jeg øyner både nytt kjøkken og andre oppgraderinger på huset sånn rett borti svingen. ;o)

Noe som ikke koster skjorta er jo å ommøblere. Før i tia, mens jeg enda var gift med x’en var det noe som ble gjort flittig. Jeg kjedet meg skrekkelig når han var på jakt og sånn, det vil si hele høsten og vel så det. Da våkna alltid lysten på forandring. Ommøblering og maling altså, ikke ny mann. Tunge møbler ble skjøvet fra den ene veggen til den andre, oppå badehåndklær. Vegger skiftet farge og det meste bytta plass hvert eneste år. Og alt ble gjort på kveldstid når ungene var lagt, etter en hel dag på jobb. Himmel så effektiv jeg var før i tia! Det er lenge siden jeg har kjent på slike lyster, de siste årene har alt vært helt ok, bare jeg slapp å gjøre noe. Jeg har gått i dvale, eller hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagene.

Men forandring fryder. Og jeg kjenner jeg er klar for litt forandring nå. Jeg har jo tilbragt sykt mye tid i denne sofakroken i det siste og er rett og slett drittlei. Problemet er bare at jeg aldri er aleine lengre, sånn over tid. Iallefall ikke mer enn en arbeidsdag. Denne mannen jakter verken på ryper eller andre ting som løper fritt i skogen. Dermed må jeg ha min bedre halvdel med på laget. Egentlig er det mye enklere å bare gjøre det mens en er aleine, for da er det jo ingen vei tilbake. Gjort er gjort! Spesielt om vi snakker om en aldri så liten fargeforandring.

Bildet over viser litt av utstillinga på Ikea. Jeg falt så for alle de forskjellige lampene over spisebordet. Her lever vi litt i forrige århundre når det gjelder den belysninga. Tidlig i forrige århundre. For vi har to lysekroner med stearinlys over bordet, åtte lys i hver. En midlertidig løsning som nå har vart i 12 år. Det er jo koselig det, men jeg er skrekkelig lei hver gang lysene må byttes, og det er ganske ofte faktisk. For mer velbrukt spisebord skal du lete lenge etter!

Her er lørdagen grå og tåkete. Men jeg føler dagen har vært ganske grei likevel, jeg har jo tross alt vært ute av døra i dag igjen. Og det er jo positivt! Så gidder vi ikke snakke om at jeg hosta meg gjennom hele Ikea og halve veien hjem igjen … det er viktigere å fokusere på det positive. Som den Lottogevinsten for eksempel …

Fortsatt god helg. :o)

Fredag, sola skinner og snøen smelter. Jeg har faktisk vært utforbi husets fire vegger. Først var vi og handlet for helga, så var vi i hundeparken med Jonas. Og i dag var det veldig mange der, både to- og firbente, i alle størrelser og fasonger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her vi bor er det to hundeparker i overkommelig avstand. Den som er nærmest blir benyttet flittig av mange. Den andre er på Tveit, da vi må kjøre 20-25 minutter. Det er nok den som er finest, men vi har hatt så mange bomturer dit at vi nesten har gitt opp. Da er det bedre på Karuss. Her blir facebooksiden til parken benyttet aktivt, og plutselig er det 12-15 firbente som møtes til avtalt tid. Med menneskene sine på slep, så det er jo sosialt både for oss og hundene.

Merkelig nok har det sjeldent vært noe knuffig og tull blant hundene. Selv om de er forskjellige både i rase, størrelse og lynne. Jonas er jo alltid den største, og han er foreløpig så godmodig som det går an å bli. Venner med alle og aldri noe tull. Får håpe dette fortsetter, for det er jo mange hannhunder som ikke går overens med andre hanner. Det må være skikkelig tungvint.

Veldig greit å ha trimma bikkja uten å røre seg også. Iallefall for meg, som hoster bare jeg tenker på å bevege på kroppen. Hvis jeg legger godviljen til i dag så kan jeg kanskje si at jeg er litt bedre enn jeg har vært de siste fire ukene. Så det er nok på returen nå. Og det var jaggu på tide!

Ønsker deg som kikker innom ei god helg! :o)

Halloen der ute. Jeg hoster og hoster og hoster, det kjennes ut som et åpent sår fra halsen og ned til navlen – på innsiden vel og merke, og da er det sikkert ikke så farlig, selv om jeg spytter blod. Antibiotikaen som jeg starta med på fredag hjelper ikke! Det er visst ikke bare meg som synes dette tok litt lang tid. Så legen bestilte røntgen av lungene som øyeblikkelig hjelp. De regnet med at jeg da fikk time i går, og etter jeg hadde vært der måtte jeg komme ut og ta en ny crp.

