Jul, en tid som tidligere var et av årets høydepunkter. Ja ikke bare da jeg var barn altså. Jeg har elska jula. Julegavene som skulle handles og pakkes inn, med sløyfer og kort. Fint, helst litt spesielt papir. Det var sjelden jeg overlot pakkinga til de som jobba i butikken. Det var jo halve morroa det der med å lage en fin pakke. Lukke kjøkkendøra og be ungene holde seg vekk. For mamma holdt på med noe hemmelig.

Julekort med bilde av ungene var et must til familie og venner. De første årene var det bare en unge, og det gikk alltid greit. Ho var så fotogen og fin og jeg har massevis av flotte bilder av den førstefødte. Så etter fire år kom neste tulle. Litt verre nå å få dem til å se fine ut på et og samme bilde. Men det gikk alltid greit etter å ha tatt noen bilder. Fire år etter der igjen kom gutten. Nå ble det verre! Ikke det at han var mindre fotogen enn de andre. Neida, alle tre har noe der som mora aldri har vært i besittelse av. De blir fine på bilder. Nesten alltid. Men å få tre unger fra 0 til 8 år til å sitte still, helst se samme vei, se fine og nokså normale ut på et og samme bilde, det ble en liten utfordring. Og bare husk det, dette her var før digitalkamera var funnet opp. Det var film og fremkalling, så om bildene ikke ble bra, så begynte plutselig tia å fly fra meg. For jeg var jo sjelden tidlig ute. Det skulle være så nær opp mot jul som det kunne bli. Et flott bilde fra sommeren holdt ikke. Det var jo gammelt!

Julekaker måtte vi ha. Minst 7 sorter! Ungene var med på det meste, men de ble fort lei. Så da sto jeg igjen der, aleine, og bakte masse kaker som uti januar havna i søpla. Litt teit igrunnen. Hva skal en med alle de kakene da? Ut-og-inn-kaker som alle er drittlei etter 2. juledag. Bortsett fra meg da, som simpelthen elsker sånne tørre, støvete kaker. Men jeg har jo absolutt ikke godt av dem! Spesielt ikke hver dag fra midten av desember til midten av mars.

Sånn full nedvask av huset har jeg aldri sett vitsen med rett før jul. Da er det jo nok av andre ting å finne på. Så julete har jeg aldri vært, og kommer sikkert ikke til å bli det heller. Men at det er rent og pent, om enn ikke på toppen av kjøkkenskapene, det skal det jo helst være.

Masse julepynt, lys og dill som en ellers ikke ville hatt i hus kommer ned fra loftet. Selv om eldstedattera har sagt at jeg alltid var så nøye på pynten på juletreet. De fikk aldri lov å bestemme selv og slenge opp alt det rare hvor som helst. Ikke så høyt de rakk engang. Jeg kan ikke helt huske dette selv, men jeg har tydeligvis svikta litt som mor her. For her skulle det se fint ut. Passe mengde pynt spredt jevnt ut over hele treet. Men ikke overlessa. Flagg og papirremser er ikke det jeg har satt mest pris på. Heller ikke kurver i alle regnbuens farger.

Juletreet ja – herregud for et mareritt! Jeg skulle selvsagt ha det fineste treet i byen. Og det var ikke lett å finne. Enten du kom tidlig eller for seint. Det feilte alltid de treene jeg så på et eller annet. Det var skeivt, for lite, for stort, for tynt oppe og for bredt nede. Mitt skulle være helt perfekt. Jevnt og passe kledd med grener. Ikke noen hull innimellom hvor det manglet noe. Og stammen skulle aller helst passe i foten. Iallefall skulle det ikke spikkes. En feit stamme som smalna betraktelig ned for å passe i hullet, nei det så jo teit ut!

I hagen vår har vi et digert grantre. Dette ble pyntet med lys hver jul og lyste opp hele nabolaget. Fire uker før julaften hadde vi julegrantenningsfest. Høytidelig sto vi ute i hagen, med selvkomponert sang, skålte og tente lysene akkurat midnatt før første søndag i advent. Folk kom gående inn i gata vår bare for å se på treet. Siden x’en flytta har det ikke vært lys i det. Altså de siste 10 årene. Jeg hadde en plan om å få det tilbake her et år, for selv om det gjør et digert innhogg i strømbudsjettet så er det jo så flott! Men jeg gav opp. Kun tre av 100 lyspærer virka. Det hadde blitt 3000 kroner i pærer, når jeg fikk de til spesialpris, pluss en mann med lift som kunne skifte de og dobbelt så mye i strømregning … Det ble med tanken.

