Her et lite glimt fra morraturen med Jonas. Han var jo helt vill da det var kommet så mye snø. Vi tok en tur til Dueknipen, for vi har enda ikke bestemt oss for om han skal få være med på ettermiddagsturen med fire av barnebarna. Alle er ikke like begeistret for dette store dyret nemlig … får høre med de når de kommer.
Pølser og tilbehør er pakka. Deig til pinnebrød står og hever. Lommelykter og sitteunderlag er på plass. Nå er det bare kakaoen igjen, pluss å hente de siste ungene. Så får vi bare krysse alt vi har for at de gidder å gå litt for å komme frem til bestemmelsesstedet. 😉 Egentlig burde vi sikkert aller helst hatt ei bålpanne i hagen, sånn at de slapp å bevege seg for mye. Jeg håper det blir litt gøy og spennende, ikke minst siden vi skal gå hjem etter at det er blitt mørkt.
Må hive meg rundt her. Tenker jeg kan få lurt ut ho jeg skal hente i barnehagen nå. Om ikke ungene gleder seg så veldig, så gjør iallefall jeg det. Fortsettelse følger …
♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.
Ja, nå lurer du vel på hva kjærringa mener med dette. Men altså, i dag har jeg vært på min første mediyoga time. Og det var ei litt merkelig greie. Du vet vel sannsynligvis allerede at jeg har problemer med å slappe av, er alltid anspent og trøtt, ja, nærmest segneferdig til tider. Men å legge meg ned på sofaen, eller i senga for den saks skyld, det gjør jeg aldri utenom når det er natta. Jeg sitter her, i en stol eller sofa, og er nær ved å besvime av utmattelse. Med skuldrene hengende i ørene og kjevene hardt presset sammen. Det er forresten et under at de tennene fortsatt er like hele!
I dag møtte jeg altså opp her. Som den første av alle, til noe jeg ikke har peiling på. Skummelt, og litt spennende på samme tid. Instruktøren var ei fantastisk skjønn dame, litt eldre enn meg. Deltakerne var vel stort sett også i den aldersgruppa. Det beste av alt var at her var det ingen høy musikk som kom tytende ut av høyttalerne, og heller ingen kleskode. Kom i noe som er greit å bevege seg i, ta med ei vannflaske. Det var det. Så her var det barbeinte damer i alle former og fasonger i aksjon på mattene, kledd i tights, treningsbukse eller ullundertøy.
Første time blir jo sjeldent så effektiv. Vi skal presenteres både for instruktøren og selve yogaen. Ting skal forklares, og prøves ut. Likevel kjente jeg etterpå at jeg hadde beveget på noen muskler som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg klarte verken pustinga eller avslappinga, men det er jo nettopp derfor jeg har meldt meg på dette. For å lære, og det håper jeg at jeg klarer etterhvert.
Jeg følte meg merkelig åpen i brystet etter halvannen time. Det høres vel rart ut, men har ikke funnet en mer vettug måte å forklare denne følelsen på. Mulig jeg for aller første gang i hele mitt liv har prøvd å puste med magen? At jeg har sluppet luft langt ned i de nederste regioner, der hvor alt bare har ligget sammentrøkt i over 50 år. Eller så veldig sammentrøkt kan det ikke være, ut i fra magemålet å dømme … men det skjedde iallefall noe rart der nede. En snål, men likevel god følelse altså.
De to siste dagene har ikke vært helt greie. Vet ikke hva det er, for ingenting har forandret seg noe nevneverdig her. Men jeg har bare hatt så lyst til å bli tatt vare på litt, holdt rundt, passet på. Jeg har følt meg så ekstremt liten og sårbar. Jeg har bare lyst til å grine, la tårene flomme, bli ferdig med det. Men det har ikke kommet en eneste tåre, klumpen i magen har vokst seg større og større, og jeg har blitt veldig stille. Ikke hadde jeg lyst til å gå på denne yogaen heller, hodet verket og ikke noe kjentes så greit akkurat der og da. Heldigvis starta ikke timen før klokka 12.
Jeg kom meg avgårde. Jeg gjennomførte, og er sykt stolt av det. Siden har jeg vært enda mer utmatta, tårene har fått litt utløp og jeg har sovet middag tett inntil drømmemannen i sofaen. Eller, vet ikke helt om jeg sov, men jeg lå der i det minste. Og bare det er jo et stort skritt i riktig retning. Tror jeg.
Om en uke er det en ny time. I mellomtiden har vi fått to øvelser vi skal trene på. Så nå tenker jeg at den yogamatta jeg kjøpte i sommer en gang skal få komme frem fra gjemmestedet sitt. Og kanskje har jeg litt mer kontroll på pusting og avslapping neste tirsdag.
Det er iallefall lov å håpe …
♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.
God kveld i stua. 🙂 Da var begge barnebarna ute av hus for en god stund siden, og freden har senket seg. Det ble litt tomt, men ganske deilig også. For dagen i dag starta egentlig 05.20! Heldigvis sto drømmemannen opp etterhvert, så jeg fikk lov å ligge litt lengre. Og godt var det, for så tidlig er det svært lite som fungerer som det skal her. Halvannen time etter ble jeg hentet at to fine jenter: – Mormor! Bestemor! Nå er snart pannekakene ferdige! Som vanlig kom jeg til dekket bord.
Søndagen starta altså skrekkelig kjapt. Jeg må nesten ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, da jeg gikk med på at de to snuppene fikk lov å spise resten av sukkerhalsbåndet sitt neste morra. Før frokost altså! Så da den ene letta litt på øyelokket og fant ut at det var lyst utenfor vinduet, så våkna ho selvsagt den andre. Lyset var altså gatebelysningen utenfor … Jepp! Man lærer så lenge man lever, og nå har jeg skjønt at dette ikke akkurat var en genistrek om en vil ha ungene til å sove lengst mulig. Hadde det vært mine barn, så hadde de sikkert ikke fått lov å få den godisen på morrakvisten engang. Men det er altså stor forskjell på hvor grensa går fra barn til barnebarn. Sånn er det bare.
Det ble ingen grilling i dag. To av fire barnebarn skulle i bursdag, så den turen er utsatt til onsdag. Om været er sånn tålig da henter vi to hver på skolen og barnehagen og tar en tur i skogen. Ulempen med alle disse ungene er jo at vi ikke har plass i en bil. Ikke i to heller, når den aller minste skal begynne å være med! For konebilen er jo bare en toseter. Om generasjonen etter oss fortsetter å formere seg på dette viset, så må vi vel snart skifte ut begge bilene med en buss for å få med oss alle ungene. Og det kan fort bli flere, for jeg har en sønn som blir 25 og drømmemannen har ei datter på samme alder, og du skal ikke se bort fra at de også har tenkt å stifte egne familier etterhvert.
Søndagsturen gikk strake veien over gata. Med akebrett, bikkje, unger og mann. Området kalles Grønndalen, og er en yndet plass for hundeeierne her oppe, pluss et fint turområde for både barnehager og skolen. Det fins sikkert ikke en eneste barnefamilie på Tinnheia som ikke har hatt en skoleavslutning eller flere akkurat her.
Akebakken har en perfekt beliggenhet. Helt skjermet for trafikk. Og det skal jaggu ikke mye snø til for en sørlandsunge før akebrettene kommer frem fra boder og garasjer. Her må en bare benytte seg av vinteren så fort den viser seg. For dagen etter kan det være for seint …
Bakken var litt skummel for ei av jentene. Men lykken var stor da de fant ut at Jonas kunne brukes som trekkhund. Da han dro avgårde med ho på slep var det helt toppers! Da gikk det jo ikke nedover, bare bortover.
Det er nok et eller annet jeg ikke helt har skjønt når det gjelder dette her … for farta var jo vel så høy når ho hang etter.
– Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff.
– Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm.
Det var litt fra vår helg.♥ Tilbake sitter ei litt sliten, men lykkelig kjærring. Nå skal resten av kvelden tilbringes med Farmen kjendis på skjermen og sushi som søndagsmiddag. I morra formiddag får jeg besøk av ei venninne som just kom hjem fra syden. Ho reiste ned som samboer og kom hjem som ektefelle. Sånn helt uten å ha informert så alt for mange. Det blir spennende å høre hvordan de har hatt det på denne turen. Og jeg synes det er ekstremt koselig at de endelig fikk gifta seg.
Plutselig er jeg tilbake. Og hvis du følger bloggen på Facebook, så går du ikke glipp av noe …
Vi har fått litt snø i løpet av natta! Akkurat når det er slik, så elsker jeg vinteren. Og jeg er ikke aleine, for Jonas har tusla rundt i hagen i en hel liten evighet til han å være. Normalt er han jo ikke lengre vekk fra oss enn høyst nødvendig. Men se så fint det er da! Dessverre så varer det sikkert ikke dagen ut en gang, det er jo ulempen med å bo her vi bor. Men enn så lenge får jeg kose meg med å se ut av vinduet og nyte det så lenge det er mulig. For om du trodde jeg skulle slenge på meg skiene og virkelig oppføre meg som en vinterelsker nå … vel da tok du skammelig feil altså! 😉 Det er vel omtrent 20 år siden jeg har hatt ski på beina, og det har absolutt ikke vært noe savn.
Bare en kjapp tur innpå for å ønske deg en flott lørdag.♥ Her skal vi ha to fireogethalvtåringer (veldig viktig med det halve altså!) på overnatting, men enn så lenge kan vi nyte freden noen timer til, for de kommer ikke før i ettermiddag. Et barnebarn hver har vi lånt, og om været ikke er så alt for galt så tenker jeg vi fyller på med et par til i morra, og tar en tur i skogen for å brenne bål og grille pølser eller noe sånn. Det fins vel lite som er koseligere enn det egentlig. Spesielt om formen er sånn tålig.
Med vind i håret og snø i lufta gikk fredagens tur langt ut i havgapet. Flekkerøy er en egen bydel som ligger på den største øya i Kristiansand. Før kunne en bare komme hit med båt, men i 1989 ble den 2321 meter lange Flekkerøytunnelen åpnet, noe som gjør at turen til øya kan foregå i egen bil, under vannoverflaten vel og merke.
Ansteins fyr ligger ytterst på Bergeneset på vestsiden av øya. Det er mange fine turløyper på Flekkerøy, og turen til fyret kan en gjøre enten kort eller lang, alt etter hvor en starter. Vi tok den korte varianten i dag, det vil si cirka fire kilometer tur retur. Dermed kom vi tilbake til bilen i god tid før mørket senket seg over omgivelsene.
Vi har bare vært her en gang tidligere. Bilder fra den turen kan du se HER.
På denne strekningen er det umulig å rote seg vekk. Selv for oss som burde hatt medalje på akkurat det punktet. Her skal en ut til ytterste punkt og tilbake samme veien, that’s it. Fint turterreng, men ingen brede, opparbeidede stier annet enn fra veien og inn til det første sauegjerdet. Heretter går det litt mer over stokk og stein, og er derfor helt ufremkommelig med barnevogn og andre ting på hjul. Apropos sauegjerdet, på området går det villsau, så her er det båndtvang hele året.
Nok et sauegjerde. Vi hadde vel ikke helt forventet å se noen sau her, men plutselig sto han der i all sin prakt. Vi trodde først han var aleine, men dette var nok han som hadde fått i oppgave å holde vakt i dag. Da vi nærmet oss var der en hel flokk som sto litt mer bortgjemt, og Jonas ble plutselig like klar for å leke som når vi ankommer hundeparken. Gleden var ikke gjensidig, så flokken stakk. Jonas tok noen piruetter, og ble sykt skuffa da det gikk opp for han at han faktisk gikk i bånd. Han var nemlig megaklar for å hilse på disse nye bestevennene.
Se på denne staute karen da. Er han ikke flott der han poserer på toppen av steinen? Jeg ble så fascinert av synet at jeg helt glemte å ta bilde av resten av flokken …
Det var det. Om du bor i nærheten så anbefaler jeg virkelig en tur ut hit. Hvorfor ikke ta det i løpet av helga hvis ikke været blir så alt for ille? Det trenger jo faktisk ikke være sol og varmt for at turen skal bil vellykka. Det er bare å kle seg etter forholdene vettu, og det er vi vel ganske flinke til vi som er vokst opp i dette landet.
God helg, og takk for at du kikka innom. ♥Vi skal passe barnebarn fra lørdag til søndag, så det kommer nok ikke noen flere turinnlegg herfra før uti neste uke en gang. Men om du følger Midtlivskrise på Facebook så går du helt sikkert ikke glipp av noe! 😉
Type søvnløs. Med en ekstrem bråkete tinnitus, og en snorkende mann på puta ved siden av. Jeg som akkurat satt og sa i syforeninga at jeg aldri, aldri kom til å flytte ut av soverommet bare fordi mannen snorker. Så sitter jeg altså her da, i stua, og bare lar øresusen og varmepumpa dure om kapp. For det er tross alt bedre enn å ligge og vri seg ved siden av mannen som har tilbragt de siste timene i drømmeland. Drømmemannen altså. Ah! Mulig det er nettopp derfor han har fått det navnet på bloggen. Det har kanskje ikke noe med at han er så perfekt å gjøre, noe jeg nå har innbilt meg selv i over ti år. Akkurat i natt fikk det kallenavnet en helt ny betydning …
Men altså, vi trenger ikke hvert vårt soverom av den grunn. For når jeg først har ei slik natt, så hjelper det ikke uansett hvor jeg legger meg. Å prøve å sove er dødfødt, så da kan jeg like godt bare hoppe over det selv om jeg er sånn cirka 150 år for gammel til å døgne … Det der er noe som hører ungdommen til, men selv ikke da var jeg noen kløpper på slikt.
Når søvnen uteblir kommer tankene. I hopetall. Tullete, nedbrytende tanker … ikke godt for noe. Akkurat nå som den biten gikk litt bedre. Nå som jeg på en måte følte at jeg hadde funnet litt roen. Klart å redusere den dritdårlige samvittigheten jeg har fordi jeg ikke jobber. Fordi jeg er en navsnylter. Jeg har klart å kutte ned litt på den nedsnakkinga jeg har bedrevet mot meg selv i noen år. Rett og slett fordi det ikke hadde gått stor lengre om jeg hadde fortsatt. Jeg har jobbet sykt med tankegangen, sånn helt på egenhånd, de siste månedene. Og det har hatt en god effekt, tro det eller ei, selv om jeg ikke helt er kommet dit hen igjen hvor jeg smilte søtt til mitt eget speilbilde på morrakvisten og sa til ho som smilte tilbake at ho jaggu ikke så så verst ut til å nærme seg 50. Det føles som en hel evighet siden.
Jeg har til og med sovet om nettene i det siste. Natt etter natt i lange tider. Helt siden jeg hadde de tre panikkanfallene etter ei hel uke uten søvn og noen vanvittige smerter. Men søvnen hjelper dessverre ikke på trøttheten og utmattelsen, for jeg er jo like forbanna trøtt når jeg våkner om morra’n. Men jeg slipper iallefall å ligge våken og se i taket, telle sauer, gruble over alt som ikke gikk som jeg hadde planlagt, irritere meg på han ved siden av som sover som om det ikke fins et problem i hele verden. For det er nemlig ikke lyden som er det verste, for lyd har jeg nok av i hodet fra før av. Litt snorking i dur og moll er jo bare en grei liten avveksling. Men jeg er så sykt misunnelig for at han bare kan legge seg ned og sovne sånn øyeblikkelig, mens jeg bare ligger der … fanken så urettferdig det er!
Å løse problemer om natta funker ikke. Snarere tvert i mot. De vokser nesten fortere enn hybelkaninene og formerer seg i enda større hastighet. Når de først er klekket ut så har de en tendens til å bli værende en stund. De surrer rundt litt sånn i bakgrunnen, for så å hoppe frem som digre uhyrer når du minst aner det. Bare for å ødelegge. Gjerne en fredagskveld, mens en aner fred og ingen fare der en sitter i armkroken til drømmemannen og ser på et eller annet mindre givende på tv.
En trøtt hjerne er livsfarlig. Små bagateller kan innimellom ta helt styringa. Alt du har bygd opp de siste månedene, selvbildet, selvtillitten, gleden … alt er plutselig tilbake på nullpunktet igjen. Bare på grunn av ei våkenatt eller tre. Jeg håper virkelig at det ikke blir mange på rappen i denne omgang.
Jeg var i syforening i går kveld. Det var kjempekoselig, og det er skrekkelig lenge siden jeg har følt at jeg har klart meg så godt gjennom en kveld sammen med andre folk. Så hvorfor jeg nå sitter her det aner ikke jeg. For jeg la meg glad, lykkelig og kjempetrøtt. Akkurat nå er det bare det trøtte igjen.
Til tross for snø og dårlig sikt la vi ut på en langtur i går også. Og langtur for meg, på en helt vanlig ukedag, er de turene som er over fem kilometer. Det ble ingen topptur denne ganga, for uansett hadde vi ikke sett noe i dette været. Så vi valgte en tålig lettgått tur på 7,5 kilometer i helt ukjent terreng. To timer skulle den ta, og siden vi var avgårde klokka tre, så tenkt jeg at vi rakk tilbake til bilen igjen før mørket senket seg totalt over omgivelsene.
Vi parkerte ved Søgne videregående skole. Første del av turen gikk på traktorvei, og resten på en grei sti, i følge ut.no. Med snøen dalende begynte det skikkelig fint og romantisk. Jonas var overlykkelig for alle de nye luktene og storkost seg, selv da han gikk i langline mens vi enda befant oss på veien.
Det var sykt mye hestemøkk her! Kanskje ikke så rart siden vi passerte en ridebane. Men egentlig følte jeg meg som en dust som tok opp bikkjas bæsj, på en plass vi måtte gå i sikk-sakk for å unngå å trø i den ene kaka etter den andre. Veldig merkelig, og irriterende, at hester bare kan slenge fra seg kilo på kilo hvor det måtte passe!
Skogsbilveien sluttet ved Kjosetjønn. Her tok vi til høyre og fulgte blåmerket sti videre. Veldig fint terreng, litt blaut på denne tiden av året, så vi skal definitivt ta denne turen igjen utpå vårparten/sommeren. Da forhåpentligvis på rett løype hele veien.
Etterhvert kom vi inn i Lyngbudalen naturreservat. Dette området ble fredet i 1996, for å ta vare på en av de størst barlindforekomsten i landet. På disse 185 målene fins over 1000 barlindtrær, mange av dem er 10-15 meter høye og har en stammeomkrets på over to meter.
Uuups! Denne broa så ikke helt trygg ut, og bekken var akkurat litt for brei til at vi kunne hoppe over. Ikke det at jeg er så ufattelig flink på slike hopp akkurat, men her turte jeg ikke forsøke en gang. Da er det godt å ha en stor, sterk drømmemann med seg på tur … for han ante råd og stablet flere stokker oppå de som allerede lå der. Dermed kom vi tørrskodd til andre siden begge to. Akkurat hvordan jeg klarte det er jeg glad jeg ikke har bilde av, for det var altså på alle fire …
Et stykke herfra ligger ruinene fra en gammel husmannsplass. Og det er her jeg tror vi mista stien vi skulle ha fulgt … den opprinnelige løypa finner du her på ut.no.
