På mange måter har jeg slitt litt de siste årene. Før jeg helt gav opp, rett før drømmemannen plutselig dukka opp. Jeg eksisterte, men levde ikke. Bare var der, hangla med på et vis. Smilte og lo, og sparte det andre, tårene og motløsheten til det ikke var andre til stede. Somregel iallefall. Men noen ganger sprakk den maska litt …

Når jeg var på ferie, da var alt gøy. Da var hverdagen langt, langt vekk. Jeg hadde verdens beste reisefølge. Snill og omtenksom. Men ikke mannen i mitt liv. Jeg følte det hele tiden, at dette på en måte var feil og han visste det han også. Dette som begynte som vennskap, utviklet seg til at vi likegodt kunne utnytte hverandre litt på de fleste områder. For vi hadde jo ingen andre noen av oss. Det var praktisk og greit og på mange måter uten forpliktelser.

Men hverdagen innhentet oss. Det er jo tross alt hverdagene det er flest av, og en kan ikke bare leve på gode ferieminner resten av livet. Ikke når så mye annet ikke stemmer. Men jeg fortsatte i samme sporet, lenge. Jobba så mye som mulig for jeg synes ikke det var så hyggelig å være hjemme. Helst hadde jeg sett at jeg kunne flytta inn på jobb den uka ungene mine var hos faren …

Når jeg ikke befant meg på jobb, jobba jeg hjemme eller på hytta. Med det ene prosjektet etter det andre. For all del måtte jeg ikke sette meg ned. For da kom tankene og de var ikke hyggelige. Fremtiden var noe som slutta å eksistere i mitt vokabular da faren til mine barn flytta. Jeg hadde ikke noen fremtid. Jeg levde i nuet, fra time til time, fra ferietur til ferietur. Prøvde å fortrenge alle de dagene som kom innimellom. Før vi reiste var neste tur allerede bestilt.

Opplevde mye som jeg ikke ville vært foruten. Men det var med feil mann. Alltid satt jeg igjen med del følelsen. Hadde jeg vært forelska og lykkelig ville det vært sinnsykt romantisk både her og der. Mannen var verdens snilleste, han gjorde alt for meg, så på den måten kunne jeg ikke fått det bedre. Men likevel mangla det viktigste, kjærligheten. Vi var kjempegode venner, kunne snakke om alt, men jeg var ikke forelska. Forsøkte så godt jeg kunne, gang på gang, jeg ville liksom at dette her skulle funke. Men det nytta ikke …

Egentlig irriterte han meg grenseløst, og jeg sparte liksom ikke på kommentarene heller. De frekke, stygge og sårende kommentarene. Jeg var ei skikkelig bitch, rett og slett grusom. Likevel var han alltid der når jeg trengte han. Men til og med det irriterte meg. At han var så dott, uten planer for livet, uten vilje til å rydde opp i sin egen elendighet. Bare lot alt suse og gå på en måte. Han hadde kjørt økonomien sin rett til helvete, og bare fortsatte i samme spor. Regningene åpna han ikke, bare overså de.

Jeg var selvstendig, oppegående og klarte det meste. Alltid. Ingenting var noe problem, bare en liten utfordring. En ny ting å lære, å ta med seg videre. Jeg var frisk og feilte aldri noe, en symelding visste jeg nesten ikke hva var.

Så møter jeg altså drømmemannen. Livet blir helt forandret. Både på godt og vondt egentlig. Jeg har igjen verdens snilleste mann, som gjør alt for meg og denne ganga er jeg dødsforelska. Igrunnen blir den følelsen bare strerkere og sterkere. Samtidig som helsa blir dårligere og dårligere. Jeg er syk. Hele tiden. Men står på som før. Lenge. Alt for lenge. For jeg var jo så tøff og selvstendig og klarte alt. Bortsett fra den bittelille bagatellen som å ta vare på meg selv helsemesssig.

Sta som et esel fortsatte jeg. Selv om kroppen protesterte høylytt, først litt innimellom, noe som ordna seg etter litt hvile ettter jobb. Etterhvert ble det mer og mer hvile etter jobb, og til slutt orka jeg ikke en dritt når arbeidsdagen var over. Jeg som aldri hadde sovet middag engang, ikke lagt meg ned på sofaen, sparte sovinga til noen få time nattestid. Likevel ga jeg ikke opp. Det kom jo snart til å gå over. Selvfølgelig gjorde det det. Trodde jeg.

Men istedenfor å gå over ble det bare verre og verre. For å være heilt ærlig så merka jeg det jo selv også. Innimellom. Men jeg ville ikke se det! Jeg ville ikke være så pinglete. Statusene mine på facebook forandra innhold. Sakte men sikkert, eller iallefall sikkert. Det ble sure oppgulp, negative statuser, sykdom og elendighet. Smilefjesene forsvant og jeg ble en sånn “død og fordervelse predikant” på nettet. På jobb slutta jeg å gå opp i lunsjen. Satte bare på plassen min, spiste litt innimellom, mens jeg jobba. Jeg var sur og grinete og hadde igrunnen ikke lyst til å snakke med noen. Er ganske sikker på at jeg var en pest og en plage de siste ukene der.