Gleden over jula tok en brå slutt for meg det året mamma døde. Jeg tilbragte mer eller mindre hele jula på sykehuset. Ho ble lagt inn lille julaften, og døde 29. desember. Det er 18 år siden i år. Hun var like glad i marsipan som jeg er, så jeg hadde ekte, hjemmelaget marsipan med opp til henne på sykehuset i ei flott krukke. Å så glad ho ble! Da vi rydda ut av sykehusrommet hennes lå krukka der i nattbordet. Uåpnet. Med grønne, røde og hvite marsipankuler. Siden har jeg ikke laget marsipan.

Etter dette var jula et reint helvete å komme gjennom. For å komme til den ene eller andre vi skulle feire sammen med måtte vi kjøre forbi kirkegården der mammas grav er. Uansett hvor sminka og fin jeg var da vi gikk hjemmefra så jeg ut som et takras da vi var fremme. Tårene bare tøyt ut, rant nedover ansiktet og ned på tøyet. Med følge av all sminka … Hvert år trodde jeg det skulle gå bra, hvert år tok jeg feil.

Jeg klarte ikke å være glad, ikke engang for ungenes skyld. Jula var og ble trist. Allerede utpå høsten begynte jeg å grue meg. Når juleutstillingene i butikken var på plass og det tøyt ut julesanger fra enhver høyttaler så gikk jeg rett i kjelleren. Jeg pyntet og bakte som normalt, men likevel var hele julefølelsen vekk. Å kjøpe gaver var noe som gikk automatisk, jeg la ikke lengre min sjel i pakkinga og overlot det til ekspeditørene enda papiret var kjipt og pakka ble stygg.

Så gikk det noen år og vi ble et av parene som opprettholdt skilsmissestatistikken. I oktober flytta han ut, før jul hadde vi delt alt! Jeg sendte med han all julepynten, for nå skulle det aldri bli mer jul i dette huset. Ikke hadde jeg noen familie lengre, egentlig følte jeg at jeg ikke hadde noe å tilby mine egne unger. Han gikk av med seieren der. Familien var hans og jeg ble etterlatt helt aleine. Det var ikke sikkert jeg gadd leve helt til neste jul fant jeg ut. Jula er jo en typisk familietradisjon. Nå hadde jeg ikke noen familie lengre, så dermed hørte jeg ikke til her.

Selvfølgelig levde jeg også jula etter. Lille julaften fikk jeg skilsmissepapirene i posten. Underskrevet av den nye dama til x’en. Som vitne på at vi ikke hadde hatt noen samkved det siste året. Ja ho visste jo selvsagt det ho, men jeg kjente jo ikke dama egentlig, så jeg kan ikke helt skjønne at ho kunne bevitne dette. Jeg returnerte aldri de papirene. Ikke engang da jeg fikk purring noen uker etterpå. Men skilt ble vi jo, uansett.

Det var så innmari trist! Gå rundt i gatene og se på alle de lykkelige familiene som gikk der med poser fulle av julepakker. Mor, far, barn gikk leiende og smilende gjennom gatene. Og om det kom litt julesnø dalende så det enda mer perfekt ut. De hørte sammen. De skulle feire jul sammen. Hjemme i et lunt, koselig julehjem, med god julemat, latter og glede.

Fra da av feiret jeg jul annethvert år. Når ungene var hos meg. Fordi jeg måtte. Det kom ny julepynt inn i hjemmet mitt, litt etterhvert. Noe nytt hvert år. Kjøpt på salg mellom jul og nyttår. Jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle bli koselig. Men det feilet litt følte jeg. Spesielt når vi var sammen med min søster og hennes unger. For vi hadde litt for mye å tenke på i jula. For mye trist. Og en pappa som var den tristeste av oss alle. Som tente lys for mamma lille julaften og lot det brenne i ett til den dagen ho døde fra oss. Her skulle vi ikke glemme noe. Her skulle vi minnes hva vi hadde mista. Akkurat som om det gikk an å fortrenge! Selv uten lysene på begge sider av bildet hennes hadde det vært umulig.

Den jula som ikke ble feiret var som en hvilken som helst dag. Ikke julemat, som regel ikke mat i det hele tatt. Noen få pakker fra mine barn, med koselig kort: Verdens beste mamma – god jul. Glad i deg. Kort som var ment som en oppmuntring, men som der og da ble det helt motsatte. Hvorfor var de ikke sammen med meg da, om de var så glade i meg? Innerst inne visste jeg selvfølgelig at faren også hadde krav på å ha dem der, men det føltes skrekkelig urettfedig. Han satt jo igjen med hele familien, var ikke det nok? Hvorfor måtte han ta fra meg de få jeg hadde igjen? Da normale familier satte rundt middagsbordet eller begynet på pakkene gikk jeg ute med hunden. Svinsa rundt i mørket og smugkikka inn i vinduene til alle de vellykkede. De som hadde klart den bragden å holde familien sammen. Jeg gråt mine ensomme tårer og synes ufattelig synd på meg selv. I mange år.

