Det er mulig jeg har vært ekstremt lite opplyst i den medisinske verden tidligere. Iallefall hadde jeg aldri hørt om lymfødem og dertilhørende lidelser og plager før. Lymfekjertler ja, lymfekreft javisst, men der sa det stopp. Lymfekreft var det mora mi døde av, så det har jeg sett på nært hold. Det gikk fort og brutalt, og så var det over!

Da jeg fikk denne “diagnosen” her i høst en gang så tenkte jeg øyeblikkelig på kreft. Høres kanskje dumt ut for dere, men for meg var det to helt naturlige ting å kople sammen. Lymfødem og kreft. Klart jeg ble redd. Jeg ble livredd. Selv om legen sa at dette ikke hadde noe med kreft å gjøre. Ikke var det forstadiet heller.

Så mye mer fortalte han meg ikke. Jeg fikk lymfødem skrevet ned på en papirbit, og værsågod gå hjem og les på nettet. Jepp! Flotte greier? Ikke sa han at det var noe jeg kom til å slite med resten av livet heller. Men det må jeg visst. Iallefall etter det jeg nå har fått lest meg til i månedene som er gått.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Lymfødem er en kronisk sykdom. Den gir hevelse/væskeansamling i armer og bein og forekommer hyppigst hos kvinner, sto det på nettet.  Mange mennesker lider av lymfødem uten å være klar over det, men når diagnosen er klar er det mulig å få hjelp. Sånn visst du er riktig heldig vel og merke. Helst bør du vel ha satt deg opp på venteliste allerede i 20-årene, sånn i tilfelle, for da er det mulig du hadde fått plass hos en av de få terapeutene her i byen som er godkjent for å behandle dette. Da kan du bare levere henvisning fra legen og få det dekket.

Jeg glemte å skrive meg på den lista gitt. Men om jeg hadde blitt fortalt den gang for 30 års tid siden, at det kunne vært litt lurt, så hadde jeg nok gjort det. For nå er alle fullbooka hele tiden og de tar ikke inn nye pasienter heller. Selv om jeg har henvisning fra legen. Så den der lappen hjelper jo veldig lite egentlig. Jeg har riktignok en papirbit som forteller meg at jeg lider av lymfødem, men det holder jo igrunnen bare å ta en kikk nedover beina om jeg skulle være så uheldig å glemme det et øyeblikk. Eller stoppe opp og kjenne etter. For spesielt behagelig er det ikke heller.

I går tok jeg kontakt med en fysioterapeut jeg såvidt var innom for et halvt års tid siden. Da var ho helt uenig i at jeg hadde lymfødem, selv om ho undersøkte og kikka og trøkka. Nei, dette måtte være noe annet .. Men i dag var ho ikke riktig sikker på at legen hadde tatt så feil likevel. For nå har det rett og spredd seg oppover i lårene, på bakbeina liksom. Så nå var det visst helt klart at det var akkurat det jeg hadde. Selv for denne dama. Ikke verst altså.

Men denne her terapeuten er ikke godkjent slik at jeg får dekka utgiftene mine. Merkelig egentlig, for ho vikarierer hos et annet fysioterapisenter innimellom, der jeg kunne gått om de tok inn nye pasienter, og da hadde jeg sluppet unna uten å betale ei krone fra egen lommebok. Men om dette bare hjelper så får jeg jo heller punge ut da. Selv om det er kjempeirriterende. Når de ser at det er sånn behov for dette her, hvorfor åpner de ikke for nye behandligssentre da, slik at flere kan få det samme tilbudet? Greit nok å slenge ut denne her henvisninga, men hva hjelper den for når ingen vil ta imot papiret og gi meg det jeg tydeligvis har krav på?

På en måte blir det jo som å privatisere sykehus og sykehjem og sånne ting dette her. De som har flest penger får raskere og bedre behandling. Her i vårt land hvor alle liksom skal ha like rettigheter og være like mye verdt gjelder faktisk denne regelen: de som står best økonomisk stilt er de som kommer først i køen .. sånn er det med den saken. Og liker du det ikke kan du jo alltid ta på deg noen skylapper og late som om du ikke har skjønt det enda.

