Konfirmajon og andakt som gikk rett hjem

I dag har vi vært i konfirmasjon. Først i kirka og så etegilde. Kom hjem for litt siden, etter å ha kjørt og levert og kjørt videre diverse arvinger. Kofirmanten var min yngste nevø, så nå er vi ferdige med de nærmeste for en stund. Neste er vel ikke før om fem års tid, deretter er det barnebarnas tur. Men det er iallefall lenge til .. og ingen av oss er vel lei for det.

Joda, det er koselig og alt det der. Men altså, for meg blir det alt for mye støy på en gang. Flere timer med så mange folk samlet ender i en fantastisk øresus som jeg må streve med  flere dager fremover. Som om ikke det jeg normalt må gå rundt med er ille nok ..

Jeg har altså fått med meg litt gudsord i dag. Og ikke vet jeg hva det var, men den talen til konfirmantene gikk rett hjem hos meg. Så der satt jeg med tårene rennende nedover og synes det ble dritflaut! Jeg, som normalt bare synes det der er teit å høre på. Det pleier rett og slett å by meg imot alt som har med kirke og andakt å gjøre.

Ble nesten litt skummelt dette her ..

Talen tok for seg Guds kjærlighet til oss. At han elsker oss akkurat som vi er. Ikke på grunn av den maska vi forsøkte å vise andre, men sminke og annen stæsj. Så vi trenger ikke forsøke å gjøre oss bedre, eller finere, eller mer lik noen andre som vi synes er mer perfekte .. 

Joda, jeg vet alt det der fra før av. Har vel blitt innprenta dette her fra barnsben av. Ikke via en andakt i kirka, men som noe av oppdragelsen eller hva jeg skal kalle det. Likevel er jeg altså ikke, i en alder av nærmere 50, kommet lengre enn fjortisstadiet!

Jeg strekker meg stadig etter det perfekte. Jeg er livredd alle andre skal oppdage alle mine skavanker, og det jeg er mindre glad i ved meg selv. Noe som igrunnen tilsier ALT for tia .. og da er det jo ikke så lett å skjule akkurat .. Jeg vil så gjerne bli sett på som fin, flott og flink. For ikke å snakke om sterk og oppegående, ja, hele pakka. Men hvem er igrunnen sånn da, om en bare kommer innforbi dette berømte skallet?

Og hva er nå egentlig perfekt?

Salg på flatpakka puter

Bildene er tatt med Instagram, besøk meg gjerne der, sodefjed er navnet ..

Fikk som sagt vaska oss ut av hytta i går.
Og benytta anledningen til å rigge til putene jeg kjøpte på Home&Cottage onsdag.
Rigge til ja, for de kom nemlig flatpakka!
Vakumpakka og med trekket ved siden av.
Skulle få de sånn siden jeg skulle ha så mange,
lettere å få med seg da ..

Ta tre betal for to!
Åhhh, sånne tilbud liker jeg.
Her var det dessuten salgsprisen de gikk ut i fra, og det gjorde det enda bedre.
Normalpris hadde vært 198.- pr. stk. På salg 99.-
og onsdag var prisen 198.- for tre.
Det kunne jo nesten ikke passa bedre for meg,
som var på jakt etter noe til den “nye” sofaen på hytta.
Helt perfekte i fargen var de også!

Litt lykke, sånn oppi alt kaoset nå ..
:o)

Himmelsk # 99

Nok en himmelsk fredag.
Iallefall hos Petunia.
Hos oss er det ikke fullt så himmelsk og flott og greit akkurat nå ..
Vi kom hjem fra hytta i går ettermiddag,
hjem til to måneders støv og hybelkaniner i krokene,
en overgrodd hage, minimalt med blomster
og kaos både her og der.

Bildet er fra soloppgangen for noen dager siden.
Mens bikkja enda var lykkelig uvitende om at vi skulle flytte hjem for sesongen,
og jeg var lykkelig uvitende om elendigheta på jobb.
Dagen før bedriftsledelsen slapp bomba.
Ifoen som sa at mellom 30 og 40 personer måtte gå,
regelrett fikk sparken, før nyttår.
Sluttpakkene denne gang er kun en brøkdel av hva det var sist,
ikke stort mer enn de tre månedene vi har i oppsigelse.
Sannsynligvis ikke nok til at en avdanka 50 åring kan finne seg en ny jobb iallefall.

Noen av oss går en særdeles mørk vinter i møte.
Vet det, jeg må prøve å fokusere på noe annet,
men det er jaggu ikke lett.
Egentlig helt umulig.

Ønsker iallefall dere som kikker innon en flott helg,
med de nydelige bildene hos Petunia:

Tenk om det bare var et mareritt ..

Det var min første tanke da jeg våkna i dag morges. Men det er ikke det. Min trygge, gode arbeidsplass holder på å gå i oppløsning. Etter mange fine år sammen er dette forholdet plutselig blitt temmelig rufsete i kantene.

Jeg sitter her med omtrent samme følelse som da x’en min gikk. Sjokk, vantro og en stor vond klump i magen. Jeg er redd. Livredd. Og det er ikke noen god følelse. Jeg kjenner på at jeg burde vært på jobb nå, ikke bare sittet hjemme og tenkt. Vært sammen med de andre som er i samme situasjon, prata og fått ut litt frustrasjon kanskje. Om det er noen som orker det. Ikke bare gått her i min egen lille boble og synka dypere og dypere ned i elendigheta.

Det verste er at jeg tror det hadde vært lettere å finne en ny mann enn en ny jobb. Om en ville hatt en ny mann da. Noe jeg ikke ville da og heller ikke vil nå. Misforstå meg rett, jeg vil absolutt ikke at drømmemannen også skal forsvinne. Men det fins jo massevis av mannfolk der ute, og svært få jobber ..

Jobben har liksom vært det trygge, gode, når alt har rast sammen rundt meg. Opptil flere ganger. Familien har dødd, en etter en, ekteskap har gått i oppløsning, økonomien har gått adundas. Men jobben har alltid vært der. Eller iallefall i 16 år. Det er lenge. Lengre enn de fleste ekteskap varer nå for tia. Det har vært trygt og godt, med mange fantastiske kollegaer. Plattformen i livet mitt, på en måte.

I går ble den plattformen plutselig veldig ustabil. Den har vært det noen ganger tidligere også, men da følte jeg at jeg sto særdeles støtt likevel. Det var meg og jobben, ingen kunne skille oss. Vi hadde jo vært gjennom så mange forandringer og omstillinger tidligere, så dette skulle vi klare. Sammen. Slik er det ikke lengre. Jeg vet ikke om det er meg som ikke klarer å holde balansen, eller hva det er, men utfallet av dette blir .. ubeskrivelig .. for ganske mange av oss. Hvem taperne blir, det vet vi jo ikke enda.

Jeg hater å ikke vite. For min del hadde det vært mye bedre å fått sparken der og da, etter møtet i går. Så visse jeg iallefall .. Å gå sånn og vente og vente det er det verste som fins. Og jeg føler jeg har gått og venta, på helt andre ting riktignok, helt siden april. Venta på datteras operasjon. Venta på svar på prøvene. Hele sommeren ble ødelagt på grunn av denne ventinga. Nå går høsten også.

Og ute regner det .. åhhhh!!

Mediehus i motgang

I dag var det allmøte på jobb. Et trist møte. Svikt i inntektene krever kjappe løsninger. Kort fortalt mister mellom 30 og 40 mennesker jobben i løpet av et par, tre måneder. Jeg har en sykt dårlig følelse denne ganga. Har aldri kjent på den tidligere, så dette er virkelig dritskummelt.

En skal ikke ta sorgene på forskudd. Men likevel gjør jeg det. Mitt beger er fullt for lenge siden. Og i dag rant det over, i form av strie strømmer av tårer, helt fra Fiskåtangen til Tømmerstø. Siden har jeg bare sittet her, rett opp og ned i sofaen og glodd .. på ikkeno’ .. Har ikke lyst til å spise, ikke lyst til å prate.

Jeg er vel ikke akkurat en arbeidsgivers drøm, jeg og mine sykmeldinger. Selv om jeg har vært lite borte det siste året. Men det passa jo særdeles dårlig å komme med en sykmelding nå. Det kunne vel ikke vært verre egentlig!

Herregud, så mange rare tanker jeg har hatt i hodet de siste timene. Hva vi må selge, hvor vi skal bo, hvordan faen vi skal klare oss uten mi lønn ..

For en 50-åring som ikke har annet enn et svennebrev fra oldtia i ryggsekken ser fremtiden heller mørk ut. Og om jeg fikk en ny jobb, ja, så er vel lønna halvparten av det jeg har i dag.

For å være heilt ærlig så er jeg vettskremt akkurat nå .. og det er ingen trøst at vi er flere ..

Orka ikke forflytte oss


Nydelig solnedgang i kveld

Vi skulle egentlig flytta hjem i dag. Sånn mer eller mindre for sesongen, og bare komme ut noen helger innimellom. Før vinteren slår til for alvor liksom. Det er jo det vi tror hvert eneste år, likevel ender hyttesesongen for oss når vi pakker med oss tingene i august en gang. Når vi først er kommet hjem så blir det veldig, veldig vanskelig å returnere hit igjen. Av en eller annen ukjent grunn. Kanskje er vi egentlig metta på dette hyttelivet, uten at det går opp for oss, før vi har kommet hjem til sivilisasjonen igjen.

Men vi klarte altså ikke å komme oss hjem i dag. Ingen orka tanken på å pakke sammen, rydde vekk og vende nesa mot huset vi ikke har bodd i på to måneder. Så sånn endte den planen.

Bua er herved under tak. Det mangler bare vannbord, listverk og litt maling her og der. Drømmemannen har stått på som en helt de siste dagene, så han ligger helt utkjørt på sofaen, fryser og føler seg ikke helt pigg. Får håpe det er raskt forbigående. Han pleier ikke være av den sykelige sorten, men når han først er det så er det mye sukk og stønn. Som mannfolk flest ..

Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg om det der lengre. Burde nok hatt vett til å holde kjeft. Den friske dama som sjelden feilte noe som helst, er en saga blott. Kan nesten ikke huske hvordan det føltes å ha det sånn. Gud, det må egentlig ha vært deilig! Egentlig ganske trist at en ikke satte pris på det, mens det var så greit. Vet ikke om det bare er meg, men jeg tok det selvsagt som en selvfølge .. og jeg trodde jeg skulle fortsette livet mitt sånn. Iallefall til jeg ble nærmere 80!

Godt en ikke vet hva fremtiden bringer. Eller kanskje alle burde ha fått et lite innblikk i fremtidens elendighet. For da hadde en nok tenkt litt mer positivt og lystig på livet, der og da, mens det fortsatt var ganske enkelt og greit helsemessig.

I morra skal jeg til legen igjen. Sikkert for å høre hvor fine alle blodprøvene var .. jeg fatter ikke helt hvordan det går an å føle seg så lite pigg når alle prøvene er så fantastiske. Egentlig feiler jeg sikkert ikke en dritt!! Bortsett fra litt høyt blodtrykk da, men det holder forhåpentligvis på å stabilisere seg igjen. Men jeg føler meg rar, svimmel og kvalm for tia, veldig ubehaglig og enda mer irriterende!! Og nei, jeg er ikke gravid heller!

Natti, natt, fra ei som snart skal finne senga.

Stemningsbilder fra før sola våkna

 

Merkelig det der.
Når en skal på jobb, eller av andre grunner må opp grytidlig,
da er det fryktelig vanskelig å komme seg ut av dyna.
Ellers, når en overhodet ikke skal gjøre en dritt,
da er det tydeligvis helt umulig å sove lenge.

I dag var en sånn dag for meg.
Da drømmemannen gikk på jobb litt før 5 sto jeg opp.
Er det mulig!? Mørkt og kjølig og enda over en time til sola titta frem.
Hva skal en da finne på liksom?
Kvalm og elendig var jeg og, men det er heldigvis gått over ..

Joda, jeg søkte på google og fant ut når sola var venta.
Og så satt jeg her oppi buskaset og venta på den ..

Godt vi er på ei temmelig øde øy!
Da er det nemlig mulig for kjærringer i overgangen
å gjøre akkurat som de vil.
Iført det første jeg fant på kommoden,
med alle kroppsdeler i fri flyt under, og et ferskt, usminka morratryne.
Eller, rettere sagt, med gårsdagens sminke litt her og der. 

Sånn sitter jeg vel strengt tatt enda.
Men nå er det jaggu ikke lenge til jeg skal ta en svingom i dusjen ..
tenkte bare å vise dere litt av dagens fotofangst først,
nå som jeg endelig klarte å komme på nett her.
Vet ikke hva som feiler den mobiltelefonen min. Eller pc’n.
Men de ville iallefall ikke samarbeide,
slik at jeg kunne få litt av dagens nettdose sånn på morrakvisten.
Da panikken så smått meldte seg,
gikk det plutselig greit igjen ..
puuuuh .. ;o) 

Nyt bildene, og dagen – og en aldri så liten klem fra meg.

Tirsdagstema # Moln

God morgen, her kommer mitt bidrag til ukas tirsdagstema.
Moln, skyer, jeg har ufattelig mange bilder som tar for seg dette temaet i mitt arkiv.
Ubegrensa omtrent, så det var nesten litt vanskelig å velge.
Men her kommer et lite knippe.

Fins det igrunnen noe så facinerende å ta bilder av som nettopp himmelen?
Selv om jeg absolutt foretrekker den skyfri, blå og med sola på! 

Flere bilder finner du her: