Enda ei ny uke som nav-snylter

Værmeldingene vi så på tv for dagene fremover lovet godt. Nesten for godt til å være sant. Og slik var det også! Både søndag, mandag og tirsdag ble det lovet ei diger sol over sørlandet. Og det vi har fått er skyer, grått og trist.

Før så jeg aldri på værmeldingen. Tok bare dagene som de kom. Det er jo svært lite en kan gjøre med det likevel. Men det var før jeg ble sykmeldt. Ja, ikke det at jeg kan gjøre noe med det nå heller (hadde det enda vært så vel), men nå får jeg iallefall med meg værmeldigene .. hva nå det skal være godt for.

Fins det egentlig noen som gjør så mye feil i jobben sin som meteorologene? Rent bortsett fra de som jobber på nav da. Det er litt merkelig. Hadde andre gjort en så dårlig jobb over lengre tid så hadde de vel fått sparken for lenge siden ..

Jeg skulle vært på møte med nav i dag jeg. Fikk innkalling pr. post på fredag, altså den 18. Med beskjed om å ta kontakt så fort som mulig om dette ikke passa. Jaaah! Da posten kom hit var de så seint på dagen at nav hadde stengt eller noe sånn. For det var iallefall umulig å komme frem på telefonen. Ingen tok den og ikke var det noen beskjed i andre enden heller.

Brevet deres var datert 10. Lurer litt på hvor det har vært i mellomtiden jeg .. På en skrivepult en eller annen plass. Der ingen helt visste hvem som hadde ansvaret for å få posta det?

Fatter ikke helt hvorfor de ikke heller kan ringe og avtale et møte. Må jo være mye kjappere det! Greit at det skal være skriftlig, men de kunne jo muligens ringt først og så bekrefta det pr. post etterpå. For mail bruker de jo ikke. Sånt er ikke til å stole på ..

Jeg fikk fatt i ei hyggelig dame på nav i dag morges. Veldig tidlig. Jeg hadde nesten ikke trodd at det var noen der engang. Ho kunne informere meg om at møtet var avlyst. Hadde jeg ikke fått beskjed?

Åååh!! Nei, den avlysinga kommer sikkert pr. post om en ukes tid regner jeg med.

De skulle finne en ny dato, og sende meg ny innkalling. Jaja. Ettersom legen min ikke kunne være med på dette møtet før etter påske sa jeg det til nav-dama. Og jeg ba de snakke med arbeidsgiver, lege og den personen deres som skulle være med på møtet før de kontaktet meg. Jeg skal jo ikke noen plasser. Jeg har ingen planer for ukedagene fremover som gjør at jeg ikke kan møte opp. Det er bare alle de andre som er opptatt.

Så nå får vi se da, hvordan neste innkalling blir. Om jeg i det hele tatt får noe beskjed før møtet har vært .. Kanskje de bare noterer seg at jeg ikke møtte opp? Åsså kommer innkallinga i posten en liten uke etter at møtet er avholdt ..

Jeg har ikke vært borti nav for mye i mitt liv. Bare da jeg hadde fødselspermisjon og var arbeidsledig en liten stund på 80-tallet. Det var jo før alle disse flotte omorganiseringene i nav som skulle gjøre det så mye lettere for oss forbrukere (eller hva det heter når en er nav-snylter på heltid). Det var da det fungerte også i den etaten. Før de slo seg sammen til en enhetlig tjeneste som skal bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet. Jo finere bygg de holder til i, jo mer sammenslåinger det blir, jo mindre vet folkene der inne om hvem som skal gjøre hva tydeligvis.

Men jeg er priviligert med en arbeidsgiver som har alt på stell. På de 16 årene jeg har jobbet der har det aldri vært noe galt med lønnsutbetalingene. De betaler også sykepengene utover arbeidsgiverperioden, så er det jo de som sliter, om det blir noe krøll med det nav skal ut med.

