En svipptur innom jobb

Med bomull i huet og lim under skoene inntok jeg arbeidsplassen min. Føles merkelig å komme ut der, selv om det meste ser ut som det gjorde sist jeg var på jobb, folkene er de samme og alt er som før. Det er bare meg som ikke er helt normal.

Var nok ikke helt den rette dagen å ut der på. Men det var jo ikke godt å vite på forhånd. Det er jo en ukes tid siden den sms’en fra sjefen tøyt inn; vi måtte ha en samtale. Ikke helt det jeg hadde lyst til. Igrunnen har jeg ikke lyst til noe som helst for tia. Jeg bare henger med. Selv om den verste zombi-følelsen er over. Nå er det litt mer sånn “orker ikke, gidder ikke, makter ikke-følelse” som har overtatt.

Han ville jo bare snakke om hvordan vi skulle få meg tilbake i jobb igjen. Og det er jo greit sikkert. Selv om jeg følte der og da at dette her klarer jeg ikke, ikke enda .. Det føltes så fortvilende at jeg til og med felte en tåre eller fem! Jeg, som ikke har fått til å grine på mange måneder måtte jo selvsagt slippe ut de der idiotiske tårene rett foran sjefen! Herregud så teit jeg føler meg!!

Jeg vil jo selvsagt tilbake på jobb. Det er ikke noe mer jeg heller vil akkurat nå. Bortsett fra å finne tilbake til meg selv. Mitt gamle jeg. Ho som smiler og ler og griner i passe porsjoner gjennom en uke. Noen ganger er det faktisk godt å grine litt, men ikke akkurat i dag. I dag var settingen helt feil og jeg skulle gjerne ha vært det foruten.

Tror igrunnen ikke jeg skal tilbake på denne siden av nyttår. Etter det legen sa sist jeg var der iallefall. Og akkurat i dag så må jeg nok si meg enig i det. Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger har jeg faktisk sittet her og tenkt at i dag kunne jeg sikkert ha klart jobben min. Og da blir det jo enda verre å sitte her! Men de tankene har vært sjeldne og temmelig fort forbigående.

Jeg savner de andre. Eller, det er ikke sånn at jeg kommer inn der og synes det er helt fantastisk å se kollegaene igjen! Nei, langt derifra. Det er bare flaut! Kjempeflaut! Jeg ville helst ha krøpet inn på kontoret mellom alle de andre pultene, sånn at ingen så meg. Men det hadde jo kanskje sett enda en smule teitere ut. 

Har som sagt ikke tenkt så mye på returen enda. Har hatt nok med å komme gjennom dagene bare. Men bare jeg kom i gang igjen, for min egen del … så kunne de legge det til rette akkurat som det passa meg. Omtrent. 

Jeg fikk nesten litt panikk. Tanken på å sitte der, midt i det åpne landskapet, skremte plutselig vettet av meg. Til og med om jeg fikk sitte på “min” plass virka det helt forfedelig. Så jeg sa som sant var, akkurat da, at når jeg kom tilbake så ville jeg helst sitte i en krok. Gjemme meg vekk. Langt vekk. Og det var visst ikke noe problem det heller …

Skulle jo igrunnen ha ført noe skifttillegg mens jeg var der. Men jeg måtte bare ut igjen, og det med en gang, så det ble ikke noe oppdatering av de tilleggene. Ikke i dag heller. Åh, jeg føler meg som en dust. Irriterer meg over at jeg ikke bare kan få gjort det som skal gjøres. Bli ferdig med det. Ta meg selv i nakken og bli ferdig med dette tullet her!!

Allerede onsdag

Så kom en temmelig søvnløs natt – igjen. Men denne ganga orka jeg ikke stå opp heller. Så jeg har ligget der, snudd og vendt på meg, uten at det har vært til noe hjelp akkurat. Til langt på dag.

Jeg er så trøtt! Det holder liksom ikke å sove en natt et par ganger i uka. Jeg vil sove hver natt og være opplagt om dagene. Fatter ikke helt at dette her har skjedd meg. Jeg som aldri før hadde problemer med å sove. Vel og merke i min egen seng da. Men det er jo der en befinner seg mesteparten av nettene.

I dag er den dagen jeg har grudd meg til en stund. Jeg skal på jobb og snakke med sjefen. Ikke det, han er jo grei nok han. Men jeg synes det er så flaut å komme ut der. Når jeg ikke er på jobb. Ikke vet jeg hva jeg skal si heller, for det er jo ikke jobben min det er noe galt med, det er ikke derfor jeg ikke er på plass. Ikke gruer jeg meg til å begynne igjen heller, når bare alt her funker som det skal. Men hvor langt tid skal det egentlig ta? Synes jeg har venta lenge nok nå. Det har enda ikke skjedd noe under, slik at jeg har våkna uthvilt og opplagt og gleda meg til å ta fatt på dagen. Selv ikke med den neven med piller jeg skyller ned før frokost. Ja det er jeg blitt en kløpper på! Ta tabletter. Jeg som måtte ha en liter vann for å få ned en bitteliten ibux kan nå ta hele dagsdosen i en slurk! Tviler på at det gjør noe fra eller til på en eventuell cv, men jeg har iallefall lært noe nytt!