Jepp! I går ringte jeg Unilabs tre ganger, for å si det samme hver gang: Det var fakset en henvisning fra legekontoret, og jeg skulle bestille en time. Så fort som mulig. Men i hele går hadde ikke Unilabs mottatt noen faks. Sa de.

Skulle jo tro vi levde på slutten av 1800-tallet! Der det kom en liten lyslugget guttunge i knebukser og caps og egenhendig leverte skrivet fra legen til røntgen. Omtrent som vi så på Farmen kjendis. Og det er jo et stykke å gå fra Sørlandsparken til sentrum i Kristiansand… Nei forresten, det er jo helt uaktuelt, for barnearbeid er jo ikke helt innafor lengre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men Postmann Pat med sin sorte og hvite katt er jo fortsatt mulig. Bilen hans er jo til forveksling lik disse scootersykkelbilene postbetjentene kjører rundt i nå for tia. Så Postmann Pat var langt forut for sin tid han.

Så der har vi det altså! Alle de på den kronglete ruta til Pat hadde sikkert så mye å fortelle postmannen etter helga. Rester fra kaka etter morsdagen og nytraktet kaffi sto klar da han kom, så det er jo ikke rart dette tok tid. Det var nok så vidt kan rakk å levere siste konvolutt før de stengte på Unilabs. Det er viktig å kose seg på jobb, en er jo tross alt der sykt mye av livet. Sånn normalt iallefall. (Om en ikke ligger hjemme og hoster sånn i tide og utide, og ellers er slapp og ute av form, verker over alt og synes det å dusje er en bragd). Men det den godeste postmannen ikke tenkte på var jo at alle gikk hjem da posten var tatt imot. Ingen hadde jo lyst til å jobbe enda lengre denne mandagen som de faktisk hadde åpent til 19.00, og det er jo fullt forståelig.

TIng tar tid. Fortsatt blir det levert post i postkassa til folk, men om du har sagt nei takk til reklame og betaler dine digitale regninger i tide, så er det jaggu ikke mye som ramler oppi der i løpet av ei uke. Når helsevesenet en gang i fremtiden finner ut at det digitale ikke er så dritskummelt så kan vel de aller fleste av oss skru ned den grønne beholderen fra veggen. Innen den tid er jeg sikker på at alle papiraviser også er historie. Det de gir ut nå er sannsynligvis de siste krampetrekningene, innholdet tatt i betraktning. Vi er jo tross alt i 2017, og langt inne i det papirløse samfunnet vi ble forespeilet tidligere i dette århundre.

Til og med faks er utdatert hos de fleste. Ja, bortsett fra i helsevesenet da, som stoler mer på telefaksen som var en effektiv måte å kommunisere på for 40 år siden, enn disse nymotens greiene som kalles mail og datamaskiner. Det som blir sendt eller skrevet i rapportene på den digitale måten kan for komme bort skjønner du, noen som ikke skulle lest det kan få fatt i det… ja, det er så mye skummelt som kan skje med sånne beskjeder som ikke blir skrevet på et ordentlig, godt, gammeldags papir og putta i en vinduskonvolutt eller i en perm. 

En mail for eksempel, den kan sikkert stjeles av hvem som helst. Hvor mange ganger har du ikke mista ting som ble sendt på den måten? Eeeeeeh… aldri? Nope, ikke jeg heller om jeg skal være ærlig. Jeg tror antall personer som kan stikke av med posten fra postkassa mi er adskillig høyere enn de som klarer å hacke seg inn på mailen min. Og slike hackere er helt sikkert ikke så veldig interessert i det vi vanlige dødelige har i mailboksen heller. Tenker jeg.

Men henvisninga ble verken mailet eller sendt denne ganga. Den ble fakset. Noe som nesten kommer frem like kjapt som en mail. Men for de som må ha noe helt konkret å holde i hånda er sikkert faksen uunnværlig, selv i 2017. Nesten like godt som et koselig gammeldags brev. Og da er det vel sikkert som heia? For det blir spytta ut av faksen, som sannsynligvis står godt plassert i en krok på et kontor som blir brukt til å henge fra seg jakka i og ellers til maskinen som makulerer papirer med sensitive opplysninger.

Der har vi feilen. Ingen sjekker faksen! Ho som pleier å gjøre det hadde sikkert fri i går, eller kanskje ho var syk. Så de andre tenkte ikke på det. Ikke en gang etter å ha blitt ringt opp av en masete kjærring med Rod Stewart-stemme som nesten ikke kunne prate mellom hosteanfallene. De hadde ikke fått levert dette papiret på pulten sin. Aha! Og det er nok ensbetydende med at det ikke var mottatt. Der har vi det ..

