Midt på natta

Jippi! Våkenatt. Ikke helt frivillig, ikke sånn som ungene når det var så kult å være oppe hele døgnet i en periode. Neida, men et eller annet i meg vil bare ikke sove. Kan du tenke deg noe så teit igrunnen? For resten av meg vil. Men det hjelper visst ikke noe.

Har hatt en fin dag faktisk. Den startet med et kjempekoselig besøk hoe ei venninne som er flytta opp i nærheten. I blokkleilighet. Har hatt litt sånn anstrengt forhold til det der å bo i blokk jeg. Ikke ha hage, eller eget gress å trø ut på om morra’n en sommerdag. Men ble igrunnen positivt overrasket. Det var skikkelig koselig i den leiligheten. Forholdsvis stort og luftig. Stor glassveranda. Utsikt til grøntområdet der vi lufter hunden når det bare er en liten tur. Eller når det er så kaldt at vi ikke orker å gå så langt. Men jeg er ikke helt der enda, at jeg drømmer om å bytte ut huset.

25-års jubileum. Drømmemannen har vært 25 år i bedriften han jobber i, så vi skulle på jubileumsfest. Da jeg tok frem kjolen jeg skulle gå med passa den selvsagt ikke. Krympa i skapet. Kan du tenke deg noe så forferdelig irriterende? Spesielt når en ikke oppdager det før samme dag. Hadde ikke tenke å gå på shopping, men nå måtte jeg jo bare. Fornøyd med det jeg kom hjem med. Kjole og selvsagt nye sko også. Pluss et smykke. Ikke billig, men hjalp godt på selvfølelsen, så kvelden ble igrunnen veldig ok. Selv om det var 40 jubilanter som skulle ha hver sin belønning fra bedriften for henholdsvis 25, 30 og 40 års lang og tro tjeneste. Tenk å være 40 år i samme bedrift da! Vet ikke hva de fikk, det var noe som fikk plass i en konvolutt. Gavekort eller noe sikkert. Mye bedre enn de andre.

Mannen fikk et sølvfat. Nøttefat? Godteskål? Herregud noe så ubrukelig! De som hadde vært der 30 år fikk gullklokke. Ikke stort bedre det heller. Reisegavekort hadde vært midt i blinken … hvorfor kan de ikke heller gi noe som sprer litt glede istedenfor et eller annet som bare skal stå og støve ned eller oppta plass i skapet?

Kom hjem i 2-tia. Kjempetrøtt og veldig klar for senga. Helt til jeg fikk lagt meg vel og merke. Og det var det. Våken som aldri før. Jeg turde jo ikke ta noen innsovingpille siden jeg hadde hatt vin både i hvit, rød og dessertform. Pluss tre baileys. Skulle tro det hadde gjort susen. Men den gang ei. Så her sitter jeg da. Kjempeirritert for at jeg ikke heller ligger inntil drømmemannen under dyna og sover som andre folk!

Tja … enda en bortkasta dag …

Jeg har igrunnen bare sittet her idag og gjort minimalt! Bretta litt tøy og sånn. Middagen var to pizzaer fra Pizzabakeren. Til stor glede for arvingen selvsagt. Og drømmemannen var ikke akkurat lei seg han heller. For meg er det likegyldig hva vi spiser, har igrunnen ikke lyst på stort. Men jeg blir ikke slankere av den grunn. Må være et eller annet i de pillene jeg kjører i meg. Motsatt effekt av slankepillen altså! Bli feiende feit og flott! Akkurat hva jeg trengte nå …

Føler at resten av kvelden fortsetter i samme sporet. Bortkasta. For jeg har ikke lyst til å gå på den der sammenkomsten med kollegaene mine … jeg er sliten og trøtt og litt lei. Veldig lei egentlig. Lei det meste igrunnen. En sånn dag altså! Åsså fryser jeg det ene øyeblikket og får en hetetur utav helvete det andre øyeblikket. Ååååh!! Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette her igrunnen?

Jeg som trodde at jeg var ei av de “snille” jentene. De der som alle sier at alt ordner seg for. Ikke for det, jeg har jo aldri trodd at noenting ordner seg om en ikke gjør noe for det selv … så da er de vel bare viljen min det er noe galt med da kanskje? Og det er jo enda verre …

Hadde det enda vært sommer og sol og godt og varmt. Da kunne jeg jo ha sittet om kveldene og kikka på denne utsikten fra terrassen på hytta. Brukte dagen ute i sola og blitt flott og brun i det minste. Iallefall brun. Bedre å være brun og feit enn blåhvit og feit! Og jeg som snart skal til det store utland og gå rundt i bikini til og med … gleder meg ikke til det heller akkurat nå. Skrekk og gru!! Jeg må få dratt meg selv opp av denne gørra og begynne å leve igjen. Men hvor skal jeg begynne?