Som ukene før sitter jeg her og hoster. Stemmer er like hes og sexy og jeg like sliten. Jeg satt oppe i natt også. Hosta til jeg spøy. Det er fint. Men det har iallefall forandra seg litt de siste dagene. Det er ikke bare tørrhoste lengre, den sitter ikke så fast på en måte. Så om det hjelper at jeg spyr litt innimellom så er jeg faktisk klar for det. Bare jeg kan bli kvitt dette her igjen! Jeg som egentlig er livredd for å spy. Som måtte ha mamma til å holde meg på panna helt til ho nesten ikke rakk opp!

Likevel føler jeg meg litt mer oppegående. Litt mer klar for å jobbe. Jeg har lyst. Men ikke for enhver pris. Ikke om jeg skal være på jobb for så å gå hjem igjen og bare bli liggende. For det er ikke noe liv. Kanskje til og med hakket verre enn dette jeg har nå ..

Men det skal nok gå bra – til slutt!  :o))

En fantastisk søndag

Starten på en perfekt søndag ser sånn ut .. etter 13 timers søvn kunne kanskje hver og en ha ligna litt på dette her muligens, men går det an å ikke bli GLAD av dette synet om morra’n da?

Sola og den blå himmelen jeg skrøyt på meg tidligere i dag forsvant fort.
Før frokosten til og med, så dette bidet er fra en søndagstur for noen helger siden.

Vi tok en tur i Hundeparken på Tveit for første gang,
men etter litt over en time så var tærne frosne og vi hadde fått nok.

Så veldig mange hunder, og eiere, var det heller ikke her i dag.
Ifølge andre som har vært der før.
Vi kommer nok igjen ved en senere anledning, når det ikke er så kaldt.

Zenta er mer interessert i pinnen sin enn alle disse andre firbente ..

… mens Prikken er en hund etter Pepsi!

Og her er ei lita tulle som synes det var ganske ok å være med mormor i stampen
etter besøket i hundeparken.
Deilig for både små og store frosne kropper.

Humøret er som det har vært hele helga på denne her,
og det kjennes ut som om det har smitta litt over på meg også.

Nå er mormors kosejente, tullekopp, skravlebøtte og alt det andre ho kaller seg
levert tilbake på den andre siden av veggen her.
Roen har senket seg hos oss og det er både godt og litt trist også.

Helga mi har vært veldig bra!
Håper det kan fortsette litt sånn fremover nå ..

:o))

Fin start på slutten av helga

Dagen starta tidlig dag også. Men barnebarnet sover som en stein enda. Noe ho har gjort siden litt over åtte i går kveld. Bare meg og drømmemannen som sitter her og sjekker hva som har skjedd rundt i verden siden sist. Ja, han sjekker verden og jeg sjekker bloggen akkurat nå da. Hadde visst glemt å sende innlegget i går, for akkurat da jeg var ferdig var det ei lita tulle som skulle bæsje doen her, og da ble det fart i mormor!

Nå har snuppa sovet i over 12 timer! Ikke har ho spurt etter mamma heller. Vi snakker om ho, hvor de er og sånn, men ho maser ikke. Ho fikk en skikkelig hyletur i går kveld da. Ville ha lørdagsgodisen før kveldsmaten. Da var det hardt å stå på sitt her. Men jeg klarte det! Ungen hylte og skreik så tårene spruta, men jeg gav meg ikke. På slutten var ho så lei at ho til og med måtte sitte på fanget å få trøst. Av meg, den som var så slem. Hehe, endte med at ho spiste. Og jeg var temmelig stolt av meg selv for at jeg sto imot. Greit nok at mormor skjemmer ho bort litt, men ho skal ikke bli sånn som bestemmer alt når ho er her.

Jeg har oppholdt meg i senga i hele natt! Det er jo en hel evighet siden sist. Men fikk ei skikkelig hostekule her på morrakvisten, og karra meg opp før jeg våkna de andre i rommet. Tenk å sove hele natta! Åååh så deilig det er!. 