Jeg skulle vært innom jobb for lenge siden. Fylt ut noen skiftlister slik at jeg får den lønna jeg har krav på, også når jeg er sykmeldt. Men siden jeg ikke har hatt lyst til å inn der, så blir vel den lønna mi litt redusert denne gang vil jeg tro. Jeg har aldri før tenkt over for et fantastisk trygdesystem vi har i Norge. Tenk å kunne være syk, vekk fra jobb så lenge, og likevel få lønn! Vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten den, da hadde det vel vært et hus til salgs her oppe.

En får liksom ikke mer selvtillitt av å tasse rundt hjemme. Selv om pengene kommer inn på konto hver måned. Selv om jeg til og med får de direkte fra arbeidsgiveren, sånn at ikke nav står som utbetaler på kontoutskriften min. Likevel er det ganske nedverdigende å erkjenne at du lever på sykepenger, penger utbetalt av nav. Uff. Prøver å fortrenge det, men det er ikke alltid så lett heller. Hadde det ikke vært for at mine foreldre ble kremert for mange år siden, så ville de nok snudd seg i grava begge to, pga. denne dattera som som lever på trygdepenger.

Har sove en hel natt!

Dette har jeg jo igrunnen håpt på noen måneder nå. Og i dag slo det altså til! Jeg har sovet. Tror ikke engang jeg merka at drømmemannen sto opp, enda han sikkert både klemte og sussa meg litt der jeg lå i koma. Jeg våkna ikke før over 10! Er det mulig? Ikke har jeg vært våken 12-15 ganger innimellom heller.

Jaja, jeg hadde sikkert godt av det da. Men blir litt snurt på en måte, for selv om jeg vil sove så vil jeg jo ikke sove vekk hele formiddagen også. Det blir litt feil.

Grunnen er jo selvsagt ikke at det bare har ordna seg. Sånn helt plutselig av seg selv. Nei, så heldig skal man jo ikke være. Men istedenfor å ta en av de innsovingstablettene så tok jeg to! Jeg regnet med at så lenge søstera mi, som veier halvparten av meg, har fått klarsignal fra legen sin at ho kan ta to, så ville ikke dette ta livet av meg heller akkurat. Og jeg fikk jo rett i det da. Selv om jeg nok skal slite litt utover dagen med å bli skikkelig våken igjen. Kjennes litt ut som om jeg sover enda, iallefall er jeg litt sånn i halvkoma … håper bare det ikke er zombie-tilværelsen som er på vei tilbake med bomullshuet og det hele, for det orker jeg ikke mer av nå!

Egentlig var jeg jo en skikkelig morrafugl for bare et halvt års tid siden. Sov mine 5-6 timer om natta og var våken når jeg skulle være våken. Våken og opplagt. Eller, opplagt er det kanskje lenge siden jeg har vært, om jeg skal være helt ærlig. Men det er vel derfor jeg sitter her også nå, som en vaskeekte nav-snylter. For å finne tilbake til de gode hverdagene. Livet ute virus og sykdom og elendighet. Og, slå i bordet, jeg har faktisk ikke hatt en eneste bitteliten virus siden sommeren. Selv om de rundt meg har vært syke.

Ooops! Nå holdt jeg jo på å glemme en natt. Da jeg lå kveila rundt toalettet og spydde opp fårikålen fra dagen før. Fyttigrisen, det var skikkelig ekkelt! Jeg er liksom ikke for samme middag sånn to ganger på rad. Men det kan jo, strengt tatt, vært andre årsaker til at det ble sånn gjenbruk den natta. Vi hadde jo tross alt vært i Cognacklubben, så kanskje det ikke var et virus likevel …

Nye møbler og sånn

Den siste uka har jeg vært på shopping. Overalt i hele byen føles det som. Men det er ikke meg som har handla og brukt penger. Jeg har bare vært med som psykisk støtte, eller noe sånn. Ikke kan jeg helt skjønne at det har vært til noe hjelp, men ho påstår nå det, lillesøstera mi. Selv føler jeg det heller som om ho har vært ute og lufta meg litt. Som en støttekontakt på en måte. For uten drahjelp så kommer jeg svært lite ut for tia.

Vi har sett på alt som trengs i et hjem. Møbler og dill, planter og bilder. Det er utrolig mye fint å få tak i. Jeg blir jo helt dårlig av å gå rundt og kikke på alt det nye, stilige som er i butikkene. Åsså kommer jeg hjem til den karrigule stua med de møblene som har vært der i en årrekke. Åh! Jeg har så lyst på noe nytt!

