Never Say Never Again

Da jeg ble skilt fra pappa’n til mine barn forbannet jeg alt som het mannfolk. Aldri skulle jeg gjøre meg avhengig av en mann mer. Aldri skulle jeg igrunnen bli glad i noen heller, for da blir en så veldig sårbar. Aldri skulle jeg dele hus og gjeld med noen mer. Ja rett og slett skulle jeg heller holde meg sammen med bikkja! Den der var mye mer til å stole på enn en mann som er i løpetia hele året!

Jeg holdt på en del av disse “aldriene” en god stund. I nesten ti år faktisk. Men så, når en minst aner det, skjer det et eller annet som gjør at en plutselig liksom glemmer alt en har stått for den siste delen av voksenlivet.

Plutselig var han der – drømmemannen! Og i dag har vi 3 års bryllupsdag.

Ikke visste vel han at han skulle gifte seg med ei bestemor midt i overgangsalderen. Veldig mye har forandret seg fra vi fant ut at å gifte seg var den mest naturlige ting i verden for oss å gjøre .. Sannsynligvis var vi lamme i gjerningsøyeblikket eller noe – for jeg tror ikke han heller hadde så store planer om å bli gift en gang til.

Bryllupsdagen var fantastisk! Jeg har aldri hatt så problemer med å ikke smile i hele mitt liv. Gliset ville liksom bare gå helt rundt, takk og lov for at ørene sto i veien for det!

Egentlig skulle vi ikke ha noe markering av dette. Aller først hadde vi tenke å gifte oss i Thailand. For turen dit var bestilt. Men det ble så mye styr med å få ned et menneske der vi skulle være, det var ingen i nærheten som hadde lov å vie oss. Fikk vi beskjed om. Skulle dette menneske komme ned dit vi var måtte vi betale reise og opphold, en plass mellom ti og femten tusen norske kroner.

Det som skulle bli en liten, kjapp tur innom fogden dagen før vi reiste balla på seg litt. Først ville svigermor absolutt holde et aldri så lite kaffiselskap, med den ene kaka finere enn den andre .. Så fant vi ut at vi iallefall måtte ha en liten middagsseremoni sammen med ungene våre før vi dro. Og forloverne. Og hans foreldre. Siden jeg ikke hadde noen foreldre, men bare ei søster så måtte jo ho og samboeren også komme. Der satt vi stopp! Selv om drømmemannen hadde nok av søstre som ikke kom.

For å ta den korte versjonen: Den der fyren som kunne ha viet oss i Thailand hadde blitt mye billigere enn det vi havnet ut på. Men det var en flott kveld. Ganske merkelig og uvirkelig på en måte. Og da min eldste datter holdt en tale under middagen så var ikke et øye i den forsamligen tørt .. Skulle ønske jeg hadde den skriftlig, men den fins ingen plasser, den ble visst til der og da. Ingen har sagt så mye fint til meg/oss noen gang før.

Og i dag er det altså tre år siden allerede .. Jeg elsker deg drømmemannen min! Jeg har fått den beste mannen, vennen, kjæresten og elskeren som fins. Alt i et liksom.

Akkurat som et kinderegg! :o)

Hevnen er søt

I mange år hadde to flotte statuer, en naken mann og en naken kvinne, stått ved siden av hverandre ved inngangen til en offentlig park. Så en dag kom en engel ned fra himmelen. – Nå har dere stått her så trofast i 25 år, så nå har dere sannelig fortjent en gave. I dette øyeblikket skal jeg bringe dere til liv begge to, men bare for en halvtime. Og i den halve timen kan dere gjøre akkurat hva dere har lyst til. Og se, med ett ble statuene til levende mennesker! De stod et øyeblikk og så sjenert på hverandre. Så forsvant de inn i mellom parkens tette busker. Snart lød det sukk, stønn, latter og kvister som brakk. Etter et kvarter kom de to statuene frem fra buskene med store, fornøyde smil om munnen. – Dere har et kvarter igjen, sa engelen og blunket lurt til dem. Med et enda større smil snudde den kvinnelige statuen seg til den mannlige. – Flott, denne gangen holder DU den helvetes dua, så driter JEG på den!!!
 
Og med denne lille go’biten, som jeg forøvrig stjal fra en av mine svigerinners facebook, ønsker jeg dere en fin dag! :o)

Lørdag med bowling og barnevakt

Noen glimt fra gårsdagen vår. Tatt med et elendig mobilkamera ..


I går fikk vi kjørt avgårde noe søppel. En henger halvfull av gammel dritt fra garasjen, jeg var til og med innom Gjenbrukshallen for å se om jeg kunne finne et eller annet gøy. Altså: Noe annen gammel dritt så jeg kunne få fylt opp igjen den plassen vi just hadde tømt .. Har bare satt fra meg ting der tidligere. Men det var temmelig tomt der, heldigvis kanskje, og det som var var rett og slett god gammeldags søppel alt sammen ..

Tja, bedre lykke neste gang. Igrunnen håper jeg å finne noen gamle trekasser. Jeg har to av dem på hytta og de er kjempefine å sette blomster og lykter og andre ting sammen med. Men jeg aner ikke hvor jeg skal få fatt i det. De jeg har har liksom alltid vært der.

Var innom hos ei venninne, mens drømmemannen skifta dekk og vaska bilen. Fin deal. Og jeg bestemte oss for å bli med på bowling. En liten tur bare. Passa fint, siden vi var barnevakt. Et par timer i en bowlinghall var ikke den lille imot. Han oppførte seg helt eksemplarisk hele tiden. Mye gøy å se på, og mange lyder.

Ja, jeg bowler altså ikke. Har aldri forsøkt i hele mitt liv! Så for meg var det helt ok å måtte passe Filip. Det var igrunnen bare kjempekoselig! Selv om jeg fikk litt konkurranse i å holde han, når de andre hadde pause.

Han er blitt så stor nå, og skal ha faste leggerutiner. Kjipt for oss. Jeg så for meg at jeg skulle sitte med han tett inntil meg hele kvelden og bare nyyyyte det. Men nei da, knotten skulle legges kl. 20. Og sånn var det. Om han grein skulle vi bare gå bort og ta litt på han, gi han sutten .. vise at vi var der. Først la han pipe et minutt, gå bort, så ny intervall på 3 minutter, så gå bort, deretter 5 minutters grining .. osv.

Drømmemannen var ute og henta en pizza til oss da det var leggetid. Og det er jeg glad for. Han blir sykt stressa når ikke alt er som det pleier på en måte. Dessuten var 3 minutter VELDIG lenge, men etter det var det stille helt til han ble henta litt før midnatt.

Mine unger hadde alltid faste leggetider. Og de kom aldri opp av senga når de først var lagt. Funka helt fint det. Men tror jeg er blitt litt bløthjerta siden den gang. Spesielt når det ikke er mitt barn, for det er jo så skjønt å bare sitte der og kjenne den lille kroppen inntil seg, babylukten, ja alt rett og slett. Dessuten kan jo ikke jeg helt høre på denne grininga om det er alvor eller ikke.

Babylukten ja, når forsvinner den egentlig? Synes igrunnen den var forsvunnet litt allerede på han her. Og han er jo ikke så stor akkurat. Hva er det som lukter så deilig når de er så små og hvorfor går det bare vekk? Har aldri skjønt det der jeg ..

Tåke hadde vi i hele går. Det var
såvidt vi hadde noe sikt da vi kjørte
hjem. Til og med huset vårt var innhylla
i grå ull da vi svingte inn veien.
Spooky ..

 

 

Men nå er det en ny dag,
med sol og blå himmel. :o)

Tilbakeblikk på sommeren som var

Vi er innhyllet i tåke i dag. Overalt er det grått. Jeg savner sommer og sol og det normale livet mitt. Selv om ikke det var så veldig spennende det heller så var det iallefall tusen ganger bedre enn dette ..

Det er jo en stund til sola og varmen slår skikkelig til. Vi får smøre oss med tålmodighet og drømme litt om sommeren som var. Her deler jeg litt av den med dere:















Snøen er iallefall helt vekk hos oss nå. I hagen og på veiene. Litt verre inni skogen og der sola ikke har fått skikkelig tak enda. Men det kommer. Og denne hersens tåka hjelper jo godt på der. Ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe har jeg hørt en gang .. men innimellom så er denne her veldig vanskelig å skjønne.

Ha en fin lørdag da! :o)


Grublerier en fredagskveld

Dette er vel igrunnen et klage- og syteinnlegg, så om du mener sånt ikke er noe å blogge om så bare hopp videre .. :o)

Drømmemannen lager spaghetti carbonara og jeg sitter her. Tja, slett ingen dum fordeling det egentlig. Har blitt veldig bortskjemt jeg, på mine gamle dager. Er ikke helt vant til det enda, sitter liksom her med litt dårlig samvittighet for det også, sånn et lite snev bare .. som gjør det helt umulig å bare slappe av og nyte det.

Merkelig igrunnen. Nå som jeg har fått det som jeg savna i mitt tidligere liv, så klarer jeg ikke engang å nyte det fullt ut. Ja, det er definitivt en aldri så liten feilkopling her en plass ..