Lymfødem kan være arvelig eller komme av skader. Sekundær lymfødem kalles de former som oppstår når lymfesystemet blir påført en skade ved en operasjon eller lignende. Oftest oppstår sekundært lymfødem etter fjerning av lymfeknuter som følge av en kreftoperasjon og/eller ved strålebehandling. Jeg har jo ikke hatt noen av disse greiene, bare en helt vanlig kurant åreknuteoperasjon. Noe jeg tydeligvis ikke burde ha tatt. Primær lymfødem kan være arvelig, og dukker oftest opp i forbindelse med puberteten eller ved andre hormonelle endringer. I ca 30% av tilfellene skyldes primære lymfødem sannsynligvis medfødte defekter i lymfeårene. Begge disse er kroniske tilstander.

Hva mine foreldre/besteforeldre har hatt vet jo ikke jeg. Så det finner vi aldri ut av. Men uansett så er jo resultatet det samme. Egentlig høres disse forklaringene ut for meg som om at de ikke vet hva det kommer av. Som om de har helgradert seg litt i denne beskrivelsen.

Jeg har det altså i beina. Og det har forsåvidt blussa opp etter åreknuteoperasjonen jeg hadde for halvannet år siden eller noe sånt. Eller kanskje det var etter jeg kom i overgangsalderen og fikk litt hormontrøbbel, bare det at jeg ikke merka det de første årene? Ikke vet jeg. Kanskje det alltid har ligget der latent og bare venta på å slå ut i full blomst? Og plutselig var det altså det gjorde! Og jeg kan ikke si at jeg liker denne type blomster!

Aldri i mitt liv har jeg vært plaget av hovne bein eller vannansamlinger i kroppen. Ikke engang da jeg gikk gravid. Neida, beina mine har vært min store stolthet, og resten av kroppen kunne jeg med glede ha kvitta meg med allerede i ungdomsårene. Men altså ikke beina. De har vært slanke, lange og fine. Ikke en celluitt har vært å skue. Men det var før ..

I dag hadde jeg altså min første lymfemassasje (-drenasje) eller hva det egentlig heter. Vet igrunnen ikke om det gav noe resultat. Kjennes for øyeblikket ut som om det kryper masse maur under huden min, det prikker og lever på en måte. Ikke vondt eller ekkelt, bare litt merkelig. Mulig det betyr at det hadde litt virkning dette her, at det er væskeansamlingene som har begynt å bevege seg rundt. Får for Guds skyld håpe de finner veien ut også da, at de ikke bare klumper seg sammen igjen alle sammen. Til en diger bul en eller annen lite kledelig plass.

Denne massasjen var litt merkelig. Det var ikke hardt og brutalt og litt sånn vondt. Overhodet ikke. Ho tok veldig forsiktig i meg. Klemte og kløyp litt. Her og der. Over alt på beina, fra øverst til nederst. Men det føltes nesten bare som når drømmemannen stryker litt overalt, når han i det fjerne håper det skal bli noe mer ..

Terapeuten min var veldig hyggelig og grei. Ho mente vi skulle søke om en eller annen strømpe, vacumting, jeg kunne bruke til behandling hjemme. Pulsator tror jeg det het. Har funnet noen bilder på nettet, men det ser ikke helt ut som om det er til hjemmebruk dette her .. så jeg lar være å legge ut noe bilde foreløpig. Ho skulle uansett undersøke litt til neste uke, når jeg skal tilbake igjen for å se om ho kunne hjelpe på noen måte. Mulig ho har litt dårlig samvittighet fordi ho på en måte avviste både meg og legens utsagn sist jeg var innom ..

Jeg fikk beskjed om at jeg burde gå med støttestrømper. Hele tiden. Kommer aldri til å skje. Jeg som alltid går barbeint så fort jeg har anledning. Dessuten måtte jeg passe på undersåttene mine. Stelle dem og smøre med en fet krem, sånn at jeg unngikk sprekker, sår og hard hud. Yess! Det var jo rette person å si det til. Jeg måtte forsøke å unngå å slå meg, trø over, og sånne ting. Ja, det høres enkelt ut. Svømme var en fin ting. Og å svømme liker jeg. Men ikke i badebasseng. Det skal være i sjøen, og når en bor i Norge begrenser jo det seg litt. Varme bad var også fint. Boblebad. For da ble det litt trykk mot disse lymfeårene utenfra. Burde klare den, jeg som har boblebad både ute og inne.

Mange forhåndsregler, og jeg synes alle var like vankelige å overholde jeg. Mulig jeg er litt lite samarbeidsvillig her og jeg skjønner jo at det er dumt, for det er jo tross alt jeg som skal slite med disse ekle undersåttene resten av livet. Får jobbe litt med denne innstillinga! Så får vi se etterhvert hvordan det kommer til å utvikle seg dette her.