Jeg er verken merkebevisst eller spesielt motebevisst. Tror jeg. Men når jeg finner noe jeg virkelig kunne ha tenkt meg så er det aldri noe av det som er litt greit overkommelig prismessig. Jeg er rett og slett ufattelig dyr i drift! Fryktelig irriterende igrunnen. For om en skal kjøpe noe nytt nå, når en nærmer seg 50, så er det jo for å ha det en stund. Og da går en liksom ikke ut å kjøper det nest beste heller.

Denne her sofaen for eksempel. Den har jeg veldig lyst på, og den er ikke nye engang. Den står i huset som søstera mi og x’en ikke har solgt enda. Vi kan få kjøpt den. Tålig rimelig i forhold til nypris og til og med på avbetaling om vi vil. Så her har vi målt og diskutert, tenkt og grubla. Åååh. Jeg har så lyst. Men. Det er et stort men. Eller to kanskje. Den er gedigen. Hele 4.40 x 3,85. Vil jeg ha en stue som blir så mye sofa liksom? Trangt blir det sikkert ikke, for vi har jo 60 kvm å bolte oss på, men likevel kommer den til å ta mye plass. Dessuten er den veldig lys. Passer det når en har folk på besøk med vinglasset i hånda? Eller barnebarn som kravler rundt med en is? Eller hopper fra den ene enden til den andre?

Det kommer jo til å bli drittstilig tror jeg. Men skal en ha en så flott sofa at en sitter der med hjertet i halsen hver gang det kommer besøk? Tenk om de søler. Hvor fin er den da om noen måneder? Og ja, nå holdt jeg jo på å glemme argumentet til drømmemannen: Vi har igrunnen ikke råd. Selv om det er på avbetaling så skal den sofaen betales en gang … Jaja, da var det tre motargumenter for å ikke kjøpe denne da. Men tror du det hjelper? Jeg ligger til og med og tenker på den om nettene når jeg ikke får sove!

Kjellerstua har fått en aldri så liten ansiktsløftning. Og det for bare noen hundrelapper. Jeg kjøpte noen gardiner og puter til minus 70% her på sensommeren. Det har blitt liggende i et skap helt til nå. Det var et sånn skikkelig impulskjøp, noe vi overhodet ikke trengte. Men det var billig, ja henimot gratis igrunnen. Hadde ikke tenkt å ta det frem før etter jul. For jeg tenkte heller det skulle bli litt rødt der sånn i første omgang. Men så var det en dag jeg var så klar for litt fornyelse, etter alle disse nye impulsene fra butikkene, så jeg måtte bare ta det frem likevel. Ble igrunnen ganske koselig. Men selvfølgelig ikke helt de fargene som er in nå da. Kan jo ikke forvente det til den prisen!

Egentlig liker jeg den litt røffe stilen. Ikke hvitt og slett og penslig. Nei gi meg heller noen bord som ser ut som de er laget av drivved, røffe materialer og litt farger. Ting som tåler en trøkk, som tåler å bli brukt, som en ikke må være redd for hele tiden. Som sønnen min sa: Vi kan ikke pusse opp stua, for da ødelegger vi jo Mexico-temaet. Afrika-stilen. Eller hva det var han kalte det. Vet ikke helt om dette er stilen til drømmemannen, men han har jo valgt av egen fri vilje og flytte inn her, så det kan jo ikke være så ille heller … selv om han kom fra den sort-hvite ungkarsbula med skinnsalong og diger tv. Hadde det ikke vært for han så hadde vi vel sittet her med en stor kasse-tv i dag, uten kanaler.

Tanker om jula

Jul, en tid som tidligere var et av årets høydepunkter. Ja ikke bare da jeg var barn altså. Jeg har elska jula. Julegavene som skulle handles og pakkes inn, med sløyfer og kort. Fint, helst litt spesielt papir. Det var sjelden jeg overlot pakkinga til de som jobba i butikken. Det var jo halve morroa det der med å lage en fin pakke. Lukke kjøkkendøra og be ungene holde seg vekk. For mamma holdt på med noe hemmelig.

Julekort med bilde av ungene var et must til familie og venner. De første årene var det bare en unge, og det gikk alltid greit. Ho var så fotogen og fin og jeg har massevis av flotte bilder av den førstefødte. Så etter fire år kom neste tulle. Litt verre nå å få dem til å se fine ut på et og samme bilde. Men det gikk alltid greit etter å ha tatt noen bilder. Fire år etter der igjen kom gutten. Nå ble det verre! Ikke det at han var mindre fotogen enn de andre. Neida, alle tre har noe der som mora aldri har vært i besittelse av. De blir fine på bilder. Nesten alltid. Men å få tre unger fra 0 til 8 år til å sitte still, helst se samme vei, se fine og nokså normale ut på et og samme bilde, det ble en liten utfordring. Og bare husk det, dette her var før digitalkamera var funnet opp. Det var film og fremkalling, så om bildene ikke ble bra, så begynte plutselig tia å fly fra meg. For jeg var jo sjelden tidlig ute. Det skulle være så nær opp mot jul som det kunne bli. Et flott bilde fra sommeren holdt ikke. Det var jo gammelt!

