Jeg er nok litt mer enn litt betatt av dette landskapet. Mer enn jeg kanskje vil innrømme til og med. Men ikke så mye at jeg kunne bodd her. ;o) Likevel får jeg ikke nok av dette speiselle landskapet, det flotte lyset, steingjerdene, havet rett ut, bølgene .. Jeg er jo såpass hekta at jeg har forstørret et bilde som jeg har på veggen hjemme. Hele 80 x 120 cm. Av ei strand på Jæren .. akkurat som om vi ikke har strender her i sør.
Det ble ikke noe særlig fotografering denne helga. Men kameraet var jo med. Går ikke så mange plasser uten det. Dermed måtte drømmemannen ofre et par timer på fotojakt, før vi satte panseret retning hjemover.
Første stopp var området rundt Hå Gamle Prestegård. Det ligger noen gamle bygninger ytterst mot vannkanten der, som jeg trodde jeg skulle komme meg ut til. Men det gikk litt feil, for da vi kom ned til vannet så gikk det jo ei elv der nede, og noen bro var ikke å se. Veien til dem er nok en avkjørsel lengre fremme eller noe sånn. Kanskje neste gang ..
Jeg kom selvsagt ikke tomhent derfra. Her ser dere noen av bildene:
Endelig fikk jeg tatt dem litt nøyere i ettersyn! Bare et “steinkast” unna min venninnes hus finner du disse gigantiske vindmøllene. Vi kjører forbi dem hver gang vi er der, og jeg har hatt lyst til å stoppe hver eneste gang. Det har bare aldri passa slik. Ikke før i går, og da var det det fantastiske vinterværet, med den flotte himmelen som bakgrunn. Det var ikke ene eneste levende sjel i nærheten mens vi stampa oss innover på den snødekte veien. Akkurt slik jeg liker å ta bilder, uten forstyrrende elementer som går i veien og ødelegger ..
Vindmølleparken ble åpna for et godt år siden. Nærmere bestemt 10. september 2011. En kan si hva en vil om disse gigantiske installasjonene i et ellers flatt landskap, men det er jo en god måte å få omgjort naturlige ressurser til strøm på. Og strøm er det vel ingen i dette landet som har lyst til å klare seg foruten .. aller helst skal den jo ikke koste noe heller.
De 32 vindmøllene i denne parken skal gi nok strøm til over 14.000 husholdninger. Så vet du det. ;o)
Tror egentlig jeg prioriterte helt feil i ettermiddag! Istedenfor å gå i kø i Julebyen Egersund hadde jeg personlig hatt mer igjen for en tur langs sjøkanten .. Det var en fantastisk himmel, og jeg fikk bare foreviget den via togvinduet på strekningen fra Egersund til Varhaug.
Det var alt for mange folk i Egersund. Vi var der nok på helt feil tidspunkt, bude ha drøyet det til i kveld, eller tatt det i går da de åpna. Lørdag formiddag var iallefall helt feil. Spesielt for meg som hater køgåing og store forsamlinger av mennsker.
Mannfolka plasserte vi bare på en pub, enkelt og greit. Så gikk venninna mi og jeg rundt og kikka i bodene, og de forskjellige butikkene. Det ble ingen shopping verken på den ene eller den andre. Ikke fordi det ikke var noe å kjøpe, men når det er så folksomt så gidder ikke jeg det der, og venninna har vel aldri hatt den store shoppingånden.
Her kommer nok et lite juleinnlegg fra meg. Må vel bare innrømme at jeg har fått litt julefeelingsen likevel. Her er pynten på plass, alt bortsett fra juletreet. Og jeg kommer ikke til å vente til lille julaften med det heller, selv om det har vært tradisjon helt fra jeg var liten. Men i år skal jeg jobbe på kvelden uka før jul, inkludert den lille, så i neste uke en gang er vel treet på plass i stua. Til helga kanskje ..
FLERTALLET AV NISSENE HER I HUSET ER SKAPNISSER. De kommer bare ut av skapet når jula er over, og da ender de opp på loftet i noen plastkasser, så jeg vet ikke hva som er verst; være en skapnissse, som iallefall blir belyst og beglodd og sett på med flunkende barnebarnøyne, eller en som ligger nedpakket, tett i tett med alle naboene fra alle etasjene i skapet .. Jeg hadde nok foretrukket skapet!
BLIR DU MED PÅ EN LITEN PRESENTASJONSRUNDE?
FØRSTE ETASJE: Her bor selveste nissefar aleine i leiligheten til venstre. Til høyre finner du single frøken Mus og hennes to utenomekteskaplige barn. Sistnevnte har i en anseelig årrekke tilhørt min husstand, ca. 20 år tenker jeg, mens nissefar bare ramla inn et år. Husker ikke helt når.
I ANDRE ETASJE: Dette lettere henslengte tålig nyforelskede nisseparet bor til venstre, rett over nissefar og har kun vært med på lasset i to år. De fant hverandre i godt voksen alder og oppfører seg til tider som noen fjortiser. De ble smugla inn i heimen sammen med en del røde, deilige julehåndklær til badet som jeg fikk av min søster i julegave.
Ved siden av ungdommen befinner det seg to engler. De sitter godt plassert mellom min eldgamle bibel og noen gamle, grønne fruktskåler i krystall. for anledningen pynta med gullfarga julekuler.
TREDJE ETASJE: Her begynner det å bli ganske folksomt.
En liten stearinlysnissefamilie bor i midten i tredje. Disse ble innkjøpt for 5 år siden, for å stå i vinduskarmen på kjøkkenet. De var billige og derfor ble akkurat disse med hjem. Håpet var at de overlevde den jula, men de ville ikke helt gi seg og hoppa med opp på loftet da jula var over. Siden har de hengt med.
Det søte nisseparet med stripete sokker, til høyre, er bare to år gamle. Et impulskjøp i forbifarten da jeg stakk innom Plantasjen en gang. I år bor de helt bakerst i tredje etasje.
Helt til høyre bor disse spreke nisseungdommene. De flytta inn for ti års tid siden, og holder seg ekstremt godt. Må være all denne skigåinga hele vinteren. Fatter ikke at de orker!
Den gamle strikkenissen i bakgrunnen ble innkjøpt fordi han var så billig. Rett og slett fordi jeg trengte litt julepynt etter å ha gitt fra meg alt da jeg aldri skulle feire jul mer i hele mitt liv. Men sånn gikk det jo ikke. Litt julepynt må en rett og slett ha når en har forholdsvis små barn. Og uten penger måtte den pynten bli billig!
Nisseparet på benken begynner også å dra på årene. De kom i hus en julaften for en del år siden, rett og slett på selveste dagen. Fikk de i julegave fra ei av døtrene mine. De bor i år helt til venstre i tredje etasje og stortrives der.
FJERDE ETASJE:
Av ren og skjær høflighet starter jeg med de eldste først. Dette museparet har vært med meg i over 30 år! Jeg kjøpte dem mens jeg enda bodde hjemme hos mamma og pappa, og de har vært pakka opp hver eneste jul siden. Det var nok min aller første julepynt og jeg skal passe på dem som bare det, slik at de kan følge meg resten av livet.
Resten av toppetasjen er litt studd egentlig. Her har storfamilien flytta inn, med mine, dine, våre .. akkurat som in real life.
Seks av disse kjøpte jeg på nettet for 7-8 år siden og de var rådyre. Nisser med personlighet sto det, og jeg falt pladask! Har litt sansen for sånne raringer egentlig, men mulig jeg ikke var helt god allerde den gang, for når jeg har studert dem i ettertid ser de jo totalt sprø ut alle sammen. og like barn leker best heter det jo. ;o)
Bare se litt nøyere på dem her:
Bortsett fra denne familien har det lurt seg inn fire små attpåklatter de siste årene. De trenger ikke nærmere presentasjon, men du finner dem på oversiktsbildet for fjerde etasje. Hvem som er foreldre til disse er litt uklart på nåværende tidspunkt, men det spiller vel ikke så stor rolle egentlig. Det viktigste er vel at de er blitt godt tatt imot og har en trygg og god plass i denne nymoderne storfamilien.