I går duppa jeg litt foran tv’n. Som min bedre halvdel pleier å kalle det, når han sitter der og slenger med hodet, munnen halvåpen og lager små snorkelyder om kveldene. For sove, nei det gjør han jo selvsagt ikke! Jeg la meg i det minste ned og det ser jo straks mye lurere ut .. ikke er jeg flau for å si at jeg sov heller. For det gjorde jeg, både vel og lenge. Den gedigne månen som jeg hadde en tanke om å ut og beglo, den glemte jeg helt!

Været er helt fantastisk, akkurat som i går. Foreløpig sitter vi her med morra kaffien og teen og tar livet helt med ro. Noen store planer har vi ikke før vi skal i bursdagsselskap i ettermiddag. Ei niese til drømmemannen som blir 16. I denne slekta feirer de jo det meste, så det er rett som det er store familiekalas. Men det har vært noen rolige uker i det siste. Vi har bare lada opp litt, til stimen av selskapeligheter tar overtaket for resten av året.

Ønsker dere en fin søndag.  :o)

En flott vårlig lørdag

Her har vi hatt besøk av våren i dag. 5 varmegrader, sol og nesten helt vindstille. Formen har vært litt bedre enn de foregående ukene, så jeg håper det verste er over nå.

Besøket vårt har oppført seg eksemplarisk. Ikke farlig å være barnevakt når ungen er så grei. La seg og sovnet med en gang i går kveld kl. 20.30 og våkna i dag morges kl. 7.30. Jeg tilbragte halve natta i stolen i kjellerstua, men jeg begynner jo å bli vant til det nå. Det er kanskje verre for drømmemannen, sikkert like før han kjøper et anti-bjeffehalsbånd til meg ..

Anti-bjeffehalsbånd ja. Det der forsøkte jeg på den forrige bikkja mi. En shæfer det også. Ho var snill som et lam, men skikkelig gneldrete når ho så andre hunder. Men ho gikk aldri bort til dem. Egentlig var ho ei pingle som aller best likte seg hos meg. Når andre gikk tur, og slapp ho, så løp ho rett hjem til matmor igjen.

Men altså det var det halsbåndet jeg skulle fortelle om. Det skulle funkek sånn at når hunden bjeffet så sprøyta det ut et eller annet. Det jeg kjøpte spraya ut noe som lukta sitron. Helt ufarlig, men hunder likte ikke denne lukta, og litt ubehagelig var det sikkert også. Så jeg tenkte som så, at nå var denne gneldretiden over. Hurra. Tok på bikkja båndet og la ut på tur. I enden av ei gangbro sto det to andre med hver sin hund .. Da vi nærma oss satte dette dyret mitt i å gneldre som aldri før. Og halsbåndet fungerte som det sto beskrevet i bruksanvisningen .. ho ble stille et sekund eller tre, rista godt på hodet og fortsatte som normalt. Det sto ei sky med velluktende “sitronrøyk” rundt hele bikkja! Jaja, det så jo enda teitere ut enn en hund med bare lyd i. Så for oss var det helt uten virkning .. Men det kan jo være det funker på meg?

I dag har vi nytt det fine været. Har vært på tur langs sjøkanten i byen. Innom lekeplassen og bystranda. En litt rar dag. Veldig lang på en måte. For vi pleier jo ikke ha “frokost” før i 12-tia i helgene. Når sønnen klarer å karre seg ut av hula. I dag hadde vi vært ute i to timer før den tid.

Nå blir det en stille lørdagskveld med hjemmelaget pizza. :o)

Snuppa mi :o)

Eller ho er jo ikke akkurat mi da. Sånn om en skal være helt korrekt. Jeg har ho bare til låns innimellom. Og jeg nyter det i fulle drag. Om dagen er aldri så ille så blir den alltid mange hakk bedre bare jeg får se ho litt ..

Noen ganger er det litt rart. Rart at jeg er mormora liksom. Må innrømme at jeg glemmer det litt innimellom og holder på å si “kom til mamma”, “skal mamma hjelpe” og sånne helt naturlige kommentarer – om en er mora da. Men nå er det jo ikke så vel.

En måneds tid før jeg gifta meg med drømmemannen fikk jeg beskjed om at jeg skulle bli mormor. Hmmm .. litt dårlig timing kanskje. Stakkars mann som plutselig gifta seg med ei bestemor!! Men det er jo lite vi kunne gjøre med det.

