Hei og et litt seint god morgen fra meg. Jeg våkna til snø i dag. Ikke mye. Men snø. Hadde den bare kommet til jul, så ville den fraværende julefølelsen min nok ha våkna litt til live før det var for seint ..

Den gedigne grana vår står flott med litt hvit pynt på. Emil klarte ikke å ødelegge den, selv om jeg er litt bekymra hver gang det blåser sånn. Tenk om den plutselig kom inn i stua liksom! Skrekk og gru.

Da jeg var gift med mine barns far pynta vi dette treet. 100 store lyspærer lyste opp hele gata vår og gjorde sitt til at strømregninga ble deretter de fem ukene det sto på. Det var et flott skue. Folk kom inn i veien vår bare for å se. Litt kult. Men det er lenge, lenge siden det ..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hadde en plan om å gjenoppta denne tradisjonen for noen år siden. Men da jeg fikk undersøkt hva det ville koste, bare i lyspærer, og leie en med lift som kunne ordne de for meg .. så gav jeg opp. Har ikke lengre de kontaktene x’en hadde. Og mange ganger blir det litt mer tungvint, og ikke minst kostbart, da.

I de årene vi bodde her sammen var julegrantenninga en merkedag. Lørdag før første søndag i advent hadde vi julegrantenningsfest. Selvkomponert sang og greier. Og akkurat kl. 24 natt til første søndag i advent sto alle festdeltakerne ute på plenen og sang, skålte .. og poff så ble det lyst!!

Sangen fant jeg forresten dypt på bunnen av ei kasse med andre gamle greier.
Så her kommer den:

Nå tennes Larsens julegran,
og alt blir lyst og flott;
– selv inni Haralds soverom,
kan alle nå se godt!

Og over hele Tinnheia,
kan alle høre dem;
– de festglade personene,
som ikke vil gå hjem.

En årlig tradisjon det er,
Larsens julefest;
– så om du ikke glemmer oss,
blir du vår faste gjest.

Til hver en våken nabo her,
beklager bråket, men;
– det er nok ikke siste gang,
vi slår snart til igjen!

Jepp, det var i litt yngre dager kan du si.
Vet ikke helt når de dagene tok slutt, men jeg føler meg definitivt ikke ung lengre og det er en heller deprimerende følelse innimellom. Likevel er det vel livets gang og en kan lite gjøre med det. Jeg har jo fått denne solstrålen istedenfor, og det er kanskje ikke det verste byttet ..

Jula er definitivt over den også. Men den kommer jo tilbake, i motsetning til ungdommen. All julepynten forsvant opp på loftet i går. Jeg tror jeg hadde minst 20 turer opp og ned den hersens loftsstigen. Kjenner det både her og der i dag, men vet jo hvorfor det er sånn, så da er det ikke så farlig. I år, som alle år før, klarte jeg å glemme igjen en nisse på kjøkkenet. Selv om jeg kikka både vel og lenge rundt meg for å forsikre meg om at i år, i år skulle jeg nok klare alt på en gang. Men den gang ei.

Pynten på utsiden har fått stå litt til. Synes det kjedelig inngangspartiet vårt ble så koselig, så jeg må vri hjernen litt for å finne ut noe å gjøre der for å slippe å få det så ukoselig og sterilt igjen.

Sønnen kom hjem i går. Fikk såvidt snakka med han litt etter midnatt da jeg kom hjem fra et heller hektisk kveldsskift. Han synes det utenfor var så koselig, så han var på full fart opp trappa for å se på julestua til ho mor da han kom hjem .. angra litt da han sa det, for det kunne jo ha stått til over helga iallefall. For hans skyld, han som ikke har hatt noen hjemmekoselig jul i år .. jaja, en gjør stadig vekk små og store tabber. Selv om en er over den første ungdommen. ;o)

Det var nok siste “juleinnlegget” fra meg for denne gang. For her er det ikke mye som minner om jul i heimen lengre! Temmelig tomt og rart ble det, men kikker du ut av vinduet så er det julestemining så det holder nå.

