Et lite vårtegn i hagen :o)

Jeg fant, jeg fant .. Se så vakkert!! Hipp, hipp, hurra det er vår!! Jaffal sånn helt inntil husveggen, bak snøfonna .. men vi har noe godt i vente og jaggu var det på tide! Vinteren har vært lang i år, for min del er det vel den lengste jeg har hatt i hele mitt liv. Men det er jo ikke bare værgudenes skyld det da.
 
I dag har jeg jobba litt. Ja ikke sånn jobba altså. Ikke på jobb, men inne i hodet mitt har jeg hatt en del timer med tanker og øvelser. Øvelser som ikke hjelper en dritt på magemusklene. Men det er store sjanser for at de kan hjelpe på smilemusklene i det miste. På sikt. Ikke det, jeg har alltid hatt et smil som sitter temmelig løst. Og jeg smiler med øynene også. Såpass at de forvandler seg til noen tynne fæle streker. Gjett om det har irritert meg oppigjennom? Jeg har alltid ønska meg noen flotte, store, blå glugger som guttene, og seinere mannfolka, bare skulle drukne i. Øyne som gjorde at jeg kunne tvinne dem rundt lillefingeren fra første stund, og holde på dem selvsagt! Som min søster. Men det var visst bare et par sånne øyne å dele ut i denne grenen av familien. Selv om jeg sto foran speilet og øvde og øvde da jeg var i fjortisalderen. Øvde på å smile bare med munnen, og la øynene være så store det var mulig å få dem. Men det hjalp ikke en dritt!

Jeg prøver å finne frem de positive tankene. For de fins jo der en plass. Jeg vet det. De har vært veldig langt fremme før. Innimellom. Nå skal jeg bare få dem til å bli der neste gang de dukker opp. Sikkert ikke bare, bare, men om jeg mobiliserer alt jeg har av viljestyrke så er det mulig det går likevel ..
 
Jeg har mye å være glad for. Selv om jeg synes jeg har hatt litt vel mye nedturer og sykdommer i det siste. Hovne stygge bein som ikke passer i skoene lengre. Vond hals og masse hosting som gjør at jeg ikke engang kan kline litt med drømmemannen. Utmattelse sånn at jeg igrunnen ikke orker å gjøre en dritt. Jeg, den hyperaktive. Herregud hvor ble den delen av meg av? Og når forsvant den egentlig? Når jeg kikker etter så kan jeg ikke helt skjønne at noe har forsvunnet heller, for jeg ser akkurat like stor ut som jeg har gjort de siste årene ..

Disse årene som skulle bli så bra. Møtet med mannen som skulle gjøre livet mitt verdt å leve igjen. For det hadde jeg vel på en måte gitt opp da jeg traff ham. Selv om jeg ikke hadde sagt det til så mange. Det var liksom de siste krampetrekningene fra min side. Legge godviljen til å prøve å finne ut at ikke alle menn var egoistiske drittsekker en ikke kunne stole på. Men jeg får jaffal trøste meg med at han er her enda. Han har ikke fått skrekken og stukket av med ei flott, ung, spenstig lita snelle som ikke kommer i overgangen på mange år enda. Neida, han holder seg her hos meg. Og gjett om jeg er glad og takknemlig for det da? For når han har holdt ut dette her siste halvåret, så tåler han vel det meste.

Nå skal jeg snart ned og sette meg i verdens beste armkrok. Kjennes ut som om jeg kommer til å sovne i dag også, men det gjorde visst ikke så mye bare jeg ikke snorka! Og det fikk han sagt!!

;o))

1 kommentar
    1. Fint bilde av vårtegn 🙂
      Må nesten “le” når jeg leser siste avsnitt, jeg har også en siste “krampetrekning” og så går jeg hen og blir syk 🙁
      Ønsker deg en god natt :))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg