Nå begynner det å bli såpass lenge siden at jeg orker å snakke om det. Foreldrene mine, og min farmor, er gravlagt på samme plass. Ikke bare samme kirkegård, men de har også felles grav og stein. Fordi de alltid hadde bodd sammen var dette helt naturlig. Såpass naturlig at selv om alle visste at min farmor ønska å gravlegges så valgte min far en bisettelse, fordi den delen av kirkegården urna til mamma var satt på ikke kunne huse ei kiste.
Jeg har nesten ikke vært på kirkegården. Da mamma døde var det umulig å sette ned noe urne på grunn av tele i jorda. Ikke spør meg hvorfor, for de som blir begravd kommer jo i jord ganske kjapt, enten det er sommer eller vinter. Men disse her som ender i ei urne de blir stående og vente til våren. Da vi fikk en gravplass å gå til, et halvt år etterpå, så var det alt for seint for min del.
Jeg hadde grene mine bitre tårer og begynte å innse at jeg ikke hadde noen mamma lengre. Å ta turen til kirkegården ble bare vondt verre. Et par, tre ganger var jeg der og ble bare sittende og tute ved siden av steinen. Ikke godt for meg og sikkert ikke godt for andre forbipasserende som var på samme plass og forsøkte å ha en avslappet holdning til dette her.
Etter at pappa døde forsøkte jeg å ta turen en gang. Men da fant jeg ikke grava og var vel innerst inne litt lette for at jeg slapp å se alle navnene på steinen.
For meg er de døde og borte vekk. Jeg har ingen formening om at de svever rundt oppi skyene og kan se oss, eller at vi noen gang skal treffes igjen. Om det er noe etter døden, så tviler jeg sterkt på at jeg havner der oppe, mitt liv er ferdig når jeg forlater jorda og derfor er det om å gjøre å gjøre det beste ut av greia mens en enda har sjans. Jeg tror ikke de merker om vi steller denne gravplassen eller ei, og derfor har jeg faktisk ikke et lite snev av dårlig samvittighet engang, fordi jeg ikke er her innimellom.
Selv om jeg har ei grav å gå til så er ikke dette noen trøst. Det er med på å rippe opp i savnet og sorgen. Selvsagt er det blitt bedre med årene, det gjør det jo, men jeg vil nok aldri slutte å savne dem. Da spesielt mamma, for ho ble jo ikke så alt for lenge hos oss ..
Lillesøstera mi har påtatt seg oppgaven med denne grava. Ho har stelt den bra og jeg er selvsagt med å deler på utgiftene. Men i år var ho i Egypt i jula og kunne ikke gjøre sine plikter, noe ho ikke helt takla. Ho fikk dårlig samvittighet og ville ikke få noen bra jul når ho visste at det ikke ble tent lys hos slekta. Jeg sa som sant var at jeg ikke kom til å gjøre det, men da vi kjørte forbi på formiddagen visste jeg at jeg ikke kunne la være likevel. For min søsters skyld.
Vi kjøpte krans, parkerte i kaoset utenfor kirkegården og begynte å leite. Og leita. Og leita. Jeg følte meg som en dust der jeg gikk mellom alle gravsteinene med kransen og ikke fant frem. Tårene rant og det ble bare helt fryktelig. Egentlig hadde jeg tenkt at om jeg ikke fant frem så skulle jeg bare legge kransen på ei litt stusselig grav der. Men det gikk ikke. Det ble litt en besettelse, dette skulle jeg få til om jeg så skulle vase rundt der til alle andre begynte på julemiddagen og hele resten av feiringa.
Jeg huska at grava var i nærheten av gartneriet. Og hvilken vei steinen sto. At det var ei vannkran litt bortforbi til høyre, opp et par tre trappetrinn. Hvordan steinen så ut var jeg ikke sikker på. For hadde vi skifta da pappa døde for å få plass til et tredje navn? Uff.
Det er vel unødvendig å si at det var en lettelse da jeg sto foran den. Etter å ha gått frem og tilbake der tre ganger, mer eller mindre i blinde, så lyste plutselig alle navnene mot meg. Det var ikke var en god følelse. Det var veldig rart og veldig trist. Tårer, snørr og smike kappa om å komme raskest nedover kinnene og haka. Så der sto jeg da, som en skikkelig tulling og tuta ved ei grav som det ikke hadde flytta noen ned i på ti år! Mens andre litt lengre borte sto og smilte og lo, tok familiebilde ikledd dress og julekjole og så ut som om de riktig hadde en hyggelig førjulssamling sammen med de som hadde forlatt dem. Sikkert lenge etter at jeg ble foreldreløs.
Selv om kransen var stor så det skikkelig stusselig ut dette her. Så avgårde til gartneriet måtte jeg igjen. Ekspeditøren trodde sikkert jeg just hadde mista noen der jeg sto som et takras og kjøpte enda ei lykt og en engel som holdt et hjerte ..
Men var det ikke godt da du hadde vært der da? spurte søstera mi i telefonen etterpå. Godt? Nei godt var det iallefall ikke. Ikke på noen måte. Ikke engang for samvittigheten var dette godt. Det var fryktelig vondt og jeg fortsatte å grine en hel liten evighet etter vi var kommet hjem. Det var forferdelig å kjøre forbi kirkegården da vi skulle ut og spise middag hos svigers, og det var igrunnen ganske forferdelig å være sammen med en familie som ikke egentlig var min også. Men jeg klarte meg bra, synes jeg selv.
Jeg har ikke noe ønske om å gå tilbake til kirkegården heller. Men jeg kommer nok til å gjøre det igjen, om min søster ber meg om det. Om ho ikke kan. For hennes skyld.
