Forandring fryder

I natt har jeg oppholdt meg i reclineren i kjellerstua til en forandring. En av de tingene som kom i hus sammen med drømmemannen. Som passa utmerket i hans sort/hvite ungkarsbule, men som vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av her. Skinnsalongen som sto i stil solgte han da han flytta. For her var det ikke plass i kjellerstua og oppe .. nja, tror ikke helt det var et tema .. Stolen derimot har vi flytta litt frem og tilbake disse årene. Fra garasjen til hybelen og inn igjen! Akkurat i natt var jeg faktisk veldig glad for at den sto der den sto.

Stakkars bikkja er helt døgnvill etter at matmor begynte å vandre oppe om nettene. Da jeg ikke fikk sove i forrige omgang bråkte jeg jo ikke på dette viset. Dermed ble jeg jo bare liggende ved siden av drømmemannen og høre på alle de forskjellige snorkelydene han klarte å få pressa ut. Men om jeg blir der nå våkner jo han også .. og det er jo liten vits i å ha to nattevandere her.

Vandring var vel en overdrivelse egentlig. Om jeg hadde hatt skritteller tror jeg ikke det hadde gjort de store utslagene denne natta. Har ligget der og skifta på å ha to, eller ingen, tepper over meg. Det er noe galt med termostaten min også nemlig. Feber tror jeg det heter. Til forveksling lik hetetokter, men ikke helt sånn likevel. Skal ikke bare være en ting når det først skjærer seg nei!

Fikk antibiotika i går. Tre hele piller! Krysser fingrene, og det meste andre, for at dette gjør underverker. Kjøleskapet er fullt at Biola. Her skal det forebygges! For jeg er ikke klar for å skifte ut hostinga, med sopp både her og der, om denne greia virkelig slipper taket og gir seg.

Og ellers? Joda, det snør, igjen! Det var det jeg sa her forleden, det er for tidlig å lete etter vårtegn. Men akkurat nå er snøen mitt minste problem Faktisk er den litt fin der den henger i busker og trær og ikke minst dekker over det bittelille vi kunne se av plen og belegningsstein i går. Har vel kommet 5 cm her oppe i høyda, så dette lover jo godt! Tankene på å ringe båtopplaget og si vi vil ha ut båten tror jeg er islagt for en stund. Jippi, en ting mindre å tenke på. Til påske kanskje?

Min helg skal jeg bruke på å være småbarnsmor. Syk småbarnsmor for virkelig å gjøre det reelt. Heldigvis blir jeg ikke syk, enslig småbarnsmor da. Det hadde vært hakket verre! For drømmemannen er jo også her og han og barnebarnet mitt har virkelig funnet tonen. Vi skal hente ho i barnehagen og så skal ho være til søndag.

Ønsker dere en fin fredag. Og for dere som er så heldige å få gå på jobb: Det er bare noen ganske få timer til helga!

:o)

Et livstegn fra arvingen

Da har jeg fått sms’et litt med sønnen. Det er ikke så mye vi hører fra han, for det er dårlig dekning på mobilene der ute på havet. Internetten kosta 30 kroner døgnet så siden han er litt kjip så har han vel ikke råd til det. For noen dager siden spurte jeg om han trengte mer penger .. men det gjorde han ikke, for han hadde ikke brukt noe enda. Jaja. Det er jo litt sært at en (snart) 18-åring sier sånt, de aller fleste hadde vel sett sitt snitt til å grabbe til seg litt mer. Men i disse regningstider får jeg heller være glad så lenge han ikke er mer storforlangende.

Lørdag har han vært ute i to uker. Det er leeenge det! Ellers har vi bare vært fra hverandre så lenge enten når jeg har vært på ferie eller han har vært hos faren. Og det er litt annerledes.

Nå er han helt aleine. Eller, det ble litt feil, han er så aleine det går an å bli på Fred Olsens cruisebåt Boudicca. I en bitteliten lugar som han heldigvis hadde aleine. Men, som han sa selv, så delte han dusj og do med ørten flilippinere. I tillegg til sønnen er det er bare overstyrmannen (tror jeg det var) som snakker norsk på hele båten.

Oppi det hele har han også klart å bli syk. Og da hadde mammahjertet mitt det ikke så veldig bra her hjemme. Han fikk piller for både det ene og det andre fra legen ombord. Han som nesten ikke har tatt en paracet før engang. Piller som gjorde at han sov et helt døgn. Herregud! Hva er det de kjører i ungen min da? I forgårs hadde han såvidt vært inne på facebook og skrevet at det var 5-6 meter høye bølger, noe som ikke var så greit sammen med medisiner han får vondt i magen av. Det var nesten bedre i forrige utplassering. Og den var på et ankerhåndteringsfartøy som gikk frem og tilbake uti Nordsjøen rett før jul.  

I dag fikk han sitt første møte med et dødt menneske. Ei dame hadde fått slag og han måtte hjelpe å flytte på ho slik at de kunne få vaska og lagt ho i fryseren .. Åååå, det er jo ikke akkurat sånt en vil poden skal oppleve på utplasseringa. Det hadde vært litt ekkelt, men han sa til seg selv at ho bare sov der han bar ho vekk. Det er vel en side av cruiseturismen det åsså. Jeg for min del så ikke et dødt menneske før min mor døde, og da var jeg jo tross alt i slutten av 20-årene. Husker enda helt tydelig hvor “død” ho så ut. Ikke helt som de døde en ser på filmer og CSI og sånn.

Nå er det bare 23 dager til han skal begynne hjemreisen. Det virker som om han har det greit, selv om han nok lengter litt hjem innimellom. Men det er nok ikke mamma som står øverst på den hjemlengsellista lengre. Det er definitivt kjæresten som han har vært sammen med i over et år. Jeg er utkonkurrert så til de grader.

Men sånn er jo livet. Vi har ungene bare til låns en stund. Selv om vi jo aldri slutter å bry oss og tenke på de som ungene våre så blir de jo voksne og klarer seg selv etterhvert.

Er du en av dem som fortsatt sitter der med små unger? Nyt det for fullt, den tiden kommer dessverre aldri tilbake! Skal jeg være helt ærlig så synes jeg småbarnsstadiet var det aller beste. Til og med trassalderne hadde sin sjarm. Og når de er over så er det tid for å sitte hjemme og bekymre seg når ungdommene skal ut. Åssen er formen i dag tro? Kommer han hjem på tiden? Du puster letta ut for hver 17. mai, Quartfestival og nyttårsaften det har gått greit ..

Nå er jeg over det stadiet heldigvis. Sønnen har igrunnen oppført seg nokså eksemplarisk hele tiden han, men han har jo to eldre søstre da .. Men både de og vi overlevde det også, selv om det ikke alltid kjentes sånn ut mens det sto på.

Jeg har oppdaget at hvis jeg er villig til å være ærlig mot barna, blir de ærlige mot meg igjen.
Så enkelt er det. Barn som vokser opp, gjør som foreldrene gjør, ikke som foreldrene sier.
Peter Howard

Hvor ble du av Jon Blund?

Det er midt på natta. Virkelig midt på natta og helt mørkt ute. Og her sitter jeg. Hvorfor? Tja, et godt spørsmål. Som egentlig fortjener et godt svar. Men det har jeg ikke ..

Bortsett fra at jeg hoster, er helt tett i toppen og ikke får sove. Selvsagt kunne jeg jo ha prøvd litt til, men da hadde jo sikkert ikke drømmemannen fått sove han heller. Hvor gøy er det å ligge ved siden av en flodhest som bare ligger der og snur seg fra side til side og bjeffer som en hund med med kols i siste stadie? Ikke det gøyeste i verden sikkert. Verken for han eller flodhesten.

Så her sitter jeg da. Å grubler. Selvfølgelig gjør jeg det! Tenker masse på den uka som var for bare et par små uker siden. Før jeg ble så forkjøla. Den flotte, perfekt uka der jeg følte meg så oppegående og frisk og rask! Sov hele natta gjorde jeg også. Helt uten hjelp. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nei, ikke lenge nok .. Så også med meg. Bang!! Der landa jeg hardt og brutalt – igjen!!

Jeg har så lyst til å banne! Si noe forferdelig stygt. Ja, jeg gjør det jo også forsåvidt. Inni meg. Det så så fælt ut når jeg skreiv det her at jeg bare sletta det igjen. Hmmm .. tenk om det var like lett å få sånt vekk når en sa det også. Der det aller minst passer. I et familieselskap for eksempel. Jeg kan ufattelig mange stygge ord. Men alle de der tilsammen er ikke nok for å beskrive det jeg føler akkurat nå. Her jeg sitter midt på natta og funderer på hvordan alt skal gå fremover.