Det begynte å bli ganske mørkt, så de neste bildene er lysnet litt for å ikke bare vise en sort klatt.
Midt inni granskauen. Og gps’en på telefonen gikk bananas og ville ikke oppdatere seg. Sannsynligvis burde vi heller hatt med kart og kompass, men det blir så mye å drasse på. Som du ser så går vi uten sekk også. En trenger jo ikke pakke med seg et helt lass for å gå en tur på to timer … her skal det være enklest mulig. Skift til turtøy og passende sko, ta med ei lykt sånn i tilfelle du blir overrasket av mørket – og that’s it.
Med nysnø og i mørket var det ikke så lett å se noe som helst. Siden ingen hadde gått der før oss, var det helt umulig å se om vi gikk på en sti eller ikke. Eller om det åpne, hvite feltet foran oss var ei myr eller et vann. Noe som jo er litt viktig å vite før du setter kursen rett over. Så da gps’en igjen fikk ordentlig dekning, fant vi ut at vi bare måtte gå i retning mot traktorveien, og da var det plutselig ikke så lettgått lengre! Men en kommer jo alltid ut en plass! Om ikke helt der en hadde tenkt. Vi gikk glipp av en del av den opprinnelige løypa, men likevel gikk vi to kilometer (og en time) mer enn vi skulle.
Tre timer etter vi forlot bilen fant vi igjen traktorveien. Selv om jeg aldri får panikk fordi om jeg roter meg vekk litt, så må jeg innrømme at det var det ganske greit å komme ut igjen fra villmarka. Ei natt i skauen på denne tiden av året, uten noe som helst utstyr med, frista lite egentlig. Men jeg har en drøm om akkurat det, overnatte ute altså. Selv om det kanskje bare blir med drømmen. For jeg tror denne irriterende kroppen min har best av å ligge hjemme i senga om nettene … og ikke på et tynt liggeunderlag. Men det er mulig jeg skal prøve en gang. Bare for å ha gjort det lissom. Selv om jeg sa meg ferdig med sånne overnattingsalternativ for snart 20 år siden. Etter å ha tilbragt ei regnfull natt i et telt på en campingplass. Der jeg lå og telte regndråpene som pressa seg gjennom teltduken og våkna i noe som likna mer på et plaskebasseng enn et telt.
Snart fremme. Mulig jeg ikke er helt god, men jeg synes altså at dette var en helt ok tur. Litt spennende liksom. Men turfølget mitt var ikke helt enig i den beskrivelsen …
Er han ikke fin? Skjønne, lille vovsen til mamma’n sin. 😉 Eller så liten er han visst ikke akkurat lengre. Vekta er sånn ca. 75 kilo og skulderhøyda er 83. Altså litt høyere enn et normalt spisebord! Og egentlig litt i overkant til rasen å være. Enda han ikke er helt ferdig utvokst, for de vokser nemlig til de er tre år.
Fra nakken til halerota er han hele en meter. Et digert dyr altså, men for oss er han skjønne, lille Jonasen vår. Vi synes igrunnen ikke at han er så STOR vi. Ikke før vi kommer sammen med andre hunder, for eksempel det som tidligere var en DIGER schæfer … for der har det skjedd noe rart gitt! Alle de virkelig STORE schæferne er nok dødd ut de sist årene.
For to år siden så han sånn ut. Ikke akkurat liten da heller, men utrolig nusselig. Det gikk vel fort denne tiden med valp i huset. Vi visste jo at han ville bli stor, men at det skulle skje så sykt kjapt det var vi ikke helt forberedt på. De første tre månedene vokste han i rekordfart! Ti kilo pr. måned. Det var nesten så vi kunne sitte og se på at han ble større.
Helt frem til juli i fjor har han hatt store voksesmerter. Såpass at han har gått på betennelsesdempende og smertestillende med jevne mellomrom. Omtrent hver tredje måned. Veterinæren sa at en del store hunder bare var slik, det var ikke noe vi kunne gjøre for å unngå det. Men han ville vokse det av seg, så når han ble to år var det nok over. Han hadde heldigvis rett.
Hvorfor vil noen ha en slik diger hund, tenker du kanskje? Tja, jeg ville forsøke noe annet enn schæfer som jeg tidligere har hatt tre stykker av. Men egentlig skulle vi ikke ha ny hund etter Zenta, bestemte drømmemannen oss for. Jeg var ikke fullt så bastant, men hadde bestemt meg for at jeg skulle forsøke uten hund i et år. Hvis lysta var like stor når året var omme, så skulle jeg nok klare å mase meg til en. I smug satte jeg og trålet hundesider og finn.no, og leste meg opp på raser. Jeg hadde bare sett en leonberger i mitt liv, og det var en som vi traff i området her vi bor. Han var så skjønn! Men Berner Sennen,som er en del mindre,var også en kandidat til å få innpass i huset vårt. Der og da var jeg ikke i tvil om at det skulle bli en en neste gang nemlig. Jeg måtte bare smøre meg med litt tålmodighet. Men da drømmemannen innrømmet at han også satt og surfa på de samme hundesidene som meg, så gikk alt plutselig veldig fort.
