I dag synes jeg synd på meg selv. Eller det har vel vært slik hele helga igrunnen. Denne helga som egentlig burde vært så fin. Vi har vært på farten siden fredag ettermiddag. Først på hyttetur en natt, og så på hotell. Vi var nemlig på Karmøy og feiret min svogers 50 års dag. Mange folk og lav bakgrunnsmusikk. For å korte ned reisetiden tok vi et stopp  sånn omtrent halvveis, hos et vennepar som var på hytta. Lite folk, men mye musikk ..

– Bare venn deg til det! Det var rådet jeg fikk aller første gang jeg var hos en ørespesialist. – Klarer du ikke å bli venn med lydene i hodet ditt kan det ende med at du tar livet av deg! En del gjorde faktisk det. Jeg var 33 år og hadde akkurat fått beskjed om at dette ikke var forbigående. En eksem i øregangen, som hadde kapsla seg inne i hodet er grunnen til hele lydhelvete mitt. Tinnitusen er en skade jeg har fått fordi legene behandlet meg for øreverk uten å sjekke at det var det jeg hadde. 

I 20 år har jeg gått rundt slik. Med et helvetes bråk som til å begynne med bare befant seg i det ene øret. Nå har det formert seg til resten av hodet. Det er lyder som innretter seg etter omgivelsene. Er det mye bråk rundt meg, er det enda mer inni hodet. Med mer eller mindre jevne mellomrom har denne helsikes lyden forandret seg i tonefall og styrke. Og da er det like før jeg blir gal! For når du endelig har vent deg til en lyd, så kommer det noe annet å overtar. Prøv det den som vil …

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tinnitus liksom. Det er ikke dødelig, om du ikke hjelper litt til selv da. Og jeg må bare innrømme at jeg til tider skjønner de veldig godt de som har gjort det. De som ikke har orka mer. For dette er ubeskrivelig grusomt! Iallefall slik som det er blitt de siste årene.

Jeg er ekspert i å fortrenge lyder rundt meg. Drømmemannen snorker som en tåkelur, det går helt greit. Jeg hører det selvsagt, men gidder jo ikke ligge på et annet rom selv om det er litt bråk der mannen befinner seg. Vi er jo tross alt gift.

De første ti årene klarte jeg stort sett å ignorere tinnitusen også. Jeg ble ekspert i å fortrenge den, å ikke tenke på det. Og jeg ble ekspert i å innrette meg, finne en plass ytterst på en ende av bordet, i en krok, på en stol med ryggen mot veggen, slik at jeg ikke skulle få lyder fra alle kanter. Jeg gjorde det på jobb også, der jeg størsteparten av tiden har jobbet i åpent landskap. Et sant lite helvete for folk med tinnitus, men jeg ville ikke ha spesialbehandling for det, eller virke sær og vanskelig. For så lenge jeg ikke tenkte så mye på det så gikk det jo greit …

Men nå, 20 år etter er dette helt umulig. Her er det så mange høye irriterende lyder inne i mitt hodet at det til tider gjør vondt. Det klør i ørene, som om det har flytta inn ei heil maurtue der. Det verker, som ved ørebetennelse. Noen ganger skulle jeg ønske det gikk an å stikke inn en kniv og få hull på elendigheten, slik at det som jeg føler er der inne kunne renne ut. 

Når jeg er en plass med mye lyd øker styrken på tinnitusen. Den skrur seg opp til uante høyder, uten tanke for at dette ikke er bra for de som må høre på det. Meg altså. Sannsynligvis hadde det vært ulovlig å jobbe i en støy som dette, iallefall uten hørselvern og jevnlige pauser. Jeg har ikke hatt en pause på 20 år!

Kanskje hadde det vært bedre om andre forsto litt mer. Forsto at det ikke er en liten suselyd jeg sliter med. For da hadde jeg jo ikke sagt et ord. For meg er dette noe som ødelegger livet mitt. Det er kjempetrist. Blant annet takler jeg altså ikke musikk lengre. Er vi i et rom med folk og musikk, da blir det veldig tidlig kvelden for kjærringa. 

Folk skjønner ikke at jeg ikke liker musikk. Men med mange lyder samtidig hører jeg ikke en dritt! Så blir jeg sittende der da, i min egen lille verden, og se ut som en idiot. Forsøker å følge meg på samtalene, smiler litt stivt og håper klokka kan gå fort så jeg kan komme meg ut derfra.

Og det er ikke bare lydene som er hemmende. Hjernen til folk med alvorlig tinnitus går på høygir hele tiden for å kompensere for dårlig hørsel. Det er noe vi ikke kan styre selv. Og når en aldri klarer å slappe av så blir en sykt sliten. Helt utmattet. Egentlig uten å gjøre en dritt. Jeg blir nok sett på som den kjedelige kjærringa, den som alltid går hjem først. Ho der som tar kvelden omtrent rett etter maten er fortært ..

Men tinnitusen tar aldri kvelden. Det suser og durer og hyler.. Alltid. Jeg sovner til disse lydene. Jeg våker til disse lydene. Og jeg er alltid kjempesliten! Selv etter at jeg tror jeg har sovet godt nesten hele natta.

Hvordan tror du det er å aldri oppleve stillhet? Vel, det kan best beskrives med ett ord: TORTUR! 

Det siste året har jeg takket nei og avlyst mye sosialt. Fordi jeg ikke orker. Ettervirkningene av en kveld med masse folk og høy musikk, eller en tur på kino, er ikke verdt det. Men noen ganger må en jo bare, selv om en vet at flere dager i etterkant blir helt uutholdelige. 

Bare tenk på bakgrunnsmusikken som tyter ut over alt. Sannsynligvis har du vel ikke ofret den en tanke. Men den er over alt. Hos frisøren, på venteværelset hos legen, i butikken, på kjøpesentrene, når du er på besøk hos noen, når du skal ut og spise. Det er lyder som i mitt hodet blir forvandlet til et sinnsykt spetakkel. Lyder som gjør at jeg blir helt usosial og ikke klarer å følge med på noe som helst. Smerteterskelen min når det gjelder høye lyder er nesten lik null. Det vil si at lyder som andre omtrent ikke legger merke til kjennes for meg ut som smerte. Det gjør rett og slett vondt!

Legene sier at en må bruke lyd for å takle dette bedre. Jeg må altså ikke oppsøke stillheten. Jeg burde hatt på litt musikk her jeg sitter hjemme aleine og hører på varmepumpa. Men jeg orker ikke. Hvem som helst ville nok ha unngått slike ting som gjør dagen enda verre. Jeg har fått både pute med lyd i og høreapparat med motlyd. Men det funker ikke! Det gjør det bare enda verre. 

Jeg forstår jo at ikke hele verden kan innrette seg etter meg. Men når vi for eksempel er fire stykker sammen så skjønner jeg ikke helt at den hersens musikken alltid må stå på! Spesielt ikke etter at jeg har prøvd å si det. Men det er det absolutt ingen forståelse for. Litt musikk er jo koselig. Det hører liksom med i hyggelige lag. – Bare hør på den teksten! Jepp, den er sikkert dritkul, det er bare det skjønner du, jeg hører ikke hva de synger! Enda så mye jeg vil. I mitt hode er det bare bråk! 

Da vi kjørte hjem i går var jeg skikkelig dårlig. Sliten, skjelven og kvalm. Som å være fyllesyk altså. Problemet er bare det at jeg ikke drakk, jeg har bare prøvd å være litt sosial. Og det må jeg innrømme: det blir lenge til neste gang!