Dette er egentlig gammelt nytt. Siden jeg ikke kommer meg ut så mye for tiden så må jeg dukke ned i bildearkivet og kose meg med turer jeg har gått. Disse bildene er tatt i mars 2016, da hunden fortsatt var liten og søt og kjærringa nokså oppegående. Da vi hadde store planer om å bli kjempespreke og gå turer både her og der, kjøpe telt og utstyr så vi kunne våkne opp på ei eller annen vidde, ved et vann eller med den utsikten rett utenfor teltduken. Sånn i ett med naturen vettu. Altså, det var før jeg virkelig skjønte at jeg har en kropp som sannsynligvis ikke egner seg for ei natt eller to i telt, på en oppblåsbar madrass på 2 cm … men drømmen var god så lenge den varte. 

Har du vært på Lista? Det er et område i Farsund kommune, bestående av strender, sletteland, myr og fjell. En fantastisk natur spør du meg. Men sikkert litt kjipt for de som bor der, siden det nesten alltid blåser. Vinden gjør at strendene er et eldorado for kitere, vind- og bølgesurfere. Om du måtte ha slike lyster. ;o)

Bildene her er fra to forskjellige turer. Den første var vel helst en kjøretur for å finne på noe, en søndag været ikke var helt bra. Men for å ta to fluer i en smekk så hadde vi bikkja i bagasjerommet og tok en tur med ham før vi kjørte hjem igjen. Og det var vel da vi bestemte oss for at vi måtte ta en skikkelig tur her, en dag værgudene var mer medgjørlige og nista lå klar i sekken.

Tur nummer to. Vi pakka sekken og kjørte til Jølle, ei grend mellom Farsund og Flekkefjord, Du kommer hit om du tar en avstikker fra fylkesvei 463. Jølle har tidligere vært havn for et større bosetningsfelt, og arkeologer har gravd frem ni hustufter fra jernalderen her. Bebyggelsen nå så mest ut som sommerhus, bortsett fra noen gårdsbruk her og der.

Vi var heldigere med været denne dagen. Hvor kjølig det egentlig var fant vi ikke ut før vi skulle ha en pause og spise nista. Det ble heller en kald opplevelse.

Stein, stein og mer stein. Tenk om jeg bare kunne ha fått med meg noen meter av disse steingjerdene hjem! Sist sommer gav jeg opp hagen. Bikkja spise opp hver eneste knopp som viste seg, la alt flatt og gravde hull både her og der. Og jeg orka ikke løpe rundt og kjefte hele tiden… Så i år får jeg får legge lista deretter. Blomster må henge høyt. Resten hadde tatt seg best ut om en fylte det med stein. Enkelt og lettstelt. Bare synd det dobler prisen på steinene når en må ha de tilkjørt. For jeg trenger liksom ikke ti tonn heller.

Uuuuups! Ikke så lett å være bare 6 måneder og ikke helt ha kontroll på alle beina. Han var litt klønete denne store valpen vår. Heldigvis er det blitt bedre etterhvert, selv om han ikke akkurat kan kalles elegant i fremtoningen nå heller.

Hjeeeelp! Ikke lett alltid. Men greit nok å hjelpe da han var rundt 40 kilo. I dag veier beistet 75 og det kan by på visse utfordringer både her og der.

Vegetasjonen avspeiler vindforholdene. Og naturen her innbyr til fotografering.. 

Lista fyr. Her skulle vi spise våre medbragte vafler og kose oss med kaffi og te. Det ble ikke så koselig, for da vi fikk satt oss litt svette og varme, fant vi fort ut at temperaturen ikke var så mye å rope hurra for. Dessuten blåste det fra alle kanter, så det ble en kort pause.

Det ser veldig idyllisk ut, ikke sant? Men her blåste det så ufattelig mye at det var umulig å sette seg. Kopper og vafler hadde nok forsvunnet før vi hadde fått sukk for oss.

Hjertet mitt. Dette så jeg sist jeg var der, men så hadde jeg ikke mer batteri på kameraet. Typisk meg! Men denne ganga fikk jeg foreviget det. Mulig det bare er meg som er i overkant romantisk? Og forresten, mens vi er inne i det romantiske hjørnet, jeg fikk faktisk en flott bukett med røde roser på Valentines day. Ikke hverdagskost det der altså, så jeg måtte bare få sagt det .. ;o)

På Ytre Listalandet finner du Lista fyr. Det eneste gjenstående av tre er stadig et landemerke til hjelp for skipstrafikken. Det første av fyrene ble bygd allerede i 1833.