Ha en fin dag alle sammen! Tror jeg skal ta det litt med ro i dag, før jobb. For om kvelden er like ille som i går så trenger jeg å samle litt krefter. Av og til lurer jeg på om de forsøker å bli kvitt de svakeste av oss, slik de legger opp kveldsskiftene nå. Og verre skal det bli når vi får ny skiftplan. Men jeg skal klore meg fast, så godt det lar seg gjøre uten negler. :o))

Neida, jeg har ikke fått meg ny hund. Og ikke er det naboungen heller. Men en ny storm bygger seg opp her i sør. Emil denne ganga. Og han skal visst herje vel så mye hos oss som Dagmar gjorde i vest. Og så når han føler at vi har fått nok her på sørlandet så drar han mot Sverige. Direkte mot Lønneberget i følge vg.no ..

Synes bølger og uvær er veldig facinerende jeg. Men det skal jo helst ikke rasere omgivelsene sånn at folk mister gård og grunn. Da blir det jo litt feil å si at det er et flott skue ..

Jeg får utrolig lyst til å ut og ta bilder. (Illustrasjonen er lånt fra google.no) Men akkurat det er vel heller ikke så lurt i og med at jeg ikke har vanntett kamera. Så jeg får vel bare holde meg innendørs og høre på ekstremværet. Ikke fullt så gøy, men en bør vel bare være glad for at en har tak over hodet, og at det fortsatt er der når Emil har gjort seg ferdig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fotografene og journalistene er helt i ekstase rundt meg. Jippi! Det skjer noe. Hvor kan vi stå og ta bilder uten å drukne helt? Jaja, jeg får vel bare være glad til, selv om jeg ikke alltid er enig i det de blåser opp som nyheter, så er det uansett dette som gjør at jeg har en jobb. Som jeg trives i. Ja, faktisk så gjør jeg det igjen nå. :o)

Plutselig ble det veldig tydelig at jeg har kommet meg ut av dvalen. For nå har jeg rett og slett bestilt oss en tur til Thailand. Vi, som ikke skulle på en sånn langtur i år, vi som skulle pusse opp stua heller og drøye den turen til 2013. Minst. Vel, det skar seg!

Vi reiser til Thailand om 20 dager. En uke etter at vi er kommet hjem fra Tallinn. Så etter disse utskeielsene så blir det virkelig sparebluss her i gården. I laaaang tid fremover. Skal se det blir en påkrevd slankekur på både drømmemannen og kjærringa, fordi vi ikke har råd til annet enn knekkebrød og smøreost fra Kiwi for 8.90 pr. pk. Men akkurat det er det jo ingen av oss som har vondt av. Vi har et reservelager så det holder. Begge to! Er sikker på at vi kunne ha holdt liv i en hel liten landsby i ukevis bare av overskuddet vi drasser rundt på. Og det var jo også en av grunnene til at jeg ikke ville på noen bikinisafari akkurat for øyeblikket. Men jeg tror jaggu jeg glemte det der i et svakt lite øyeblikk her tidligere i dag .. Fort gjort! Begge sjefene våre sa det var greit, og pooooofff, så hadde jeg trykka på knappen og sparekontoen ble 13.000 kroner tommere ..

Men det var jo et kupp da!! ;o) Turen går til Koh Lanta. Vi flyr til Krabi, fra Gardermoen selvsagt. For fra Kjevik kommer vi ikke så langt ut i verden. Håper bare jeg finner en billig billett fra Kristiansand til Oslo. For å kjøre selv frister lite etter en sånn lang flytur. Vi gjorde det sist og sa aldri mer. Det er jo ikke bare flyturen, men en skal jo inn fra denne øya og frem til flyplassen også. Da vi var på Phi Phi tok det rett og slett 27 timer fra vi satt oss i båten til vi sto hjemme utenfor huset. Uff. Velger å ikke fokusere sånn på det, for da kommer jeg vel til å klikke før vi har pakka.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det eneste skåret i gleden er at det ikke blir noen oppussing i dette huset.  Ikke denne ganga heller og jaffal ikke på denne siden av sommeren. Dermed kan vi kanskje like godt vente til det blir in med karrigul tapet på veggene igjen. For det kan da ikke være så lenge til nå ..