Jepp! Det var nok en klageblogg fra kjærringa i overgangen … godt du bare kan klikke meg vekk igjen. Skulle ønske det var så lett å bli kvitt dette her. Klikk i krysset – og poff! – der var livet helt greit og tilbake til normalen igjen. Tror jeg ønsker meg et sånt “tilbake til fortiden kryss” til jul. For akkurat her jeg befinner meg nå synes jeg ikke det er så kult å være lengre.

Smart for 2

Jepp! Dette er altså drømmebilen min! Eller det har vel vært det en stund nå. Vi har bare en bil her i huset, og noen ganger hadde det vært kjempegreit med en til. Bare for å komme seg fra A til B liksom. Når en ikke har lyst til å bruke beina. Buss er uaktuelt! Jeg kan ikke fordra å ta buss, det er bare noe som skjer hvert skuddår, når det overhodet ikke er noen annen utvei. Og da snakker vi til og med om å bruke beina fremfor å sette seg inn i de der gule greiene som kjører rundt her rett som det er. 

Skulle igrunnen ønske at noen gav meg denne her til jul jeg. Den trengte ikke være pakket inn engang. Tenk så enkelt og greit! Men det kommer jo ikke til å skje, vet jo det. Såpass oversikt har jeg på økonomien til drømmemannen, så dette kommer nok til en å bli en drøm en stund fremover. Til vi vinner i lotto eller noe sånn. Og det kan jo skje før en aner det! Strengt tatt burde det være vår tur nå. Før jul en gang. For nå synes jeg vi har venta kjempelenge på den gevinsten!

Tenk så gøy det hadde vært! Vunnet 12 millioner eller deromkring. Så kunne hver av våre fem barn fått halvannen million hver. Til boligformål, det måtte vi jo hatt som en klausul. Vi kunne ha betalt ut gjelda vår, bytte ut den bilen vi har så mannen også hadde fått drømmebilen sin. Vet ikke hva det er for en, men det er sikkert en med mange hestekrefter og fantastiske fartsegenskaper. Dermed måtte vi vel hatt resten av pengene til å betale alle bøtene han hadde kommet hjem med etterhver …

Det er mannen som har bilen på dagtid nå. Jeg sitter jo bare her uansett. Så det skal nok falle opp for han når jeg er tilbake i jobb igjen, for da må han begynne å gå! Midt på kaldeste vinteren. Det er kjipt det! Vi bor begge to ganske nærme jobbene våre, han kan ta en snarvei gjennom skogen og er sikkert fremme på 15 minutter, mens det tar hele dobbelt så lang tid for meg. Dermed har jeg førsteretten på bilen selvsagt. Selv om han begynner på jobb 5.45. Men akkurat det er jo ikke min feil. Det er litt råflott å ha to biler når vi bor så sentralt. Til å begynne med hadde vi det. Han hadde med seg en inn i ekteskapet. Den varte helt til han krasjet den på vei hjem fra jobb en dag. Kondemnert. Finito. Der var det ingen mer bil til mannen. Fant ut vi skulle klare oss med en. Men innimellom er det litt kjipt. Må innrømme det …

Kanskje drømmemannen finner ut at det blir helt uutholdelig. Etter tre dagers gange til og fra jobb så skal du se den der lille søte Smart’en plutselig dukker opp utenfor her. Det hadde vært gøy! Han skulle nok fått en prøvetur også den godeste mannen min, om så skjedde. Selv om jeg nok måtte ha slitt litt for å brette han sammen sånn at han fikk plass. Men det heter jo Smart for two, det står ingenting om at begge må være 170 for å få plass. Eller står det der et eller annet sted, med liten uleselig skrift? Smart for two dwarves?

Tidlig en torsdags morgen

Noen ganger blir den natta veldig kort. Lurer på når det skal gå over og bli litt mer normalt igjen. Kjipt dette her. For det er så mye annet som går litt på halv åtte når ikke nattesøvnen funker helt hundre. Halv 6 sto jeg opp, etter å ha ligget der og prøvd å sove i minst et par timer. Sånn i siste omgang. Lurer på hvorfor disse innsovingspillene mine ikke funker på meg. Bare av og til … veldig merkelig!

Jeg har fått lønn i dag. Snart skal jeg kose meg og betale regninger. Det er jo alltid like gøy! Det blir vel som det har vært i det siste; lønna er bare innom kontoen og snur på en måte. Vips! Så var det tomt igjen! Her er også en grunn til at en skulle holdt sammen med den en etablerte seg med i utgangspunktet. Da hadde vi jo vært gjeldfrie nå! Selvfølgelig hadde det hjulpet om vi ikke hadde kjøpt båten i fjor og bilen i år … men bil må en jo ha iallefall. Og en sommer uten båt er jo litt kjipt det og … Kan kanskje ikke klage, vi er jo skyld i det selv! Men så lever en jo bare en gang også, og en må jo merke at en lever. Ha det litt gøy! En får jo aldri den sjansen en gang til … selv om gøy ikke er det jeg forbinder med livet akkurat nå da.