Bikkja og kjærringa. Litt slitne begge to.

Det er litt kjedelig å gå tur når det ikke er en rundtur. Jeg liker aldri å gå samme veien tilbake. Her valgte vi å gå langs veien istedenfor å gå på stranda for å komme til bilen. Ikke fullt så idyllisk, men mye kjappere.

Det er forhåpentligvis ikke siste gang jeg er her. Jeg så på instagram at ei av de jeg følger hadde hatt en vandretur fra Jølle til Bausje, som er den ytterste av de største strendene på Lista. Det hadde tatt over seks timer, inkludert et par stopp og masse fotografering. Den turen har jeg lyst til å ta en gang! Men da trenger vi turfølge, slik at vi kan parkere en bil i hver ende. For etter seks timer kan jeg tenke meg at det blir litt kjipt å måtte ta returen for å komme tilbake til utgangspunktet. 

Vil du ser mer fra Lista? Bilder fra en tidligere tur, med en annen hund, finner du HER.

Hvis jeg bare kunne blitt kvitt denne lungebetennelsen snart … Det er ikke helt meg å bare sitte på baken akkurat! Jeg trives ikke med det, selv om jeg burde ha blitt vant til det nå. Håper virkelig på bedre tider fremover.

Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. :o) Snart er det jaggu helg – igjen!

Midtlivskrise på facebook finner du HER.
 

Halloen der ute. Jeg hoster og hoster og hoster, det kjennes ut som et åpent sår fra halsen og ned til navlen – på innsiden vel og merke, og da er det sikkert ikke så farlig, selv om jeg spytter blod. Antibiotikaen som jeg starta med på fredag hjelper ikke! Det er visst ikke bare meg som synes dette tok litt lang tid. Så legen bestilte røntgen av lungene som øyeblikkelig hjelp. De regnet med at jeg da fikk time i går, og etter jeg hadde vært der måtte jeg komme ut og ta en ny crp.

Jepp! I går ringte jeg Unilabs tre ganger, for å si det samme hver gang: Det var fakset en henvisning fra legekontoret, og jeg skulle bestille en time. Så fort som mulig. Men i hele går hadde ikke Unilabs mottatt noen faks. Sa de.

Skulle jo tro vi levde på slutten av 1800-tallet! Der det kom en liten lyslugget guttunge i knebukser og caps og egenhendig leverte skrivet fra legen til røntgen. Omtrent som vi så på Farmen kjendis. Og det er jo et stykke å gå fra Sørlandsparken til sentrum i Kristiansand… Nei forresten, det er jo helt uaktuelt, for barnearbeid er jo ikke helt innafor lengre.

Men Postmann Pat med sin sorte og hvite katt er jo fortsatt mulig. Bilen hans er jo til forveksling lik disse scootersykkelbilene postbetjentene kjører rundt i nå for tia. Så Postmann Pat var langt forut for sin tid han.

Så der har vi det altså! Alle de på den kronglete ruta til Pat hadde sikkert så mye å fortelle postmannen etter helga. Rester fra kaka etter morsdagen og nytraktet kaffi sto klar da han kom, så det er jo ikke rart dette tok tid. Det var nok så vidt kan rakk å levere siste konvolutt før de stengte på Unilabs. Det er viktig å kose seg på jobb, en er jo tross alt der sykt mye av livet. Sånn normalt iallefall. (Om en ikke ligger hjemme og hoster sånn i tide og utide, og ellers er slapp og ute av form, verker over alt og synes det å dusje er en bragd). Men det den godeste postmannen ikke tenkte på var jo at alle gikk hjem da posten var tatt imot. Ingen hadde jo lyst til å jobbe enda lengre denne mandagen som de faktisk hadde åpent til 19.00, og det er jo fullt forståelig.

TIng tar tid. Fortsatt blir det levert post i postkassa til folk, men om du har sagt nei takk til reklame og betaler dine digitale regninger i tide, så er det jaggu ikke mye som ramler oppi der i løpet av ei uke. Når helsevesenet en gang i fremtiden finner ut at det digitale ikke er så dritskummelt så kan vel de aller fleste av oss skru ned den grønne beholderen fra veggen. Innen den tid er jeg sikker på at alle papiraviser også er historie. Det de gir ut nå er sannsynligvis de siste krampetrekningene, innholdet tatt i betraktning. Vi er jo tross alt i 2017, og langt inne i det papirløse samfunnet vi ble forespeilet tidligere i dette århundre.

