Jeg har det faktisk ganske bra! Er enda mer overbevist om at jeg gjorde helt rett når jeg slutta på de antidepressivene. Alt har bare gått fremover i ettertid. Jeg sover, stort sett, om nettene. Og bare det er jo en ny opplevelse. Merkelig så mye søvnen har å si igrunnen! Jeg som alltid har sagt at søvn er oppskrytt, at å sove skulle jeg gjøre når jeg ble gammel .. eeeh, altså myyye eldre enn det jeg er nå!

To ganger har jeg vært til lymfedrenasje.
Og det funker. Igrunnen var det helt merkelig å kjenne hvordan det begynte å skje noe i de undersåttene mine etter å ha blitt trøkka litt på her og der. Det kribla og krøyp og kjentes ut som maur under huden helt fra nederst til øverst i beina. Og de har ikke vært så hovne og skvalpete etterpå. Vondt ja, men det ser ikke så ille ut. For meg er nesten det det viktigste her. For jeg hater å gå rundt med de hovne beina. Smerten kan jeg bite litt i meg når det ikke er så synlig liksom. Men jeg har et håp om at det kan bedre seg enda mer over tid. Om jeg fortsetter litt med denne merkelige massasjeteknikken og tar litt hensyn til meg selv når det gjelder det meste som inkluderer beina. Noe jeg ikke er så god til .. enda. Men det irriterer meg stort at jeg ikke finner noen jeg får dette her dekket hos, når jeg til og med har fått henvisning fra legen min. Så jeg må nok belage meg på å punge ut alt selv.

Heteturene og kroppsverken er nesten vekk! Innimellom kan det komme luskende, men om det ikke blir verre enn dette fremover så skal ikke jeg klage på det heller. Normalt vet jeg jo hvorfor det kommer, det er når jeg har vært litt uforsiktig og ikke tatt alle disse forhåndsreglene jeg liksom bør ta nå. Etter at jeg ble så gammel og sykelig. Jeg er vel snart over denne overgangsalderen nå, så snart sitter jeg igjen her som ei inntørka rosin! Det er jo noe å glede seg over .. eeeeh ..

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Alt dette som har skjedd de siste årene med meg, kroppslig og mentalt, var overhodet ikke noe jeg var forberedt på. Jeg hadde aldri tenkt tanken på at livet plutselig kunne ta denne ugreie vendingen og snu hele tilværelsen min på hodet. Spesielt ikke nå som alt faktisk var blitt så greit. Livet var på en måte falt på plass igjen, jeg levde rett og slett, ikke bare eksisterte. Og om noen hadde kunne fortalt meg at det ville bli sånn så hadde jeg aldri trodd på dem uansett. Jeg hadde ledd det vekk.– Nei herregud, jeg takler da dette ..

Rynker og grått hår, det får jo alle. Men hvorfor har ikke “noen” der ute en eneste gang fortalt meg hva dette her egentlig går ut på. At det å bli gammel er noe mye mer enn det .. det er faktisk på mange måter like ille å komme levende gjennom som ungdomsårene. Det er opp og nedturer, forandringer, skuffelser og dritt, men nå er en så voksen at alle forventer at en takler hele greia på en helt annen måte.

Du kan liksom ikke bare legge deg til en dag eller to under dyna og grine. Fordi ting ikke funker, fordi ting ikke går din vei .. for det er jo ingen andre der uten som står parat til å hjelpe. Ikke nå lengre. Når du er voksen. Hos meg er det ikke en mamma som jeg kan spørre om råd, ei som kan høre, fortelle hvordan ho hadde det i denne hersens overgangen. Det er ikke sikkert det hadde hjulpet så mye, men jeg innbiller meg igrunnen det. Kanskje ho kunne svart på mye av det jeg lurer på. Kankskje har ho hatt det på samme måte.

Men jeg er på en måte helt aleine. Selv om jeg har drømmemannen. Men det er jo litt begrensa hvor mye en kan plage han med også. For om han hadde visst absolutt alt jeg har tenkt og grublet på i det siste, så hadde nok ikke jeg vært noe i nærheten av den drømmedama han tror han har. Fyttegrisen! Så derfor altså, har jeg forsøkt å skåne han litt. Når det har vært som verst her. Noe som har resultert i at jeg blir litt innesluttet, stille og lei. Og da blir det også feil. For da tror jo han med en gang at det er han det er noe galt med .. ikke lett dette her .. og det blir jo helt feil. Jeg er veldig glad for at jeg har han, men om jeg hadde vært aleine så slapp jeg jo å gruble på mye av det jeg lurer på innimellom.

Det har skjedd en del forandringer også utenpå de siste årene. Og æ kan ikke si at æ lier det no’ særlig. Jeg har fått litt sånn kommunegrått hår rundt ørane. Så mye rynker har jeg ikke, men det er jo selvfølgelig fordi jeg er så tjukk! Feite folk får ikke så lett rynker. For det er jo så mye som fyller ut både her og der. Jeg er godt studd for å si det enkelt. Har aldri i mitt liv veid så mye, ikke engang da jeg var gravid. Det sier jo litt .. og her bør noe gjøres. Men jeg har vel igrunnen hatt nok med å stable meg på beina i det siste og noe har det gått ut over tydeligvis. Har litt å jobbe med der, igjen .. Var det noen som ropte jo-jo-slanker??