Tre måneder var vi uten hundehår i huset. Tre måneder hadde vi det tålig reint og uten alt for mange hybelkaniner sprettende rundt anklene. Tre måneder hadde vi gulv uten knasende sand på toppen. Men istedenfor verdens reineste hus har vi verdens skjønneste, snilleste, mest kosete hund her. En hund som ligger helt inntil stolen du sitter i. Som aller helst ville ha sittet i fanget, om det hadde vært plass. Som kommer og “klemmer” deg, altså virkelig klemmer seg inntil med all sin tyngde. Det er nesten som å ha barn igjen, å være tilbake til årene der en måtte prøve å snike seg avgårde for å kunne gå på do aleine. Men der går grensa altså, på soverommene og på badet får han ikke lov å være. Men i motsetning til sine forgjengere får han mat på kjøkkenet, og får lov å ligge der inne når vi spiser. Fatter ikke helt hvordan han har klart å trumfe det igjennom, men sånn er det blitt.
Leonbergeren er en skrekkelig sta hunderase. Jonas er intet unntak. Selv om han vet hva han skal, så har han ekstremt god tid. Akkurat det kan være litt irriterende. For egentlig er han veldig lydig, og han hører mer på meg enn drømmemannen. Sannsynligvis fordi jeg er like sterk i viljen som bikkja. Jeg gir meg ikke. Jeg glemmer ikke å irettesette han når vi går forbi små gneldrebikkjer, selv om jeg må holde han vekk fra dem. Men jeg er ikke mann vettu, så jeg klarer faktisk å tenke på to ting på en gang. Jonas og jeg “prater” mye sammen når vi går på tur. Og stort sett går han eksemplarisk, selv om jeg er litt redd for å bli dratt overende på glatta nå. Men det har aldri skjedd, og selvsagt er min hund så snill og grei at det heller ikke kommer til å skje.
Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde han. Vel, sannheten er at jeg aldeles ikke hadde klart det om bikkja ville dratt avgårde med kjærringa på slep. Så da gjelder det bare at Jonas vet hvem som er sjefen! Og det er meg! Og som vi alle vet, det er sjefen som er lederen og det er sjefen som bestemmer … enten en liker det eller ei.
Vil du se flere bilder av Jonas? Jeg er på instagram under navnet sodefjed, og om du ikke gidder å følge kjærringa så kan du søke på #jonastheleonberger inne på selve instagram– da slipper du stort sett unna alle naturbildene, soloppganger og -nedganger. 😉
♥
Følg gjerne bloggen på Facebook.
#leonberger #hundenmin #jonastheleonberger
God morgen der ute. 🙂 Det er veldig greit og praktisk å ha en mann som slutter rundt klokka to på jobb alle dager. Spesielt om han ikke er så trøtt at han bare skal hjem og sove middag, og spesielt når jeg ikke selv jobber til fem lissom. Av gammel vane våker han, og står opp midt på natta, fordi han er vant til å være på jobb halv seks på morrakvisten. Selv om han de siste to årene mer eller mindre kan bestemme arbeidstiden selv. Fleksitid høres utrolig praktisk ut, spør du meg. Men ikke om du må sove bort de timene det er lyst ute fordi du er så sykt trøtt, eller sovner i sofaen før nyhetene … da er det jo faktisk bedre å sove når alle andre sover!
I går fikk vi utnytta dagen helt ekstremt godt! Vi slang på oss turtøyet med en gang drømmemannen kom hjem. Ja, jeg hadde jo sendt noen sms og forberedt fyren på dette da, hvis ikke så hadde det jo aldri gått på en helt vanlig mandag. Middagen var bare rester fra dagen før, så den sto i Crockpoten og holdt seg varm til vi kom hjem igjen. Formen min var av det tålig gode slaget, så alt lå til rette for en fin ettermiddag. Og det ble det!
Den omvendte båt var målet. Det høres jo ganske spesielt ut, men det er ikke annet enn en fjellformasjon og et landemerke øst for elva Otra som renner gjennom byen vår. Jeg har vært her mange ganger i mitt liv, men aldri på kveldstid på denne tiden av året. Så da var det kanskje på tide å prøve det også, mens en enda klarer å komme seg opp på toppen.
Det sære navnet har fjelltoppen fått på grunn av fasongen. På avstand, fra hytta vår for eksempel, ser det ut som en båt som ligger med kjølen opp. Eeeeeh … jeg lurer litt på om det navnet kommer fra en sjømann som kanskje ikke var helt edru i gjerningsøyeblikket. For du må egentlig ha sykt god fantasi for å se likheten her, spesielt om fjellet ikke hadde navnet fra før av, og en bare satt der og kikka opp og grubla litt for å finne noe å kalle plassen.