Eller kanskje ikke alt da, jeg tenker ikke så mye på de i Japan dessverre. Slenger en tanke ned i ny og ne selvsagt og synes veldig synd på dem. Men det er så langt vekk og jeg kan ikke helt sette meg inn i hvordan de har det heller, selv om jeg ser bildene og filmene på nettet og i nyhetene. Det er veldig uvirkelig. Som en katastrofefilm på en måte. Jeg er mer litt sånn selvsentrert her jeg sitter. En skikkelig ego med andre ord.

Akkurat nå hoster jeg ikke. Er ikke det typisk? Men så fort jeg legger hodet på puta så er det på’an igjen. Dessuten er jeg blitt såpass våken at det ikke nytter å finne senga igjen på det første. Og om dagen legger jeg meg jo ikke. Uansett hvor trøtt jeg er. For jeg er livredd for å snu døgnet.

Lurer fælt på om jeg er tilbake i den onde sirkelen igjen nå jeg. Eller om det bare er fordi jeg er forkjølet. Men det var jo sånn det starta på en måte. For lenge, lenge siden. Jeg fikk ikke sove og var syk hele tiden .. Det er skummelt det der med søvnen. Jeg tenkte alltid at å sove, det kunne jeg gjøre når jeg ble gammel. Men når du ligger der og søvnen er helt borte vekk så skjønner du fort at du tok feil der. Der og. Søvnen er vel noe av det viktigste for å klare å fungere normalt.

Jeg bytta jo deppepiller for et par uker siden. Noen dager etter forkjølelsen bosatte seg i kroppen min. Jeg skulle ringe legen i slutten av denne uka. Det er vel muligens i dag? For om jeg følte de nye tablettene ikke funka så greit på depresjonen, den der jeg ikke helt skjønner at jeg har, så måtte vi øke til dobbel dose.

Så da er spørsmålet: Er jeg deprimert eller er bare lei fordi jeg er syk igjen? Jeg så jo en ende på dette her for ikke så lenge siden. Den der uka jeg fikk et snev av hvordan livet kunne være, selv om en var midt i en aldri så liten krise. Når en enda orka noe uten å bli straffa for det i dagevis etterpå. Når Jon Blund la seg sammen med meg og drømmemannen og ble der hele natta. Når jeg våkna og var uthvilt og tilnærmet opplagt om morra’n. De få dagene jeg hadde så dårlig samvittighet fordi jeg sov så lenge. For jeg skulle jo tilbake på jobb snart, og da var det litt dumt å venne seg til å sove til ti når jeg skulle vært på jobb en time før ..

Merker at alle er litt utålmodige nå. Arbeidsgiveren min, nav .. og jeg da. Men det siste der er det sikkert ingen som tror likevel! Jeg føler litt at de nå er temmelig halvirriterte fordi jeg aldri får somla meg tilbake til pulten min. At nå er det nok liksom, ta deg sammen da .. herregud du kan da ikke være nav-snylter resten av livet! Og er det noe jeg ikke vil være så er det nettopp det. En snylter.

Jeg vil at alt skal være som det var før. Eller i det minste sånn som den uka for ikke så lenge siden. Ja, kunne det bare holdt seg sånn et par uker til så hadde jeg nok sitte der nå. På plassen min og gjort noe for disse pengene jeg får. Iallefall for en stund. Noen uker eller måneder. Om alt hadde gått helt etter planen min, så hadde jeg sittet der resten av min yrkesaktive alder og aldri blitt syk eller sykmeldt en eneste gang mer. Tenk for en drøm da!! Både for meg og arbeidsgiveren.

Akkurat nå er jeg litt redd faktisk. Redd for møtet med arbeidsgiver og nav i neste uke. Jeg gruer meg. Veldig. Føler nesten jeg har gjort noe forferdelig galt ved å bli syk. Omtrent som jeg skal opp i en rettsak og få min straff. Bli avhørt og beglodd og stemplet som en halvkriminell lystløgner. Hvor lang er straffen for sånt tro?

Kanskje jeg rett og slett er en løgner. At jeg innerst inne er en sleip faen som ikke gidder å jobbe mer, at jeg egentlig ikke feiler en dritt, men rett og slett er blitt en hypokonder på mine halvgamle dager.

Jeg som aldri var syk før. Som var til å stole på, som sto på til the bitter end, beit tenna sammen og skulle bare klare dette. Og det gikk jo alltid greit. Det aller, aller meste. Nesten alltid jaffal. Helt til det plutselig sa stopp en plass ..

Hva var det egentlig som skjedde?