Ikke noe var greit. Den positive, energiske jenta forsvant en eller annen plass på veien. Er ikke helt sikker på når, eller hva, som gjorde utslaget. Men på en måte, tross alle de små og litt større tegnene jeg burde ha tatt, så kom det som et sjokk da jeg plutselig satt der, med sykmeldinga i hånda og fikk beskjed om at jeg kunne glemme jobben. Dit skulle jeg ikke på ganske lenge, og nå nytta det ikke å protestere heller.

Jeg er på mange måter veldig glad for at legen tok over. Kjenner det. Men irriterer meg enormt at jeg ikke klarte dette aleine. At noen andre måtte gripe inn, det er på en måte et nederlag. Jeg vil ikke at noen andre skal bestemme over meg, jeg er voksen og vil klare meg selv. Det er det jeg har gjort alltid. Men jeg ser jo at dette var rett. Innimellom ser jeg det iallefall. Og jeg kjenner at det hjelper. Det går fremover, om enn litt seint. Alt for seint for meg! Jeg har ikke tid til dette!

Innimellom motløsheten kan jeg både le og glede meg over livet. Når jeg ikke er alt for trøtt da. Jeg gleder meg over at jeg ikke har så vondt over alt lengre, at jeg ikke er så virusbefengt som jeg har vært de siste årene. Men innimellom tenker jeg mye på de tablettene jeg kjører i meg hver dag. Er det bare de som er grunnen til at jeg kan smile og le igjen? Også med øynene. Men når jeg har en sånn god dag, en lykkelig dag, da får jeg forfedelig dårlig samvittighet. Jeg er glad, jeg fungerer nesten normalt, men jeg er ikke på jobb. Det er så feil som det kan være og bli. Jeg får kjempedårig samvittighet for at jeg har det godt! For da kunne jeg jo også ha vært på jobb, ikke sant?

Er det en falsk glede egentlig? Lykkepiller … det er vel en grunn til at de har fått kallenavnet. Selv om jeg foretrekker å kalle de deppepillene. Dopet. Det som førte meg inn i zombie-tilværelsen.

Om et par uker får jeg beskjed om jeg skal øke dosen til det dobbelte. Og da er det vel rett tilbake til den grå gørra igjen for noen uker. Jeg har ikke lyst til det. Men jeg har lovet både den ene og den andre å høre på legen denne ganga. Gjøre som jeg får beskjed om. For på egenhånd har jeg jo klart å kjøre livet rett til bunns. Jaja, jeg pleier jo aldri gjøre noe halvt, her er det enten eller. Så hvorfor skulle jeg liksom stoppe opp halvveis nedi kjellertrappa denne ganga?

Jeg må prøve å venne meg til tanken på at jeg ikke er aleine. Jeg har en å dele både bekymringer og gleder med. En som tar seg av meg når jeg trenger det, støtter meg, passer på meg. En skulder å grine på. Jeg må ikke klare alt selv, jeg må ikke være den sterke hele tiden. Men hvordan skal jeg klare det egentlig?

Natta er tiden for de merkeligste tanker …

Jeg fikk bestemor-tittelen! Selv om jeg ikke har noen betydning for at denne lille klumpen er kommet til verden i det hele tatt. Han hadde jo vært her, selv om jeg ikke hadde blitt til for 47 år siden. Likevel fikk jeg hete bestemor. Tar det som en hederstittel jeg, og håper jeg får vist etterhvert at jeg fortjener den også.

Har vært med litt blandede følelser dette her. Min drømmemann skulle bli bestefar. Men det var ikke mitt barnebarn som var på vei. Her sto jeg bare på sidelinja. Helt ubetydelig. Rart. Men en del av livet i dag. Når alle skiller seg og gifter seg og noen til og med skiller seg enda en gang. Mine, dine, våre … selv om her aldri kommer til å bli noen våre. Verken barn eller barnebarn.

Jeg hadde ikke trodd at dette skulle bli noe særlig. Må innrømme det. Nok en unge i slekta til mannen liksom. Akkurat det der er nesten en vane. For her produserer de på samlebånd. Tre nye i år,  tre nye i fjor. Svigers har altså fått 6 oldebarn på 2 år! Må vel nesten være norgesrekord det der. For ingen er jo tvillinger heller.

Men da jeg satt der med den lille knotten inntil meg … Åh, det var bare så skjønt! Kjenne lukten, babylukten, noe av det som lukter best i hele verden. Joda, det var like før jeg begynte å grine. Tårene hang like innforbi der. Igrunnen følte jeg meg litt dum. Det er jo ikke mitt kjøtt og blod dette her, og jeg har egentlig aldri likt andres unger så godt! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med de, bortsett fra når de er babyer og en bare trenger å holde, kose og gi nærhet.

Nå er jeg litt redd for å komme i veien. Ta for mye plass. Hadde bestemt meg for å forsøke å holde litt avstand på en måte. Han har jo tross alt 8 besteforeldre denne her, og jeg er en av de som bare følger med på lasset. Men etter første møte er jeg litt redd for at jeg ikke helt klarer det likevel. De bor heldigvis ikke langt unna, en liten halvtime å gå bare! Så jeg håper vi kommer til å bli brukt som barnevakt her også. Ikke vær redd for å spørre iallefall, om vi ikke kan så sier vi jo det da.