Nytt for denne turen var at vi starta fra Sødal. Her parkerte vi nede i bunnen av bakken, ved Bedehuset, og gikk opp veien til vi kom til en steinete, bratt og islagt sti mellom to hus. Her stien begynner er det ingen parkeringsplass, derfor måtte bilen stå nede ved hovedveien. Normalt har vi alltid gått inn mot Jegersberg fra Kokleheia, noe som har gjort turen en del kilometer kortere. Men i går var vi altså sykt klare for litt ny input.
Det tok litt lengre tid enn vi trodde. Som vanlig, egentlig.Ingen av oss er spesielt flinke til å finne veien, og ikke hjalp det med den flotte gps’en vi kjøpte i forfjor heller. Tror nok egentlig vi hadde hatt godt av å gå i speideren begge to, mens vi ennå var barn. For et eller annet må vi ha gått glipp av i oppveksten. GPSen er solgt, så nå innbiller vi oss at vi går etter Google Maps, men sannheten er vel at vi stort sett vimser rundt litt på måfå. Noe som slett ikke er så dumt egentlig. For det er jo da det kan dukke opp de flotteste plasser som vi bare hadde gått rett forbi om vi fulgte strake stripa etter den forhåndsinnstilte løypa.
Vi starta rett før klokka tre. Og var ikke tilbake til bilen igjen før klokka var seks. Heldigvis hadde vi med oss lommelykt, for da sola gikk ned ble det veldig, veldig mørkt. Men før den tid var det helt utrolig flott! Og for min del så var det helt greit å gå ned igjen i mørket også, selv om vi måtte gå en aldri så liten omvei for å unngå de aller glatteste feltene. Dermed kom vi ikke ned helt på samme plass hvor turen starta heller, men valgte den veien vi var best kjent.
Lyset på denne tia av døgnet er jo bare helt fantastisk. Dessverre hadde jeg ikke med meg kameraet, så alle bildene er tatt med iPhonen. Terrenget var veldig varierende, innimellom føltes det som om vi var langt oppå høyfjellet, og når en er der så må en gjerne ned igjen også …
Jeg fant vel ut at jeg ønsker meg ny turbukse på vei ned her. En slik ungene i barnehagen har, med forsterket, vanntett del på baken. Det hadde til tider vært sykt praktisk for ei som innimellom tar de verste nedstigningene i sittende stilling!
Jeg tror ikke denne toppen hører til Den omvendte båt. Men det var ikke noe å si på utsikten her heller. Har ikke klart å finne noe navn på akkurat dette punktet. Men vi måtte iallefall gå et godt stykke herfra for å komme til målet vårt.
Og her var det glatt! Derfor ble det en annen vei ned igjen altså …
Den omvendte båt ligger 232 moh. Og etter en litt strabasiøs tur opp blir du belønnet med en fantastisk utsikt til alle kanter. Langt uti skjærgården der ligger sommerparadiset vårt, og det er litt rart å befinne seg på motsatt side og kikke utover, istedenfor å sitte på terrassen og kikke innover.
Turen vår ble på 9,3 km. Den løypa vi skulle ha gått var 6,3. På ut.no, som vi veldig ofte bruker når vi skal finne inspirasjon for turene våre, går de inn fra en annen kant. Den ruta finner du HER. Om du bor i Kristiansand og aldri har vært her oppe, da burde du absolutt få på deg turtøyet og komme deg ut! Men anbefaler da å ta det som en formiddagstur, på den tiden av døgnet hvor lyset holder helt til du er tilbake til utgangspunktet igjen. Selv om jeg er veldig fornøyd med den turen vi fikk, både med og uten lys. Men det er meg da, som tusler rundt inni skogen i mørket uten lommelykt, og synes det også er ok.
Det ble ikke noe strikking i går kveld. Og det blir sannsynligvis ikke noe særlig av noen ting i dag heller. Å gå tur straffer seg nemlig innimellom, så formen er ikke helt på topp i dag akkurat. Bare det å få dette blogginnlegget ferdig har tatt over to timer. Så nå er det snart langt på formiddagen allerede, og absolutt ikke noen tid en sier god morgen på lengre. Men jeg håper starten på dagen din ble bra uansett, og at det fortsetter sånn. Min blir sikkert bedre i morra.
♥
Følg gjerne bloggen på Facebook.
#utno #mittfriluftsliv #utpåtur #kristiansand #labbeturerikristiansand #jegersberg #denomvendtebåt
Sol, sol og mere sol … Slikt vær innbyr jo til mer bevegelse. Det meste blir litt lettere faktisk. Så selv om jeg innbiller meg at jeg ikke er så værsyk som jeg var tidligere … vel, jeg har muligens tatt feil! Jeg liker best sol, og varme, sånn er det med den saken. Varmen kan vi ikke akkurat skryte så veldig av, men vi har det mye mildere enn andre plasser i landet. Søndag hadde vi vinterens kaldeste dag, med minus åtte grader. Nå er vi tilbake til nullpunktet igjen.