Til og med faks er utdatert hos de fleste. Ja, bortsett fra i helsevesenet da, som stoler mer på telefaksen som var en effektiv måte å kommunisere på for 40 år siden, enn disse nymotens greiene som kalles mail og datamaskiner. Det som blir sendt eller skrevet i rapportene på den digitale måten kan for komme bort skjønner du, noen som ikke skulle lest det kan få fatt i det… ja, det er så mye skummelt som kan skje med sånne beskjeder som ikke blir skrevet på et ordentlig, godt, gammeldags papir og putta i en vinduskonvolutt eller i en perm. 

En mail for eksempel, den kan sikkert stjeles av hvem som helst. Hvor mange ganger har du ikke mista ting som ble sendt på den måten? Eeeeeeh… aldri? Nope, ikke jeg heller om jeg skal være ærlig. Jeg tror antall personer som kan stikke av med posten fra postkassa mi er adskillig høyere enn de som klarer å hacke seg inn på mailen min. Og slike hackere er helt sikkert ikke så veldig interessert i det vi vanlige dødelige har i mailboksen heller. Tenker jeg.

Men henvisninga ble verken mailet eller sendt denne ganga. Den ble fakset. Noe som nesten kommer frem like kjapt som en mail. Men for de som må ha noe helt konkret å holde i hånda er sikkert faksen uunnværlig, selv i 2017. Nesten like godt som et koselig gammeldags brev. Og da er det vel sikkert som heia? For det blir spytta ut av faksen, som sannsynligvis står godt plassert i en krok på et kontor som blir brukt til å henge fra seg jakka i og ellers til maskinen som makulerer papirer med sensitive opplysninger.

Der har vi feilen. Ingen sjekker faksen! Ho som pleier å gjøre det hadde sikkert fri i går, eller kanskje ho var syk. Så de andre tenkte ikke på det. Ikke en gang etter å ha blitt ringt opp av en masete kjærring med Rod Stewart-stemme som nesten ikke kunne prate mellom hosteanfallene. De hadde ikke fått levert dette papiret på pulten sin. Aha! Og det er nok ensbetydende med at det ikke var mottatt. Der har vi det ..

I dag derimot, var sikkert faksansvarlig på jobb igjen. For om du jobber i en IA-bedrift så trenger du faktisk ikke ta tre dager i slengen på egenmeldinga, i redsel for å “miste” noen dager. (Tro meg, mange jeg har jobbet sammen med hadde fullt regnskap over dager de hadde til gode å være syk). Og da jeg ringte hadde de, under over alle under, mottatt faksen fra legekontoret. Men noen time kunne de ikke gi meg før fredag ettermiddag. Takk skal du faen med ha!! 

Fredag liksom. Mer øyeblikkelig kan det vel neppe bli! Men det er jo ikke så farlig med meg, det er sikkert ikke noe jeg kommer til å krepere av dette her. En lungebetennelse, selv om den er dobbeltsidig og har vart siden 16. januar, er ikke dødelig i våre dager. Så det er nok ikke noen katastrofe. Men likevel… spurte pent om de ikke hadde noe tidligere men det var umulig! Ok da. Hosten tok overhånd og jeg la bare på.

Fjorten minutter etter ble jeg ringt opp igjen. Det var jo en øyeblikkelig hjelp-henvisning jeg hadde (jøss, dette mennesket kunne lese også), og da var fredag litt i lengste laget å vente. Kvitret ho i den andre enden. Jeg kunne komme i morra kl. 9. Hurra!!

Bare for gøy googla jeg øyeblikkelig hjelp. Og der var definisjonen: Tjenester som gis til pasienter innen 24 timer. Øyeblikkelig hjelp innebærer at pasienten ikke settes på venteliste, i de fleste tilfeller gis hjelpen umiddelbart eller så snart det er praktisk gjennomførbart.

Fortsatt god tirsdag! :o)

Så var det mandag igjen. Morsdagen er over og hverdagen kaller. Det hørtes jo flott ut. Kaller … er skrekkelig lenge siden noe som helst har ropt på meg her jeg ligger og ikke er til nytte for noe.