Siste par ut er disse to nissesøsknene. De har ikke egentlig noen tilknytning til de andre i denne etasjen, men er bare på besøk. Jeg har på følelsen at de har vært her et par år, men har mista litt oversikten egentlig. Så lenge de oppfører seg ordentlig får de lov å bli boende.
Litt lite søvn i natt. Ikke fordi jeg ikke fikk somla meg i seng, for det ble gjort før 23 av en eller annen merkelig grunn. Eller ikke så merkelig, grunnen var drømmemannen og han hadde allerede dunka hodet i veggen opptil flere ganger. Så da kan en vel likegodt få lagt slaktet vel?
Men jeg fikk ikke sove. Fatter ikke at han ikke irriterer seg på meg som snur og vrir meg, tar av og på dyna, ikke finner noen god stilling .. men han bare sover! Tenke å hatt det sånn ..
Bråket i hodet vedvarer. Jeg har hatt en gryende hodeverk i flere dager og i går kveld slo den skikkelig til. Kanskje ikke rart jeg ikke sovna. Vurderte å stå opp og ta noen tabletter, men orka ikke det heller. For det var ikke noe glass på badet og da måtte jeg ha gått helt opp på kjøkkenet .. latskapen lenge leve. Det er jo selvsagt mye bedre å ligge i senga og ha det vondt i tre, fire timer.
Jeg har vært sykmeldt denne uka. Ikke bra. Synes det var så flaut at jeg nesten ikke har sagt det til noen. Ikke engang han jeg deler seng med fikk vite det før utpå mandag ettermiddag. Men han synes nesten det var noe av det mest fornuftige jeg hadde gjort i det siste. Han har jo sett hvor nedkjørt jeg var og lurte på om han skulle foreslå at jeg fikk ei uke til .. Skjønner jo at han ikke gjorde det, for da hadde jeg jo iallefall ikke blitt hjemme!
Når han kommer hjem fra jobb i dag setter vi panseret vestover. Vi skal til Varhaug på besøk til min barndomsvenninne. Ho har til og med fått samboer siden sist, så dette blir jo en helt ny opplevelse for drømmemannen. Det er en mann i huset, han slipper å være med på jentetur! ;o) Vi har truffet han et par ganger i sommer, og det var veldig ok.
Egentlig kjenner jeg på den følelsen at jeg helst bare vil være hjemme. Jeg er litt trøtt og sliten og lei, ja faktisk har jeg vært på nippet til å ringe og avlyse hele helga. Men nå ble det ikke sånn, så halv tre drar vi. Bikkja er plassert i avlastningshjemmet og sønnen klarer seg jo selv. Ikke pleier han å rive ned huset heller, så dette blir nok bra skal du se, bare vi kommer oss avgårde.
I Egersund har julebyen åpnet. Jeg var der for to år siden og synes det var vinterens høydepunkt. Må bare legge til at jeg var litt nedkjørt på den tia også, så det skulle vel ikke så mye til.
Vi har iallefall tenkt oss dit igjen. Har sett frem til det, selv om de lyse utsiktene er blitt litt gråere de siste ukene. Kanskje nettopp dette som skal til for å få fart på livsgnisten igjen. Vel verdt et forsøk iallefall. Trodde jeg hadde et gammelt blogginnlegg derfra, men nå finner jeg det ikke ..
Når det gjelder vekta så er ikke det så positivt lengre. Jeg har gått opp en kilo. Skal ikke si jeg er overrasket eller ikke forstår hvordan, for det har jo selvsagt skjedd fordi jeg har putta for mye inn. Alt for mye. Såpassa at jeg har vært kvalm opptil flere ganger. Men det er jo lenge til sommeren, så dette skal nok gå bra til slutt skal du se. Håper bare at ikke alle de resterende sju kommer på i løpet av desember. Det hadde vært både kjipt og slapt fra min side, nei satser på at det ikke blir så ille!
