Hei på dere der ute in space. Tenk at det allerede er nyttårsaften i morra. Ganske ufattelig igrunnen, for jeg synes selve arbeidsdagen snegler seg avgårde, men når en kommer til fredagen så har jo uka forsvunnet temmelig kjapt likevel. Og det som da er igjen det er over før en får sukk for seg. Poff! Så er det mandag og på’an igjen!
Dagen i dag starta litt dårlig. Noe må det jo være. Dattera har det ikke så bra. De har akkurat gått fra hverandre så i dag var alt bare mørkt og trist. Jeg skjønner det jo veldig godt. Det er skikkelig skummelt når en sitter der igjen aleine. Med en treåring, stort huslån og i tillegg skal få organisert seg slik at det går rundt på et vis. Ikke bare økonimisk. Bedre blir det jo ikke når ho ikke har sertifikatet og er helt avhengig av buss for å levere ungen i barnehage og komme seg avgårde til jobb. Helst i tide. Og når en ikke rekker å hente ungen i barnehagen før de stenger, uten å gå fra jobb før tia, ja da skjønner jeg jo at dette er et slit. Selv om jeg ikke helt kan sette meg inn i det, for jeg har jo alltid hatt bil.
Ho er av den sorten som alltid har klart alt selv. I tillegg er ho alltid der om noen andre har det vondt eller trenger hjelp. Ja igrunnen er ho litt der at ho tror ho kan redde verden heilt aleine. Ho har hatt sin helt egne klesinnsamling her hjemme, opptil flere ganger, og egenhendig delt ut tøyet til trengende på landsbygda i Litauen (hvor x’en kommer fra). Så noen stusselig og svak ung dame er ho absolutt ikke. Men alle kan vi jo få en liten knekk, selv om det er helt uforståelig for en selv. Det har jeg lært alt om de siste to årene .. og den nedturen kommer når du minst trenger det.
Jeg kom en time for seint på jobb i dag. For ungene kommer jo selvsagt foran jobben også. Selv om de er voksne for lengst. Sånn er det bare. Men jeg fikk iallefall gitt beskjed og tok igjen en del av det forsømte etter at arbeidsdagen egentlig var slutt. Dermed var jeg ikke hjemme før nærmere halv fem. Faktisk følte jeg meg ganske effektiv på jobb i dag, og det er uhyggelig lenge siden jeg kjente et snev av den følelsen sist. Kankskje det begynner å løsne nå?
Noe som ikke løsner er min forankring på sofaen etter arbeidstid. Jeg har noen ufattelig sløve dager og får ikke gjort noe som helst for tia. Først sitter jeg i sofaen oppe i stua til sånn rundt kl. 20. Så forflytter jeg meg ned i kjellerstua til tv’n, og armkroken til drømmemannen, frem til klokka er så mye at en kan slepe seg videre inn i senga. Dette er min hverdag og har vært det alt for lenge nå. Gud for et dritkjipt liv!! Det der må jeg virkelig prøve å få forandra på når vi nå trer inn i et nytt år.
Ønsker dere alle en flott fredagskveld. Her siver lukten av hjemmelaget pizza ut fra kjøkkenet. Nam, nam .. :o)
Jeg må også få litt orden på kroppen og aktivitetene mine, blir litt for latsabb……god nytt år….klemz Deveny :-)))
Det er vondt for en mor og se ungen sin ha det vanskelig,sånn er det selv om ungen er voksen.Det høres ut som du har ei sterk og oppegående datter som sikkert kommer til og klare dette bra etterhvert,og hun er heldig som har en mamma som bryr seg.Når det gjelder små barn tror jeg de har bedre av og ha foreldre som bor hver for seg,enn og bo med foreldre som ikke kommer overens,og heldigvis pleier jo foreldre og samarbeide bra om barnet etterhvert.Håper ting ordner seg til beste for dere alle.Klem:)
Viktig og leve i troen, ha ønsker og håp – Forandringene kommer når det er tid får det 😉 er en først blitt mamma, alltid mamma 😉 Sånn er det bare. Det går seg nok til både får deg og datteren, hun virker som en sterk jente, som vil klare seg igjennom dette. Har hun et svakt øyeblikk, blir det så dessverre at hun mest sannsynlig må gå igjennom det samme en gang til. Forhåpentligvis vil det gå lettere neste gang siden hun allerede har erfart. Det er klart vi ønsker det beste får våre barn og vil gjerne at de skal gjøre de riktige valgene, men dessverre må vi av og til stå og se på at de må erfare tingene selv. Det svir, men av og til kan man ikke unngå det. Fortsett de gode gjerninger, de gode tanker, nye mål – Vi må alltid gi oss selv en ny sjanse 😉
Det var trist å lese om datteren din,men det går seg til og det går som regel bra,uansett så er det godt å ha mor å støtte seg på.
Slappe kan vi alle og enhver bli i mørketida,godt det går mot lysere tider
Det er alltid sånn at det går opp og ned her livet, det beste er at datteren din som høres ut som en ung fornuftig dame finner utav det selv så får vi som mammaer være der uansett 🙂 jeg er vel litt det du er for tiden fra sofaen til bingen og omvendt men har man lite energi så har man det:)) gubben har laget pizza her og jeg er stappmett og trøtt. Så får vi ha troen på et nytt og bedre liv neste år:)) eller hva?