God morgen der ute. Det har vært ei litt hard uke her, etter at jeg muligens har tøyd strikken litt vel langt innimellom. Kroppen min vil liksom ikke spille på lag, og jeg blir så skuffa. Gang på gang. Merkelig at jeg ikke kan venne meg til dette her heller, for nå er det jo tydeligvis bare sånn. Likevel er der ei hjernecelle eller tre oppi der som tror at alt er helt ok bare dagen er et par hakk bedre enn gårsdagen. Og da er det ikke snakk om å ta det med ro … ikke før jeg plutselig ikke har noe valg lengre. Og det er som regel utpå kvelden, natta og dagen etter.
Jeg burde sikkert ha brukt de dagene til å lade opp litt heller. Selv om jeg er helt sikker på at laderen er kaputt. Akkurat som termostaten! Og resten av kjærringa … Neida, det er ikke så ille. Men jeg jobber veldig med tankene for tia. Prøver å overbevise meg selv om at jeg fortsatt er et bra menneske, selv om jeg ikke har noen jobb, og kanskje ikke skal jobbe mer … ikke vet jeg.
Føler meg litt aleine oppi alt sammen. For jeg skulle hatt et møte med nav-kontakten min og fastlegen, det skulle vært i november. Hørte aldri noe mer, så nå er jeg litt redd for at jeg har fått ny saksbehandler. Det er jo slik de gjør, for å psyke ned folk som er havna i denne situasjonen. Virker iallefall sånn. Mulig de har glemt meg. Det var umulig å sende purring/etterlysning om slike ting på min side på nav, og de ringer jo ikke opp igjen heller. Selv om det sto at behandlingstiden er 3 dager, eller hva det var, da jeg ringte for snart to uker siden. Mulig jeg er forlagt i en eller annen haug av papirer. For selv om de vil ha det til at de er blitt så digitale i det siste, så vimser de jo rundt med den ene papirbunka etter den andre under armen når en er der. PC’n er muligens der for å samle alle disse opplysningen, slik at de kan ha alt på en plass når de skal printe det ut før møtene. I morra skulle jeg hatt time hos legen, men ho er syk, så da ble ikke det heller noe …
I kveld skal jeg ut og spise med syforeninga. En pizzakiosk sju minutters gange herfra har konvertert og blitt restaurant. Jeg krysser fingrene for at det nesten er tomt der, for hvis ikke så blir det jo bare et helvete. Istedenfor å glede meg, så gruer jeg meg nesten. Selv om det skal bli koselig å ut med gjengen. Av erfaring så vet jeg jo hvordan det går, uansett hvordan innstillingen er. Det går jo bare ikke i det hele tatt.
Jeg tåler nesten ikke lyder. Mange stemmer samtidig er som en tortur. Det virker som om jeg har fått noen ekstra antenner, så jeg tar inn alle lydene ekstremt godt. Er overbevist om at jeg har bedre dekning enn både Telia og hele bøtteballetten av mobiloperatører der ute. Ikke det at jeg hører hva folk sier, for det gjør jeg jo ikke når mange snakker samtidig og i munnen på hverandre. Da hører jeg så vidt hva den som sitter nærmest sier. Egentlig føler jeg meg litt som min egen bestemor, forskjellen er bare det at ho var 100 år og hadde hørt nok i sitt liv. Sa ho. Så ho hadde nok ikke så mye i mot å sitte der i sin egen lille verden. Det var iallefall det ho forsøkte å overbevise oss om. Men jeg føler meg ikke helt der. Jeg vil jo være en del av fellesskapet, jeg føler ikke at jeg er ferdig med livet og det det har å tilby. Jeg bare sliter litt med å få det til.
Men det skal ikke stå på innsatsen! Iallefall ikke hele tiden … fra lørdag til søndag skal vi til Danmark. Sist var jo da vi reiste med svigers og alle svigerinnene, pluss et par svogere. Folk rundt meg hele tiden. Flotte, skjønne sådan, men veldig høylytte. Og alle har sykt mye de skal si, hele tiden. Tre dager på dette viset, med felles måltider og restauratbesøk etter restaurantbesøk tok nesten knekken på denne kjærringa. Og så toppa det seg med båtturen hjem … Full båt, folk over alt, lyder, susing og dunking. Etter en halvtime hadde jeg så migrene at jeg trodde jeg skulle stryke med. Men selvsagt gjorde jeg ikke det, selv om det der og da kunne vært en god løsning.
Denne ganga har vi forhåndsbestilt plass i stillesonen. Gode liggestoler, 18-års grense, ingen unger. Koster litt, men er vel verdt det. Burde egentlig hatt plass der på nedturen også, for jeg hater rett og slett den båtturen. Men da kunne vi jo nesten heller ha funnet en restplass til Kanariøyene for samme pris … Det er veldig lite sosialt i forhold til de vi reiser sammen med, denne gang min søster og svoger, men det er den eneste måten jeg kan gjennomføre dette på. Sa til drømmemannen at jeg kunne sitte der oppe aleine, uten han, men det var visst heller ikke aktuelt …
Jeg har et prosjekt på gang sammen med legen på Tinnitusklinikken. Hver dag fremover, i et halvt år, skal jeg tvinge meg til å høre på radioen når jeg er hjemme aleine. Jeg skal ikke gå rundt i mitt egne stille selskap. For smerteterskelen min for lyder er visst ekstrem. Den ligger rett over normal tale, i følge alle de testene jeg har vært gjennom. Og jeg kan jo ikke ha det sånn! Så dermed skal jeg øve meg til å være der det er både andre folk og andre lyder. Så skal vi se om det har hjulpet noe, neste gang jeg skal inn og testes.