God formiddag. Nissene kom på plass før ungene inntok middagsbordet. De pleier jo å stå i barskapet, men siden det var så veldig fullt der så fikk de ta til takke med dette andre høyskapet. Ja nissene altså, ikke ungene. Det er ikke så kult inni, men det får duge. Dessuten har de to skapene bytta plass siden i fjor, så det passa bedre å ha dørene åpne i denne kroken.
Sofaen er for spesielt interesserte. Den er tydeligvis beregnet på å sitte lettere henslengt i, noe jeg ikke helt klarer. Jeg sitter best der jeg kan sitte rett i ryggen. På en kjøkkenstol, i følge min bedre halvdel. Han derimot kan godt slenge seg ned i de merkeligste stillinger og synes det er helt ok. Den ble kjøpt brukt, bare for å fylle et tomrom, og der har den stått siden. Ingen sitter i den. Men min yngste nevø har ytret ønske om å arve den. For den er så god å ligge i ..
Peisen er plassert i denne enden av stua. Dermed burde det være den naturligste plass å oppholde seg. Og i det siste har vi faktisk gjort det. Det er jo litt koseligere å se på den brennende veden enn rett i varmepumpa. Nå lurer drømmemannen på om vi skal ha en tv her i denne stua også. Det forsøkte vi for noen år siden, men vi satt ikke mer her av den grunn, så det forsøket endte med at flatskjermen havna på rommet til sønnen. Gjett om han ble glad for det?
Skal drømmemannen ha ny tv vil jeg ha ny sofa. Dermed er den saken utsatt på ubestemt tid ..
Det er kaldt, iskaldt! Til og med for meg som har innebygd varmeovn! Men det er jo ikke alltid den funker heller. Innimellom så slår den seg helt av og da holder jeg på å fryse ihjel.Selv uten at det er 12 minusgrader ute.Så her blir det fyrt både oppe og nede, og den førstnevnte plassen går varmepumpa for fullt i tillegg. Brrrrrr ..
I dag kommer alle mine barn med følge for å spise ribbe. Vår aller første julemat i år. Midt i uka, javel, det var da det passa for alle så da blir det sånn. Jeg skal hente barnebarnet i barnehagen noen timer før de andre kommer og ho gleder seg visst til det. Ho trodde egenlig ho skulle sove her, men jeg har visst lovet drømmemannen at den sovinga skal vi begrense til de dagene vi ikke skal på jobb. Ikke fordi snuppa ikke oppfører seg, men jeg er så urolig de nettene. :-O Når ungen hoster litt, snakker litt i søvne eller bare snur seg, så skvetter jeg opp av senga før jeg egentlig vet hva jeg holder på med. Bare for å se om alt er greit, om ho har sparka av seg dyna, om ho kanskje egentlig er våken og blir redd .. Hønemormor. Mye verre enn jeg var med mine egne barn. Egentlig kan det ikke sammenliknes engang, for da var jeg veldig rolig og ikke stressa i det hele tatt. Alt var så naturlig da. Nå derimot, er jeg livredd det skal skje et eller annet. Snålt. Kanskje derfor en ikke bør få barn når en er over den første ungdommen?
I går kom julepynten ned fra loftet. Så her sitter jeg mellom et fantastisk antall plastkasser i lysegrønt og hvitt. Koselig. Og jeg har vel en jobb å gjøre før kvelden kommer tydeligvis. Pleier å ha nissene i barskapet, men vet ikke helt om jeg gidder det i år. Det er så fullt der .. Men julestjerna er iallefall kommet opp i vinduskarmen, og bare det er jo ganske bra.
