I dag har vi vært i konfirmasjon. Først i kirka og så etegilde. Kom hjem for litt siden, etter å ha kjørt og levert og kjørt videre diverse arvinger. Kofirmanten var min yngste nevø, så nå er vi ferdige med de nærmeste for en stund. Neste er vel ikke før om fem års tid, deretter er det barnebarnas tur. Men det er iallefall lenge til .. og ingen av oss er vel lei for det.
Joda, det er koselig og alt det der. Men altså, for meg blir det alt for mye støy på en gang. Flere timer med så mange folk samlet ender i en fantastisk øresus som jeg må streve med flere dager fremover. Som om ikke det jeg normalt må gå rundt med er ille nok ..
Jeg har altså fått med meg litt gudsord i dag. Og ikke vet jeg hva det var, men den talen til konfirmantene gikk rett hjem hos meg. Så der satt jeg med tårene rennende nedover og synes det ble dritflaut! Jeg, som normalt bare synes det der er teit å høre på. Det pleier rett og slett å by meg imot alt som har med kirke og andakt å gjøre.
Ble nesten litt skummelt dette her ..
Talen tok for seg Guds kjærlighet til oss. At han elsker oss akkurat som vi er. Ikke på grunn av den maska vi forsøkte å vise andre, men sminke og annen stæsj. Så vi trenger ikke forsøke å gjøre oss bedre, eller finere, eller mer lik noen andre som vi synes er mer perfekte ..
Joda, jeg vet alt det der fra før av. Har vel blitt innprenta dette her fra barnsben av. Ikke via en andakt i kirka, men som noe av oppdragelsen eller hva jeg skal kalle det. Likevel er jeg altså ikke, i en alder av nærmere 50, kommet lengre enn fjortisstadiet!
Jeg strekker meg stadig etter det perfekte. Jeg er livredd alle andre skal oppdage alle mine skavanker, og det jeg er mindre glad i ved meg selv. Noe som igrunnen tilsier ALT for tia .. og da er det jo ikke så lett å skjule akkurat .. Jeg vil så gjerne bli sett på som fin, flott og flink. For ikke å snakke om sterk og oppegående, ja, hele pakka. Men hvem er igrunnen sånn da, om en bare kommer innforbi dette berømte skallet?
Og hva er nå egentlig perfekt?