Det var litt rart. For igrunnen ønska jeg så veldig at jeg hadde vært bare litt yngre og fortsatt kunne få barn. Jeg ønska så veldig å få bare et til, sammen med denne mannen som oppfylte alt jeg hadde drømt om, og mere til .. drømmemannen. Tenk å kunne fått et kjærlighetsbarn med han. Det var nesten så jeg var litt misunnelig på min egen datter. Igrunnen skal en vel ikke si sånn høyt engang …

Min lille datter skulle bli mamma. Snålt. Det tok litt tid før det helt glei inn her. Ja noen ganger skjønner jeg det ikke helt enda. Mulig jeg er litt treig i oppfattelsen. Men det ser så snålt ut på en måte. Den eldste dattera mi er liksom “mi lille jente”, ho sto litt lengre bak i køen da høyden ble utdelt i denne slekta. Både søstera og broren tok henne igjen temmelig kjapt. Ikke det at ho er lavere enn “normalen”, heller det at de to andre er litt høye. Ho er liten og tynn og skjønn. Noen ganger ser ho ut som et barn enda. Når ho kommer hjem fra jobb fra sfo i vinterdressen sin. Hehe. De på jobben trodde ho var 18-19 år og synes ho ble mamma litt vel tidlig. Men ho er jo tross alt 25!

Jeg fikk den store ære av å være med på fødselen også. Hadde ikke så veldig lyst, men ho ville absolutt ha meg med. Selv om barnefaren også var der. Jeg som hater sykehus. Er rett og slett livredd. Men det var akkurat som om all den redselen min forsvant og jeg var der bare for henne. Ble helt imponert av meg selv den morra’n!

Det var et under å se sitt eget barnebarn komme til verden. Veldig vondt at jeg ikke kunne døyve smertene til ho som lå der og gjorde hele jobben, men de fleste overlever jo. Til og med jeg har klart det hele tre ganger! Men må jo innrømme at jeg ikke trodde det var mulig å ha så vondt uten å dø, eller i det minste bare besvime.

Underet sitter nå i armkroken til drømmemannen min. De ser på Mumitrollet. Men nå er det snart leggetid for den minste. Den største som sitter der sovner sikkert foran tv’n noen få timer etter. Som normalt.

Ha en fin kveld!  :o)

Wow – jeg vant!! :o)

Hvorfor valgte du akkurat det bloggnavnet?
Jeg rabla ned noen ord for noen dager siden, da “Med andre ord” hadde en konkurranse om det
mest interessante bloggnavnet.

Og vet du hva, jeg vant!!

Jeg som aldri vinner noe som helst. Jeg som har en blogg som oppsto kun for egen terapi da det sto på som verst her. Som har det mange av dere vil kalle en klageblogg. Som skriver for mye og for langt og veldig uinteressant for alle de unge her inne. 

Ja, jeg gjør vel det da. Men jeg tvinger ingen til å lese. Jeg er ikke her for å få flest mulig lesere eller kommentarer. Selv om jeg setter stor pris på de kommentarene jeg får.

Tusen takk til mine få faste, men gode lesere,  og tusen takk for fine ord fra Hege som omtaler min blogg her: http://medandreord.blogg.no/1300441110_det_mest_spennende_bl.html

Forandring fryder

I natt har jeg oppholdt meg i reclineren i kjellerstua til en forandring. En av de tingene som kom i hus sammen med drømmemannen. Som passa utmerket i hans sort/hvite ungkarsbule, men som vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av her. Skinnsalongen som sto i stil solgte han da han flytta. For her var det ikke plass i kjellerstua og oppe .. nja, tror ikke helt det var et tema .. Stolen derimot har vi flytta litt frem og tilbake disse årene. Fra garasjen til hybelen og inn igjen! Akkurat i natt var jeg faktisk veldig glad for at den sto der den sto.