Det ble en del turer opp og ned den loftsstigen. Trim er jo fint sies det. Det er bare så synd at jeg får så vondt i beina etterpå, spesielt når jeg var så teit at jeg ikke hadde strøttestrømper på. Så i dag sitter jeg her, med påtredde strømer og beina høyt. Enn så lenge. Jeg sliter litt med å ta det med ro egentlig. Bør helst være sengeliggende før jeg klarer sånt med god samvittighet. Åsså irriterer det meg så sykt at beina ikke vil det jeg vil. Hva skal en liksom med bein når de ikke tåler å bli brukt?
Det er ikke oppløftende å bli gammel. Selv om jeg kanskje bare er halvgammel så synes jeg ikke så mye om alle disse plagene som har kommet snikende de siste årene. Aldri hadde jeg trodd at veien mot 50-årene skulle bli så kronglete, smertefull og spekket med problemer! Eller utfordringer, som en tidligere sjef kalte det. Tror igrunnen ikke jeg liker utfordringer lengre ..
Gardinene i stua er på plass. Det ble rart, eller uvant. Noe var det iallefall. Kanskje fordi vi har vært uten gardiner siden påske, og egentlig hadde jeg ikke tenkt å ha opp noen heller. Ingen kan jo se inn her. Men så ble det så mørkt og trist utenfor på denne årstiden, så det ser iallefall litt mer “varmt” ut om ikke annet.
Ønsker deg som kikker innom en fin onsdag. For det er vel bare onsdag i dag .. hmm, måtte sjekke faktisk. Jepp, onsdag. ;o) Og nå må jeg ut og hente mer ved, og det har jeg absolutt ikke lyst til. Det burde vært påbudt med vedbod inne i huset ..
Øresusen har skifta lyd. Skrekk og gru. Jeg klarer nesten ikke tenke engang i dette bråket. Enda mindre konsentrere meg om noe, eller sove for den saks skyld. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette her, men det kjennes ut som om jeg holder på å bli gal. Rett og slett. Har jo fått beskjed av både den ene og andre legen og spesialisten oppigjennom årene at det ikke er noen slags kur for dette. Må bare leve med det, prøve å fortrenge det.
Men om jeg ikke makter mer, hva da? Det er aldri stille. Aldri. Gud, så slitsomt.
Tidligere var det sus. På samme måte som prøvebildet på tv i gamle dager. Beklager teknisk feil. Egentlig ikke så høyt, men det var der nå, hele tiden. Nå hyler det! Så høyt at det gjør vondt i hodet og ørene verker og klør på en måte. Kjennes noen ganger ut som om de er fulle av maur som gnager på noe der inne.
Jeg er kjempesliten. Innimellom føles det som om jeg er handikappa. Hvordan tror du det er å bo i en konkyle når lyden er på max og det ikke finnes en av-knapp?
Sikter ikke til verken meg selv eller andre jeg kjenner akkurat nå. For vi lever! Om ikke akkurat i beste velgående, så puster og eksisterer vi, og det blir sikkert bedre både for den ene og den andre etterhvert. Det pleier jo det.
Jeg prater om blomstene jeg fikk tilsendt til hotellet fra kollegaene mine. Den flotte buketten vettu, som plutselig sto der og lyste opp hotellrommet mitt da jeg kom tilbake fra et av de mange sykehusbesøkene jeg hadde forrige uke. Kunne jo ikke reise fra den der inne i storbyen helt aleine, så den ble med oss hjem. Får nyte den så lenge det er mulig, for nå ser det ut som om noen av rosene har gitt opp. Derfor måtte jeg bare forevige de på en litt mer tilfredsstillende måte enn det lar seg gjøre med iPhonen ..
Ellers kom dattera hjem i går. Ikke til oss, men til sitt eget hjem rett nedi bakken her. Ho orka ikke mer sykehus, og det skjønner jeg jo godt. Likevel pleier det jo å bli et sjokk å være hjemme, ingen som kommer inn for å høre hvordan det går, ingen å ringe på om en trenger mer smertestillende. Iallefall ikke noe som likner helsepersonell. Vi får bare håpe det fortsetter den rette veien, når tablettene blir trappa ned og hverdagen kommer tilbake. For det gjør den jo, sakte men sikkert.