Drømmemannen er ikke så skrekkelig glad i å gå tur. Sånn egentlig. Innerst inne. Men han blir jo med da. Til tross for at han uffer og akker seg litt, synes det tar alt for lang tid og bla, bla, bla. Litt uggen er han for at jeg alltid “lurer” ham til å gå lengre enn det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg stiller meg litt uforstående til det gitt, selv om jeg gjerne tar en svingom både hit og dit. For kanskje er det fin utsikt fra den toppen, eller så ser stien så koselig ut … ja, jeg går litt rundt sånn på måfå egentlig. Skjønner ikke hvorfor vi alltid må ha en plan for alt. Men der er vi nok ganske ulike. Mens jeg er glad for at turen ble lengre enn jeg hadde tenkt, er han litt snurt for at han ikke kom seg kjappere hjem …
Søndag var vi på tur i Søgne. En bekjent hadde lagt ut et bilde på Instagram fra ei turløype der ute, og den måtte vi jo forsøke. Tinntjønnløypa var både fin og grei å gå, om en ikke har noe imot bakker da. For de var det en del av. Siden jeg måtte ha en avstikker for å finne akkurat den plassen bildet hans var tatt så ble vår tur 5,65 km, og ikke bare 3.9, som den linken jeg har lagt ved. Mye av de ekstra meterne tilbake til parkeringsplassen gikk på en skogsbilveg.
Før 11 var vi ute av hus. Det hører til sjeldenhetene. Fordelen var at vi var så tidlige at vi gikk hele løypa uten å treffe andre folk. Det ble en frisk fornøyelse i åtte kuldegrader, men veldig godt etterpå.
Lørdagen var like fin, men mye mildere. Vi tok en tur i Baneheia bare for ikke å skuffe Jonas, etter at vi hadde dratt han med i bilen ned til butikken der vi normalt kjøper hundemat. De hadde nemlig halv pris på regndekken og slike ting som jeg alltid har vært helt overbevist om at jeg aldri i livet skulle trøkke mitt dyr inn i. Heldigvis så har Jonas fortsatt ikke dekken. Men det er ene og alene fordi det største de hadde ikke passa, selv om vi iherdig forsøkte å kle på han der inne i butikken. Dermed må vi fortsatt komme hjem med dryppende våt og dritskitten hund etter turer i det som normalt er en helt vanlig vinterdag på Sørlandet. Nemlig regn og slaps.
Baneheia er en utrolig flott plass å går tur. Med stier på kryss og tvers. Følger du den mest brukte ruta rundt badevannene og lysløypa så kan det være litt vel folksomt for min del. Men valgmulighetene er utallige, så vil du ikke tråkke rundt i kø er det jo bare å finne en annen vei. Selv om jeg nesten er vokst opp her oppe, så fins det fortsatt mange ukjente stier for min del.
Fredag var det bare meg og Jonas på tur. Siden vi tidligere i uka mest hadde holdt oss i skogen rett rundt her vi bor, så gikk vi en lang tur på sykkelstien, over Slettheia og ned til Myren Gård. Dette er jo i nærheten av der jeg jobba halve livet omtrent, så det er litt vemodig å gå her. Jeg brukte mange av lunsjpausene mine her når jeg måtte ut og lufte hodet, og når det stormet som verst angående nedbemanningene.
Masse frisk luft og bevegelse har det vært i helga. Men jeg blir lissom aldri mer pigg av den grunn. Snarere tvert i mot. Og det er ganske frustrerende. I dag var jeg hos legen igjen, uten at det skjedde noe spesielt der. Var der inne i nærmere en time, så godt tid har han i det minste. Prata bare, så han er tydeligvis opptatt av å bli kjent med nye pasienter. Skal tilbake igjen om snaue to måneder, om det ikke dukker opp noe før den tid, og da skal det tas en del blodprøver igjen. Var ikke nødvendig å ta det så ofte visstnok. Og det er jo ikke lenge siden jeg ble testa for det meste hos han private jeg gikk til. Men disse månedene skal jeg forsøke å få opp D-vitamin nivået litt. Det er ganske langt nede på den normale skalaen. Mulig det kunne hjelpe på utmattelsen. Jeg er jo av den typen som aldri har tatt vitamintilskudd eller andre tilskudd, nettopp fordi alt har vært så fint alltid. Min forrige lege mente at for mye slikt kunne gjøre vondt verre, for andre ting. Han her mente at det absolutt ikke var farlig å prøve, om det ble et eventuelt overskudd kvitta kroppen seg med det på egenhånd.
Nå venter jeg bare på at drømmemannen skal bli ferdig på jobb. Siden værgudene fortsatt er på vår side skal vi ta en aldri så liten topptur før det blir mørkt. Og så kan jeg kanskje synke ned i stolen og strikke ferdig vintergenseren min etterpå. Om jeg orker.