Og jeg er utrolig glad for at drømmemannen var der for min skyld. At jeg hadde en god, trygg hånd å holde i og slapp å føle meg så aleine. Selv om det må ha vært litt merkelig for han å se hvor sippete jeg ble der jeg sto. Som en liten drittunge som ville hjem til mamma ..
Jeg har tenkt det før og nå er jeg helt sikker. Jeg skal ikke begraves og heller ikke bisettes. Jeg vil at asken min skal spres til sjøs. Der jeg elsker mest av alt å oppholde meg om sommeren. Utforbi Øksøy og Grønningen, eventuelt i Kvåsefjorden. Så kan ungene tenke på meg når de er på hytta, når det er uvær og blåser. De kan tenke på da jeg var i live og elska å ut i båten. At jeg kjørte ens ærend aleine ut i Kvåsefjorden, da jeg egentlig burde vært godt voksen, bare for å hoppe på bølgene. Fordi det var så gøy!
De skal slippe stresset og maset om hvem sin tur det er å stelle på grava. Denne lille jordflekken over moras urne skal aldri bli et ork, eller roten til dårlig samvittighet, om de ikke helt rekker innom kirkegården. Eller rett og slett ikke har lyst. Jeg vil blir huska som den jeg var da jeg levde. Ikke fordi de er nødt til å stelle en liten jordflekk på en kirkegård, på de dagene det passer aller dårligst å bli minna på de som ikke lengre er her hos dem ..
Heia
Jeg har vel så vidt vært innom temaet før om det og bli begravet eller kremert, Mine ligger hver for seg etter deres ønske min mor ligger her hvor vi bor og min far i sin fødeby. Mine sviger foreldre er også døde svigermor alt for tidlig , men på en måte ble jeg veldig godt kjent med henne vi snakket mye sammen da vi treftes, derimot hadde min mann veldig god kontakt med sin far og reiste jevnlig inn til han når han var syk.
Det er leit å miste sine nærmeste men jeg går jo ikke rundt å synes synd på oss som er i live vi må gjøre det beste vi kan ut av livet.
Det med en grav er veldig viktig for noen og mindre viktig for andre for meg sitter minnene i hodet og jeg tenner heller et lys og tenker på noe positivt personen gjorde, for som regel sitter de beste minnene igjen .
Goe knib synes du var god da du stelte istedet for søsteren din :))
Jeg forstår hvordan det er for deg og vi er alle forskjellige. Selv er jeg ofte på graven til min mor som døde for et år siden og min onkel og besteforeldre som ligger på en annen kirkegård. For meg er det både trist og godt. Men så har jeg hele tiden hatt en tanke om at det er bra å savne, det betyr at de har vært noe for oss.
Skjønenr litt hvordan du har det. Mamman min døde i fjro bare 65, håper faren min lever riktig lenge.
Vi er vedlig forskjellige der.Noen syntes det er en trøst og gå til en grav,mens for andre er det bare vondt.Personelig syntes jeg det er litt god/vondt,det er vondt og tenke på dine kjære som ligger der,men godt og føle at man gjør noe for dem når man gjør det pent på graven.Tro man skal følge hjerte og gjør det man mener er best for en selv,og ikke tenke så mye på hva andre mener du skal gjøre.Flott gjort av deg og dele dette med oss.
Dette var fint å lese, Marit,- selv om jeg på ingen måte aner hvordan det må føles for deg, så åpner du en liten flik… Og jeg forstår tanken bak det å få strødd asken ut over havet. En fin tanke.
Jeg har ikke mistet så mange av mine kjære. Egentlig bare to bestemødre, siden bestefedrene mine døde før jeg ble født. På farmors grav, som faktisk bare befinner seg ei mil fra her jeg bor, har jeg bare vært en gang siden hun døde i 1996. Min tante og hennes familie har gjort hele gravstedet til et merkelig sted, som et mausoleum, med heller, og kantstein, engler, bamser og blomster i en forening som er langt fra skjønn. Det har så lite med farmor å gjøre…
På bestemors grav finnes det en ro, der finnes utsikt over havet og hennes barndoms hjemsted. Og i sommer ble hun endelig stedt til hvile ved siden av bestefar, etter 43 år som enke. Ringen ble på en måte sluttet, om man kan si det sånn.
Fred over et minne er like viktig, som å ha en grav å gå til og som må stelles… Klem
Det med tap av mennesker man er glad i og sorgen som følger, er veldig personlig. Det kan være tøft å besøke kirkegården hvor man føler at minnene strømmer på, og nesten overmanner en stakkar.
Jeg har oxo mistet begge foreldrene mine for henholdsvis 11 år og 5,5 år siden. Har ikke hatt samme sterke følelser for å besøke graven som du har. For meg kan det være andre ting som får det til å flomme over… Å se et eldre ektepar gå foran meg i matbutikken og diskutere hva de skal kjøpe inn til helgen. Da ser jeg for meg mine foreldre, og savner de voldsomt.
Håper at det ikke blir like følelsesladet neste gang du besøker graven.
Jeg skjønner godt hva du mener! jeg har vært ett par ganger på graven til pappa etter at han døde, men jeg føler ikke at han er DER..og alltid har man den dårlige samvittigheten for at man ikke passer graven godt nok..
Mamma satte ned urnen til sin samboer i en minnelund. Der er det ingen merkede graver og plassen blir fint tatt vare på av kommunen mens de som har “sine” der kan sette ned blomster hvis de vil! mamma ønsker også å bli plassert et slikt sted når det er hennes tid, hun vil ikke at vi skal ha dårlig samvittighet for ikke å kunne stelle graven..