De var så skjønne de nybakte, unge, foreldrene. Så stolte. For de har jo selvsagt fått verdens skjønneste unge. Sånn er det jo bare. De var på sykehushotellet, dobbeltrom, så både mamma og pappa kunne være der sammen med den nye verdensborgeren helt fra starten av. For et tilbud! Var ikke sånn i min tid. Neida, da lå en på rom med andre, ukjent, nybakte mødre og barnefaren kunne få lov å komme i besøkstiden. Godt noe går fremover, også på den fronten.

Min datter er litt sånn at ho skal spare på de barnevakttjenestene. Spare det til en gang vi virkelig trengs. Men sånt kan jo ikke bli brukt opp! Jeg hadde aldri foreldre som stilte opp på det punktet, dessuten døde jo mamma alt for tidlig, ble ikke kjent med sine egne barnebarn engang. Det er 20 år siden snart, om bare 17 dager. Den verste jula i hele mitt liv! Jeg bestemte meg allerede da for at jeg skulle bli en mye bedre mormor enn det mine barn hadde hatt. Og jeg tror jeg ligger godt an foreløpig!

Det er snart jul. Vi kommer til å ha alle våre barn her, samlet på en plass. Iallefall deler av kvelden. De må jo få lov å være litt sammen med andre også, for det er jo så mange å fordele seg på nå for tia. Ikke lett for de heller. Men vi kommer iallefall til å nyte de timene vi får sammen. Fem barn og to barnebarn har vi til sammen! Tenk så heldige vi er!

Men nå måtte vi jo hjem da, og det i rekordfart! Den nybake bestefaren hadde hastverk. Igrunnen har han sittet og trippa sien vi sto opp i dag morges. Nå er det strake veien til klinikken for å se på vidunderet.

Det ble på en måte en liten shoppingtur dette her. Ikke helt planlagt, men dog .. Kommer hjem med dobbelt så mye tøy som jeg hadde da jeg kjørte hjemmenfra. Ja, i kofferten vel og merke! Litt gøy, men pleier ikke shoppe noe særlikg når jeg er på tur. Det klarer jeg mer enn bra nok hjemme!

Så er det det der da, nye, annerledes butikker enn hjemme. Med tøy som er akkurat midt i blinken. Min smak! Egentlig en litt rar smak. Og når alt tøy i hele butikken er satt ned til 50% så gjør jo ikke det heller noe. Selv om en ikke helt har behov for det. Det er jo så rimelig! Å se så fint! Og til den prisen da!! Er jo helt umulig å komme ut tomhendt når en først er kommet seg innforbi døra. Da er det bare å parkere mannen på nærmeste krakk og jobbe seg gjennom stativene … og jeg gjorde en god jobb!!.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har blitt lite soving. Jeg er visst ikke så flink på det der lengre. Men i natt sov jeg i det minste godt de timene jeg var i senga. Vi la oss ikke før 3, så det er mulig det er der jeg gjør feilen. Legger meg alt for tidlig. Må begynne å bli en natterangler. Da blir sikkert alt så mye bedre!

Det var kjempekoselig å være hos familien på Karmøy. Føler jeg begynner å kjenne de nå. Det er ikke lengre bare ei av de skjønne svigerinnene mine og familien hennes. Fatter ikke helt at vi har drøyd det så lenge før vi fikk tatt dennen turen. Men, vi kommer snart igjen. Helt sikkert!

Ei av de andre skjønne svigerinnene mine har passa bikkja. Veldig greit. Zenta er overlykkelig for å være der, og de pleier å ha lyst å passe ho også når vi spør. Det er ikke bare noe de føler de må si ja til, tror jeg. Men denne ganga har de nok fått nytt gulvteppe i løpet av helga. Eller en kaninfarm, alt ettersom. Det er midt i den verste snøssperioden. Ja, jeg turde jo ikke engang si det før vi leverte ho. Midt oppi julerengjøring og alt det der. Passa vel ikke helt bra, men håper vi får sjansen til å plassere dyret der etter denne helga også!

Dessverre var vi litt uheldige med været. Lørdagen regnet vekk! Vi som hadde med sko og tøy for å være ute litt, se oss rundt, ta bilder … ble med en tur til Haugesund, og et par, tre butikker. For regntøy, det hadde vi ikke med! Bare vintertøy, som var ment å holde kulda ute, ikke vannet.

Ellers har jeg smakt på mat jeg aldri i mitt liv har spist før. Baccalao, som jeg tidligere har sett på som et eller annet merkelig ekkelt som er laget av hundefisk. Altså, her i sør bruker de fleste av oss tørrfisk som godis til hunden. Det er iallefall ikke noe en spiser! Men det var kjempegodt!

