Med hode under armen … og klissdaue hjerneceller. Eller noe sånn. Ikke vet jeg, men i går gjorde jeg altså tidenes tabbe da jeg parkerte. Åsså akkurat nå da, rett etter nyttår, samme måned som hybelboeren ikke har betalt på tide, denne måneden alle regningene våre ble trukket selv om det ikke kom inn noen husleie. Og da sier det seg selv at det ikke er så mange kronene igjen til mat og sånn før mannen får lønn i midten av måneden. Hybelboeren skylder på nav, så det kan ta tid med de pengene. For er det noen som har god tid når noe skal utbetales, ja da er det den etaten! Så da har jeg lært litt av denne situasjonen også, en naver bør aldri ha en naver som leieboer!
Vel, jeg bruker altså EasyPark. Sykt fornøyd med den appen. På den har jeg registrert tre biler, mannebilen, konebilen og bilen til eldste dattera. Det har aldri vært et problem i det hele tatt. Men i går altså … er det mulig! Jeg parkerte, sjekka nøye at det var riktig registreringsnummer før jeg trykka ok. Kom tilbake etter to timer på Jordbærpikene, og der lå den …
Bildet er lånt fra Qpark, som jeg var så heldig å få bot fra …
Ei lang remse av en parkeringsbot! På mitt bilvindu! Jeg sjekka appen før jeg avslutta parkeringa, konkluderte med at jeg hadde plotta inn riktig bil og tok screenshot av bevisene både før og etter avslutninga. Her skulle det klages!
Rett hjem på mailen. Fikk lagt inn de tydelige bevisene, og sjekka en gang til. Eeeeeh …
Pokker altså! At det går an å være så teit! For det var jo mannebilens nummer jeg hadde lagt inn, og jeg kjørte jo Smarten som jeg pleier. Den andre bilen sto godt parkert utenfor drømmemannens jobb. Jeg har jo vitterlig betalt, hele 118 kroner og 45 øre. Men det hjelper nok ikke å si det, når det var feil bil som stor der. Så dermed ble det tidenes dyreste kaffelatte på meg gitt. Faktisk 600 kroner dyrere enn den pleier å være.
Min aller første parkeringbot. Og det til og med når jeg tror jeg har vært lovlydig, slik som jeg alltid er. Sure penger, og en litt sur ettersmak på det koselige venninnetreffet. Men, men … forhåpentligvis siste gang. Tenker jeg sletter de to andre bilene fra den appen nå, for normalt så kjører jeg jo ikke rundt i de. Her gjelder det å gjøre det enkelt. Sikkert like før jeg må over på en DORO telefon også, for hjernen har tydeligvis slutta å funke!
God … eeeeh … formiddag der ute. I dag starta dagen min veldig seint gitt. Etter en litt hektisk dag i går, først med legebesøk, så rydde vekk jula i den ene stua (det vil si opp og ned og opp og ned og opp og ned på loftet med den ene kassa etter den andre), pluss en fem kilometers kveldstur med Jonas og drømmemannen … Ja, da får en jo som fortjent! Men jeg krysser likevel av i kalenderen for at gårsdagen var en dag av den fine typen.
Min nye fastlege. Tja, hva kan jeg si om han. Kanskje ikke så mye, enda, for vi er jo egentlig bare kommet til “bli-kjent-fasen” foreløpig. Og den varte sånn i første omgang i hele 50 minutter! Jeg som ikke fikk lov å få en dobbeltime, brukte både det og enda en del mer der inne på kontoret. Og han hadde syyykt god tid, viste ikke tegn på at nå er det på tide at du kommer deg ut. Enda venterommet var stufullt da jeg endelig entra det igjen.
Ja, ja. Litt flaut, men følte ikke det var min feil heller. For det var like mye legen som snakka! Han virker ok. Han spør om ting min tidligere fastlege aldri har tatt seg bryet med, for ho så bare for seg at jeg var deprimert. Og alt annet var følger av det. Nemlig. Dermed var det ikke noe å gjøre så lenge jeg ikke selv ville innrømme at jeg trengte antidepressiva. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg. Jeg har fått ny dobbeltime til mandag. Så her skal det tydeligvis følges opp!
Hva jeg har tenkt å få ut av dette? Jeg vet ikke helt. Jeg er jo ikke typen som har lyst til å stappe kroppen full av smertestillende, men på den andre siden … om grunnen til at jeg er så forbanna utslitt er at jeg alltid har vondt, så har jeg vel kommet til at den pilleangsten skal skyves litt til side for å se om det kan bli bedre. For jeg kan faktisk ikke ha det på dette viset resten av livet. Om det er andre muligheter da.
Jeg håper jo også at det skal skje et eller annet. At jeg skal føle at jeg kommer meg litt videre, ikke bare står og stamper på samme flekken som jeg gjorde for to år siden i hele 2018 også. For det har jeg ikke tid til. Er fullt klar over at jeg må gjøre noe selv, at ikke andre kan overta styringa, men jeg trenger litt hjelp. Kanskje i form av smertestillende, eller et eller annet som kan få opp energinivået, noe som kan gjøre at jeg klarer å være til stede i mitt eget liv igjen. Om det så bare blir i privaten, og ikke som arbeidstaker. For jeg har jo nå kommet såpass langt, at alt her i livet ikke bare dreier seg om å være 100% arbeisfør. Spesielt ikke når resten av livet er ikkeeksisterende. Det er lett å være etterpåklok, men jeg har endelig innsett at jeg kutta i feil ende for å klare hverdagene. Og den enden er ikke lang nok for flere kutt nå …
I går kasta jeg som sagt ut jula. I andre etasje. Og da mener jeg alt som minner om jul også. Til og med potteplantene. Så nå stå de ute på terrassen og fryser. For min del kan de gjerne fortsette livet der ute, til våren kommer, men tviler på at de holder ut så lenge. Resten skulle jeg tatt i dag, var planen … men så tikket det inn en koselig melding på mobilen. Mens jeg enda lå og holdt dobbeltdyna varm.
God morgen og godt nytt år.
Vi skal ta en kaffi på Jordbærpikene kl. 12 hvis du har lyst til å komme?
Hadde vært koselig.
Koselig? Det var bare fornavnet! Jeg ble overlykkelig. Det var nesten så både hodeverken og alle vondtene ble glemt et øyeblikk. Men det ble ikke så godt at jeg bare hoppa inn i dusjen og tok fullt stell altså. For da hadde det nok ikke blitt noe kafebesøk på meg. Neida, det får jaggu holde med en kattevask og litt tørrshampo, i dag også. Men jeg ble altså så sykt glad at det nesten ikke kan beskrives. Så om en times tid finner du meg på Jordbærpikene, med tre av de vi gikk en del sammen med før i tia. Mens alt var normalt.
Nyt dagen din. ♥ Jeg skal love å nye min, og nå fikk jeg jo god hjelp for å kunne krysse av denne som nok en fin dag i 2018. Enda vi bare er kommet til 3. januar. Jippi!
Så var den over. Denne store happeningen som tidligere var et av høydepunktene i året. Selv om akkurat det er en ganske god stund siden. Såpass at jeg nesten ikke kan huske helt hvordan det var. Men i går var det i alle fall stille og rolig, som det stort sett har vært etter at en ble voksen og etablert. Selv om jeg en gang i tiden, mens ungene fortsatt var små, tenkte at jeg skulle komme skikkelig sterkt tilbake på det punktet. Når de bare ble store disse barna, når vi ble ferdige med barndommen og ungdommen, alle årene en egentlig bare satt der og var redd det skulle skje dem noe. At de var uheldige med dette hersens fyrverkeriet, at de skulle bli så drita at de ikke klarte å ta vare på seg selv. For da hadde vi nemlig en avtale. Ring uansett når på døgnet det er, uansett hvordan formen er, og mamma kommer og henter. Klarer du ikke å ringe selv, så få noen andre til å gjøre det. Jeg var alltid beredt! Selv om de innhankigene av fulle arvinger nok kan telles på en hånd eller halvannen.