Julekaker måtte vi ha. Minst 7 sorter! Ungene var med på det meste, men de ble fort lei. Så da sto jeg igjen der, aleine, og bakte masse kaker som uti januar havna i søpla. Litt teit igrunnen. Hva skal en med alle de kakene da? Ut-og-inn-kaker som alle er drittlei etter 2. juledag. Bortsett fra meg da, som simpelthen elsker sånne tørre, støvete kaker. Men jeg har jo absolutt ikke godt av dem! Spesielt ikke hver dag fra midten av desember til midten av mars.

Sånn full nedvask av huset har jeg aldri sett vitsen med rett før jul. Da er det jo nok av andre ting å finne på. Så julete har jeg aldri vært, og kommer sikkert ikke til å bli det heller. Men at det er rent og pent, om enn ikke på toppen av kjøkkenskapene, det skal det jo helst være.

Masse julepynt, lys og dill som en ellers ikke ville hatt i hus kommer ned fra loftet. Selv om eldstedattera har sagt at jeg alltid var så nøye på pynten på juletreet. De fikk aldri lov å bestemme selv og slenge opp alt det rare hvor som helst. Ikke så høyt de rakk engang. Jeg kan ikke helt huske dette selv, men jeg har tydeligvis svikta litt som mor her. For her skulle det se fint ut. Passe mengde pynt spredt jevnt ut over hele treet. Men ikke overlessa. Flagg og papirremser er ikke det jeg har satt mest pris på. Heller ikke kurver i alle regnbuens farger.

Juletreet ja – herregud for et mareritt! Jeg skulle selvsagt ha det fineste treet i byen. Og det var ikke lett å finne. Enten du kom tidlig eller for seint. Det feilte alltid de treene jeg så på et eller annet. Det var skeivt, for lite, for stort, for tynt oppe og for bredt nede. Mitt skulle være helt perfekt. Jevnt og passe kledd med grener. Ikke noen hull innimellom hvor det manglet noe. Og stammen skulle aller helst passe i foten. Iallefall skulle det ikke spikkes. En feit stamme som smalna betraktelig ned for å passe i hullet, nei det så jo teit ut!

I hagen vår har vi et digert grantre. Dette ble pyntet med lys hver jul og lyste opp hele nabolaget. Fire uker før julaften hadde vi julegrantenningsfest. Høytidelig sto vi ute i hagen, med selvkomponert sang, skålte og tente lysene akkurat midnatt før første søndag i advent. Folk kom gående inn i gata vår bare for å se på treet. Siden x’en flytta har det ikke vært lys i det. Altså de siste 10 årene. Jeg hadde en plan om å få det tilbake her et år, for selv om det gjør et digert innhogg i strømbudsjettet så er det jo så flott! Men jeg gav opp. Kun tre av 100 lyspærer virka. Det hadde blitt 3000 kroner i pærer, når jeg fikk de til spesialpris, pluss en mann med lift som kunne skifte de og dobbelt så mye i strømregning … Det ble med tanken.

Gleden over jula tok en brå slutt for meg det året mamma døde. Jeg tilbragte mer eller mindre hele jula på sykehuset. Ho ble lagt inn lille julaften, og døde 29. desember. Det er 18 år siden i år. Hun var like glad i marsipan som jeg er, så jeg hadde ekte, hjemmelaget marsipan med opp til henne på sykehuset i ei flott krukke. Å så glad ho ble! Da vi rydda ut av sykehusrommet hennes lå krukka der i nattbordet. Uåpnet. Med grønne, røde og hvite marsipankuler. Siden har jeg ikke laget marsipan.

Etter dette var jula et reint helvete å komme gjennom. For å komme til den ene eller andre vi skulle feire sammen med måtte vi kjøre forbi kirkegården der mammas grav er. Uansett hvor sminka og fin jeg var da vi gikk hjemmefra så jeg ut som et takras da vi var fremme. Tårene bare tøyt ut, rant nedover ansiktet og ned på tøyet. Med følge av all sminka … Hvert år trodde jeg det skulle gå bra, hvert år tok jeg feil.

Jeg klarte ikke å være glad, ikke engang for ungenes skyld. Jula var og ble trist. Allerede utpå høsten begynte jeg å grue meg. Når juleutstillingene i butikken var på plass og det tøyt ut julesanger fra enhver høyttaler så gikk jeg rett i kjelleren. Jeg pyntet og bakte som normalt, men likevel var hele julefølelsen vekk. Å kjøpe gaver var noe som gikk automatisk, jeg la ikke lengre min sjel i pakkinga og overlot det til ekspeditørene enda papiret var kjipt og pakka ble stygg.