Lørdagsmaten hadde jeg egenhendig bestilt. Komler. En avart av kompene vi har hjemme, men et helt måltid. Hos oss er jo komper noe en kjøper i full fart på Meny en dag vi vil ha en kjapp, enkel, grei nok middag. Servert med sukker, smør og tyttebærsyltetøy. Her var det ikke helt på samme måte kan du si! Siden det snart er jul var det komler og pinnekjøtt som hørte sammen denne gang. Pluss gulrot, kålrot og stekt flesk med masse fett! Nam, nam!Er ikke lei meg lengre nå for at jeg var så frekk å komme med middagsønsket …

Har jo hørt om disse komlene siden jeg ble sammen med drømmemannen. Han holdt nemlig på å dø etter et slikt herremåltid en gang for noen år siden. Spiste og spiste og klarte ikke å stoppe. Selv om han ble advart underveis, dette eser ut, svulmer opp, etter en stund … tja, han fant tydeligvis ut av det. The hard way!

Føler meg som et vrak igrunnen! Skulle tro jeg hadde hatt den fyllekula i helga. Trøtt og dratt og sliten. Tror jeg må fri til min yngste datter for å bli pleid litt. Ho er utdannet hudpleier og har akkurat kjøpt en del av utstyret der ho jobba. De gikk konkurs. Noen timer i et solarium hadde vel heller ikke gjort det verre. Men solarium kombinert med hetetokter, tja, det er like ille som det høres ut! Har forsøkt for et par år siden, og jeg trodde jeg skulle krepere! Men et eller annet må jeg iallefall finne på, for om jeg ikke kan se bedre ut enn dette her kommer jeg aldri til å føle meg bedre heller!

Så til slutt en aldri så liten takk til alle dere som har gjort helga mi til det den ble. Er veldig glad for at jeg har dere!

I natt fikk vi mms av en helt nyfødt liten krabat. Hele 4090 g og 51 cm. Jeg er blitt reservebestemor! Føles litt rart, hadde ikke trodd at det ble så veldig dette her, jeg er jo tross alt litt på sidelinja! Og jeg har jo et barnebarn alt. Et ekte barnebarn. 

I natt skjedde det altså! Typisk, akkurat denne helga som vi ikke er hjemme, så vi må smøre oss med tålmodighet og vente noen dager før vi får sett vidunderet. Må bare innrømme at det var kjempespennende å få meldingene utover kvelden, følge med litt. Men det skjedde ikke noe før vi la oss. Enda vi holdt ut temmelig lenge.

Jeg hadde jo selvsagt ikke sovna og fikk sett meldinga med en gang. Drømmemannen derimot, han var jo langt inni drømmeland! Han skjønte ikke en dritt da jeg våkna han, sa han måtte lese meldinga, og gratulerte med barnebarnet. Jeg så jo ikke bokstavene engang. Bare bilde. Mannen hadde i det fjerne hørt pipet da meldinga kom, men trodde det var vekkeklokka og at han skulle på jobb. Han skulle bare ligge litt til …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Drømmemannen har vært en skikkelig bestefar for mitt barnebarn. Og jeg håper jeg også kan være det for denne her lille krabaten. Selv om jeg nok ikke er den som står først i køen. Pjokken er jo så heldig at han tilsammen har 8 besteforeldre! Selv om fire av oss kun er sånne som har sneket oss inn i slekta bakveien på en måten.

Gleder meg til å se han! Holde og lukte. Kan du tenke deg noe så deilig som en liten nyfødt baby?

Vertinnen min ligger i badekaret. Ho skal ut i kveld og måtte begynne å gjøre seg klar. Jeg sitter her da, og venter og venter på drømmemannen. Åh, det skal bli så godt å se han igjen! Føles som om det er en evighet siden sist! Igrunnen føler jeg det som om jeg har vært vekk hele helga allerede. Men den er jo så vidt begynt! Merkelige greier.

Kalorisjokk de lux. Jeg skulle bare ha litt cola fra kjøleskapet. Og der lå det marsipanbrødet. Hallo!! Det nesten ba om å bli spist. Vi kjøpte de i går da, men jeg hadde helt glemt det. Begynner å lure på om det bare var en hallusinasjon egentlig, for det forsvant så skrekkelig fort. Men … det ligger noe avslørende papir igjen her … tror jeg må få trøkka det litt ned i søpla. Sånn halvveis ned i posen i det minste sånn at ingen ser det. Kan jo være Randi også har glemt at vi kjøpte de. Eller kanskje ho tror at vi spiste de opp i går. Satser på det!

Vi har vært en tur i Sandnes i dag. Randi har kjøpt for en hel liten formue. Jeg har fått meg ny kåpe. Jada, jeg og kåpe. Liker ikke kåper, har ikke fasong til sånt. Er noe galt med proposjonene mine. Tror jeg hadde kledd en mannefrakk heller. Brede skuldre og smalere bak. Men hver gang vi skal noe, og jeg er litt pynta med kjole og sånn, så har jeg ikke noe å ha utenpå. Bortsett fra ei rød, halvlang jakke. Og den passer jo ikke til alt. Så da måtte det jo bli ei kåpe. Vid og lang og stor som en lavvo. Ja, det er bare å si ifra om vi skal ta en skogstur!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fikk masse for pengene. Bare tenke på alt det stoffet! Dessuten var den satt ned til halv pris også, så igrunnen har jeg gjort et kupp. Når en tenker på kvadratmeterprisen i det minste.