På leting etter vårtegn

Med bikka i bånd, drittposer i lomma, kameraet rundt halsen og hosten som en naturlig følgesvenn dro jeg avsted. Ikke fordi jeg hadde så lyst på en tur ut, men rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst til å sitte inne her og deppe heller. Kom deg opp og ut i det fine været, drit i hostinga og få deg litt luft … joda, jeg har hostet meg frem og tilbake til Ravnedalen. En flott rekreasjonsområde nær sentrum her. Tenkte kanskje jeg kunne finne noen vårtegn der inne i dalen. Men akk, det var nok litt for tidlig for sådanne. Selv etter nøye studering gjennom solbrillene var vårtegnene heller bortgjemte:

Et lite skilt halvveis gjemt under snøen fortalte i det minste at her var det noe på gang. Om noen uker eller måneder? Bare den forferdelige hvite kappa som har lagt seg over det meste snart kan forsvinne ..

1. april åpner kafeen. Det så ikke så forlokkende ut akkurat i dag, men jeg har bestemt meg for at i år skal vi iallefall få smakt på denne burgeren alle skryter sånn av hos Generalen.

Ravnedalen var tidligere forlegning for rundt 1200 soldater. Den gang kalt Grimsmoen. På 1860-tallet var det planer om å anlegge skytebane i området, men general Joseph Frantz Oscar Wergeland, bror til Henrik Wegeland og Camilla Collett, uttalte at «det er det rene helligbrøde. Dette området egner seg så aldeles fortreffelig til et lystanlæg».
Så her står statuen av general Wergeland  og skuer ut over områdene som i perioden 1874-78 ble omgjort til parkanlegg.

Det var dagens historietime. Verre var det med disse vårtegnene. Men jeg fant da litt på turen frem og tilbake hit. Det gjelder bare å bruke øynene og ha et åpent sinn. Eeeeh .. det hørtes vel fint ut? Da er det nemlig utrolig hva en kan finne. Ikke sånn ved første øyekast kanskje, men etter litt studering. Det er nok mange forbipasserende som har lurt litt på hva jeg holdt på med i dag. Stå der å ta bilde av et eller annet usynlig. Rart jeg ikke er blitt tauet inn igrunnen!

Pssst, om du synes disse var litt små, trykk på bildene for å se dem større.

Himmelen var iallefall blå og sola fremme. Dessuen fikk jeg litt frisk luft og bikkja fikk en to timers gåtur. Ja det gjorde vel forsåvidt jeg også. Men for all del, ikke si det til legen min ..

På hosten så høres det igrunnen ut som om jeg er døden nær. Men regner med at det ikke er fullt så ille. Lurer på om jeg slutter å hoste hvis jeg begynner å røyke? Da får jeg vel iallefall svidd vekk litt av disse flimmerhårene nedi der. Siden de ikke finner noe galt med meg så må det vel bare være de som irriterer da .. de har jo fått godgjøre seg nedi den halsen min hele livet og aldri blitt utsatt for nikotin.

Litt rart det der. Om jeg hadde røykt så hadde nok det vært grunnen til at jeg er i en litt elendig forfatning. Iallefall hadde det nok vært forklaringen på mye av dette her. Men når jeg ikke røyker .. hva skal en skylde på da? Dårlige gener? At jeg har vært litt uheldig? At jeg rett og slett bare er en hypokonder? Tja, kanskje det er det siste der som er galt ..

Hypokonder eller ikke, jeg ønsker dere iallefall en fin onsdagskveld! :o)

I det sentimentale hjørnet

Egentlig har jeg bare lyst til å gjøre som ungen over her.
Men jeg er jo voksen og da tar man seg jo sammen. Ikke har jeg noe å grine for heller egentlig.
Eller hvem har ikke det forresten? Om en bare setter seg ned og tenker.
Da dukker det nok opp både en og tre ting som en kan være litt lei for.
Akkurat nå. Eller hele tiden. Bare det at en gjemmer det langt baki der en plass.
Der ingen kan se …

Vet ikke hva som er galt jeg.
Men det slo til for fullt da jeg så en video som lå på facebook her.
Den var jo bare flott og fin og skjønn, men …
Ååååh! Jeg som ikke griner lengre! Som tar deppepiller for å ikke være så teit!
Vel, tårene ville liksom ikke stoppe igjen i dag.

Nå skal jeg ta meg selv i nakken!
Tørke tårene, svelge en hostepille, ta med papirlommetørklær,
kamera, bikkja og gå ut i det fine været .
Solbriller er sikkert litt ok det og, for da slipper jeg å sminke meg igjen …

Ting ser alltid litt annerledes ut når jeg ser på dem gjennom kameraet!
Så du skal ikke se bort ifra at jeg kommer tilbake senere,
med et litt mer oppmuntrende innlegg.