Jeg er en middelaldrende dame. Ifølge flere sider jeg har lest på nettet er en middelaldrende i 40-årene, det høres grusomt ut!! 40-årene er de tyngste årene, med minst glede og mest tristhet. Det viser en ny stor studie med data fra to millioner mennesker i 80 ulike land, deriblant Norge. (leste jeg på dagensmedisin.no) Det kan nok hende at dette er sant, speiselt om en er gift med den en alltid har vært gift med, glidd litt fra hverandre og ungene begynner i forlate redet. Da tror jeg på denne her. Men jeg har det jo ikke akkurat sånn. For min del har denne middelalderen slått ut både i glede og sorg på en måte. Men aller verst er det at helsa ikke er som den var før. Både det ene og det andre henger og slenger, og det er jo ikke spesielt gøy det heller!! Jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg er så gammel liksom!! Jeg vil ikke være det, men alternativet er muligens verre .. Jeg irriterer meg over at jeg ikke traff drømmemannen før, da det var litt mer enn bare halvråtne rester igjen av denne kjærringa. Irriterer meg fordi sju av årene mine bare forsvant mens jeg strevde med å komme gjennom de, strevde med å finne vitsen med livet og ikke bare eksistere, men rett og slett leve ..

Jeg har noen hormoner som er på tur innimellom. Og det slår ikke akkurat ut slik at jeg får vist meg fra min beste side. Jeg blir sur, grinete, hissig og rett og slett ei ekkel drittkjærring. Akkurat som når mensen kom liksom .. men mensen kommer ikke. Mensen har ikke vært her hos meg på tre års tid og før de tre årene så hadde jeg den hele tiden i årevis. Ja, ikke at jeg savner det, for all del, jeg er sjeleglad for å slippe det sølet der. Men det er liksom noe ubalanse i kroppen når den ikke er her lengre. Det var ikke bare sånn at nå var mensen slutt og det var det. Hadde det enda vært så vel ..

Noen depper i overgangen fordi de ikke lengre er fruktbare. Jeg har det ikke helt sånn. Jeg har ikke vært fruktbar på 17 år, så det er overhodet ikke noe problem. Jeg har fått mine barn og det holder vel igrunnen. Har egentlig ikke behov for det der: mine, dine og våre-opplegget. Vi er mange nok fra før av. Og jeg er for gammel. That’s it!

I dag har jeg vært hos legen igjen. Håper snart jeg er ferdig med å trø dørkarmen ned der ute. Ikke det, de er verdens mest hyggelige folk på det legekontoret, men likevel .. det er feil å oppholde seg på en sånn plass så ofte. Ho visste forresten ikke at jeg hadde droppa medisinene ho der legedama mi, men når ho hørte på de jeg sa, og fikk studert meg litt, så tror jeg faktisk ho ikke var så uenig i det jeg hadde gjort. For det har jo bare ikke funka som det burde dette her. Og nå er jeg våkna på en måte. Jeg har min egen vilje og mer normale humørsvingninger. Og hvem har sagt at det er galt å felle en tåre innimellom? For meg er det nesten en lettelse, etter et halvt års neddoping på antidepressiva. Å se en trist film og kjenne tårene presse på bak øyelokkene .. det er meg det! Jeg er bare sånn, har alltid vært det og synes igrunnen ikke det er den verste egenskapen jeg har.

Jeg fikk nye allergimedisiner for de jeg begynte med virker ikke helt. Jeg er sykt tett i hele toppetasjen og det er litt slitsomt. Tatt i betraktning at jeg på øyeblikket skal begynne i jobb igjen så kom denne pollengreia veldig ubeleielig nå.

I morra skal jeg på møte hos arbeidsgiver. Med nav og legen og en eller annen psykolog som er tilknyttet arbeidsplassen min. Jeg gruer meg til det der møtet. Alle de folkene som skal sitte der og betrakte meg liksom, studere meg og kanskje komme frem til .. tja, at jeg virkelig har vært en nav-snylter de siste månedene. Eller? Jeg vet ikke. Liker det bare ikke. Hater å være midtpunkt og vekke oppmerksomhet. Det er jo faktisk grunnen til at jeg aldri har gifta meg i kirka. Skal være veldig glad når morgendagen er over.

Jeg har gitt legen min frie tøyler til å si hva ho vil i morra. Om hele sykdomsbildet. Fra utmattelsen til psyken og tabletter som ikke har hatt den forventede virkningen. Ikke aner jeg hva ho skal si, men det er jo uansett sannheten og jeg er nok en person som setter den høyt. Sannheten. Ærligheten. Så får folk ta meg som jeg er, eller la vær!

Lurer litt på om jeg skal slutte å blogge nå. Når midtlivskrisa holder på å gi seg og ting faller mer på plass etterhvert. Hva har jeg da å skrive om liksom? Outfits og hva jeg spiste til middag? Hvordan, eller om, jeg klarer å få av meg disse ekstra kiloene? Hverdagslivet på sørlandet for ei som ikke hører til i kirka? Tja, får se hva det blir til. Har iallefall ikke tenkt å slutte i dag.

Må jo iallefall avslutte når alt er tålig greit igjen. Når jobben igjen er en del av hverdagen min. Selv om jeg har fått opplyst at det kommer til å bli tøft til å begynne med, at mange rett og slett må kaste inn håndkleet igjen, så håper jeg at jeg slipper det. Jeg er litt flinkere til å bare bite tennene sammen fremfor å innse at dette ikke gikk. Selv om jeg etter dette halvåret har innsett at det ikke kom noe særlig godt ut av den måten å løse tingene på. Det er det jeg ser på som det aller verste marerittet fremover, at det ikke kommer til å funke .. at jeg rett og slett ikke får det til .. (Alle bildene er fra google.no)

Men jeg satser på en happy ending .. det er jo det de aller fleste vil høre om! :o)