Så gikk det noen år og vi ble et av parene som opprettholdt skilsmissestatistikken. I oktober flytta han ut, før jul hadde vi delt alt! Jeg sendte med han all julepynten, for nå skulle det aldri bli mer jul i dette huset. Ikke hadde jeg noen familie lengre, egentlig følte jeg at jeg ikke hadde noe å tilby mine egne unger. Han gikk av med seieren der. Familien var hans og jeg ble etterlatt helt aleine. Det var ikke sikkert jeg gadd leve helt til neste jul fant jeg ut. Jula er jo en typisk familietradisjon. Nå hadde jeg ikke noen familie lengre, så dermed hørte jeg ikke til her.

Selvfølgelig levde jeg også jula etter. Lille julaften fikk jeg skilsmissepapirene i posten. Underskrevet av den nye dama til x’en. Som vitne på at vi ikke hadde hatt noen samkved det siste året. Ja ho visste jo selvsagt det ho, men jeg kjente jo ikke dama egentlig, så jeg kan ikke helt skjønne at ho kunne bevitne dette. Jeg returnerte aldri de papirene. Ikke engang da jeg fikk purring noen uker etterpå. Men skilt ble vi jo, uansett.

Det var så innmari trist! Gå rundt i gatene og se på alle de lykkelige familiene som gikk der med poser fulle av julepakker. Mor, far, barn gikk leiende og smilende gjennom gatene. Og om det kom litt julesnø dalende så det enda mer perfekt ut. De hørte sammen. De skulle feire jul sammen. Hjemme i et lunt, koselig julehjem, med god julemat, latter og glede.

Fra da av feiret jeg jul annethvert år. Når ungene var hos meg. Fordi jeg måtte. Det kom ny julepynt inn i hjemmet mitt, litt etterhvert. Noe nytt hvert år. Kjøpt på salg mellom jul og nyttår. Jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle bli koselig. Men det feilet litt følte jeg. Spesielt når vi var sammen med min søster og hennes unger. For vi hadde litt for mye å tenke på i jula. For mye trist. Og en pappa som var den tristeste av oss alle. Som tente lys for mamma lille julaften og lot det brenne i ett til den dagen ho døde fra oss. Her skulle vi ikke glemme noe. Her skulle vi minnes hva vi hadde mista. Akkurat som om det gikk an å fortrenge! Selv uten lysene på begge sider av bildet hennes hadde det vært umulig.

Den jula som ikke ble feiret var som en hvilken som helst dag. Ikke julemat, som regel ikke mat i det hele tatt. Noen få pakker fra mine barn, med koselig kort: Verdens beste mamma – god jul. Glad i deg. Kort som var ment som en oppmuntring, men som der og da ble det helt motsatte. Hvorfor var de ikke sammen med meg da, om de var så glade i meg? Innerst inne visste jeg selvfølgelig at faren også hadde krav på å ha dem der, men det føltes skrekkelig urettfedig. Han satt jo igjen med hele familien, var ikke det nok? Hvorfor måtte han ta fra meg de få jeg hadde igjen? Da normale familier satte rundt middagsbordet eller begynet på pakkene gikk jeg ute med hunden. Svinsa rundt i mørket og smugkikka inn i vinduene til alle de vellykkede. De som hadde klart den bragden å holde familien sammen. Jeg gråt mine ensomme tårer og synes ufattelig synd på meg selv. I mange år.

På jobb var det ikke stort bedre. Alle snakka om jula. Hva de skulle spise og hos hvem. Hele jula var fullbooka. De var så lei av å fly sånn, og så ble det alt for mye mat! Jeg sa ikke noe. Da vi avsluttet jobben julaften var jeg forsvunnet ut døra før alle god-jul-klemmene skulle utveksles. Jeg satt grinende i bilen på vei hjem til et temmelig tomt hus og noen helligdager som aldri tok slutt.  

Jeg forsøkte å gjøre noe med det. Jeg sendte mail og brev til både Blå Kors, Frelsesarmeen og andre plasser som jeg hadde hørt arrangerte jul for de litt mer dårlig stilte. Tilbøy min hjelp. Fordi jeg ikke hadde noe annet å ta meg til. Ikke noen å være sammen med. Juledagene var så ufattelig lange og mange og jeg gledet meg bare til alt var over. Men jeg fikk aldri svar fra noen av dem.

Et år tilbragte jeg både julaften og 1. juledag på den bruneste puben i byen. Det var vel den eneste plassen som var åpen disse dagene. I selskap med en jeg var sammen med, hans single bror og søster. Ikke akkurat en drømmeplass. Jeg som ikke engang drikker noe særlig hadde jo ikke så mye der å gjøre, egentlig. Men det fikk øynene mine litt opp. Det var faktisk folk som hadde det verre enn meg. Som hadde tilbragt jula her i årevis, og de bar preg av det også. Sånn ville jeg iallefall ikke bli!