Så var den første dagen snart brukt opp. På hva? Tja .. for det meste sløving på sofaen. Formen er litt rar i dag. Ikke fyllesyk, men absolutt ikke som normalen. Hva nå det er for noe. Tror jeg har glemt det egentlig, hvordan det er å føle seg på topp, full av overskudd og pågangsmot. Selv om det pågangsmotet har begynt å røre litt på seg de siste dagene, rent bortsett fra i dag da.

Nyttårsfesten var helt grei. Koselig, god mat, mange hyggelige folk. Ja, rett og slett vellykka. Egentlig. Men så kommer det jeg må slite med resten av livet: Øresus og masse lyder, musikk, folk på alle kanter som prater, alt det der som hører til i ethvert normalt sosialt liv, det er en heller dårlig kombinasjon. Puuuh. Det suser og piper og jeg har vondt i hodet og har hatt det siden festens spede start. Det hjalp liksom ikke at alle røykerne var overlykkelige over at det var fullt lovlig å ta seg en blås her, både før, under og etter maten. Men jeg vil ikke være den som klager, alle de andre hadde det jaffal bra, og det er jo fint.

Det ble dårlig med fyrverkeri og nyttårsraketter. Ikke fordi de var fraværende, men på grunn av regn og tåke så vi ikke noe annet enn det som ble skutt opp rett ved siden av oss. Og det kunne jeg godt ha vært foruten. Jada, jeg er skikkelig pingle og kan ikke fordra denne smellinga og hvininga fra ting og tang som skvetter rundt oss på alle kanter. Jeg er rett og slett redd! Heldigvis har det ikke smitta over til Zenta. Ho bryr seg ikke i det hele tatt og derfor kunne vi gå fra ho med god samvittighet i går, uten verken dop eller musikk til å berolige dyret. Der har vi vært heldige!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Årets første luftetur gikk til Roligheden på Lund.

Nå tror jeg rett og slett resten av denne dagen også skal sløves bort. På en annen sofa i en annen etasje. Litt variasjon gjør jo straks dagene mer spennende.

Ha en fortreffelig kveld. :o)

Merkelig.. Jeg klarer ikke å logge meg inn på bloggen via pc’n, bare Iphonen. Har riktig passord, men likevel går det ikke. Kanskje det betyr at midtlivskrisa endelig er over?

Håper alle hadde en fin overgang til det nye året, så er det bare å ta for seg av alle disse ubrukte dagene som ligger her og venter på oss. Bruke dem til noe fornuftig og hyggelig.

Godt nyttår alle sammen.

Nyttårsfeiring. En av flere begivenheter i løpet av året som liksom forsvant etter at en fikk barn. Sammen med 17. mai- og St. Hans-feiringa. Tre av årets absolutte høydepunkter. Før i tia. Joda, jeg har da hatt god mat, vært sammen med venner, vært bortreist med unger og kanskje til og med drista meg til ei øl eller to. Om det var det året ungene var hos faren. Men der har det stoppa. For det kunne jo hende at noen av dem trengte mamma der og da. Øyeblikkelig. At kanskje pappa’n hadde glemt at han hadde barn det året og plutselig befant seg på en fest. Da måtte jo selvsagt mamma helst være kjørbar enten det var tidlig på kvelden eller midt på natta. Selv om det ikke var min helg. Sånn i tilfelle ..

Det har jo skjedd at en av arvingene også feilberegnet alkoholinntaket litt. Det er fort gjort. Og da er det av og til veldig godt å komme seg trygt hjem, spy på en kjent do og ligge i sin egen seng. Om det er riktig ille så kan det faktisk være godt å ligge ved siden av mamma også, hvis senga sviver rundt og alt rett og slett blir litt skummelt. Og den der karusellsenga husker jeg jo godt fra mine yngre år. Den er ikke til å spøke med!

Heldigvis er ungene blitt temmelig voksne nå. Jeg tror alle tre (eller fem som vi har til sammen) er tålig oppegående og såpass kjent i alkoholens verden at det ikke går så veldig galt lengre. Jeg håper iallefall det. Selv om jeg innimellom, når jentene forteller fra gårsdagens fest, kan bli ganske tvilende. Lurer igrunnen på hvorfor jeg har fått tre barn som alle føler at de må dele det aller meste med mamma. Kanskje ikke sånn med en gang, og absolutt ikke i fjortisalderen da vi gikk på den ene barnevakthistorien etter den andre, men i ettertid har jeg nok fått vite det aller meste. Mye mer enn jeg egentlig vil vite ..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vel, i år har vi ikke noen “unger” vi må passe på. Ingen som skal hjem til oss når kvelden er over. Sønnen er fortsatt på sjøen og de andre har ikke overnatta her på kjempelenge. De bor jo ikke her, ikke engang annenhver helg, lengre. Rart, men på mange måter godt at de blir større og mer ansvarsbevisste enn de var for noen år tilbake. For det å ha barn, fra de er 14 og litt oppover i tenårene, det er ikke til å spøke med. Det kan rett og slett være et sant lite helvete spør du meg. Hadde en fått disse ungene når de var i den alderen er jeg helt overbevist om at ingen i hele verden hadde fått mer enn et barn hver.

Men tilbake til nyttårsfesten vår. Vi skal rett og slett på en arrangert fest med masse folk. Det kan jeg ikke huske jeg har vært på de siste 30 årene igrunnen. Ikke på nyttårsaften iallefall. Så i år er det vår tur. Vi skal med en del av Cognac Klubben vi er med i, pluss mange vi ikke vet hvem er. Tror vi blir mellom 20 og 30 mennesker. De jeg kjenner av dem er noen skikkelige festløver som det alltid er morro å være sammen med. Jeg håper det kan smitte av litt på meg i kveld, iallefall såpass at jeg ikke blir den velkjente festbremsen jeg har vært i det siste.

Jeg gleder meg. Litt iallefall. Men det å gå ut sånn på fest det betyr jo at en får et klesproblem. Ikke egentlig av den sorten at jeg ikke har noe tøy. Den velkjente unnskyldninga blir litt for gjennomsiktig å ta i bruk, for her tyter klærne ut av skapene. Ikke er det mannetøy heller, så det kan definitivt ikke tilhøre drømmemannen. Om han da ikke har noen tilbøyeligheter jeg ikke har oppdaget enda .. ;o)

Klær er ikke mangelvare for å si det rett ut. Men av en eller annen grunn så passer de aller fleste plaggene ikke dama som bor i huset .. Fryktelig irriterende. Jækla irriterende egentlig. Og det verste er jo at jeg har visst det leeeeeenge! Uten å løfte en finger for å forandre på det. I det siste har fingrene mest blitt brukt til å løfte en marsipanklump, delfiakake, mandler og nøtter, eller andre av julens godterier, opp til munnen .. så det er kanskje en av grunnene til alle disse små kjolene. Sannsynligvis. Og det er alt for seint å gjøre noe med det til i kveld.

Sist vi var ute itredde jeg meg en skikkelig hold-in. Med tilhørende push-up og hele tvangstrøya. Som prikken over i’en hadde den også knepping mellom beina, så det å gå på do var helt uaktuelt før en kom hjem. Fyttegrisen for en lidelse. Jeg følte meg som ei dårlig stappa pølse! Aldri mer!! Hele kvelden dreide seg stort sett om å klare å puste, sitte rett og innimellom dra litt i denne stramme, ekle greia. Det gidder jeg ikke i kveld. Jeg er dessuten helt overbevist om at det ikke hadde helt ønsket virkning heller, sånn rent estetisk. Resultatet ble definitivt ikke som bruksanvisningen lovet.

I kveld går jeg på feste i all min prakt og forsøker å gjøre det beste ut av det. Akkurat nå er jeg er ikke forkjølet, jeg har ikke et øye som ser ut som om drømmemannen har mishandla meg og de verste heteturene er ganske fraværende. Det eneste som er galt er nettopp alle disse ekstra kiloene som jeg strengt tatt er skyld i sjøl, en vanvittig øresus og temmelig vonde bein. Og de to sistnevnte kommer jeg til å ha i morra og i overmorra og hele resten av livet. Så jeg gidder ikke la det ødelegge mer for meg nå.