Motlydsapparatene har jeg gitt opp. Det klødde sånn at jeg holdt på å bli gal. Fikk masse eksem i øregangene. Dessuten orka jeg ikke enda flere lyder å høre på hele tiden. Jeg vil ha stillhet. Jeg savner så sinnsykt å sitte en plass uten å høre på noe som helst. Bare nyte roen. Tenkte egentlig at denne legen bare ville gi meg opp da, var forberedt på at det ble siste gangen da jeg var der. Men jeg er visst nesten blitt et forsøksprosjekt der borte. På grunn av denne smertegrensa mi når det gjelder lydømfintligheten. Og på en måte er det jo litt godt å føle at en blir tatt på alvor også … at det faktisk ikke bare er noe jeg innbiller meg dette her også!
Så da sitter jeg her med radioen da. Og det er ikke kos en plass. For meg er det bare bråk! Jeg klarer ikke skille ordene i låtene, aner ikke hva de synger om. Det er bar en smørje av en lyd som tyter ut av denne dab-greia. Det er mange år siden jeg kunne lytte på musikk. Nyte det. Men jeg har lovet å gjennomføre dette, så da så … forhåpentligvis fører det noe godt med seg, på sikt.
God torsdag til deg. ♥ Og følg gjerne bloggen på Facebook om du ikke allerede gjør det.
Eva: Takk. Gleder meg litt til turen, minus båtturen da. Men det blir sikkert koselig, om enn litt slitsomt. Jeg blir jo så fort utmatta også, er det ikke det ene så er det det andre. Er igrunnen drittlei av alt dette her!
annebe: Takk. Ble veldig mye bråk i går, men det var koselig da. Mulig det ikke bare er lydene jeg reagerer på, men alt til sammen … ikke vet jeg. Noe galt er det uansett!
solliv: Takk. Var sykt mye lyd i går. Fullt hus, fordi de hadde quiz! Burde jo ha opplyst om dette da vi bestilte og sa vi skulle ha julebord. Men maten var sykt god! Og så fikk alle fem dessert og kaffi gratis, fordi de rota litt med middagsbestillingen til ei av oss.
fruensvilje.blogg .no: Jeg kommer gjennom til NAV, men ho jeg skal ha fatt i ringer aldri opp igjen. Går jo ikke an å ringe direkte …. Har bytta kanal nå. Jeg hørte på Topp 40 eller noe sånn.
frodith: Dette jeg går rundt med kan ikke glemmes. Alt for mye bråk til det. Overdøver ALT. Men klarte å overse det i 10-15 år da. Men da var det bare sus, nå gjør det vondt! Klør og verker.
Atle: Det er slitsomt dette. Men det er kanskje kombinasjonen tinnitus, at jeg er så var for lyder, migrene og fibromyalgi sammen som gjør at det går litt dårlig. Det ene påvirker det andre, og så surrer jeg rundt inni denne kleine sirkelen. 😉 Jepp, nytt bilde. Marit i festmodus, mot det andre som var litt mer et hyttebildemodus. Hehe. Takk.
Dette med lyd kan bli forferderlig når man tåler lite av den. Jeg går rundt med en konstant suselyd inne i hodet som er veldig kjedelig å ha. Forhåpentligvis blir den borte til slutt, men den har vært der en mnd nå. Har du byttet bilde på profilen ? Det var et fint bilde 💓
Nei, øresus er ikke godt. Jeg har også, men jeg er som Connie, kan glemme at jeg har det, og da eksisterer den ikke liksom…Men blir jeg oppmerksom, hører jeg den godt… Rart.
det var merkelig att nav ikke har sendt deg melding om avtalen var å treffes i november,får bare håpe det har en naturlig forklaring så timen blir om ikke så altfor lenge,ellers ville jeg nok forsøkt med nok en telefon og heller brukt tiden som trengte til å vente for så å komme gjennom :=)
jeg har tinisus,men for meg går det greit om jeg ikke er fokusert på lydene,men stras jeg blir var susingen i hode og ørene blir lyden konstant,men heldigvis ikke verre enn att jeg fint lever med det ennå :))
PS ,radio klem på p7 spiller koselig julemusikk hele dagen 🙂
Ja, det er mye av det samme jeg sliter med….troste greier….eksem er helt grusomt….
Lykke til med det du skal på….klem herfra…
Jeg orker heller ikke masse folk..men ikke pga lyden men av at det blir for mange intrykk.. Må være grusomt med en slik forstyrrende lyd som er med hele tida..
Ja man vil jo helst være med på litt mer en det en “100 åring” har behov for.. men det gjelds å legge lista lavt..så en ikke blir for skuffa over det en ikke orker… Håper det blir positivt med de tinga du skal på nå…. både med syforeningen og tur til Danmark…og lykke til med Nav … Klem <3
Huff ja, det er slitsomt med NAV, og skikkelig tungvint å få sendt en melding etter de “oppgraderte” nettsiden. Jeg er selv så heldig at jeg har fått meg sosionom for øyeblikket. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg gitt opp det der NAV greiene. Jeg var ikke selv i stand til å finne ut hva jeg skulle gjøre der når jeg skulle sende en melding til min saksbehandler.
Føler virkelig med deg når det gjelder lyder. Jeg bukker lett under selv, for jeg er så lydsensitiv, men har ikke fått eksem så langt. Og tåler nok likevel litt mer, eller litt annen lyd enn deg. Men jeg ser det for meg, den der testinga med radioen. Jeg tror jeg hadde klikket i vinkel. Her hos meg er det stille hele dagen, helt til ungene kommer hjem. Da forbereder jeg meg på lydene som er normale ungdomslyder, og så holder jeg ut.
Det er ikke kjekt at det skal være sånn. Håper de finner en løsning for deg. Unner deg ikke det der 🙁
Kos deg masse på tur 🙂