Jeg er klar for å begynne på resten av helga nå. Om bare drømmemannen kommer snart. Håper han har kjørt pent og pyntelig, selv om jeg ikke har vært passasjer. For akkurat noen bøter nå, det passer heller dårlig. Har litt sommerfugler i magen nesten. Som om jeg skal på date omtrent. Åsså er det bare mannen jeg venter på, min mann til og med! Det er deilig å ha det sånn, nyter hver dag sammen med han, og håper vi klarer å bevare dette fine vi har hele resten av livet.

🙂

Jepp. Skulle hatt en tur dit i dag jeg. Men så avbestilte jeg. Tok en liten hvit løgn om at jeg hadde hatt magesjau i natt. Og jeg var den tredje som ringte om det på morrakvisten. Fem minutter etter at de hadde åpnet. Jaja. Litt dårlig samvittighet, men orka rett og slett ikke det der akkurat nå. Dessuten er jeg jo ikke i rett by engang …

Fikk ny time to dager før julaften. Frister sikkert like lite da også, men kan kanskje ikke ta den samme unnskyldninga en gang til. Og igrunnen må en jo gå der. Hvert tredje år i det minste. Hvis ikke får en jo innkalling fra høyere hold, sånn om det nærmer seg fire år siden de har kikka innom …

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Åh, mannfolk skulle bare visst hvor heldige de er! Bare se det for deg, om det var mannen som måtte til pers i den stolen. Hadde han gått? Neida. Ikke om det så var selve stoltheten det gjalt! Jeg er overbevist om at hadde det vært noe galt nedi der så hadde de fleste mannfolk bare gått sånn, til hele stellet ramla av! For hvem har vel lyst til å slenge godsakene på bordet for hvemsomhelst?

Det har ikke jeg heller. Men hjelper det noe?

Det er kvelden, seint på kvelden. Andre ville muligens kalt det natta. Men jeg er så vant til det nå. Være våken på alle mulige merkelige tider. Fatter ikke helt hva som skjer jeg. Er det kroppen min som blir immun for den ene innsovingstabletten etter den andre. Sånn bare fordi den ikke vil sove? Har liksom kroppen fått sin egen vilje, ja ikke at jeg ikke har opplevd det før, men det har helst hatt med andre ting å gjøre enn soving …

De første tablettene virker, en liten stund! Så går det bare over. La meg, og var klar for å ta imot søvnen for flere timer siden, men neida. Den kom ikke. Det er litt uvant og ensomt her. Senga er gedigen. Savner drømmemannen og armkroken og kroppsvarmen. Kanskje det er det som er galt, og ikke tablettene? Det er litt kaldt her, selv om det normalt er mye kaldere i vårt soverom. Så jeg har kledd meg! Langarmet t-skjorte, tights og sokker!! Herregud for et vakkert syn. Det hadde ikke skjedd om jeg ikke lå her aleine, det er helt sikkert. Nei, da hadde jeg vel vært så varm at jeg hadde ligget oppå dyna for lenge siden! Selv uten påkledninga.

Pysj. Nattkjole. Det er mange år siden jeg hadde det. Må le litt her jeg ligger i min ensomhet. Tenker på en nattkjole jeg fikk fra min daværende svigermor i bursdagsgave. Tror jeg ble 27 eller noe deromkring. Nattkjole liksom. Ikke en sånn fin, søt eller sexy greie i litt silkeaktig stoff. Det var en skikkelig bestemornattkjole fra 1800-tallet! Eller prevensjonsnattkjolen som jeg i mitt stille sinn har omtalt den som i ettertid. Den var fotsid, helt fotsid, den kunne vel ikke vært lengre. Mangla igrunnen bare en snor i nederkant. Sånn at den kunne snøres godt igjen før senga ble inntatt. For å være helt sikker på at ingen på noen måte skulle komme til der! Den var lys grå med gult mønster, langermet og omtent høyhalset. Ho hadde tydeligvis fått nok barnebarn fra denne siden og jeg har aldri fått en så forferdelig gave verken før eller etter … men jeg har den enda. Har aldri vært i bruk, men bevarer den som et minne. Ikke spør hvorfor, for jeg har ikke noe svar. Forresten så fikk ho nok et barnebarn, til tross for iherdig forsøk på å unngå det …

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Har hatt en kjempekoselig dag og kveld. Ja, når jeg endelig kom meg av det der toget da! For uansett hvordan en vrir og vender på det så er det dritkjedelig! Selv om jeg fikk tiden til å gå med å skrive masse tull bare for å se viktig ut! Sånn litt forretningskvinneaktig. For hvem ellers sitter og skriver på toget. Enten strikker en, leser, eller sitter bare litt sånn i sin egen verden og hører på musikk. Digger litt innimellom. Og er en riktig uheldige så kommer det en liten strofe som slipper ut mellom tennene. Og det er jo ikke så kult da.