I går var drømmemannen ute og spiste med svigers ++ Etterpå var det kaffi og kaker hjemme hos dem. I den slekta hopper de jo ikke over en eneste liten ting i stillhet. Kan det feires, så feirer vi! Siden drømmemannen så gjerne ville at jeg skulle være med måtte jeg ut av pysjbuksa og slenge på litt sminke i full fart. Jeg som trodde han var overlykkelig for å slippe ut litt fra dette sykehuset. Så feil kan en ta. Etter snaue to timer måtte jeg hjem igjen. Helt utslitt. Enda jeg bare hadde sittet i sofaen og stappa i meg kaloribomber. Dagen i går var tydeligvis den store kakedagen, to ganger kake, men ingen middag på meg. Skjønner ikke at jeg gidder stappe inn alle disse unødvendige kaloriene, det har skjedd et eller annet rart med smakssansen min, så alt smaker så rart. Likevel skal det liksom ned …

Mens drømmemannen var på restaurant fikk jeg et minibesøk av eldstedattera mi. Både ho og søstera, pluss mormors tre jenter, hadde tenkt å komme på besøk, men jeg orka ikke … som det pleier å være nå for tia. Ho hadde med seg både tulipaner og nybakt eplekake, og det var egentlig kjemepekoselig. Men jeg er litt sånn at jeg får panikk om jeg ikke har fått støvsugd og ryddet litt før det kommer noen. Jeg liker ikke å ikke ha kontrollen her. Men for å være ærlig så er det jo lenge siden jeg har hatt det! Egentlig burde jeg nok hatt vaskehjelp…

Morten sistemann (sønnen) ringte meg faktisk. Bare for å ønske meg en fin morsdag. Han er like lite glad i å prate i telefonen som mora si, så det var jo imponerende! Akkurat nå er han og en til på vei til Lofoten med MS Astrid som skal på lofotfiske. Synes det er litt skummelt at de bare er to på båten, men det var visst bare meg som tenkte sånn. Er vel en av ulempene ved å være mamma det der. En skal liksom bekymre seg for alt, selv om ungene er voksne og har klart seg selv i en hel liten evighet. Men når en som mamma kanskje klarer å roe litt ned på det punktet, noe jeg ikke tror kommer til å skje her, så er det jo barnabarna en tenker på! Må le litt av de som sitter der med baby på fanget og bare gleder seg til de blir større og alt blir mye bedre og lettere .. de skulle bare ha visst. De første årene er jo bare peanuts i forhold til det som måtte komme …

Angående lungebetennelsen lever den i beste velgående! Synes ikke disse tablettene har hjulpet noe særlig, men mulig jeg må gi de litt tid siden det tok en stund før jeg fikk de. Brekningene er heldigvis gått over. Det var bare den dagen jeg måtte ta to på en gang. 

Håper alle hadde en fin morsdag/søndag i går. Og at starten på uka har gått knirkefritt. :o)

God kveld i stuen .. eller hvor nå du måtte befinne deg denne lørdagen. Her går livet sin skjeve gang. Jeg ligger og ligger og ligger, i den ene sofaen og senga etter den andre. Og det er det min dag har bestått av siden forrige søndag. Morro? Nope … ikke spesielt.

Denne uka har jeg vært to ganger hos legen! Hurra! For et liv!! Det kan jo ikke bli stort bedre enn dette. Fordelen er jo at frikortet sannsynligvis kommer i god til før jul i år.

Var hos fastlegen på torsdag, og fredagen før det igjen. Ho sa jeg så skikkelig dårlig ut, og lurte på hvorfor jeg ikke var kommet tidligere. Sa til og med at de hostedempende tablettene jeg alltid har fått når jeg hoster på dette viset ikke virka når jeg var så syk. Jeg har hosta siden 16. januar! Likevel gir ho meg ikke noe antibiotika fordi crp’en tydeligvis ikke var høy nok. Jeg må få gjort noe med den fastlegen snart. En gang. Men ikke akkurat nå … for nå har jeg faktisk mer enn nok med å komme gjennom dagene. 

I går kom jeg inn til en av de andre legene. Fordi jeg bare er blitt dårligere og dårligere. Og da hadde jeg altså dobbeltsidig lungebetennelse! Det surkler og piper når jeg puster, og jeg hoster nesten hele døgnet, hver gang jeg beveger meg og hver gang jeg åpner kjeften for å si noe. Legen jeg var hos i går sa det var helt klart at jeg burde ha hatt noe, en forkjølelse skal normalt ikke vare mer enn 1-2 uker. Det var ikke alltid crp’en eller blodprøvene slo ut. Så vet jeg det. Men det hjelper jo ikke stort når ikke legen min har skjønt det, jeg kan jo ikke medisinere meg selv!