Dette blir startskuddet for året som kommer. Året som ligger helt ubrukt foran meg, som skal bli så mye bedre enn dette som har vært. Jeg er veldig klar for det .. og det skal ikke stå på innsatsen heller, verken på festen eller i ukene fremover. For nå er jeg fryktelig lei av å ha det på dette viset. Jeg vil ut av hiet og begynne å leve igjen, det har bare vært litt vanskelig å finne veien .. 

Drømmedama som drømmemannen gifta seg med for snart fire år siden er her inne. En eller annen plass. Ho har bare gått seg litt vill i all elendigheten, ikke med vilje, men med totalt fraværende stedssans så kan en vel ikke forvente noe annet. Sannsynlig er mannen av samme oppfatning, hvis ikke så hadde han nok forsvunnet for lenge, lenge siden.

Ønsker dere alle en fin kveld, og et riktig godt nyttår! :o)

Hei på dere der ute in space. Tenk at det allerede er nyttårsaften i morra. Ganske ufattelig igrunnen, for jeg synes selve arbeidsdagen snegler seg avgårde, men når en kommer til fredagen så har jo uka forsvunnet temmelig kjapt likevel. Og det som da er igjen det er over før en får sukk for seg. Poff! Så er det mandag og på’an igjen!

Dagen i dag starta litt dårlig. Noe må det jo være. Dattera har det ikke så bra. De har akkurat gått fra hverandre så i dag var alt bare mørkt og trist. Jeg skjønner det jo veldig godt. Det er skikkelig skummelt når en sitter der igjen aleine. Med en treåring, stort huslån og i tillegg skal få organisert seg slik at det går rundt på et vis. Ikke bare økonimisk. Bedre blir det jo ikke når ho ikke har sertifikatet og er helt avhengig av buss for å levere ungen i barnehage og komme seg avgårde til jobb. Helst i tide. Og når en ikke rekker å hente ungen i barnehagen før de stenger, uten å gå fra jobb før tia, ja da skjønner jeg jo at dette er et slit. Selv om jeg ikke helt kan sette meg inn i det, for jeg har jo alltid hatt bil.

Jeg er likevel overbevist om at ho kommer til å få det bedre uten den fyren. Så jeg ber til Gud (eller, det gjør jeg jo strengt tatt ikke) om at ho ikke ombestemmer seg i et svakt øyeblikk og tar han inn igjen .. Selvfølgelig er det trist og leit, aller mest for ungen som ikke har noe skyld i dette. Men en lever bare en gang og det blir jo folk av barn som vokser opp uten begge foreldrene under samme tak også. Noen ganger er det faktisk til det beste. Ikke alle er ment for å passe sammen, og disse to her har nok dessverre vært en litt dårlig kombinasjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ho er av den sorten som alltid har klart alt selv. I tillegg er ho alltid der om noen andre har det vondt eller trenger hjelp. Ja igrunnen er ho litt der at ho tror ho kan redde verden heilt aleine. Ho har hatt sin helt egne klesinnsamling her hjemme, opptil flere ganger, og egenhendig delt ut tøyet til trengende på landsbygda i Litauen (hvor x’en kommer fra). Så noen stusselig og svak ung dame er ho absolutt ikke. Men alle kan vi jo få en liten knekk, selv om det er helt uforståelig for en selv. Det har jeg lært alt om de siste to årene .. og den nedturen kommer når du minst trenger det.

Jeg kom en time for seint på jobb i dag. For ungene kommer jo selvsagt foran jobben også. Selv om de er voksne for lengst. Sånn er det bare. Men jeg fikk iallefall gitt beskjed og tok igjen en del av det forsømte etter at arbeidsdagen egentlig var slutt. Dermed var jeg ikke hjemme før nærmere halv fem. Faktisk følte jeg meg ganske effektiv på jobb i dag, og det er uhyggelig lenge siden jeg kjente et snev av den følelsen sist. Kankskje det begynner å løsne nå?