Det tok sin tid, men nå har jeg fått en ny familie. En stor familie. Verdens beste familie. Vi er så mange nå at det ikke er plass til alle i et hjem. Men 2. juledag er det tradisjon med felles lunsj. Vet ikke hvor mange vi er nå, men med stort og smått er det vel bortimot 40 stykker tror jeg. Vi leier en barnehage og alle tar med litt mat hver. Så sitter vi der og eter og skravler og går rundt juletreet som befinner seg i barnehagen. Det er kjempekoselig. Det er god plass til alle, ungene har masse å leke med og flere rom de kan oppholde seg i. Selv om det blir høylytt og kaotisk så ville jeg ikke vært denne juletradisjonen foruten.

Barskapets innhold må snart vike for nissene. Det blir en periode hjemmet til en nissefamilie. Ja nissene er ikke bare i skapet, men rundt forbi i hele husets andre etasje. Huset som sto tomt for julepynt annethvert år i en ti års tid har igjen blitt et julehus. Hvert år. Her bor en lykkelig familie, selv om vi kun har dine og mine barn og snart hvert vårt barnebarn. Litt stress det der noen ganger, aller best hadde det jo vært om alle holdt sammen med den de fikk ungene med. Men nå er det en gang ikke sånn det funker i våre dager. Dessverre. 

Snart er det også julegaveshopping. Jeg gleder meg. Skal gå hånd i hånd med drømmemannen, kikke på juleutstillingene, høre på julemusikken, susse og klemme litt på han innimellom og nyte den fint pyntede byen vår. Kanskje er vi så heldige at vi får en hvit jul også. For selv om jeg ikke liker vinter og snø, så hjelper den der hvite, kalde greia godt på stemningen. Hvit jul er best.

Jakten på det perfekte juletreet er over. Jeg har gitt opp. Det var rett og slett lettere å finne den perfekte mannen, og det sier jo det meste! Så i fjor kjøpte vi et ekte, grønt, plasttre. Trodde aldri jeg skulle havne i den der kategorien som henta treet på loftet, slo det opp – og vips der var julestemningen i hus! Men plutselig var jeg altså der. Etter å ha endevendt alle de utsalgsstedene som hadde juletre, uten å finne noe som var godt nok til å slippe inn i stua, endte vi opp på Plantasjen og kjøpte det dyreste plasttreet de hadde. For det måtte jo se nokså greit ut også, ikke bare på fasongen. Og vi måtte jo ha det der og da, selv om det fem dager etter var satt ned til halv pris.

Livet er stort sett ganske bra – egentlig! 🙂

Morgenstund har gull i munn

Ja her sitter jeg da, med tekoppen min. Har til og med fått fyr i peisen tidlig på morrakvisten. Og gjett om jeg storkoser meg dere? For det er jo ikke andre ting å finne på sånn fra i 4-5 tia om morra’n enn å glo på en pc, kikke inn på de egenproduserte flammene i peisen, lese litt i avisen. Avisen som jeg strengt tatt burde ha vært med og produset. Nesten litt trist at den kommer ut når jeg sitter her uke etter uke. Men ingen er vel uerstattelige. Jeg er ikke noe unntak.

Å ligge godt og varmt under dundyna, langt inni drømmeland – det er oppskrytt! Hvorfor kaste vekk mer tid enn 2-3 timers spredt søvn i løpet av natta? Bortkasta tid spør du meg. Ikke noe vits i å sove vekk livet heller, når en allerede er kommet midtveis.

Lys på bordet, fyr i peisen, pelspledd og hele pakka. Dette er toppers! En ting som er ganske sikkert iallefall er at i dag skal jeg stort sett sitte med beina høyt. Før de må amputeres. I går kjentes det nesten sånn ut, at det hadde vært bedre å bare bli kvitt dem. 

Det eneste jeg har likt med meg selv oppigjennom er nettopp beina. Det meste andre har vært galt. Ikke fin nok, tynn nok eller morsom nok. Alt for høy. For stor nese og vanvittig brei rygg og skuldre til å være dame. Da jeg var yngre var jeg overbevist om at jeg igrunnen skulle ha vært født som gutt. Sånn kroppsbygningen tatt i betraktning. Men nå ble jeg altså ikke det. Og ikke føler jeg meg som en gutt heller, for all del, ikke misforstå. Men jeg skulle veldig gjerne ha vært mer feminin, spedbygd, liten og nusselig lissom.