Over til mirakelkuren. To hele uker skal den vare. Men bare en pille hver kveld, bortsett fra i går da det var to. Og de var forferdelige. Ble advart. Måtte ta de en time før leggetid, for jeg kom til å bli kvalm og få brekningstendenser. Og det var ikke en overdrivelse. Skikkelig gøy oppi all hostinga dette! Brekningstendenser? Det vil altså si at jeg lå krølla rundt ei vaskebøtte halve natta. Hadde alle symptomene en har når en spyr, den eneste forskjellen var at det ikke kom opp noe annet enn slim og gørr som det har gjort hele uka. Jeg har aldri hatt de tablettene før, og spurte om å få noen mer normale greier siden jeg er skikkelig pingle om jeg må spy, men måtte visst ha de fordi jeg var sååå dårlig. Så du kan jo si at jeg gleder meg veldig til lørdagens brekninger nå. I går varte det fra 23 og halve natta. Men siden jeg bare skal ta en tablett i dag så får jeg kanskje fred fra i to tia?

Det eneste positive er jo at jeg er sykmeldt fra før av. For da trenger jeg ikke tenke at jeg må forte meg å bli frisk før mandag … 

Håper din helg er adskillig bedre enn dette.

Jeg har vært en tur i mitt andre hjem i dag. På legekontoret altså. Der jeg har flydd ned dørene siden august. De siste tre ukene har jeg hostet meg mest fordervet. Er helt overbevist om at alle innvollene har bytta plass i løpet av denne tiden. Hoster en mer enn ei uke på dette viset når en over 50 så tisser en likegodt på seg også. Så jada, livet er fantastisk!! 

For jeg er faktisk helt frisk! Selv om jeg hoster opp grønne lilleluktende klyser, ispedd blod, som både smaker og lukter betennelse. For en uke siden var jeg også en tur i mitt andre hjem, uten at legen fant noe galt. Ho så jo at jeg var veldig syk, og mente at jeg nok hadde stille lungebetennelse eller bronkitt eller noe. Men siden ingen prøver slo ut, så ble jeg bare sendt hjem igjen. Siden Stavanger-turen med ungene har jeg stort sett bare ligget på sofaen. Godt oppstøtta av puter, inntullet i pledd.

I dag var crp’en 68. Jeg holdt nesten på å si hipp hurra! Men neida, jeg fikk fortsatt ikke penicillin, men i morra, om den holder seg så høy, så skal jeg visst få en kur. Sånn aller nådigst. (Bildet har jeg tjuvlånt via google).

Jeg føler meg gørrsjuk, og jeg hater det! Å hoste på denne måten, til jeg brekker meg, når kroppen er så sliten og vond fra før av, det kan umulig være godt for noe. Det hjelper iallefall ikke for å bygge meg opp igjen, komme opp på normalen, der en muligens kan fungere hjemme, sosialt og i en eller annen jobb. Om det skulle dukke opp noe…

Lurer skrekkelig på hvorfor legen er så kjip på å gi meg medisiner. Det er sikkert minst to år siden jeg hadde en antibiotikakur, og den antibiotikaen kjøpte vi uten resept i Vietnam. Ho er sinnsykt kjipt på smertestillende også, enda ho vet at jeg helst ikke vil ta noe som helst. Men noen ganger må man jo for å klare seg gjennom dagen. Sovetabletter henger heller ikke så løst, neida, det er bedre å ikke sove skikkelig i årevis .. sånn at alt annet også blir galt! For det blir det nemlig uten skikkelig søvn år etter år.

Antidepressiva derimot, de kan jeg tydeligvis få så mye jeg vil av. Om jeg bare vil innrømme at jeg er deprimert! Herregud da!! Jeg begynner å forstå hvorfor så mange er deppa rundt omkring. Hvis alle legene er på dette viset så er det jaggu ikke rart! Legen vil så veldig gjerne ha meg inn i denne kategorien. Hvorfor? Tja, kanskje fordi ho ikke tror at fibromyalgi er en sykdom/diagnose. Det passer henne bedre at jeg er depressiv og har psykiske problemer, etter en hard og problematisk oppvekst… Vet nesten ikke om jeg skal le eller grine. Begynner å lure på om kjærringa har prosenter av salget på disse medikamentene …

Men jeg er altså ikke deprimert. Jeg vet vel det mye bedre enn ho. Jeg har vært deprimert, den ganga mamma døde og da x’en min flytta fra oss. Da var jeg deprimert da! Jeg har forsøkt antidepressiva, eller lykkepillen som de kalte det da. Senest for 7 år siden forsøkte jeg også, og alt ble til den samme grå gørra. Zombietilværelsen. En blir jaggu ikke mye lykkelig av det dopet der. Alt ble bare grått og flatt. Det var umulig å kjenne noe som helst. Det var grusomt!

Hvor går egentlig skillet på deppa eller bare litt lei seg? For det må vel være lov å være lei seg innimellom? Det er vel ikke så mange som kommer gjennom livet uten å kjenne litt på den følelsen. Jeg er lei meg fordi helsa er som den er, fordi jeg har mista jobben, fordi jeg ikke lengre klarer meg selv økonomisk, fordi økonomien bare blir verre og verre. Mens alle andre på vår alder får det bedre og bedre. Hos oss går liksom alt feil vei nå. Ja, jeg liker det ikke. Jeg hater det! Men jeg sitter ikke inne og hulker av den grunn. Jeg sitter inne fordi jeg er trøtt hele tiden, fordi det gjør vondt, fordi jeg blir så sliten av alt, fordi jeg har så øresus at jeg holder på å klikke. Men jeg depper fortsatt ikke!

Merkelig innstilling egentlig. På den ene siden vil kjærringa (legen) gjerne skrive i journalen at jeg er deprimert, men på den andre siden så mener ho at jeg ikke kan ha fibromyalgi fordi jeg ikke er deprimert nok! Jeg pleier ikke sykdommen som de andre som har fått dette stempelet. Og der er jeg jo enig, etter å ha entret ei facebookgruppe for oss med fibromyalgi.

En finner støttegrupper for det meste på facebook. Etter at jeg leste her hvordan hverdagen var for disse med fibro har mye av plagene mine de siste ti årene fått en helt annen mening. Alle vondtene som har flytta seg rundtforbi i hele kroppen, hodeverken, manglende konsentrasjon, dårlig hukommelse, finner ikke rett ord når jeg skal snakke, vondt i tennene, tørr både her og der … alt er velkjent for folk med fibro.

Men så kommer det som ikke passer meg helt: De klager noe så innmari! De kan ønske hverandre god morgen, etterfulgt at alle diagnosene de noensinne har fått, det er om å gjøre å være dårligst mulig. De presenterer seg liksom med diagnosen, de er diagnosen. Der er ikke jeg. Jeg er Marit, og jeg vil ikke være syk. Dette irriterte meg så veldig at jeg bare måtte skjule innleggene sånn at de ikke kom opp på facebook-veggen min. Men jeg er inne og leser av og til, bare for å føle at jeg ikke er aleine i verden om å ha det slik. Jeg skriver ikke noe særlig der inne, men har det som en trøst når det trengs.

Å dyrke elendigheta det er ikke helt meg. Jeg vil jo helst bare bli kvitt den. Fortest mulig. Noe som jeg nå har lært er helt umulig. Dette er noe som er kommet for å bli. Noe jeg må leve med resten av livet. Elendige dager som fastlegen vil medisinere vekk, slik at jeg heller kan hylle meg inn i ei grå tåke og ikke ha en enste følelse. Verken gode eller dårlige. Og det vil jeg ikke. Jeg tror ikke noen har vondt av å være litt lei seg innimellom, er en ikke det så tror jeg heller ikke en kan kjenne lykken om den plutselig skulle dukke opp.

Hva er egentlig greia med å slenge rundt seg med antidepressiva, når alt det andre som kunne gjort hverdagen mye bedre er så vanskelig å få? I flere år har jeg spurt om det ikke er andre ting enn paracet og ibux jeg kunne prøvd, for normale smertestillende hjelper nemlig ikke. Svaret har vært negativt. Men så, plutselig etter å ha vært hos revmatolgen, som igjen har sendt epikrisen videre til fastlegen (der det står at jeg har fibromyalgi) så fikk jeg noe annet. De virker både på søvnen og migrenen, pluss de verste toppene av smerten. 

Det er nesten litt irriterende! Hvorfor kunne ikke noen ha hjulpet meg tidligere, før alt ble så ille som dette. Veien til topps blir så skrekkelig lang å gå nå. Det kunne vært unngått. Og kanskje er det min feil også. Jeg kunne ha gått med på den depresjonsdiagnosen, eller rett og slett bytta lege for lenge siden. Men hvordan skal en kunne tro at en ny fastlege gidder sette seg inn i sykehistorien min de siste ti årene, når disse tre jeg har hatt denne perioden ikke har orka å sette seg inn i det. De jobba jo til og med på samme legekontor.