Vi har tilbragt dagen i Egersund. En plass jeg tidligere bare har bytta tog. Det var julemarked der. Kjempekoselig. Men det åpna ikke før 5, så først hadde vi en liten tur rundt i byen og dessuten rakk vi en lunsj før de åpna bodene. Heldigvis var vi så tidlige, for det pleier visst å være tjukt med folk der. Og å gå i kø er ikke helt mi greie.

Julestemning – om den ikke var helt til stede før dette, så kom den nå

En bitteliten sjokoladefabrikk – med mange fristelser

Lunsjen ble inntatt på en cafe a la Randi, ble helt overfylt rett etter vi kom.
De hadde en fantastisk suppe!

Julepynt i alle varianter

Koselig med naturmaterialer

Her tror jeg rett og slett det trengs en aldri så liten Viagra …

Gaven til mannen som har alt! Fantes i mange varianter og størrelser.

Mye som frista her tydeligvis.

… avslutter med litt vinterstemning fra byen.

Fikk en liten alvorspreken av min venninne i dag. Jeg måtte bli mer sosial. Komme meg ut. Ikke bare når drømmemannen var støttekontakt. Aleine altså. Ta ansvar for matinnkjøpene igjen. Våkne opp og begynne og eksistere. Sånn som jeg var før. Ikke gjemme meg hjemme hvor det er trygd og godt. Jeg kunne ikke fortsette å leve livet via pc’n …

Det gav meg noe å tenke på. For jeg er blitt litt rar de siste månedene, vet jo det. Jeg har ikke lyst til noe og vet at alt ho sa er sant. Ho kjenner meg veldig godt. Nesten litt skremmende det der.

At jeg kom meg avgårde til det julebordet sist helg var nesten litt overraskende. For det hadde jeg heller ikke lyst til. Men da var i det minste mannen med! Nå derimot dro jeg helt aleine. Hadde vondt i magen i dag morges, for igrunnen ville jeg bare være der jeg har vært i det siste, hjemme. Jeg har fundert noen dager på om jeg kunne finne på en god unnskyldning for å slippe å dra noen plass. Både hit og til Karmøy. Men jeg er ikke så god på sånt. Si noe som ikke er sant .. dermed skrinla jeg det.

Så her ligger jeg da. I ei seng som er kjempediger. Er nesten sikker på at det er plass til halve slekta oppi her! Jeg har kommet meg helt hit på egenhånd, eller i det minste til Egersund. Uten støttekontakten/drømmemannen, og det er vel bra? På en måte er det en liten bragd akkurat nå. Høres helt teit ut. Men om du ikke har vært her jeg befinner meg, litt sånn “eksisterer men har igrunnen gitt opp og orker ikke gjøre noe med det heller”-stadiet, så forstår jeg at du ikke aner hva jeg snakker om. Og da håper jeg at du aldri finner ut av det heller …

I morra kommer nok en dag. Eller, den er visst alt kommet, og jeg må prøve å sove litt nå. God natt eller god morgen, alt ettersom … jeg ønsker alle en fin helg! 

Ja, ja, må bare innrømme det: Jeg tok taxi! Ikke fordi jeg ikke rakk bussen, penger fikk jeg også samlet sammen. Litt fra kjøkkenbenken, resten fra mannens nattbord … men altså, jeg orka ikke den bussen i dag igjen!

Kjeder meg allerede. Og vi er kommet til Nodeland!! 5 minutter siden toget starta. Er vel ikke akkurat utstyrt med den beste tålmodigheten i verden tydeligvis. Men noen laster må en jo ha! Selv om denne her sikkert ikke er så sjarmerende at det gjør noe.

Visste jo at dette her kom til å bli kjipt. Så jeg var innom på en butikk og kjøpte for en formue i blader. Blader om julen, pynting, interiør. Pluss at jeg har med meg et reiseblad. Ja og så måtte jeg jo bare ha ei cola og en stratos også da. Er en på tur så er en på tur! Linsene er på plass og om ikke det er godt nok har jeg faktisk briller også med oppi veska!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nøye planlagt dette her ser du! Eller jeg tror jaffal det. Selv om jeg føler på meg at jeg har glemt noe! Har den minste kofferten i verden føltes det som da jeg pakka. Så jeg kan umulig ha fått med meg det jeg trenger for hele helga oppi der.

Forferdelig mye å tenke på når en skal pakke nå. Linser og briller, for ikke å snakke om alle pillene!! Vanndrivende, blodfortynnende, deppepiller, nattlysolje (jada Elisabeth, jeg husker å ta de), blodtrykkspiller og sovepiller. Jeg er rett og slett et reisende apotek! Men glemte selvsagt migrenepillene, satser på at jeg ikke får brukt for dem! Det er faktisk temmelig lenge siden jeg har hatt det. Heldigvis!

Sminke ja, det må også være med. Kan jo ikke vise dette trøtte tryne uten sånt. Selv om jeg ikke akkurat føler at det blir så mye mer opplagt av et lite strøk med den ene kosten etter den andre. Den blågrønnhvite fargen blir litt friskere i det minste. Men jeg er ikke kommet dit at jeg sparkler rynkene enda. Det ser litt teit ut. Iallefall om en skulle falle for fristelsen til å smile for da sprekker jo hele greia opp igjen!