Stakkars bikkja er helt døgnvill etter at matmor begynte å vandre oppe om nettene. Da jeg ikke fikk sove i forrige omgang bråkte jeg jo ikke på dette viset. Dermed ble jeg jo bare liggende ved siden av drømmemannen og høre på alle de forskjellige snorkelydene han klarte å få pressa ut. Men om jeg blir der nå våkner jo han også .. og det er jo liten vits i å ha to nattevandere her.

Vandring var vel en overdrivelse egentlig. Om jeg hadde hatt skritteller tror jeg ikke det hadde gjort de store utslagene denne natta. Har ligget der og skifta på å ha to, eller ingen, tepper over meg. Det er noe galt med termostaten min også nemlig. Feber tror jeg det heter. Til forveksling lik hetetokter, men ikke helt sånn likevel. Skal ikke bare være en ting når det først skjærer seg nei!

Fikk antibiotika i går. Tre hele piller! Krysser fingrene, og det meste andre, for at dette gjør underverker. Kjøleskapet er fullt at Biola. Her skal det forebygges! For jeg er ikke klar for å skifte ut hostinga, med sopp både her og der, om denne greia virkelig slipper taket og gir seg.

Og ellers? Joda, det snør, igjen! Det var det jeg sa her forleden, det er for tidlig å lete etter vårtegn. Men akkurat nå er snøen mitt minste problem Faktisk er den litt fin der den henger i busker og trær og ikke minst dekker over det bittelille vi kunne se av plen og belegningsstein i går. Har vel kommet 5 cm her oppe i høyda, så dette lover jo godt! Tankene på å ringe båtopplaget og si vi vil ha ut båten tror jeg er islagt for en stund. Jippi, en ting mindre å tenke på. Til påske kanskje?

Min helg skal jeg bruke på å være småbarnsmor. Syk småbarnsmor for virkelig å gjøre det reelt. Heldigvis blir jeg ikke syk, enslig småbarnsmor da. Det hadde vært hakket verre! For drømmemannen er jo også her og han og barnebarnet mitt har virkelig funnet tonen. Vi skal hente ho i barnehagen og så skal ho være til søndag.

Ønsker dere en fin fredag. Og for dere som er så heldige å få gå på jobb: Det er bare noen ganske få timer til helga!

:o)

Et livstegn fra arvingen

Da har jeg fått sms’et litt med sønnen. Det er ikke så mye vi hører fra han, for det er dårlig dekning på mobilene der ute på havet. Internetten kosta 30 kroner døgnet så siden han er litt kjip så har han vel ikke råd til det. For noen dager siden spurte jeg om han trengte mer penger .. men det gjorde han ikke, for han hadde ikke brukt noe enda. Jaja. Det er jo litt sært at en (snart) 18-åring sier sånt, de aller fleste hadde vel sett sitt snitt til å grabbe til seg litt mer. Men i disse regningstider får jeg heller være glad så lenge han ikke er mer storforlangende.

Lørdag har han vært ute i to uker. Det er leeenge det! Ellers har vi bare vært fra hverandre så lenge enten når jeg har vært på ferie eller han har vært hos faren. Og det er litt annerledes.

Nå er han helt aleine. Eller, det ble litt feil, han er så aleine det går an å bli på Fred Olsens cruisebåt Boudicca. I en bitteliten lugar som han heldigvis hadde aleine. Men, som han sa selv, så delte han dusj og do med ørten flilippinere. I tillegg til sønnen er det er bare overstyrmannen (tror jeg det var) som snakker norsk på hele båten.

Oppi det hele har han også klart å bli syk. Og da hadde mammahjertet mitt det ikke så veldig bra her hjemme. Han fikk piller for både det ene og det andre fra legen ombord. Han som nesten ikke har tatt en paracet før engang. Piller som gjorde at han sov et helt døgn. Herregud! Hva er det de kjører i ungen min da? I forgårs hadde han såvidt vært inne på facebook og skrevet at det var 5-6 meter høye bølger, noe som ikke var så greit sammen med medisiner han får vondt i magen av. Det var nesten bedre i forrige utplassering. Og den var på et ankerhåndteringsfartøy som gikk frem og tilbake uti Nordsjøen rett før jul.  