Torsdag, sol og snart helg. Kos deg så godt du kan. :o)

Fra lørdag til søndag var jeg og mine fem jenter (barn/barnebarn) i Stavanger.
Vi tok toget og hadde en overnatting på Thorn hotell Maritim.
Og se på denne velkomsten da!

Det er ikke alltid billigst på booking.com.
Der måtte vi hatt tre dobbeltrom, det var ikke noen alternativer, så prisen ble deretter.
Traff ei superhyggelig dame på telefonen, forklarte hvor mange vi var og alderen.
Etter litt omrokkeringer fikk vi et familierom som nok var 40-45 kvm.
Oppredning på sofaen, babyseng og ei ekstraseng til den overkommelige prisen av 1590.- totalt!
Velkomstkort og godis til ungene lå klart da vi kom,
frokost var inkludert.

Fra den ene senga til den andre.
Det ble litt flytting og bytting av plasser i løpet av natta,
ungene drømte litt, og grein, så soving ble det så som så med.
Jeg er jo ikke helt vant til å ligge sammen med så mange!
Dessuten er jeg sykt forkjølet, og holdt nok de andre våkne med denne bjeffende hostinga mi.

Stavanger er en skikkelig koselig by.
Her har jeg faktisk bodd på hybel for 33 år siden sånn omtrent,
da jeg var helt nygift for første gang.
Har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv, og hele hybeltilværelsen var et mareritt!

Dette ble jo noe helt annet.
Det føltes nesten som en liten ferie, enda det kun var snakk om ei natt hjemmenfra.

Disney on Ice .. en opplevelse for både store og små.
Vi var i Oslo i fjor, men da var det ikke spesifikt Anna og Elsa,
som er mellomste barnebarnets store helter.
8-åringen oppfører seg allerede som en fjortis,
og skulle selvsagt ikke vise at dette var gøy, for noe så barnslig …
Jeg sneik meg til å se på henne under forestillingen, og det så ikke ut som ho kjedet seg!
Det var selvsagt når ho var helt sikker på at ingen rundt henne så det.
Minstejenta på 8 måneder skjønte vel ikke så mye,
selv om ho fulgte veldig godt med på lysene og det som skjedde på isen.

Jentetur for tre generasjoner.
Og disse er så sammensveiset at en skulle tro de tre minste var søsken.
Jeg føler meg veldig heldig som har alle disse flotte jentene,
og det slår litt ut på den måten at når vi f.eks. er på noe sammen så blir jeg 
utrolig rørt og må kjempe skikkelig for å ikke grine ..
Klarte det nok ikke helt, men jeg tror ikke noen la merke til det denne ganga.
Det var mye verre i fjor!

Tusen takk for en fin opplevelse!
Jeg er så utrolig glad i dere,
og kjempestolt over å være mamma og mormor til en så flott gjeng.
<3

Brusand er ei bygd og et tettsted i Hå kommune i Rogaland. Her finner du også ei 7 km lang sandstrand, og dette tror jeg er den stranda jeg har fotografert mest av alle strender jeg har vært på, enda jeg ikke bor i nærheten. I begynnelsen av november var vi i bryllupsfest til min barndomsvenninne på Jæren. Det ble ei natt på Jæren Hotell, og så hjem igjen dagen etter. Men det går jo nesten ikke an å være på de kanter uten å gå tur, så heldigvis rakk vi å nyte litt av landskapet rundt oss også.

Himmel og hav – her er jeg i mitt rette element. Bare litt synd at kameraet lå hjemme, så bildene er altså knipset med mobilen. Folk må mene hva de vil om disse mobilkameraene, men jeg holder fortsatt en knapp på Nikonen min.

Fins det noe vakrere enn noen gamle røde sjøbuer mot blå himmel? Skal ikke se bort ifra at akkurat dette motivet med tiden kommer til å pryde stueveggen hjemme hos oss.

Bølger er merkelig nok utrolig vanskelig å få tatt bilde av! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hengt halvveis ut av båten for å få foreviget disse fascinerende greiene – uten hell. Men jeg har det jo gøy mens jeg prøver da, :o)

Hva er vel bedre enn en spasertur dagen derpå? Værgudene var på vår side til og med. Det var sol og oppholds, og ikke alt for mye vind heller. Iallefall ikke da vi starta å gå .. Men akkurat det forandra seg fort gitt! Himmelen ble bare mørkere og mørkere, og til slutt kom regnet. Men heldigvis var vi nesten tilbake til bilen igjen da.