Alle tre overlevde med god margin. Men kjærringas nyttårsfeiringer er like daffe. Merkelige greier … mulig han hadde rett denne x’en min, som kalte meg for en jævla festbrems … Jeg er sikkert født sånn!
Vi var seks til bords hos min søster og svoger. Veldig koselig. Veldig god mat. Veldig voksent og rolig. Sannsynligvis ekstremt kjedelig, sett utenfra. Da året nærmet seg slutten tusla vi nedover gata til der de andre gjestene bor, til den felles takterrassen på Tangen, der vi hadde en av byens beste utsikter over fyrverkeriet.
Så passerte vi midnatt, og kjærringa måtte hjem. Akkurat som Askepott. Sammen med drømmemannen, vel og merke. Heldigvis hadde ikke taxien forvandlet seg til et gresskar, så for drøye 300 kroner kom vi oss tilbake til toppen av Tinnheia. Bortkasta penger. Så nå har jeg vært inne på tanken om å bli helt avholds. For de glassene med vin som resulterer i at vi må betale for å komme oss tilbake til rett seng utpå natta kan jeg helt greit være foruten. Spesielt godt er det jo ikke heller, jeg foretrekker absolutt Cola eller isvann. Er det litt flaut å si eller?
For å få hjem bilen igjen gikk vi til byen i dag. Via Baneheia. Snøen som jeg ble så glad for i forgårs regnet vekk i går. Typisk sørlandsk vinter altså. Vi har et merkelig vær. Snø, sol og regn om hverandre. I dag var det litt sånn lett sommerregn egentlig. Mens sola skinte. Og temperaturen er det jo heller ikke noe å si på til å være midt på vinteren.
Grei start på 2018. Kroppen er sånn tålig, selv om jeg følte meg elendig da jeg sto opp. Men slik har det jo vært i en liten evighet nå, så det er helt som normalt. Litt sliten, men veldig glad for at kvelden i går gikk så greit. Drømmemannen koser seg skikkelig når vi er sammen med andre, jeg kan se han trenger det, selv om han aldri klager. Så jeg har et ønske for det nye året, og det er at det sosiale livet vårt kan få en liten oppsving igjen, uten at jeg helt kan se hvordan det skal løses. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal prøve iherdig, så får jeg heller ta straffen med utmattelsen og elendigheta etterpå. Så lenge jeg ikke skal på jobb eller i arbeidsutprøving så har jeg jo anledning til å daffe rundt, eller ligge på sofaen, en dag eller tre i ettertid. Problemet er bare det at jeg føler jeg gjør noe ulovlig og klarer aldri å slappe helt av. Jeg føler meg veldig som en snylter, og har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Skjerpe meg litt.
Nyttårsfortsetter har jeg slutta med for lenge siden. Og egentlig er det sikkert på tide å slutte og håpe på bedre dager også. For det har jeg jo gjort så lenge jeg kan huske. Iallefall siden jeg ble skilt fra faren til mine barn. Og alt ble jo bedre også, da drømmemannen kom inn i livet mitt. Men jeg hadde jo ikke regnet med at kroppen min skulle svikte meg når alt det andre endelig falt på plass igjen. For seks år siden skrev jeg dette på bloggen, og siden da har det ene etter det andre året gått uten de store forandringene. I år må det bare skje noe … for jeg har ikke tid til å kaste bort livet mitt på dette viset. Hvis jeg har like dårlig holdbarhetsdato som mora mi, så har jeg faktisk bare tre år igjen.
Krysser fingrene for legebesøket i morra. ♥ Det kan jo være at noen har oversett noe, slik at dette her kan fikses lett som bare det. Eller i det minste bedres litt med medisiner. For nå har jeg jo ikke annet enn blodtrykksdempende og Paracet, og det er bare en vits. Det blir litt spennende å se om legen har lest den mailen jeg sendte i dag morges. For her på dette legekontoret så lå mailadressene til alle legene ute i offentligheten, på hjemmesiden deres. Noe som passa veldig greit siden printeren var tom for blekk.
Takk for at du kikka innom. ♥ Håper du har hatt en god start på det nye året.
