Ut på tur – kanskje ikke så lur

Å dra på shopping, vinterstid, med en fibrokropp er ikke bare, bare. Om det er fordi det er kaldt, fordi jeg er mye verre enn tidligere, eller fordi jeg bare innbiller meg at jeg er syk … vel, utfallet er uansett det samme! Sykt slitsomt. Enda mer vondt. Og enda mer fortvila fordi jeg ikke er som før. Men jeg fikk iallefall en veldig god bekreftelse på at det er en grunn til at jeg ikke jobber. Så dermed kan jeg bare stryke den dårlige samvittigheten fra lista …  om det bare hadde vært så lett!

Det var en rolig tur. I skikkelig pensjoniststil! Eller mer sånn “sykehjemmet på den årlige juleutflukten”. Rent bortsett fra at beboerne på de sykehjemmene jeg var innom i min korte periode som assistent, de kom seg aldri ut av døra. Ikke en gang ut for å se på julegatene. For slike ting var det ikke ressurser til. Aller best er det når de gamle bare kan sitte still i stolen sin, nemlig. Så jeg kommer garantert til å bli en mønsterbeboer om jeg blir så gammel at jeg havner på en slik plass. Så det er kanskje noe å glede seg til … alle som jobber der kommer til å være så glad i den gamle dama på rommet nederst i ganga. Ho som ikke forlanger noe, men bare sitter der i sin egen lille verden uten å mase. Jadda! Godt å ha noen fine fremtidsutsikter!

Å dra inn pensjonistene i dette her blir jo helt feil. For jeg kjenner folk som er gått av med alderspensjon som er sinnsykt mye sprekere enn jeg noen gang har vært. Til og med de uføre jeg vet om har et liv! Uansett, for denne kjærringa var det mer enn nok allerede da vi kjørte ut av båten i Hirtshals. Lite shopping for min del, jeg prøvde et par plagg, holdt på både den ene og den andre genseren, men røska heller med meg et par smykker. Og det i en butikk der alt var satt ned med 60%, så her kunne en virkelig gjort et kupp! Noe lillesøstera mi alltid klarer når vi er i Danmark. Men nå har jo ho en litt lettere kroppsfasong å kle på enn den jeg drasser rundt med da. Det skulle egentlig ikke vært lovlig å få to søstre som er så ulike på alle måter. Det er nemlig veldig frustrerende for den som alltid føler seg som den kjedelige, mindre elegante flodhesten … og den følelsen er ikke blitt bedre det siste året akkurat.

Tre plagg fra et tilbudsstativ. Det var det jeg fikk med meg hjem. Fra Nû by Staff, og akkurat i skrivende stund kan jeg ikke helt huske hva det var en gang! Jeg har enda ikke prøvd det på. Men har en del av de klærne fra før av, så om jeg er heldig nå så passer det.

Når en blir så sliten, og hodet ikke er helt med, da blir ingenting så veldig gøy. Jeg føler meg faktisk mer som en byrde for de andre, enn et hyggelig reisefølge. Men vi hadde en koselig middag på lørdagen da, på hotellet der vi bodde. Og det var verken mitt, eller drømmemannens forslag. Mulig det var min feil, fordi jeg så så segneferdig ut. Ikke vet jeg. 

I forrige uke meldte vi oss på en annen tur. Sykkelturen til Skagen i begynnelsen av juni. Det er lenge til. Og det kan jo skje et under innen den tid. Men akkurat nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg meldte meg på det der … samtidig som jeg har mest lyst til å avlyse resten livet fremover. Men forhåpentligvis er jeg sikkert litt mer på igjen om et par dager.

Konklusjonen akkurat nå er: Glem alt som tidligere var gøy. Fester, sammenkomster, helgeturer, kinoturer, danskebåten. Det er bedre å holde seg hjemme. Stille og rolig i sin egen stue. Om ikke annet for å slippe slike nedturer som dette. Slippe å bli minnet så innmari på at ingenting funker. Men hva slags liv er det? 

I dag skal jeg fikse neglene. Det er enda tre timer til, og jeg lurer fælt på hvordan jeg skal orke det … og snart er det julaften, selskap og folk den ene dagen etter den andre. Iallefall tre dager til ende. Og da mener jeg altså ikke her hos oss. For det er bare julaften det skal skje noe i dette huset. Så det er ikke det at vi skal ha folk som er styret, men bare det å være sammen med noen, være der det skjer noe. Og egentlig så gleder jeg meg jo til alt dette her, men ikke til straffa etterpå.

Jeg var en person som likte å ha folk rundt meg. Helst hele tiden. Likte å stelle i stand til middager og sammenkomster. Grunnen til at jeg har dette store huset er jo nettopp fordi her var det plass til slikt. Hvor er det mennesket blitt av? Det må jo være et eller annet som mangler i denne kroppen, siden jeg ikke orker noe som helst! Eller et eller annet som har tatt bo i meg, som de enda ikke har funnet ut av. Det er jo langt fra normalt å føle seg slik på felgen vel, når alle blodprøvene er innafor normalen. Om noen ha et godt forslag eller tre, som kan gjøre meg litt mer til stede i dette livet jeg har fått utdelt, så mottas alt med takk. 

Jepp, sånn står det til her akkurat nå. Men snart blir det vel bedre … sikkert …

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

8 kommentarer
    1. Cecilie kristiansen: Det er jo helt forferdelig dette, kan ikke helt forstå at det skal være så ille med “bare” fibro – en sykdom jeg tydeligvis bare innbiller meg at jeg har. I følge legen.

    2. frodith: Jeg blir jo litt irritert når kroppen ikke orker, mens hjernen glimter til litt innimellom enda. Men kommer fort ned på jorda igjen da. Kan jo ikke droppe alt heller … men klokt sagt da. 😉

    3. b.tina: Hei. Det lyset har jeg leita lenge etter allerede … ja, hadde ikke forestilt meg at det skulle bli slik å bli middelaldrende! Vi skal ikke være så mange på julaften, og kjenner at det er helt greit i år. Selv om jeg aller helst skulle samla hele gjengen her. God jul til deg og dine også. <3

    4. Hei Marit. Kjenner meg litt igjen i din beskrivelse av hverdagen der man ikke orker noe og mye har mistet sin mening, leddsmerter og andre plager, lite energi og hvor er den man en gang var osv. Selv har jeg gått igjennom en tøff periode over noen år etter overgangsalderen begynte og jeg ikke skjønte hva i alle dager skjedde. Det har vært en stor overgang rett og slett, og har vært tøffere enn jeg kunne forestilt meg. Skal ikke legge så mye ut om dette, men det jeg kan si er at det forhåpentligvis er lys i tunnelen. Ønsker deg en god jul og at du får ha energi til og kunne glede deg sammen med familien. Sender deg en klem

    5. Jeg håper de finner noe som kan løse litt på problemene. Men om det ikke skjer, så ta første dagene først. Og jeg tenker, hvis du har det bedre UTEN mange selskaper, så er det LOV å droppe dem. Det er DITT liv, og du MÅ ingenting. Det har jeg funnet ut. Jeg dropper masse som jeg ikke orker lenger jeg. Sier nei til ting som bare blir slitsomt, for det er MEG og JEG som bestemmer over meg. Ingen forventninger tør være styrende for livene våre.

    6. det kan umuulig bare være fibromyalgi,jeg har jo den diagnosen også i tillegg til artrose men jeg har det overhode ikke slik som det du beskriver,dette høres mye mer ut som ME og lav stoffskifte ,håper virkelig du på et tidspunkt får et svar på plagene dine

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg