God morgen der ute. :o) Helga er her på øyeblikket, men for meg blir det nok en gang tilbragt på en eller annen jobb. I kveld, lørdag kveld og søndag morra. Blir ikke så mye tid sammen med drømmemannen, eller andre, for tia. Men det er vel bare sånn når en er vikar. Problemet er sannsynligvis at jeg er for gammel for slikt, de fleste andre kunne jo vært ungene mine! Det å finne seg en nytt yrke når en er over 50 er ikke bare, bare…
Jeg har lyst til å sette meg ned å grine rett som det er. Bare gi opp lissom. Og egentlig kunne jeg vel på et vis ha gjort det. For jeg får jo arbeidsledighetstrygd i et par år fremover, fra januar en gang. Men så er det ikke helt meg å gjøre det heller. Gi opp, jo det har jeg gjort mange ganger hittil i livet, for kortere eller lengre perioder. Men å la være å jobbe, det er ganske fjernt for meg.
Det er løgn å si at jeg ikke savner min gamle arbeidsplass. Men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. Akkurat nå føler jeg at jeg har en veldig rar arbeidsdag, så totalt forskjellig fra alt annet jeg har vært borti.
Jeg jobber i en bolig med fire psykiske utviklingshemmede. Med diverse tilleggsdiagnoser. Vi er en pleier til en beboer.. Kollegaene er kjempekoselige, men det er jo ikke så mye en ser til hverandre. Vi sitter jo stort sett inne i hver vår leilighet, til tross for at det er et fint fellesareal i midten av dette rekkehuset. Jeg hadde trodd at vi kunne finne på mer, gå ut, aktivisere beboerne på noe vis, men det går ikke. En aktivitet er å la dem sette tallerkenen på benken etter at de har spist .. Det blir lange dager, og mye lyd hos noen av dem. Psykisk tungt, men ellers lite av det jeg vil kalle jobbing.
Jeg gleder meg ikke lengre til å gå på jobb. Slik som tidligere. I følge drømmemannen var ikke det helt normalt visstnok. Alternativet er å ikke ha noe å gå til, og det føles som verdens undergang! På jobb er jeg blid og hyggelig og gir 110%, så selv om det ikke er drømmejobben så gir jeg alt! Og jeg vet at jeg gjør en god jobb, her også. Jeg er vel som poteta, kan brukes til det meste.
Egentlig burde jeg hatt en sekretær. For i tillegg til det faste vikariatet på 40%, stort sett bare kvelder, så forsøker jeg å fylle opp alle de andre 60% også .. Det å holde greie på disse forskjellige vaktene er jo nesten en halvdagsjobb i selg selv.
Nå skal jeg bare drikke teen min og surfe litt rundt her. Deretter må jeg vel gjøre litt reint. Det er nokså lett etter at hunden døde, for vi griser jo ikke så veldig. Ikke er vi ute og ikke snøss vi heller! Men jeg hadde gladelig bytta ut et pelsfritt hus om jeg kunne fått Zenta tilbake.
God helg folkens! :o)
Hei Lotte. ?? Jeg har stua full av mexico-møbler, som jeg er drittlei av, men kan ikke selge de fordi jeg ikke har råd til å fylle opp 60 kvm med nye møbler.. sorry.
Hei Marit kan du ringe mg på 91182655
Det er tungt å bytte jobb, og enda tyngre når dagene blir slik. Det er nok ikke så lett nei.
Aktivitets nivået hørtes ikke så kjapt ut, og jeg vet at jeg ikke hadde passet inn der.
Vanskelig å finne seg til rette og da glede seg.
Så er det savnet etter hunden. Det spiller også inn?
Jeg skjønner deg godt..)
Så trsit at du ikke gleder deg til å gå på jobb, spørs om du ikke må gjøre noe med den situasjonen for dette vil bli uholdbart for deg 🙁 Jeg har akkurat fått meg en liten jobb selv, og alle kollegaene mine er mellom 20 – 25 år føler liksom at jeg ikke passer inn, men jobben er morsom (dårlig betalt) og da går jo alt 🙂
Så leit at du ikke gleder deg til å gå på jobb. Da blir hverdagen mye tyngre. Jeg krysser fingrene og håper du får en jobb du kan glede deg til å ha.så får du prøve å kose deg litt i helgen når du har noen timer fri 🙂
Uff, det høres ikke bare enkelt ut. Håper det ordners seg sånn at du finner noe mer stabilt. Tvi tvi <3
Jeg har hatt en sånn jobb som du beskriver her, og jeg synes det var skikkelig nedbrytende. For jeg også trodde man kunne gjøre noe sammen, gå en tur, finne på noe felles. Om ikke annet så for at de ansatte ikke skal gå i frø…Og det er klart det MÅ da være mer hyggelig for beboerne enn å sitte å trøkke hele livet inni en leilighet 😛 Det var den tyngste jobben jeg noen gang har hatt.. og den jobben med kortest varighet…Jeg orket ikke. De var voksne også de jeg jobbet med da.. Senere jobbet jeg med psykisk utv.hemmete igjen, men barn, avlastningshjem. Det var gøy, og de ansatte trodde fremdeles på at barna kunne lære NOE, om ikke det samme som normaltfungerende….. VI var stadig på tur MEn jeg ønsker deg lykke til eller håper du finner noe annet med mer glede i 🙂