Noe som ikke løsner er min forankring på sofaen etter arbeidstid. Jeg har noen ufattelig sløve dager og får ikke gjort noe som helst for tia. Først sitter jeg i sofaen oppe i stua til sånn rundt kl. 20. Så forflytter jeg meg ned i kjellerstua til tv’n, og armkroken til drømmemannen, frem til klokka er så mye at en kan slepe seg videre inn i senga. Dette er min hverdag og har vært det alt for lenge nå. Gud for et dritkjipt liv!! Det der må jeg virkelig prøve å få forandra på når vi nå trer inn i et nytt år.

Ønsker dere alle en flott fredagskveld. Her siver lukten av hjemmelaget pizza ut fra kjøkkenet. Nam, nam .. :o)

Det regner og blåser, selv om vi ikke har full storm så er det ille nok dette her. Julepynten utenfor flakser veggimellom og igrunnen synes jeg disse greiene ser litt groteske og malplasserte ut nå. For min del er jula over, så jeg må vel snart plukke ned restene også. Eller kanskje jeg bare skal la innbyggerne i barskapet stå der de står og lukke døra, så er det allerede klart til neste år ..

Øresusen min tåler ikke helt denne vinden. Styrken er skrudd opp på full guffe og sånn har det vært de siste ukene. Jeg hater det! Det er så forferdelig slitsomt å aldri ha det stille. Jeg som elsker stillhet og aldri har på verken radio eller tv. Om jeg er aleine i huset og får bestemme selv da.

Det har sikkert litt sammenheng med stressende jobbdager også disse ulydene. For stress er det. Og jeg takler det særdeles dårlig. På innsiden iallefall. Har bare lyst til å gi opp, krype under dyna igjen og bli der til jeg kan dette jeg jobber med. Men selv jeg skjønner jo at det ikke er sånn det foregår. Selv om det hadde vært en lettelse om det var fremgangsmåten!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Positive Marit (som jo er helt ukjent for dere) er blitt til ei negativ megge! Men etterhvert må det jo bli bedre dette her, hvis ikke så vet jaggu ikke jeg hva jeg skal ta meg til. På tirsdag hadde jeg lyst å bytte jobb til kassa på Rimi. Enkelt og greit. Jeg var så lei!! Fingrene, armene og skuldrene verka som fy og det er litt skummelt. For det har jeg aldri hatt problemer med før. Det er mye klikking i dette nye systemet og selv om det fins en del hurtigkommandoer så hjelper ikke det noe særlig. Får håpe det er stress som setter seg i armene også, slik at det går over når jeg blir litt mer oppegående.

En hyggelig nyhet er at jeg fikk igjen kameralinsa på garantien! Det er jo fullt lovlig å prøve seg, og denne ganga gikk det helt utrolig greit! Selv om ikke jeg skal ha æren for det. Jeg turte ikke gå med inn i butikken engang, for jeg vet jo at jeg har ramla med den. Og det smalt godt, selv om det ikke er noen merker på utsiden. Men altså, ny linse kom julaften, bare en liten uke etter at drømmemannen hadde levert den inn der han i utgangspunktet kjøpte den for halvannet år siden.

Fullt så fornøyd var jeg ikke med den samme mannen 2. juledag. Da klarte han nemlig å kjøre forbi en fotoboks, alt for fort selvsagt, så nå venter vi bare på en hyggelig giro i posten. Så egentlig gikk jo dette her opp i opp med linsa. Hadde faktisk vært billigere å tatt den på forsikringa. Selv med egenandelen på 1000 kroner!

Blogglysten er gått litt i hi for tia. Etter jobb orker jeg ikke noe og blir bare sittende her .. men jeg satser jo på bedre tider etter nyttår. 2012 må vel være mitt år, for 2011 ble jo absolutt ikke som jeg hadde tenkt meg. Men nå, nå kommer det der friske året, helt uten legebesøk og sykmeldinger, heteturer og annet dritt som har fulgt meg alt for lenge allerede.

2012 blir sikkert vendepunktet. Det året da jeg fant ut at det ikke var så galt å være middelaldrende likevel! Middelaldrende, det høres ille ut igrunnen. Men en er vel litt mer enn bare voksen når en er i overgangen og alt slår seg vrangt. Så det er vel bare å innse først som sist at det der trynet og den følelsen en har om morra’n, det er sånn en er blitt. Egentlig. Jaggu godt jeg fant meg en ny mann før elendigheta starta for fullt, selv om han til tider kan være ganske dyr i drift ..