I helga skal jeg kose meg sammen med døtre og barnebarn. Seks jenter fra 8 måneder til 53 år skal på jentetur til Stavanger. Vi skal ta toget, se på Disney og Ice og overnatte på hotell. Alle på et rom – så dette kan bli gøy! 

God helg til deg fra meg.. :o)

Ja, du leste riktig. Jeg er tvunget (føler det iallefall sånn) til å trene og gå på tur! Hallo da, jeg går jo på den ene turen etter den andre, selv om det har blitt mindre av det også i det siste. Men jeg kan jo gå, både langt og lenge, problemet mitt er jo bare at jeg ikke blir sprekere. Noe som er skikkelig irriterende! Jeg blir bare helt utslitt.

Bildet er har jeg lånt HER.

Jeg fikk en henvisning til Frisklivssentralen av legen min. Det er et kommunalt tilbud for folk som er i jobb, eller holder på å falle ut av arbeidslivet. Det er to ganger i uka, tirsdager er det trening og torsdager tur ute i Baneheia. Jeg skal lære å gå tur! Unnskyld at jeg ler litt, men dette kan jeg. Det er bare legen min som er helt sikker på at jeg sitter på baken, eter chips og drikker Coca Cola hele dagen – tydeligvis! Jeg, som går mer tur enn de aller fleste jeg kjenner.

Det henger nok sammen med at ho ikke tror fibromyalgi er en sykdom. Tenker jeg. Så for at ho skal få det litt bedre med seg selv, så tenker jeg at jeg får gjennomføre disse 12 ukene, bare for å vise ho at det ikke er mangel på bevegelse som er galt her. Eller depresjon. For det har ho også vært innom. 

Litt teori følger også med. Da skal vi lære om endring, motivasjon, fysisk aktivitet, kosthold, søvn og smerte. Må bare innrømme at jeg tror jeg kan det meste om dette også. Vi skal gjennom noen praktiske øvelser, litt undervisning og erfaringsutveksling. Neste kurs begynner ikke før 28. mars, i mellomtiden fikk jeg tilbud om noe de kalte Frisklivstrening, to ganger i uka. Men det hopper jeg glatt over. Hele gildet koster meg 300 kroner, og det er jo overkommelig for de fleste.

Jeg burde sikkert vært glad for dette. Men det er jeg ikke. Verken glad eller takknemlig. Jeg er egentlig mest fornærmet. Dessuten gruer jeg meg til gruppetrening, lek med ball og turgåing i flokk. Det er så langt ut av min komforsone som det går an å komme.

Men ingen skal kunne si at jeg ikke forsøkte iallefall …

Dette turområdet ramlet jeg tilfeldig over via et bilde på Instagram.
Vi bruker mye ut.no for å finne nye plasser å gå på tur, men instagram er også
en flott kilde til å bli inspirert til å gå i ukjent terreng.
Det er ufattelig mange spreke mennesker i dette landet, 
som legger ut turbildene sine på instagram, 
til stor inspirasjon for sånne som meg, som drømmer om bli sprek.
Bildene er tatt midt i september, 
så selv om vi ikke har hatt så mye vinter her i sør så er det altså ikke så fint som dette nå.

Det er kanskje litt merkelig å kjøre så langt for å gå noen timer.
Men vi gjør det innimellom, og Skrelia var absolutt verdt det.
Vi fikk litt følelsen av å være på vandretur på høyfjellet, og ble litt bitt av basillen.
Det var ikke måte på hvor langt og mye vi skulle gå i 2017!
Men nå er det jo ikke alltid det går som planlagt …

Her var det så fint at vi drømte om å komme tilbake – med telt.
Tenk å våkne opp her da, ta morrabadet rett utenfor teltduken,
se sola stå opp, eller ned. Det var en sinnsykt deilig drøm egentlig.
Men vi får se da, om vi kommer så langt noen gang.
Foreløpig har vi bare investert i gps, en skikkelig dagstursekk og nye sko ..

Å stå øverst ved Skrelifossen, se utover fjorden og helt ut til havgapet var fantastisk.
Må innrømme at jeg kjente noen sommerfugler i magen og litt sånn kriblende 
lykkefølelse i kroppen da vi var der.

Det er mange merkede løyper i området.
Selv om du får litt høyfjellsfølelse her, befinner du deg bare 350 meter over havet.
Bor du i nærheten bør du absolutt ta turen hit. 
Mer om Skrelia finner du det HER.
:o)