I dag fikk han sitt første møte med et dødt menneske. Ei dame hadde fått slag og han måtte hjelpe å flytte på ho slik at de kunne få vaska og lagt ho i fryseren .. Åååå, det er jo ikke akkurat sånt en vil poden skal oppleve på utplasseringa. Det hadde vært litt ekkelt, men han sa til seg selv at ho bare sov der han bar ho vekk. Det er vel en side av cruiseturismen det åsså. Jeg for min del så ikke et dødt menneske før min mor døde, og da var jeg jo tross alt i slutten av 20-årene. Husker enda helt tydelig hvor “død” ho så ut. Ikke helt som de døde en ser på filmer og CSI og sånn.

Nå er det bare 23 dager til han skal begynne hjemreisen. Det virker som om han har det greit, selv om han nok lengter litt hjem innimellom. Men det er nok ikke mamma som står øverst på den hjemlengsellista lengre. Det er definitivt kjæresten som han har vært sammen med i over et år. Jeg er utkonkurrert så til de grader.

Men sånn er jo livet. Vi har ungene bare til låns en stund. Selv om vi jo aldri slutter å bry oss og tenke på de som ungene våre så blir de jo voksne og klarer seg selv etterhvert.

Er du en av dem som fortsatt sitter der med små unger? Nyt det for fullt, den tiden kommer dessverre aldri tilbake! Skal jeg være helt ærlig så synes jeg småbarnsstadiet var det aller beste. Til og med trassalderne hadde sin sjarm. Og når de er over så er det tid for å sitte hjemme og bekymre seg når ungdommene skal ut. Åssen er formen i dag tro? Kommer han hjem på tiden? Du puster letta ut for hver 17. mai, Quartfestival og nyttårsaften det har gått greit ..

Nå er jeg over det stadiet heldigvis. Sønnen har igrunnen oppført seg nokså eksemplarisk hele tiden han, men han har jo to eldre søstre da .. Men både de og vi overlevde det også, selv om det ikke alltid kjentes sånn ut mens det sto på.

Jeg har oppdaget at hvis jeg er villig til å være ærlig mot barna, blir de ærlige mot meg igjen.
Så enkelt er det. Barn som vokser opp, gjør som foreldrene gjør, ikke som foreldrene sier.
Peter Howard

Hvor ble du av Jon Blund?

Det er midt på natta. Virkelig midt på natta og helt mørkt ute. Og her sitter jeg. Hvorfor? Tja, et godt spørsmål. Som egentlig fortjener et godt svar. Men det har jeg ikke ..

Bortsett fra at jeg hoster, er helt tett i toppen og ikke får sove. Selvsagt kunne jeg jo ha prøvd litt til, men da hadde jo sikkert ikke drømmemannen fått sove han heller. Hvor gøy er det å ligge ved siden av en flodhest som bare ligger der og snur seg fra side til side og bjeffer som en hund med med kols i siste stadie? Ikke det gøyeste i verden sikkert. Verken for han eller flodhesten.

Så her sitter jeg da. Å grubler. Selvfølgelig gjør jeg det! Tenker masse på den uka som var for bare et par små uker siden. Før jeg ble så forkjøla. Den flotte, perfekt uka der jeg følte meg så oppegående og frisk og rask! Sov hele natta gjorde jeg også. Helt uten hjelp. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nei, ikke lenge nok .. Så også med meg. Bang!! Der landa jeg hardt og brutalt – igjen!!

Jeg har så lyst til å banne! Si noe forferdelig stygt. Ja, jeg gjør det jo også forsåvidt. Inni meg. Det så så fælt ut når jeg skreiv det her at jeg bare sletta det igjen. Hmmm .. tenk om det var like lett å få sånt vekk når en sa det også. Der det aller minst passer. I et familieselskap for eksempel. Jeg kan ufattelig mange stygge ord. Men alle de der tilsammen er ikke nok for å beskrive det jeg føler akkurat nå. Her jeg sitter midt på natta og funderer på hvordan alt skal gå fremover.