Her er lufta gått ut av ballongen. Nå som jeg ikke trenger å ta meg sammen for andre lengre, så gikk det ikke så bra mer. Det var godt å bli holdt rundt og passa på litt, men det resulterte vel også i at all frustrasjon og redsel fra forrige uke har fått fritt utløp. Føler meg egentlig ganske teit, men jeg har jo dritt meg ut tidligere i livet også, så det er jo ikke noe nytt.
Jula og adventstiden er ikke som før. Egentlig er det jo lenge siden den har vært det i dette huset, men når jeg likevel sitter her og sturer så kan jeg jo like godt ta med meg alt på en gang ..
Vi kom akkurat hjem fra en tur med bikkja. Det er dritmørkt ute og da kan en jo se så greit inn i alle de husene en går forbi. Julestjerner i vinduene, både av den levende sorten og de med lys, i alle farger og fasonger. Litt julepynt, noen julegardiner, noen koselige julepyntede hus, noen som ser helt fryktelige ut.
Hos oss mangler alt. Jeg har jo lyst til å pynte, bake, stulle og stelle .. Tror jeg iallefall. Jeg savner det. Jeg var veldig julete tidligere, bakte og pynta og sto på. Vi hadde julemat og julegodt og julegardiner. Adventsstake og greier. Alt som hørte adventstiden og julen til. Og selvsagt har jeg alt fortsatt. Eller ikke det som ble brukt da, for det sendte jeg med x’en da han gikk. Jeg skulle jo aldri feire jul igjen, ja egentlig hadde jeg vel en plan om at jeg ikke gadd overleve helt til jula etter. Men sånn gikk det jo ikke.
Det er trist å ikke ha noen håpefulle små som gleder seg sykt til kalenderen. Som nesten ikke kan vente, ja, faktisk kunne de ikke vente. Iallefall ikke med sjokoladekalenderne. De ble åpna og spist og så ble luka lukka fint igjen så ikke mamma skulle skjønne det ..
Selvsagt var det stress også. Når alle småpakkene skulle handles inn og pakkes. Det var forferdelig til tider. Men nå, som jeg sitter her og alle er voksne, nå savner jeg det også.
Klart jeg skal slenge opp noe julepynt. Som jeg har gjort de siste årene. Men det er liksom ikke noe gøy eller kos lengre. Og hvem bryr seg egentlig om det? Drømmemannen? Jentene som stikker innom en tur eller tre frem til jula er over? Sønnen som kommer hjem fra sjøen til tirsdag? Vennene?
Garantert ikke det siste iallefall. Vi er aldri sammen med venner i denne tia. Alle har nok meg seg og sitt og sin familie. Så det er få som har sett mitt julepynta hus. Og jeg, bryr jeg meg egentlig?
Nope. Jeg kunne gladelig ha hoppa over hele greia! Reist vekk, dritt i hele jula. Det hadde vært en lettelse egentlig. Hvis det betydde at en slapp å kjøpe gaver da. For det er vel blitt noe av det aller verste. Ingen av de vi skal kjøpe til trenger noe som helst, så det er jo bare en vits hele greia. Pengebytte på en måte. Og skal en se sånn på det så går vi i minus så det suser ..
Normalt liker jeg å gi bort gaver. Mye gøyere det enn å få noe selv. Men på julaften er jo bare alt et salig kaos. Gavehaugen er gedigen og når alt er pakka opp så er det ingen som vet hvem de fikk hva fra likevel. Om en gave eller to forsvinner ut i søpla sammen med haugen av papir så er det ingen som merker det. Hvor koselig er det liksom?
Puuuh .. vet det. Jeg må ta meg sammen. Skjerpe meg. Lurer forresten på om jeg finner igjen de kassene med pynt på loftet. Kan jo starte der, med å leite litt kanskje. Men ikke akkurat i dag ..