Det meste var mye lettere før! Da var det bare mascara, tannbørsten og to truser i veska, så var en klar for det meste! Eller er det bare noe jeg innbiller meg? En så jo iallefall ganske opplagt og fjong ut uten å gjøre så mye for det. Om en ikke var alt for fyllesyk i det minste.

Jeg holder på å klikke fordi jeg skal sitte to timer på et tog! Det sier jo litt om hvordan det kommer til å bli når jeg skal sitte 14 timer på et fly!! Kanskje like greit at vi ikke sitter sammen med resten av det reisefølget. De bestilte litt etter oss og har ikke oppgradert flysetene. Noe vi har. For mannen er jo så lang i beina!! Han kan jo ikke sitte i spenn i et halvt døgn heller akkurat. Greit for meg også. Selv om det bare er 5-7 cm mer plass. For jeg får jo så klaustrofobi når naboen legger stetet ned i fanget på meg!

Føler litt av det samme her og, selv om ingen la seg ned. Dessuten har jeg bytta plass. Setene foran der jeg fikk plass var sånn to og to mot hverandre, med bord mellom. Nesten som å komme til himmelen i forhold. Så her sitter jeg da, og håper tiden går kjempefort og mannen i høyttaleren snart sier: Neste stopp Egersund.

God morgen der ute. Dagen min starta litt tidlig i dag og, for jeg har pakka litt, vaska noe tøy som jeg håper blir tørt før jeg må gå og nå var det tid for te. Oooops, igrunnen burde jeg ha fått pakka to julegaver også, som skal med videre til Karmøy … det hadde jeg nesten glemt!

Min helg begynner allerede i dag. Har litt sommerfugler i magen, ikke fordi jeg skal så langt eller fordi jeg er nervøs for noe. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg er, jeg har bare ikke lyst til å reise fra drømmemannen egentlig. Ikke for ei natt engang! Men nå har jeg altså tatt meg sammen litt, og skal klare å komme meg avgårde hele aleine for en gangs skyld.

Lurer på om jeg bare kan si en honnørbillett takk? Ja, det gikk jo i går. 😉  Denne ganga her jeg jo til og med en koffert på slep. En liten søt sak med hjul. Ikke helt som de der trille-shopping-bagene som gamle damer har med på danskebåten akkurat. De der som de løper opp med til nærmeste slakter for å komme først i køen, men dog …  

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jada, jeg skal ta bussen i dag igjen. Begynner å bli redd for at det skal bli en vane dette her! Men det sier seg jo sjøl at jeg ikke kan dra den kofferten etter meg helt til byen når det er snø ute. Skal ned til togstasjonen og videre med tog til Egersund. Skrekk og gru så kjedelig! Ja ikke besøket, men tiden på toget. Jeg har ikke helt tålmodighet til sånt. De 5 minuttene på bussen til byen er igrunnen mer enn nok! Skal til ei barndomsvenninne som bor på Varhaug, men ho slutta på jobb i Egersund omtrent når toget ankom, så vi skal bare møtes der. Blir der til i morra ettermiddag.

Gleder meg. Blir kjempekoselig. Nesten som før i tia, da det bare var oss to når vi besøkte hverandre. Har lovet å ha med gode sko og varmt tøy, sånn at vi kan komme oss ut litt. Ho skulle vise meg noe fint! Aner ikke hva det er, men tar selvsagt med kameraet!

Vi ser hverandre ganske ofte igrunnen. Men etter at jeg traff drømmemannen har jeg hatt litt problemer med å løsrive meg. Selv bare for ei helg. Tror faktisk ikke vi har vært vekk fra hverandre mer enn tre-fire netter på fire år. Jeg savner for all del ikke friheten, å være aleine, og alt det der. Men noen ganger savner jeg jentepraten. Selv om jeg føler vi prater på samme måte når han også er der.

Stakkars mann, han har fått bakoversveis mer enn en gang! Vet ikke hva det er, for jeg synes ikke akkurat han er av den sarte typen. Mulig han bare ikke er vant til at alt kommer rett ut av sekken, ut uten filter, uten hemninger på en måte. Eller kanskje han ikke helt er vant til jenteprat. Det er iallefall ikke få ganger han har blitt temmelig rød i toppen. Men det kan han forsåvidt bli når det bare er meg og mine døtre til stede også. Selv om jeg på en måte skjønner det litt. Vi har et veldig åpent forhold alle sammen, og kan snakke om det meste. Iallefall kan arvingene det, såpass at jeg innimellom prøver å minne dem på at; Hallo, jeg er tross alt er mora deres!

Drømmemannen henter meg fredag etter jobb. Da skal vi videre til Karmøy. Besøke den ene svigerinna mi, ho som ikke bor i samme by som alle de andre. Som regel når vi er sammen så er resten av slekta der også, og da er det ikke mye vi får prata sammen igrunnen. Det vil si, alle prater, men ikke akkurat sammen … ja, jeg kan ikke helt forklare det på noen andre måter!