Ingen røyk uten ild heter det. Men sånn så det ut for et øyeblikk siden ved peisen min. Og veden, den brant ikke i det hele tatt! Ikke engang etter 5 tennbriketter! Er det mulig? Slang på litt white spirit og det gjorde susen! Røyken er vekk, forhåpentligvis har den funnet veien ut gjennom pipa, og det brenner så fint som bare det der inne bak glassdøra.

Strengt tatt burde jeg vært på et fellesmøte på jobb i dag. Men jeg dropper det. Det kommer jo full info på mail i etterkant. Og jeg kan vel gjøre svært lite fra eller til for å påvirke noe. Pleier ikke si så mye på sånne møter. Får litt jernteppe på en måte. Selv om jeg sikkert, opptil flere ganger, har hatt noen ideer som kanskje kunne vært delt med andre. Det blir akkurat som på skolen liksom, jeg vet jeg har rett svar men det kommer ikke ut av munnen min. Sitter fast, langt nedi halsen en plass. Og der blir det!

Ellers så er det faglig treff med nogo attåt for desken i dag. Det er nede på bryggerikjelleren. Har tenkt meg dit. Sånn jeg ser på det nå iallefall. Kan få med meg det faglige i det minste, og bare stikke igjen etterpå om det blir for ille. Det er jo bare rett nedi bakken her omtrent, så veien hjem er kort og grei.

Ha en fin dag! 🙂 Min start på dagen er iallefall bedre enn gårsdagen, og da bør en jo være fornøyd!

En svipptur innom jobb

Med bomull i huet og lim under skoene inntok jeg arbeidsplassen min. Føles merkelig å komme ut der, selv om det meste ser ut som det gjorde sist jeg var på jobb, folkene er de samme og alt er som før. Det er bare meg som ikke er helt normal.

Var nok ikke helt den rette dagen å ut der på. Men det var jo ikke godt å vite på forhånd. Det er jo en ukes tid siden den sms’en fra sjefen tøyt inn; vi måtte ha en samtale. Ikke helt det jeg hadde lyst til. Igrunnen har jeg ikke lyst til noe som helst for tia. Jeg bare henger med. Selv om den verste zombi-følelsen er over. Nå er det litt mer sånn “orker ikke, gidder ikke, makter ikke-følelse” som har overtatt.

Han ville jo bare snakke om hvordan vi skulle få meg tilbake i jobb igjen. Og det er jo greit sikkert. Selv om jeg følte der og da at dette her klarer jeg ikke, ikke enda .. Det føltes så fortvilende at jeg til og med felte en tåre eller fem! Jeg, som ikke har fått til å grine på mange måneder måtte jo selvsagt slippe ut de der idiotiske tårene rett foran sjefen! Herregud så teit jeg føler meg!!

Jeg vil jo selvsagt tilbake på jobb. Det er ikke noe mer jeg heller vil akkurat nå. Bortsett fra å finne tilbake til meg selv. Mitt gamle jeg. Ho som smiler og ler og griner i passe porsjoner gjennom en uke. Noen ganger er det faktisk godt å grine litt, men ikke akkurat i dag. I dag var settingen helt feil og jeg skulle gjerne ha vært det foruten.

Tror igrunnen ikke jeg skal tilbake på denne siden av nyttår. Etter det legen sa sist jeg var der iallefall. Og akkurat i dag så må jeg nok si meg enig i det. Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger har jeg faktisk sittet her og tenkt at i dag kunne jeg sikkert ha klart jobben min. Og da blir det jo enda verre å sitte her! Men de tankene har vært sjeldne og temmelig fort forbigående.

Jeg savner de andre. Eller, det er ikke sånn at jeg kommer inn der og synes det er helt fantastisk å se kollegaene igjen! Nei, langt derifra. Det er bare flaut! Kjempeflaut! Jeg ville helst ha krøpet inn på kontoret mellom alle de andre pultene, sånn at ingen så meg. Men det hadde jo kanskje sett enda en smule teitere ut. 

Har som sagt ikke tenkt så mye på returen enda. Har hatt nok med å komme gjennom dagene bare. Men bare jeg kom i gang igjen, for min egen del … så kunne de legge det til rette akkurat som det passa meg. Omtrent. 