I dag derimot, var sikkert faksansvarlig på jobb igjen. For om du jobber i en IA-bedrift så trenger du faktisk ikke ta tre dager i slengen på egenmeldinga, i redsel for å “miste” noen dager. (Tro meg, mange jeg har jobbet sammen med hadde fullt regnskap over dager de hadde til gode å være syk). Og da jeg ringte hadde de, under over alle under, mottatt faksen fra legekontoret. Men noen time kunne de ikke gi meg før fredag ettermiddag. Takk skal du faen med ha!! 

Fredag liksom. Mer øyeblikkelig kan det vel neppe bli! Men det er jo ikke så farlig med meg, det er sikkert ikke noe jeg kommer til å krepere av dette her. En lungebetennelse, selv om den er dobbeltsidig og har vart siden 16. januar, er ikke dødelig i våre dager. Så det er nok ikke noen katastrofe. Men likevel… spurte pent om de ikke hadde noe tidligere men det var umulig! Ok da. Hosten tok overhånd og jeg la bare på.

Fjorten minutter etter ble jeg ringt opp igjen. Det var jo en øyeblikkelig hjelp-henvisning jeg hadde (jøss, dette mennesket kunne lese også), og da var fredag litt i lengste laget å vente. Kvitret ho i den andre enden. Jeg kunne komme i morra kl. 9. Hurra!!

Bare for gøy googla jeg øyeblikkelig hjelp. Og der var definisjonen: Tjenester som gis til pasienter innen 24 timer. Øyeblikkelig hjelp innebærer at pasienten ikke settes på venteliste, i de fleste tilfeller gis hjelpen umiddelbart eller så snart det er praktisk gjennomførbart.

Fortsatt god tirsdag! :o)

Så var det mandag igjen. Morsdagen er over og hverdagen kaller. Det hørtes jo flott ut. Kaller … er skrekkelig lenge siden noe som helst har ropt på meg her jeg ligger og ikke er til nytte for noe.

I går var drømmemannen ute og spiste med svigers ++ Etterpå var det kaffi og kaker hjemme hos dem. I den slekta hopper de jo ikke over en eneste liten ting i stillhet. Kan det feires, så feirer vi! Siden drømmemannen så gjerne ville at jeg skulle være med måtte jeg ut av pysjbuksa og slenge på litt sminke i full fart. Jeg som trodde han var overlykkelig for å slippe ut litt fra dette sykehuset. Så feil kan en ta. Etter snaue to timer måtte jeg hjem igjen. Helt utslitt. Enda jeg bare hadde sittet i sofaen og stappa i meg kaloribomber. Dagen i går var tydeligvis den store kakedagen, to ganger kake, men ingen middag på meg. Skjønner ikke at jeg gidder stappe inn alle disse unødvendige kaloriene, det har skjedd et eller annet rart med smakssansen min, så alt smaker så rart. Likevel skal det liksom ned …

Mens drømmemannen var på restaurant fikk jeg et minibesøk av eldstedattera mi. Både ho og søstera, pluss mormors tre jenter, hadde tenkt å komme på besøk, men jeg orka ikke … som det pleier å være nå for tia. Ho hadde med seg både tulipaner og nybakt eplekake, og det var egentlig kjemepekoselig. Men jeg er litt sånn at jeg får panikk om jeg ikke har fått støvsugd og ryddet litt før det kommer noen. Jeg liker ikke å ikke ha kontrollen her. Men for å være ærlig så er det jo lenge siden jeg har hatt det! Egentlig burde jeg nok hatt vaskehjelp…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Morten sistemann (sønnen) ringte meg faktisk. Bare for å ønske meg en fin morsdag. Han er like lite glad i å prate i telefonen som mora si, så det var jo imponerende! Akkurat nå er han og en til på vei til Lofoten med MS Astrid som skal på lofotfiske. Synes det er litt skummelt at de bare er to på båten, men det var visst bare meg som tenkte sånn. Er vel en av ulempene ved å være mamma det der. En skal liksom bekymre seg for alt, selv om ungene er voksne og har klart seg selv i en hel liten evighet. Men når en som mamma kanskje klarer å roe litt ned på det punktet, noe jeg ikke tror kommer til å skje her, så er det jo barnabarna en tenker på! Må le litt av de som sitter der med baby på fanget og bare gleder seg til de blir større og alt blir mye bedre og lettere .. de skulle bare ha visst. De første årene er jo bare peanuts i forhold til det som måtte komme …

Angående lungebetennelsen lever den i beste velgående! Synes ikke disse tablettene har hjulpet noe særlig, men mulig jeg må gi de litt tid siden det tok en stund før jeg fikk de. Brekningene er heldigvis gått over. Det var bare den dagen jeg måtte ta to på en gang. 

Håper alle hadde en fin morsdag/søndag i går. Og at starten på uka har gått knirkefritt. :o)