Jeg tror til og med at vi skal på julemarked i Haugesund. Det kan jo bli gøy! Dessuten har jeg fremmet ønske om menyen for den ene dagen. Blir spent på om det blir oppfylt. Har ønska meg komper. Nå har jeg hørt så mye om de der Karmøyske kompene, siden jeg ble sammen med drømmemannen, at jeg synes det var på tide at jeg fikk oppleve de også! Det er visst noe helt spesielt, ikke bare ei kompe med smør, tyttebær og sukker, slik jeg er vant til. Men et helt lite måltid i seg selv. Ja, spesielt lite kan det vel heller ikke være, for det var visst like før drømmemannen strøyk med for noen år siden. Forspist på komper! For noen fins det ikke grenser på hvor mye en kan klare å stappe inn, og han er en av dem. Noe som tydelig er kommet frem etter at han slutta å røyke.

Han hadde forresten en sprekk i den røykeslutten sist helg. Han durte ut med glasset i den ene hånda, retning røykerommet på hotellet. Jeg visste det jo. Hva han skulle. Men håpet i det lengste at jeg tok feil. At jeg ikke gjorde det kjentes tydelig på den kvalmende røyklukten som hang på da han kom tilbake igjen.

Jeg ble så skuffa!! Like før jeg begynte å grine, selv om jeg ikke gjør sånt nå. Jeg er jo litt sånn ufølsom, utenfor og halvdopa for tia. Må være grunnen det. Hvis ikke så hadde nok de tårene kommet ut av øyenhulene den kvelden. Ikke av sinne. Herregud, mannen er jo voksen, snart bestefar. Og han må jo gjøre hva han vil for meg. Eller, jo jeg var kanskje en smule forbanna også, for at han kunne være så dust! Men var mest skuffa, forferdelig skuffa egentlig.

Det smakte visst dritt! Han skal aldri røyke mer i sitt liv, sier han. Men hvor lenge varer det da? Til neste fest? Så er det et trekk til, og det var visst ikke så helt galt. Neste gang, eller ganga etter der er det enda bedre. Så er det gjort. Etter et år på nikotintyggis og to år på vanlig Extra. Tenk alle de tyggene til ingen nytte da? Så bortkasta!

Jeg er glad jeg ikke har sånne laster. Fatter igrunnen ikke at voksne folk kan være så hekta på noe at de ikke har styringa selv … og når det til og med er en helt alminnelig tyggis en er hekta på så er det nesten enda mer uforståelig! Mannen liker jo ikke tyggis engang. Hvorfor kan han ikke bare slutte da? Si til seg selv at nå skal jeg ikke være så barnslig lengre, dette gidder jeg ikke. Men neida, her tygges det mer og mer, dosen økes hver uke, og snart går sikkert kjeven ut av ledd også …

Men får vel la være å klage akkurat nå. For da kan det jo være veien tilbake til nikotinen blir veldig kort plutselig. Og det er hakket verre. Å kysse en som tygger tyggis, både smaker og lukter, tross alt mye bedre enn en som røyker! 

Å herregud! Kom plutselig på at beholdningen av kontanter i lommeboka er enda mer skranten enn den var i går! Får ta en innsamlingsrunde i huset og håpe jeg får skrapt sammen til den hersens bussbilletten. For jeg har ikke tenkt å gjøre det på samme måte som sist nei!! Da ringer jeg heller etter en taxi og betaler med kort!

Har vært en liten tur i byen i dag. Planen var å spasere ned, det tar jo tross alt ikke mer enn en halvtime, og det burde jo gå greit. Men merkelig nok så sto det en buss så beleielig til, akkurat oppi veien her, da jeg hadde gått sånn cirka tre minutter … det var det, alle planer om å bevege liket forsvant som is i sola!

Det er nok en god stund siden jeg har tatt bussen. Må bare innrømme det. Jeg hater buss. Så jeg skjønner enda ikke hvordan jeg havna inne i den gule greia. Eller var det blå den var? Vet ikke. Tror jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket!

Iallefall, sjåføren skulle ha 30 kroner for turen! Sykt dyrt spør du meg. Men jeg hadde jo tenke å betale da. Helt til jeg åpna lommeboka. Og der utfolda hele beholdnigen seg øyeblikkelig. Tjueseksfemti i kontanter!! Og kort tok han jo ikke. Bortsett fra busskort da, men det har jeg jo aldri eid i hele mitt liv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gud så flaut! Sa som sant var at jeg dessverre ikke hadde nok penger .. at jeg heller fikk fortsette den opprinnelige planen, bruke beina litt. Men til byen måtte jeg jo, mente sjåføren, med buss selvsagt. Dermed kom jeg med for 15 kroner. Honnørbillett!! Jepp, gjett om jeg følte meg lur der jeg sto? Tilbøy meg selvsagt å betale det jeg hadde, men det var ikke nødvendig. Honnørbillett!! Jada, gni det inn … ser jeg virkelig så gammel ut plutselig?

Heldigvis var det ikke en ung type dette her. For da hadde jeg virkelig følt meg enda dummere. Han var mye, mye eldre enn meg. Kunne sikkert nesten vært min far. Grått hår og grått skjegg, på grensen til å være hvitt igrunnen. Kanskje det rett og slett var julenissen?