;o)

Nå begynner det å bli såpass lenge siden at jeg orker å snakke om det. Foreldrene mine, og min farmor, er gravlagt på samme plass. Ikke bare samme kirkegård, men de har også felles grav og stein. Fordi de alltid hadde bodd sammen var dette helt naturlig. Såpass naturlig at selv om alle visste at min farmor ønska å gravlegges så valgte min far en bisettelse, fordi den delen av kirkegården urna til mamma var satt på ikke kunne huse ei kiste.

Det er lenge siden de døde. Mamma var først for 21 år siden, ho ble bare 58. Så kom min farmor 10 år etter og ho rakk faktisk å runde 100! Pappa var sistemann i 2002. Og her ligger de da.

Jeg har nesten ikke vært på kirkegården. Da mamma døde var det umulig å sette ned noe urne på grunn av tele i jorda. Ikke spør meg hvorfor, for de som blir begravd kommer jo i jord ganske kjapt, enten det er sommer eller vinter. Men disse her som ender i ei urne de blir stående og vente til våren. Da vi fikk en gravplass å gå til, et halvt år etterpå, så var det alt for seint for min del.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde grene mine bitre tårer og begynte å innse at jeg ikke hadde noen mamma lengre. Å ta turen til kirkegården ble bare vondt verre. Et par, tre ganger var jeg der og ble bare sittende og tute ved siden av steinen. Ikke godt for meg og sikkert ikke godt for andre forbipasserende som var på samme plass og forsøkte å ha en avslappet holdning til dette her.

Etter at pappa døde forsøkte jeg å ta turen en gang. Men da fant jeg ikke grava og var vel innerst inne litt lette for at jeg slapp å se alle navnene på steinen.

For meg er de døde og borte vekk. Jeg har ingen formening om at de svever rundt oppi skyene og kan se oss, eller at vi noen gang skal treffes igjen. Om det er noe etter døden, så tviler jeg sterkt på at jeg havner der oppe, mitt liv er ferdig når jeg forlater jorda og derfor er det om å gjøre å gjøre det beste ut av greia mens en enda har sjans. Jeg tror ikke de merker om vi steller denne gravplassen eller ei, og derfor har jeg faktisk ikke et lite snev av dårlig samvittighet engang, fordi jeg ikke er her innimellom.

Selv om jeg har ei grav å gå til så er ikke dette noen trøst. Det er med på å rippe opp i savnet og sorgen. Selvsagt er det blitt bedre med årene, det gjør det jo, men jeg vil nok aldri slutte å savne dem. Da spesielt mamma, for ho ble jo ikke så alt for lenge hos oss ..

Lillesøstera mi har påtatt seg oppgaven med denne grava. Ho har stelt den bra og jeg er selvsagt med å deler på utgiftene. Men i år var ho i Egypt i jula og kunne ikke gjøre sine plikter, noe ho ikke helt takla. Ho fikk dårlig samvittighet og ville ikke få noen bra jul når ho visste at det ikke ble tent lys hos slekta. Jeg sa som sant var at jeg ikke kom til å gjøre det, men da vi kjørte forbi på formiddagen visste jeg at jeg ikke kunne la være likevel. For min søsters skyld.

Vi kjøpte krans, parkerte i kaoset utenfor kirkegården og begynte å leite. Og leita. Og leita. Jeg følte meg som en dust der jeg gikk mellom alle gravsteinene med kransen og ikke fant frem. Tårene rant og det ble bare helt fryktelig. Egentlig hadde jeg tenkt at om jeg ikke fant frem så skulle jeg bare legge kransen på ei litt stusselig grav der. Men det gikk ikke. Det ble litt en besettelse, dette skulle jeg få til om jeg så skulle vase rundt der til alle andre begynte på julemiddagen og hele resten av feiringa.

Jeg huska at grava var i nærheten av gartneriet. Og hvilken vei steinen sto. At det var ei vannkran litt bortforbi til høyre, opp et par tre trappetrinn. Hvordan steinen så ut var jeg ikke sikker på. For hadde vi skifta da pappa døde for å få plass til et tredje navn? Uff.