Jeg fikk nesten litt panikk. Tanken på å sitte der, midt i det åpne landskapet, skremte plutselig vettet av meg. Til og med om jeg fikk sitte på “min” plass virka det helt forfedelig. Så jeg sa som sant var, akkurat da, at når jeg kom tilbake så ville jeg helst sitte i en krok. Gjemme meg vekk. Langt vekk. Og det var visst ikke noe problem det heller …

Skulle jo igrunnen ha ført noe skifttillegg mens jeg var der. Men jeg måtte bare ut igjen, og det med en gang, så det ble ikke noe oppdatering av de tilleggene. Ikke i dag heller. Åh, jeg føler meg som en dust. Irriterer meg over at jeg ikke bare kan få gjort det som skal gjøres. Bli ferdig med det. Ta meg selv i nakken og bli ferdig med dette tullet her!!

Allerede onsdag

Så kom en temmelig søvnløs natt – igjen. Men denne ganga orka jeg ikke stå opp heller. Så jeg har ligget der, snudd og vendt på meg, uten at det har vært til noe hjelp akkurat. Til langt på dag.

Jeg er så trøtt! Det holder liksom ikke å sove en natt et par ganger i uka. Jeg vil sove hver natt og være opplagt om dagene. Fatter ikke helt at dette her har skjedd meg. Jeg som aldri før hadde problemer med å sove. Vel og merke i min egen seng da. Men det er jo der en befinner seg mesteparten av nettene.

I dag er den dagen jeg har grudd meg til en stund. Jeg skal på jobb og snakke med sjefen. Ikke det, han er jo grei nok han. Men jeg synes det er så flaut å komme ut der. Når jeg ikke er på jobb. Ikke vet jeg hva jeg skal si heller, for det er jo ikke jobben min det er noe galt med, det er ikke derfor jeg ikke er på plass. Ikke gruer jeg meg til å begynne igjen heller, når bare alt her funker som det skal. Men hvor langt tid skal det egentlig ta? Synes jeg har venta lenge nok nå. Det har enda ikke skjedd noe under, slik at jeg har våkna uthvilt og opplagt og gleda meg til å ta fatt på dagen. Selv ikke med den neven med piller jeg skyller ned før frokost. Ja det er jeg blitt en kløpper på! Ta tabletter. Jeg som måtte ha en liter vann for å få ned en bitteliten ibux kan nå ta hele dagsdosen i en slurk! Tviler på at det gjør noe fra eller til på en eventuell cv, men jeg har iallefall lært noe nytt!

Jeg skulle vært innom jobb for lenge siden. Fylt ut noen skiftlister slik at jeg får den lønna jeg har krav på, også når jeg er sykmeldt. Men siden jeg ikke har hatt lyst til å inn der, så blir vel den lønna mi litt redusert denne gang vil jeg tro. Jeg har aldri før tenkt over for et fantastisk trygdesystem vi har i Norge. Tenk å kunne være syk, vekk fra jobb så lenge, og likevel få lønn! Vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten den, da hadde det vel vært et hus til salgs her oppe.

En får liksom ikke mer selvtillitt av å tasse rundt hjemme. Selv om pengene kommer inn på konto hver måned. Selv om jeg til og med får de direkte fra arbeidsgiveren, sånn at ikke nav står som utbetaler på kontoutskriften min. Likevel er det ganske nedverdigende å erkjenne at du lever på sykepenger, penger utbetalt av nav. Uff. Prøver å fortrenge det, men det er ikke alltid så lett heller. Hadde det ikke vært for at mine foreldre ble kremert for mange år siden, så ville de nok snudd seg i grava begge to, pga. denne dattera som som lever på trygdepenger.

Har sove en hel natt!

Dette har jeg jo igrunnen håpt på noen måneder nå. Og i dag slo det altså til! Jeg har sovet. Tror ikke engang jeg merka at drømmemannen sto opp, enda han sikkert både klemte og sussa meg litt der jeg lå i koma. Jeg våkna ikke før over 10! Er det mulig? Ikke har jeg vært våken 12-15 ganger innimellom heller.

Jaja, jeg hadde sikkert godt av det da. Men blir litt snurt på en måte, for selv om jeg vil sove så vil jeg jo ikke sove vekk hele formiddagen også. Det blir litt feil.

Grunnen er jo selvsagt ikke at det bare har ordna seg. Sånn helt plutselig av seg selv. Nei, så heldig skal man jo ikke være. Men istedenfor å ta en av de innsovingstablettene så tok jeg to! Jeg regnet med at så lenge søstera mi, som veier halvparten av meg, har fått klarsignal fra legen sin at ho kan ta to, så ville ikke dette ta livet av meg heller akkurat. Og jeg fikk jo rett i det da. Selv om jeg nok skal slite litt utover dagen med å bli skikkelig våken igjen. Kjennes litt ut som om jeg sover enda, iallefall er jeg litt sånn i halvkoma … håper bare det ikke er zombie-tilværelsen som er på vei tilbake med bomullshuet og det hele, for det orker jeg ikke mer av nå!