Men nå har altså beina også svikta meg. Nå er de bare en pest og en plage. Vonde, hovne, såre, verkende. Ser ikke ut som mine bein egentlig. Selv om det nødvendigvis må være det. Har iallefall aldri hørt om at noen stjeler beina til folk, sånn på lik linje med organtyveri lissom. Vel har jeg vært temmelig fraværende de siste to månedene, men hallo, så ille har det ikke vært at jeg ikke ville merka om beina ble skifta ut! Selv om jeg ikke helt kjenner igjen disse undersåttene når jeg kikker ned på dem …

Har nok blitt litt for mye for meg i det siste. Oppussingsmedarbeider. Shoppingmedarbeider. Ja selv det å bare hjelpe andre litt takler jeg tydeligvis ikke. Ikke får jeg sove og sliten er jeg. Men zombie-tilværelsen er over! Takk og lov for det. Så da går det iallefall riktig vei, selv om jeg synes det går ufattelig seint.

Jeg har ikke tid til dette! Livet mitt forsvinner mens jeg sitter her og ikke gjør en dritt. Det var ikke akkurat de planene jeg hadde for ferden mot 50-årene. Jeg takler ikke helt å bare sitte her. Jeg er jo tross alt utstyrt med bein og armer og de er jo der for å brukes! For om formålet kun var pynt så burde de jo ha sett litt annerledes ut spør du meg.

I går var jeg nok en gang på shopping med søstera mi. Men denne ganga fikk vi gjort noe til og med. Skulle bare mangle kanskje, for vi traska rundt på Ikea og Skan møbler i fem timer. Jeg har aldri i mitt liv prøvesittet så mange sofaer før! Det var nummeret før jeg begynte å teste sengene også!

En annen merkelig ting er at jeg ikke kjøpte en dritt selv. Det tyder igrunnen på at noe er riv, ruskende galt. Ikke en gang et lys eller en pakke servietter fant veien hjem til vårt hus. Var ikke det at jeg ikke fant noe jeg hadde lyst på. For akkurat det problemet har jeg sjeldent. Men hadde liksom ikke helt ånden for shopping i går.

I dag burde jeg egentlig ha tatt en tur til frisøren. Ser like gørrkjedelig og fortapt ut som jeg føler meg. Jeg er jo opptatt av at ting skal matche, men akkurat her tror jeg godt jeg kunne gjort et lite unntak. Hadde sikkert hjulpet på humøret også Like før jeg slapser oppi den rød hårfargen jeg allerede har i hus, bare for å få litt forandring. Men vet ikke helt om det hadde blitt til det bedre. Rødt hår, grågrønn i trynet. Høres ikke så flott ut egentlig. Klippe meg selv, det har jeg vokst fra. Selv om jeg i ungdommen gjorde sånn rett som det var. I klinkende edru tilstand. Men da hadde jeg mye mer krøller enn det jeg har i dag. Mye mer hår også om jeg skal være helt ærlig. Var ikke så krise om det ble litt ujevnt og galt, ingen så det likevel.

Dagen som snart begynner for dere andre blir altså temmelig rolig for min del. Ikke av egen fri vilje, men som et nødvendig onde. Kommer forhåpentligvis sterkere tilbake i morra …

Tilbakeblikk på sommeren som var

Jeg skulle bare ta bilde av blomsten, og plutselig dukket denne flotte sommerfuglen opp.
Snakk om blinkskudd!

Solnedgang over Kvåsefjorden

Sørlandsidyll

En stille kveld på sjøen

Fra terrassen på hytta
Vinmåka (eller skjærgårdshøna som vi døpte den) er sydd av ei venninne.

På ei øy utenfor Tvedestrand

På hytta

Vi hadde dessverre ikke bare fint vær

Utsikt fra kjøkkenvinduet på hytta

Litt blomster må en jo ha

Utsikt fra partyteltet

Syforening uten en tråd

Jeg er akkurat blitt tatt inn i varmen i syforeninga igjen. Etter nesten ti år på utsiden. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor det ble slik, men jeg følte bare at alle holdt meg utenfor alt en stund. Så jeg gadd ikke mer. Tror det bunner i litt misforståelser og at noen som ikke helt visste alt blandet seg inn. Litt dumt det der, men damer og intriger hører jo sammen. Helt fra damene er små, søte uskyldsrene jenter.

For noen uker siden fikk jeg en sms hvor de spurte om jeg ville begynne igjen. Jeg ble kjempeglad. Med en gang. Men ettersom dagen nærmet seg fikk jeg mer og mer panikk. Vondt i magen. Hjertebank. Tenk om ikke alle ville at jeg skulle komme tilbake? Tenk om noen hadde følt seg presset til å si ja? At det bare ble ubehagelig. Og flere ubehageligheter var jo ikke akkurat det jeg trengte nå …

Men det gikk helt greit. Vi er 6 damer som har kjent hverandre siden ungdommen. Jeg ble vel kjent med dem gjennom x-mannen min. Han var barndomskamerat med mannen til ho ene. Ho jeg igrunnen har hatt mest med å gjøre oppigjennom. Iallefall før. Men det var også her hele elendigheten starta uten at jeg skal gå nærmere inn på det nå.