På jobb var det ikke stort bedre. Alle snakka om jula. Hva de skulle spise og hos hvem. Hele jula var fullbooka. De var så lei av å fly sånn, og så ble det alt for mye mat! Jeg sa ikke noe. Da vi avsluttet jobben julaften var jeg forsvunnet ut døra før alle god-jul-klemmene skulle utveksles. Jeg satt grinende i bilen på vei hjem til et temmelig tomt hus og noen helligdager som aldri tok slutt.  

Jeg forsøkte å gjøre noe med det. Jeg sendte mail og brev til både Blå Kors, Frelsesarmeen og andre plasser som jeg hadde hørt arrangerte jul for de litt mer dårlig stilte. Tilbøy min hjelp. Fordi jeg ikke hadde noe annet å ta meg til. Ikke noen å være sammen med. Juledagene var så ufattelig lange og mange og jeg gledet meg bare til alt var over. Men jeg fikk aldri svar fra noen av dem.

Et år tilbragte jeg både julaften og 1. juledag på den bruneste puben i byen. Det var vel den eneste plassen som var åpen disse dagene. I selskap med en jeg var sammen med, hans single bror og søster. Ikke akkurat en drømmeplass. Jeg som ikke engang drikker noe særlig hadde jo ikke så mye der å gjøre, egentlig. Men det fikk øynene mine litt opp. Det var faktisk folk som hadde det verre enn meg. Som hadde tilbragt jula her i årevis, og de bar preg av det også. Sånn ville jeg iallefall ikke bli!

Det tok sin tid, men nå har jeg fått en ny familie. En stor familie. Verdens beste familie. Vi er så mange nå at det ikke er plass til alle i et hjem. Men 2. juledag er det tradisjon med felles lunsj. Vet ikke hvor mange vi er nå, men med stort og smått er det vel bortimot 40 stykker tror jeg. Vi leier en barnehage og alle tar med litt mat hver. Så sitter vi der og eter og skravler og går rundt juletreet som befinner seg i barnehagen. Det er kjempekoselig. Det er god plass til alle, ungene har masse å leke med og flere rom de kan oppholde seg i. Selv om det blir høylytt og kaotisk så ville jeg ikke vært denne juletradisjonen foruten.

Barskapets innhold må snart vike for nissene. Det blir en periode hjemmet til en nissefamilie. Ja nissene er ikke bare i skapet, men rundt forbi i hele husets andre etasje. Huset som sto tomt for julepynt annethvert år i en ti års tid har igjen blitt et julehus. Hvert år. Her bor en lykkelig familie, selv om vi kun har dine og mine barn og snart hvert vårt barnebarn. Litt stress det der noen ganger, aller best hadde det jo vært om alle holdt sammen med den de fikk ungene med. Men nå er det en gang ikke sånn det funker i våre dager. Dessverre. 

Snart er det også julegaveshopping. Jeg gleder meg. Skal gå hånd i hånd med drømmemannen, kikke på juleutstillingene, høre på julemusikken, susse og klemme litt på han innimellom og nyte den fint pyntede byen vår. Kanskje er vi så heldige at vi får en hvit jul også. For selv om jeg ikke liker vinter og snø, så hjelper den der hvite, kalde greia godt på stemningen. Hvit jul er best.

Jakten på det perfekte juletreet er over. Jeg har gitt opp. Det var rett og slett lettere å finne den perfekte mannen, og det sier jo det meste! Så i fjor kjøpte vi et ekte, grønt, plasttre. Trodde aldri jeg skulle havne i den der kategorien som henta treet på loftet, slo det opp – og vips der var julestemningen i hus! Men plutselig var jeg altså der. Etter å ha endevendt alle de utsalgsstedene som hadde juletre, uten å finne noe som var godt nok til å slippe inn i stua, endte vi opp på Plantasjen og kjøpte det dyreste plasttreet de hadde. For det måtte jo se nokså greit ut også, ikke bare på fasongen. Og vi måtte jo ha det der og da, selv om det fem dager etter var satt ned til halv pris.

Livet er stort sett ganske bra – egentlig! 🙂