Egentlig var jeg jo en skikkelig morrafugl for bare et halvt års tid siden. Sov mine 5-6 timer om natta og var våken når jeg skulle være våken. Våken og opplagt. Eller, opplagt er det kanskje lenge siden jeg har vært, om jeg skal være helt ærlig. Men det er vel derfor jeg sitter her også nå, som en vaskeekte nav-snylter. For å finne tilbake til de gode hverdagene. Livet ute virus og sykdom og elendighet. Og, slå i bordet, jeg har faktisk ikke hatt en eneste bitteliten virus siden sommeren. Selv om de rundt meg har vært syke.

Ooops! Nå holdt jeg jo på å glemme en natt. Da jeg lå kveila rundt toalettet og spydde opp fårikålen fra dagen før. Fyttigrisen, det var skikkelig ekkelt! Jeg er liksom ikke for samme middag sånn to ganger på rad. Men det kan jo, strengt tatt, vært andre årsaker til at det ble sånn gjenbruk den natta. Vi hadde jo tross alt vært i Cognacklubben, så kanskje det ikke var et virus likevel …

Nye møbler og sånn

Den siste uka har jeg vært på shopping. Overalt i hele byen føles det som. Men det er ikke meg som har handla og brukt penger. Jeg har bare vært med som psykisk støtte, eller noe sånn. Ikke kan jeg helt skjønne at det har vært til noe hjelp, men ho påstår nå det, lillesøstera mi. Selv føler jeg det heller som om ho har vært ute og lufta meg litt. Som en støttekontakt på en måte. For uten drahjelp så kommer jeg svært lite ut for tia.

Vi har sett på alt som trengs i et hjem. Møbler og dill, planter og bilder. Det er utrolig mye fint å få tak i. Jeg blir jo helt dårlig av å gå rundt og kikke på alt det nye, stilige som er i butikkene. Åsså kommer jeg hjem til den karrigule stua med de møblene som har vært der i en årrekke. Åh! Jeg har så lyst på noe nytt!

Jeg er verken merkebevisst eller spesielt motebevisst. Tror jeg. Men når jeg finner noe jeg virkelig kunne ha tenkt meg så er det aldri noe av det som er litt greit overkommelig prismessig. Jeg er rett og slett ufattelig dyr i drift! Fryktelig irriterende igrunnen. For om en skal kjøpe noe nytt nå, når en nærmer seg 50, så er det jo for å ha det en stund. Og da går en liksom ikke ut å kjøper det nest beste heller.

Denne her sofaen for eksempel. Den har jeg veldig lyst på, og den er ikke nye engang. Den står i huset som søstera mi og x’en ikke har solgt enda. Vi kan få kjøpt den. Tålig rimelig i forhold til nypris og til og med på avbetaling om vi vil. Så her har vi målt og diskutert, tenkt og grubla. Åååh. Jeg har så lyst. Men. Det er et stort men. Eller to kanskje. Den er gedigen. Hele 4.40 x 3,85. Vil jeg ha en stue som blir så mye sofa liksom? Trangt blir det sikkert ikke, for vi har jo 60 kvm å bolte oss på, men likevel kommer den til å ta mye plass. Dessuten er den veldig lys. Passer det når en har folk på besøk med vinglasset i hånda? Eller barnebarn som kravler rundt med en is? Eller hopper fra den ene enden til den andre?

Det kommer jo til å bli drittstilig tror jeg. Men skal en ha en så flott sofa at en sitter der med hjertet i halsen hver gang det kommer besøk? Tenk om de søler. Hvor fin er den da om noen måneder? Og ja, nå holdt jeg jo på å glemme argumentet til drømmemannen: Vi har igrunnen ikke råd. Selv om det er på avbetaling så skal den sofaen betales en gang … Jaja, da var det tre motargumenter for å ikke kjøpe denne da. Men tror du det hjelper? Jeg ligger til og med og tenker på den om nettene når jeg ikke får sove!

Kjellerstua har fått en aldri så liten ansiktsløftning. Og det for bare noen hundrelapper. Jeg kjøpte noen gardiner og puter til minus 70% her på sensommeren. Det har blitt liggende i et skap helt til nå. Det var et sånn skikkelig impulskjøp, noe vi overhodet ikke trengte. Men det var billig, ja henimot gratis igrunnen. Hadde ikke tenkt å ta det frem før etter jul. For jeg tenkte heller det skulle bli litt rødt der sånn i første omgang. Men så var det en dag jeg var så klar for litt fornyelse, etter alle disse nye impulsene fra butikkene, så jeg måtte bare ta det frem likevel. Ble igrunnen ganske koselig. Men selvfølgelig ikke helt de fargene som er in nå da. Kan jo ikke forvente det til den prisen!

Egentlig liker jeg den litt røffe stilen. Ikke hvitt og slett og penslig. Nei gi meg heller noen bord som ser ut som de er laget av drivved, røffe materialer og litt farger. Ting som tåler en trøkk, som tåler å bli brukt, som en ikke må være redd for hele tiden. Som sønnen min sa: Vi kan ikke pusse opp stua, for da ødelegger vi jo Mexico-temaet. Afrika-stilen. Eller hva det var han kalte det. Vet ikke helt om dette er stilen til drømmemannen, men han har jo valgt av egen fri vilje og flytte inn her, så det kan jo ikke være så ille heller … selv om han kom fra den sort-hvite ungkarsbula med skinnsalong og diger tv. Hadde det ikke vært for han så hadde vi vel sittet her med en stor kasse-tv i dag, uten kanaler.

Tanker om jula

Jul, en tid som tidligere var et av årets høydepunkter. Ja ikke bare da jeg var barn altså. Jeg har elska jula. Julegavene som skulle handles og pakkes inn, med sløyfer og kort. Fint, helst litt spesielt papir. Det var sjelden jeg overlot pakkinga til de som jobba i butikken. Det var jo halve morroa det der med å lage en fin pakke. Lukke kjøkkendøra og be ungene holde seg vekk. For mamma holdt på med noe hemmelig.

Julekort med bilde av ungene var et must til familie og venner. De første årene var det bare en unge, og det gikk alltid greit. Ho var så fotogen og fin og jeg har massevis av flotte bilder av den førstefødte. Så etter fire år kom neste tulle. Litt verre nå å få dem til å se fine ut på et og samme bilde. Men det gikk alltid greit etter å ha tatt noen bilder. Fire år etter der igjen kom gutten. Nå ble det verre! Ikke det at han var mindre fotogen enn de andre. Neida, alle tre har noe der som mora aldri har vært i besittelse av. De blir fine på bilder. Nesten alltid. Men å få tre unger fra 0 til 8 år til å sitte still, helst se samme vei, se fine og nokså normale ut på et og samme bilde, det ble en liten utfordring. Og bare husk det, dette her var før digitalkamera var funnet opp. Det var film og fremkalling, så om bildene ikke ble bra, så begynte plutselig tia å fly fra meg. For jeg var jo sjelden tidlig ute. Det skulle være så nær opp mot jul som det kunne bli. Et flott bilde fra sommeren holdt ikke. Det var jo gammelt!

Julekaker måtte vi ha. Minst 7 sorter! Ungene var med på det meste, men de ble fort lei. Så da sto jeg igjen der, aleine, og bakte masse kaker som uti januar havna i søpla. Litt teit igrunnen. Hva skal en med alle de kakene da? Ut-og-inn-kaker som alle er drittlei etter 2. juledag. Bortsett fra meg da, som simpelthen elsker sånne tørre, støvete kaker. Men jeg har jo absolutt ikke godt av dem! Spesielt ikke hver dag fra midten av desember til midten av mars.

Sånn full nedvask av huset har jeg aldri sett vitsen med rett før jul. Da er det jo nok av andre ting å finne på. Så julete har jeg aldri vært, og kommer sikkert ikke til å bli det heller. Men at det er rent og pent, om enn ikke på toppen av kjøkkenskapene, det skal det jo helst være.

Masse julepynt, lys og dill som en ellers ikke ville hatt i hus kommer ned fra loftet. Selv om eldstedattera har sagt at jeg alltid var så nøye på pynten på juletreet. De fikk aldri lov å bestemme selv og slenge opp alt det rare hvor som helst. Ikke så høyt de rakk engang. Jeg kan ikke helt huske dette selv, men jeg har tydeligvis svikta litt som mor her. For her skulle det se fint ut. Passe mengde pynt spredt jevnt ut over hele treet. Men ikke overlessa. Flagg og papirremser er ikke det jeg har satt mest pris på. Heller ikke kurver i alle regnbuens farger.

Juletreet ja – herregud for et mareritt! Jeg skulle selvsagt ha det fineste treet i byen. Og det var ikke lett å finne. Enten du kom tidlig eller for seint. Det feilte alltid de treene jeg så på et eller annet. Det var skeivt, for lite, for stort, for tynt oppe og for bredt nede. Mitt skulle være helt perfekt. Jevnt og passe kledd med grener. Ikke noen hull innimellom hvor det manglet noe. Og stammen skulle aller helst passe i foten. Iallefall skulle det ikke spikkes. En feit stamme som smalna betraktelig ned for å passe i hullet, nei det så jo teit ut!