Eller kanskje ikke alt da, jeg tenker ikke så mye på de i Japan dessverre. Slenger en tanke ned i ny og ne selvsagt og synes veldig synd på dem. Men det er så langt vekk og jeg kan ikke helt sette meg inn i hvordan de har det heller, selv om jeg ser bildene og filmene på nettet og i nyhetene. Det er veldig uvirkelig. Som en katastrofefilm på en måte. Jeg er mer litt sånn selvsentrert her jeg sitter. En skikkelig ego med andre ord.

Akkurat nå hoster jeg ikke. Er ikke det typisk? Men så fort jeg legger hodet på puta så er det på’an igjen. Dessuten er jeg blitt såpass våken at det ikke nytter å finne senga igjen på det første. Og om dagen legger jeg meg jo ikke. Uansett hvor trøtt jeg er. For jeg er livredd for å snu døgnet.

Lurer fælt på om jeg er tilbake i den onde sirkelen igjen nå jeg. Eller om det bare er fordi jeg er forkjølet. Men det var jo sånn det starta på en måte. For lenge, lenge siden. Jeg fikk ikke sove og var syk hele tiden .. Det er skummelt det der med søvnen. Jeg tenkte alltid at å sove, det kunne jeg gjøre når jeg ble gammel. Men når du ligger der og søvnen er helt borte vekk så skjønner du fort at du tok feil der. Der og. Søvnen er vel noe av det viktigste for å klare å fungere normalt.

Jeg bytta jo deppepiller for et par uker siden. Noen dager etter forkjølelsen bosatte seg i kroppen min. Jeg skulle ringe legen i slutten av denne uka. Det er vel muligens i dag? For om jeg følte de nye tablettene ikke funka så greit på depresjonen, den der jeg ikke helt skjønner at jeg har, så måtte vi øke til dobbel dose.

Så da er spørsmålet: Er jeg deprimert eller er bare lei fordi jeg er syk igjen? Jeg så jo en ende på dette her for ikke så lenge siden. Den der uka jeg fikk et snev av hvordan livet kunne være, selv om en var midt i en aldri så liten krise. Når en enda orka noe uten å bli straffa for det i dagevis etterpå. Når Jon Blund la seg sammen med meg og drømmemannen og ble der hele natta. Når jeg våkna og var uthvilt og tilnærmet opplagt om morra’n. De få dagene jeg hadde så dårlig samvittighet fordi jeg sov så lenge. For jeg skulle jo tilbake på jobb snart, og da var det litt dumt å venne seg til å sove til ti når jeg skulle vært på jobb en time før ..

Merker at alle er litt utålmodige nå. Arbeidsgiveren min, nav .. og jeg da. Men det siste der er det sikkert ingen som tror likevel! Jeg føler litt at de nå er temmelig halvirriterte fordi jeg aldri får somla meg tilbake til pulten min. At nå er det nok liksom, ta deg sammen da .. herregud du kan da ikke være nav-snylter resten av livet! Og er det noe jeg ikke vil være så er det nettopp det. En snylter.

Jeg vil at alt skal være som det var før. Eller i det minste sånn som den uka for ikke så lenge siden. Ja, kunne det bare holdt seg sånn et par uker til så hadde jeg nok sitte der nå. På plassen min og gjort noe for disse pengene jeg får. Iallefall for en stund. Noen uker eller måneder. Om alt hadde gått helt etter planen min, så hadde jeg sittet der resten av min yrkesaktive alder og aldri blitt syk eller sykmeldt en eneste gang mer. Tenk for en drøm da!! Både for meg og arbeidsgiveren.

Akkurat nå er jeg litt redd faktisk. Redd for møtet med arbeidsgiver og nav i neste uke. Jeg gruer meg. Veldig. Føler nesten jeg har gjort noe forferdelig galt ved å bli syk. Omtrent som jeg skal opp i en rettsak og få min straff. Bli avhørt og beglodd og stemplet som en halvkriminell lystløgner. Hvor lang er straffen for sånt tro?