Det er vel unødvendig å si at det var en lettelse da jeg sto foran den. Etter å ha gått frem og tilbake der tre ganger, mer eller mindre i blinde, så lyste plutselig alle navnene mot meg. Det var ikke var en god følelse. Det var veldig rart og veldig trist. Tårer, snørr og smike kappa om å komme raskest nedover kinnene og haka. Så der sto jeg da, som en skikkelig tulling og tuta ved ei grav som det ikke hadde flytta noen ned i på ti år! Mens andre litt lengre borte sto og smilte og lo, tok familiebilde ikledd dress og julekjole og så ut som om de riktig hadde en hyggelig førjulssamling sammen med de som hadde forlatt dem. Sikkert lenge etter at jeg ble foreldreløs.

Selv om kransen var stor så det skikkelig stusselig ut dette her. Så avgårde til gartneriet måtte jeg igjen. Ekspeditøren trodde sikkert jeg just hadde mista noen der jeg sto som et takras og kjøpte enda ei lykt og en engel som holdt et hjerte ..

Men var det ikke godt da du hadde vært der da? spurte søstera mi i telefonen etterpå. Godt? Nei godt var det iallefall ikke. Ikke på noen måte. Ikke engang for samvittigheten var dette godt. Det var fryktelig vondt og jeg fortsatte å grine en hel liten evighet etter vi var kommet hjem. Det var forferdelig å kjøre forbi kirkegården da vi skulle ut og spise middag hos svigers, og det var igrunnen ganske forferdelig å være sammen med en familie som ikke egentlig var min også. Men jeg klarte meg bra, synes jeg selv.

Jeg har ikke noe ønske om å gå tilbake til kirkegården heller. Men jeg kommer nok til å gjøre det igjen, om min søster ber meg om det. Om ho ikke kan. For hennes skyld.

Og jeg er utrolig glad for at drømmemannen var der for min skyld. At jeg hadde en god, trygg hånd å holde i og slapp å føle meg så aleine. Selv om det må ha vært litt merkelig for han å se hvor sippete jeg ble der jeg sto. Som en liten drittunge som ville hjem til mamma ..

Jeg har tenkt det før og nå er jeg helt sikker. Jeg skal ikke begraves og heller ikke bisettes. Jeg vil at asken min skal spres til sjøs. Der jeg elsker mest av alt å oppholde meg om sommeren. Utforbi Øksøy og Grønningen, eventuelt i Kvåsefjorden. Så kan ungene tenke på meg når de er på hytta, når det er uvær og blåser. De kan tenke på da jeg var i live og elska å ut i båten. At jeg kjørte ens ærend aleine ut i Kvåsefjorden, da jeg egentlig burde vært godt voksen, bare for å hoppe på bølgene. Fordi det var så gøy!

De skal slippe stresset og maset om hvem sin tur det er å stelle på grava. Denne lille jordflekken over moras urne skal aldri bli et ork, eller roten til dårlig samvittighet, om de ikke helt rekker innom kirkegården. Eller rett og slett ikke har lyst. Jeg vil blir huska som den jeg var da jeg levde. Ikke fordi de er nødt til å stelle en liten jordflekk på en kirkegård, på de dagene det passer aller dårligst å bli minna på de som ikke lengre er her hos dem ..

Jeg har ei svigermor med veldig god smak. Ho er skikkelig kul og kler seg sprekt og stilig til å være ei dame på snart 70. Ho kom med et aldri så lite hjertesukk på julaften, ho synes jeg var så vanskelig å kjøpe gave til. Merkelig. Jeg som synes ho treffer midt i blinken med alt jeg har fått derfra. Har aldri vært inne på tanken om å bytte noe som helst.

Se på disse flotte smykkene jeg fikk i julegave! De er kjøpt på Husfliden, en butikk jeg ikke kan huske jeg har vært innom engang. Men der var det tydeligvis veldig mye fint så jeg må nok plassere denne under “ynglingsbutikker” når shoppemoduset trer i kraft igjen utpå nyåret.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

:o)