Jeg har grubla en del siden jeg var hos legen på onsdag. Og et spørsmål som stadig kommer tilbake er om jeg virkelig er deprimert .. Går det ikke an å bare møte veggen liksom, bli litt utlada, uten å kalle det deprimert? Eller er det en knagg legen henger det på når de ikke finner ut av noe annet? Er alle som hverdagen ramler litt sammen for deprimerte? Jeg har aldri følt meg deprimert. Iallefall ikke de siste årene, og det var ikke i mine tanker heller da jeg første gang ble sykmeldt. Jeg var bare trøtt, uhyggelig trøtt!

Får ikke helt dette til å stemme jeg. Har spurt de rundt meg, om de har oppfatta meg som deppa. Men jeg har bare sett veldig sliten ut og så er jeg jo nesten alltid syk. Virus, hundrevis av virus. For det meste i luftveiene. Og det sitter sykt lenge når det først slår seg til her. Hvorfor kan ikke jeg også bare få en helt alminnelig liten forkjølelse en ukes tid sånn som andre?

Da jeg gikk til min forrige fastlege spurte jeg om jeg kunne ha kols. Han lo nesten. Nei, det var helt umulig så lenge jeg ikke røykte. Min far hadde kols, lungeemfysem og astma. Mamma var sjelden syk, men hadde en stygg hoste så lenge jeg kan huske .. begge var røykere. Kan det virkelig ikke være arvelig dette her da? Passiv røyking er vel ikke så heldig det heller .. kanskje det er derfor?

Åh, jeg kjenner jeg rett og slett er drittlei dette her nå! Jeg har lyst å slutte med disse deppepillene og se om ikke det blir bedre da. Eller om det ikke blir bedre, om det bare holder seg slik det er nå, så er et jo ikke noe vits i å ta de uansett.

Jeg er pessimistisk. Jeg ser litt svart på det meste for tia. Iallefall mørkegrått. Men jeg har ikke alltid vært sånn! Jeg har stort sett vært veldig positiv og blid og sprudlende oppigjennom. Uansett hvordan det kjentes ut på innsiden. Og jeg har hata når folk snakka sykdom og elendighet .. merkelig som livet plutselig kan ta en annen retning .. helt motsatt vei av hva en hadde tenkt.

Jeg vil jo ikke være sånn! Egentlig forlanger jeg ikke så mye heller. Men jeg skulle ønske jeg ikke var så trøtt hele tiden, og at jeg liksom kunne få noen uker innimellom uten å gå rundt og bjeffe som ei annen bikkje. Jeg er så lei av å hoste. Så lei av å gå hjemme. Så lei av det meste .. sånn som det er nå ..

Kanskje det hadde vært like greit å bare hoppe i det liksom? Begynne på jobb igjen og gjøre som før. Tenk om det er det som egentlig skal til og istedenfor går jeg her hjemme og eter piller og kjeder meg.

Livet er jaggu ikke helt lett å forstå alltid. Men nå skal jeg iallefall ned og kose meg med noe god mat og vin. Til en forandring. Tror nesten det er den aller første vinen vi har åpna her hjemme når vi har vært aleine, uten at det er fest.

Jeg har så utrolig mye å være glad og takknemlig for – men hvorfor er jeg ikke bare det da?

En grå start på april

Dette ble en koselig, men grå dag. Har vært på besøk hos ei venninne. Helt til Birkeland til og med. Vi har skravla og spist og gått en times tur med bikkja. Kjempekoselig. Men været, det er heller litt dårlig. Her er det skikkelig tåkete og helt grått, der oppe på landet var det ikke tåke bare grått. Og jeg tåler visst ikke folk på denne tia av døgnet lengre, så jeg har drittvondt i hodet! Får vel venne meg til det litt etter litt ..

Planene for denne helga var faktisk å ut på hytta. For å brenne en del kvister og deler av trær vi hogde sist sommer. Men nå skal vi visst være barnevakt i morra kveld, så da ble ikke det noe. De løper riktignok ikke avgårde de kvistene, men det er jo veldig greit å brenne nå som alt rundt er så blaut. En stor sjanse for at vi fortsattt har hytte når vi er ferdige.

Kanskje like greit å vente med den brenninga til påske. Da har vi jo fått ut båten så det blir litt lettere å komme seg over til øya. Dessuten er sønnen hjemme igjen da, han er litt pyro og liker flammer og brenning og sånn. Da kan han jo bruke den besettelsen til noe fornuftig!

I dag er det min mors bursdag. Rart å tenke på. Om ho hadde levd enda så ville ho ha vært 79 år i dag. Men ho ble bare 58 .. Tror aldri en blir gammel nok til å miste mamma’n sin og mi forsvant iallefall alt for tidlig. Savnet blir selvsagt lettere med årene, men det går nok aldri helt bort.

Ha en fin fredagskveld! :o)