I hagen vår har vi et digert grantre. Dette ble pyntet med lys hver jul og lyste opp hele nabolaget. Fire uker før julaften hadde vi julegrantenningsfest. Høytidelig sto vi ute i hagen, med selvkomponert sang, skålte og tente lysene akkurat midnatt før første søndag i advent. Folk kom gående inn i gata vår bare for å se på treet. Siden x’en flytta har det ikke vært lys i det. Altså de siste 10 årene. Jeg hadde en plan om å få det tilbake her et år, for selv om det gjør et digert innhogg i strømbudsjettet så er det jo så flott! Men jeg gav opp. Kun tre av 100 lyspærer virka. Det hadde blitt 3000 kroner i pærer, når jeg fikk de til spesialpris, pluss en mann med lift som kunne skifte de og dobbelt så mye i strømregning … Det ble med tanken.

Gleden over jula tok en brå slutt for meg det året mamma døde. Jeg tilbragte mer eller mindre hele jula på sykehuset. Ho ble lagt inn lille julaften, og døde 29. desember. Det er 18 år siden i år. Hun var like glad i marsipan som jeg er, så jeg hadde ekte, hjemmelaget marsipan med opp til henne på sykehuset i ei flott krukke. Å så glad ho ble! Da vi rydda ut av sykehusrommet hennes lå krukka der i nattbordet. Uåpnet. Med grønne, røde og hvite marsipankuler. Siden har jeg ikke laget marsipan.

Etter dette var jula et reint helvete å komme gjennom. For å komme til den ene eller andre vi skulle feire sammen med måtte vi kjøre forbi kirkegården der mammas grav er. Uansett hvor sminka og fin jeg var da vi gikk hjemmefra så jeg ut som et takras da vi var fremme. Tårene bare tøyt ut, rant nedover ansiktet og ned på tøyet. Med følge av all sminka … Hvert år trodde jeg det skulle gå bra, hvert år tok jeg feil.

Jeg klarte ikke å være glad, ikke engang for ungenes skyld. Jula var og ble trist. Allerede utpå høsten begynte jeg å grue meg. Når juleutstillingene i butikken var på plass og det tøyt ut julesanger fra enhver høyttaler så gikk jeg rett i kjelleren. Jeg pyntet og bakte som normalt, men likevel var hele julefølelsen vekk. Å kjøpe gaver var noe som gikk automatisk, jeg la ikke lengre min sjel i pakkinga og overlot det til ekspeditørene enda papiret var kjipt og pakka ble stygg.

Så gikk det noen år og vi ble et av parene som opprettholdt skilsmissestatistikken. I oktober flytta han ut, før jul hadde vi delt alt! Jeg sendte med han all julepynten, for nå skulle det aldri bli mer jul i dette huset. Ikke hadde jeg noen familie lengre, egentlig følte jeg at jeg ikke hadde noe å tilby mine egne unger. Han gikk av med seieren der. Familien var hans og jeg ble etterlatt helt aleine. Det var ikke sikkert jeg gadd leve helt til neste jul fant jeg ut. Jula er jo en typisk familietradisjon. Nå hadde jeg ikke noen familie lengre, så dermed hørte jeg ikke til her.

Selvfølgelig levde jeg også jula etter. Lille julaften fikk jeg skilsmissepapirene i posten. Underskrevet av den nye dama til x’en. Som vitne på at vi ikke hadde hatt noen samkved det siste året. Ja ho visste jo selvsagt det ho, men jeg kjente jo ikke dama egentlig, så jeg kan ikke helt skjønne at ho kunne bevitne dette. Jeg returnerte aldri de papirene. Ikke engang da jeg fikk purring noen uker etterpå. Men skilt ble vi jo, uansett.

Det var så innmari trist! Gå rundt i gatene og se på alle de lykkelige familiene som gikk der med poser fulle av julepakker. Mor, far, barn gikk leiende og smilende gjennom gatene. Og om det kom litt julesnø dalende så det enda mer perfekt ut. De hørte sammen. De skulle feire jul sammen. Hjemme i et lunt, koselig julehjem, med god julemat, latter og glede.

Fra da av feiret jeg jul annethvert år. Når ungene var hos meg. Fordi jeg måtte. Det kom ny julepynt inn i hjemmet mitt, litt etterhvert. Noe nytt hvert år. Kjøpt på salg mellom jul og nyttår. Jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle bli koselig. Men det feilet litt følte jeg. Spesielt når vi var sammen med min søster og hennes unger. For vi hadde litt for mye å tenke på i jula. For mye trist. Og en pappa som var den tristeste av oss alle. Som tente lys for mamma lille julaften og lot det brenne i ett til den dagen ho døde fra oss. Her skulle vi ikke glemme noe. Her skulle vi minnes hva vi hadde mista. Akkurat som om det gikk an å fortrenge! Selv uten lysene på begge sider av bildet hennes hadde det vært umulig.