Kanskje jeg rett og slett er en løgner. At jeg innerst inne er en sleip faen som ikke gidder å jobbe mer, at jeg egentlig ikke feiler en dritt, men rett og slett er blitt en hypokonder på mine halvgamle dager.

Jeg som aldri var syk før. Som var til å stole på, som sto på til the bitter end, beit tenna sammen og skulle bare klare dette. Og det gikk jo alltid greit. Det aller, aller meste. Nesten alltid jaffal. Helt til det plutselig sa stopp en plass ..

Hva var det egentlig som skjedde?

På leting etter vårtegn

Med bikka i bånd, drittposer i lomma, kameraet rundt halsen og hosten som en naturlig følgesvenn dro jeg avsted. Ikke fordi jeg hadde så lyst på en tur ut, men rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst til å sitte inne her og deppe heller. Kom deg opp og ut i det fine været, drit i hostinga og få deg litt luft … joda, jeg har hostet meg frem og tilbake til Ravnedalen. En flott rekreasjonsområde nær sentrum her. Tenkte kanskje jeg kunne finne noen vårtegn der inne i dalen. Men akk, det var nok litt for tidlig for sådanne. Selv etter nøye studering gjennom solbrillene var vårtegnene heller bortgjemte:

Et lite skilt halvveis gjemt under snøen fortalte i det minste at her var det noe på gang. Om noen uker eller måneder? Bare den forferdelige hvite kappa som har lagt seg over det meste snart kan forsvinne ..

1. april åpner kafeen. Det så ikke så forlokkende ut akkurat i dag, men jeg har bestemt meg for at i år skal vi iallefall få smakt på denne burgeren alle skryter sånn av hos Generalen.

Ravnedalen var tidligere forlegning for rundt 1200 soldater. Den gang kalt Grimsmoen. På 1860-tallet var det planer om å anlegge skytebane i området, men general Joseph Frantz Oscar Wergeland, bror til Henrik Wegeland og Camilla Collett, uttalte at «det er det rene helligbrøde. Dette området egner seg så aldeles fortreffelig til et lystanlæg».
Så her står statuen av general Wergeland  og skuer ut over områdene som i perioden 1874-78 ble omgjort til parkanlegg.

Det var dagens historietime. Verre var det med disse vårtegnene. Men jeg fant da litt på turen frem og tilbake hit. Det gjelder bare å bruke øynene og ha et åpent sinn. Eeeeh .. det hørtes vel fint ut? Da er det nemlig utrolig hva en kan finne. Ikke sånn ved første øyekast kanskje, men etter litt studering. Det er nok mange forbipasserende som har lurt litt på hva jeg holdt på med i dag. Stå der å ta bilde av et eller annet usynlig. Rart jeg ikke er blitt tauet inn igrunnen!

Pssst, om du synes disse var litt små, trykk på bildene for å se dem større.

Himmelen var iallefall blå og sola fremme. Dessuen fikk jeg litt frisk luft og bikkja fikk en to timers gåtur. Ja det gjorde vel forsåvidt jeg også. Men for all del, ikke si det til legen min ..

På hosten så høres det igrunnen ut som om jeg er døden nær. Men regner med at det ikke er fullt så ille. Lurer på om jeg slutter å hoste hvis jeg begynner å røyke? Da får jeg vel iallefall svidd vekk litt av disse flimmerhårene nedi der. Siden de ikke finner noe galt med meg så må det vel bare være de som irriterer da .. de har jo fått godgjøre seg nedi den halsen min hele livet og aldri blitt utsatt for nikotin.

Litt rart det der. Om jeg hadde røykt så hadde nok det vært grunnen til at jeg er i en litt elendig forfatning. Iallefall hadde det nok vært forklaringen på mye av dette her. Men når jeg ikke røyker .. hva skal en skylde på da? Dårlige gener? At jeg har vært litt uheldig? At jeg rett og slett bare er en hypokonder? Tja, kanskje det er det siste der som er galt ..

Hypokonder eller ikke, jeg ønsker dere iallefall en fin onsdagskveld! :o)