Da vi begynte i denne foreninga var alle mer eller mindre lykkelig gift. De som strevde mest er det eneste paret som enda holder sammen, og de har akkurat de samme problemene nå som de alltid har hatt! På en måte har livene for oss andre forandret seg radikalt siden jeg var med sist. Vi har mista mødre, fedre og hele svigerfamilier, ungene er blitt store, mennene er skiftet ut og eiendeler er delt.

Likevel var det som om livet hadde stått stille disse ti årene. Det var helt utrolig merkelig. Selvsagt har vi fått litt mer rynker her og der alle sammen, puppene er blitt litt lengre, midjene større og nesten alle må ta frem brillene når det ramler inn ei tekstmelding. Men ellers er alt ved det samme. Vi verken strikker, hekler eller syr. Men å spise det er vi flinke til. Og skravle. Om alt og ingenting. Hele kvelden. Ho som alltid har hatt noe å klage på, klager fortsatt over de samme tingene.

Vi svever litt på en rosa forelskelsessky de fire av oss som har fått ny mann. Men etterhvert regner jeg med at noen kommer til å ramle ned igjen. Selv om jeg selvfølgelig ikke går rundt og håper på det akkurat. Mulig vi er så voksne nå at vi var litt mer oppegående på hva vi ville ha, og visste akkurat hva vi skulle styre unna, sånn at denne ganga kommer vi til å leve lykkelig alle våre dager? Husker da vi satt der med små barn og mennene som nå er blitt x’er, diskuterte skilsmissestatistikken og lurte på hvem av oss som kom til å havne der. Litt rart å tenke på at flertallet av oss har vært med på å opprettholde den greia. Var vel ikke helt slik vi hadde sett det for oss.

Mennene vi hadde før gikk ikke så godt overens. Kanskje kommer det til å funke bedre denne ganga? Det hadde jo vært koselig iallefall, sånn at vi kan gjøre noe sammen med dem også innimellom. En aldri så liten tur en gang i året, eller et par fester, hadde jo ikke vært å forakte.

Jeg kommer uansett til å glede meg til annenhver tirsdag fremover. Til en friplass for litt mindre frustrerte fruer enn sist. Hvor det som blir sagt ikke kommer videre, og en kan lufte alt mellom himmel og jord uten at noen moraliserer eller synes du er en skikkelig raring. En plass der det nok hadde vært veldig spennende for utenforstående å vært en flue på veggen en times tid eller tre … om en ikke er av den sarte typen vel og merke.

Lang natt

Så kom nok en våkenatt. Der en ligger og ser på klokka omtrent hver time. Timene snegler seg avgårde, kl. 2, 3, 4 … 5 … og da gav jeg opp Prosjekt Nattesøvn. La meg ikke før nærmere halv 1 og var dødstrøtt. Hadde vært i syforening og til og med hatt en aldri så liten Baileys. Men tror du det hjalp? Så fort hodet landa på puta var det plutselig helt umulig å få øynene til å lukke seg. Åååh. Jeg er så lei av sånne netter. Hadde det enda vært vår og fuglesang og lyst ute!

Så her sitter jeg da. Med kakao i koppen og tente lys på bordet. Yess, som jeg koser meg!

Burde nok ha tatt det litt mer med ro de siste dagene. Men trodde jo at nå som zombie-tilværelsen hadde gitt seg litt, så begynte alt det andre også å falle på plass. Sånn nesten iallefall. Det var like før jeg sendte melding til sjefen og sa at nå kommer jeg tilbake, en liten uke til så har du meg der … Jeg jubla nok litt i tidligste laget. Fanken!! Men jeg er mer våken nå, ja, altså ikke bare om nettene. Og jeg tror ikke jeg er noen fare i trafikken lengre. Iallefall ikke mer enn jeg alltid har vært. Jeg har ikke kjørt bil på noen uker, for jeg følte meg så uttafor og merkelig. Sikkert sånn som de eldre som bare får godkjent førerkortet for kjøring i nærområdet sitt. Det er jo kult. Er ikke så farlig med naboens barn liksom, de kommer sikkert ikke så fort ut i veien bak en bil de, som ungene i sentrum …


Bildet er stjålet fra google.no

Dagen i dag hadde jeg tenk å bruke på rengjøring. Det er jo alltid like gøy! Her er det ikke gjort en dritt på en ukes tid. Har jo brukt all vår energi og ledig tid oppe i hybelen. Så jeg føler jeg vasser i hybelkaniner, da spesielt i kjellerstua. Lurer på om de snart er så store at jeg kan leie ut jaktterreng heller? Sikkert en fin måte å bli kvitt dem på det. Kanskje blir det litt ekstra penger i kassa også.

Ha en fin onsdag. Når den en gang starter for mer normale folk!