Den jula som ikke ble feiret var som en hvilken som helst dag. Ikke julemat, som regel ikke mat i det hele tatt. Noen få pakker fra mine barn, med koselig kort: Verdens beste mamma – god jul. Glad i deg. Kort som var ment som en oppmuntring, men som der og da ble det helt motsatte. Hvorfor var de ikke sammen med meg da, om de var så glade i meg? Innerst inne visste jeg selvfølgelig at faren også hadde krav på å ha dem der, men det føltes skrekkelig urettfedig. Han satt jo igjen med hele familien, var ikke det nok? Hvorfor måtte han ta fra meg de få jeg hadde igjen? Da normale familier satte rundt middagsbordet eller begynet på pakkene gikk jeg ute med hunden. Svinsa rundt i mørket og smugkikka inn i vinduene til alle de vellykkede. De som hadde klart den bragden å holde familien sammen. Jeg gråt mine ensomme tårer og synes ufattelig synd på meg selv. I mange år.

På jobb var det ikke stort bedre. Alle snakka om jula. Hva de skulle spise og hos hvem. Hele jula var fullbooka. De var så lei av å fly sånn, og så ble det alt for mye mat! Jeg sa ikke noe. Da vi avsluttet jobben julaften var jeg forsvunnet ut døra før alle god-jul-klemmene skulle utveksles. Jeg satt grinende i bilen på vei hjem til et temmelig tomt hus og noen helligdager som aldri tok slutt.  

Jeg forsøkte å gjøre noe med det. Jeg sendte mail og brev til både Blå Kors, Frelsesarmeen og andre plasser som jeg hadde hørt arrangerte jul for de litt mer dårlig stilte. Tilbøy min hjelp. Fordi jeg ikke hadde noe annet å ta meg til. Ikke noen å være sammen med. Juledagene var så ufattelig lange og mange og jeg gledet meg bare til alt var over. Men jeg fikk aldri svar fra noen av dem.

Et år tilbragte jeg både julaften og 1. juledag på den bruneste puben i byen. Det var vel den eneste plassen som var åpen disse dagene. I selskap med en jeg var sammen med, hans single bror og søster. Ikke akkurat en drømmeplass. Jeg som ikke engang drikker noe særlig hadde jo ikke så mye der å gjøre, egentlig. Men det fikk øynene mine litt opp. Det var faktisk folk som hadde det verre enn meg. Som hadde tilbragt jula her i årevis, og de bar preg av det også. Sånn ville jeg iallefall ikke bli!

Det tok sin tid, men nå har jeg fått en ny familie. En stor familie. Verdens beste familie. Vi er så mange nå at det ikke er plass til alle i et hjem. Men 2. juledag er det tradisjon med felles lunsj. Vet ikke hvor mange vi er nå, men med stort og smått er det vel bortimot 40 stykker tror jeg. Vi leier en barnehage og alle tar med litt mat hver. Så sitter vi der og eter og skravler og går rundt juletreet som befinner seg i barnehagen. Det er kjempekoselig. Det er god plass til alle, ungene har masse å leke med og flere rom de kan oppholde seg i. Selv om det blir høylytt og kaotisk så ville jeg ikke vært denne juletradisjonen foruten.

Barskapets innhold må snart vike for nissene. Det blir en periode hjemmet til en nissefamilie. Ja nissene er ikke bare i skapet, men rundt forbi i hele husets andre etasje. Huset som sto tomt for julepynt annethvert år i en ti års tid har igjen blitt et julehus. Hvert år. Her bor en lykkelig familie, selv om vi kun har dine og mine barn og snart hvert vårt barnebarn. Litt stress det der noen ganger, aller best hadde det jo vært om alle holdt sammen med den de fikk ungene med. Men nå er det en gang ikke sånn det funker i våre dager. Dessverre. 

Snart er det også julegaveshopping. Jeg gleder meg. Skal gå hånd i hånd med drømmemannen, kikke på juleutstillingene, høre på julemusikken, susse og klemme litt på han innimellom og nyte den fint pyntede byen vår. Kanskje er vi så heldige at vi får en hvit jul også. For selv om jeg ikke liker vinter og snø, så hjelper den der hvite, kalde greia godt på stemningen. Hvit jul er best.

Jakten på det perfekte juletreet er over. Jeg har gitt opp. Det var rett og slett lettere å finne den perfekte mannen, og det sier jo det meste! Så i fjor kjøpte vi et ekte, grønt, plasttre. Trodde aldri jeg skulle havne i den der kategorien som henta treet på loftet, slo det opp – og vips der var julestemningen i hus! Men plutselig var jeg altså der. Etter å ha endevendt alle de utsalgsstedene som hadde juletre, uten å finne noe som var godt nok til å slippe inn i stua, endte vi opp på Plantasjen og kjøpte det dyreste plasttreet de hadde. For det måtte jo se nokså greit ut også, ikke bare på fasongen. Og vi måtte jo ha det der og da, selv om det fem dager etter var satt ned til halv pris.

Livet er stort sett ganske bra – egentlig! 🙂