Noen skritt tilbake ..

Har hatt en særdeles dårlig natt på sofaen. Jeg trodde jeg var ferdig med disse klageinnleggene snart, men det skulle visst ikke være så lett. Sitter her under teppet og fryser, men snart er jeg glovarn igjen sikkert ..

Jeg synes igrunnen det er nok nå!! Det begynte jo så flott med den uka jeg var så opplagt. Hva galt har jeg gjort for å bli påtvunget dette her nå da? Nå som jeg trodde jeg snart skulle tilbake på jobb .. sykmeldt er jeg jo uansett enda, men jeg så jo for meg at etter et par uker til nå med oppsamlet energi og pågangsmot så var den epoken slutt for min del. Mulig jeg tok feil.

Orker ingen ting og er drittlei av å ha det sånn!!! Trene har vi ikke gjort siden før ferien. Rockeringen står igjen bak barskapet for jeg er så sår i magen, og overalt, av denne hostinga. Merkelig rart at jeg ikke hadde problemer på lørdag da vi var i det 50-års kalaset. Var det alkoholen som gjorde sitt til at den kvelden ble så fin? Mulig jeg likegodt skal slå meg på flaska?

Jeg håper virkelig at det er noe galt med den prøven de tok hos legen. For da får jeg vel noe for dette her. Men jeg frykter jo at det fortsatt bare er en virus. Eller en, det kjennes mer ut som om det er en hel stamme eller to. To minst. For de kriger seg imellom og det er jeg som får lide for uvennskapet deres. De forhatte virusene som jeg har sloss med i månedsvis før jeg ble sykmeldt. For ikke å si år. Åååååh!! Jeg trodde jeg var over dette her nå.

Beklager, men jeg har ikke noe koselig, eller morsomt, å si akkurat nå .. egentlig burde jeg vel heller holdt kjeft! For ifølge mange her inne så bør en ikke skrive sytete blogger, en skal ikke klage, for det er så mange der ute som har det så mye, mye verre .. Bildet stjal jeg på google.no

Si det med blomster – men vet du egentlig HVA du sier??

Den unge mannen villle gjerne gjøre inntrykk på kjæresten sin, så han kjøpte en bukett av de flotteste rosene bomsterbutikken kunne oppdrive. Taktikken virket – hun åpnet døren, slapp ham inn og hvinte av fryd da hun så rosene. I neste øyeblikk flådde hun klærne av seg, la seg på rygg i sengen og spredte beina, mens hun ropte: – Dette er for rosene! – Men kjære deg, sotret han, – har du ikke en vase du kan bruke?

Kjenner du til vårt blomsterspråk?
Hver blomst har sin egen betydning. Fargen på blomstene gir kanskje det tydligste budskapet.

Rød: Jeg lengter etter deg
Mørkerød: Jeg venter på deg
Rosa: Jeg er forelsket i deg og lover deg troskap
Orange: Jeg er din venn
Gul: Du er solen i mitt liv
Hvit: Jeg tror på din kjærlighet og jomfruelighet
Lilla: Jeg ønsker deg lykke og hell
Blå: Jeg lover å bli ved din side til døden skiller oss
Bukett: Rød, hvite og blå blomster betyr å fri

Rød rose: Jeg elsker deg
Hvit rose: Uskyldig, platonisk kjærlighet, men også jomfruelighet og renhet
Lilla rose: Mistenksomhet og misunnelse
Fersken: Unnskyld
Gul rose: Jeg håper
Nyperose (taggete): Jeg forsvarer deg
Små røde: Alt er nytt for meg, gi meg litt tid

Antall blomster:
1 Du er alt for meg
2 Jeg vil reise bort med deg
3 Jeg vil treffe deg igjen
og ha en fremtid sammen med deg
4 Jeg respekterer deg og takker deg
5 Jeg vil gjøre alt for deg
6 Jeg tror ikke på dine løfter
7 Jeg elsker deg 
8 Jeg er din inntil døden skiller oss
9 Jeg vil være alene med deg
10 Vil du gifte deg med meg?

Rosenes språk:
1 rød rose: Jeg begjærer deg
3 røde roser: Jeg elsker deg
7 røde roser: Jeg er din for evig
12 røde roser: Sterkere kan jeg ikke uttrykke min kjærlighet
1 rød rose + 2 røde knopper: Dette må holdes hemmelig
1 hvit rose: Jeg vil heller dø enn å bli sveket, eller; Jeg kan ikke
1 krans med roser: Dyd har sin belønning
7 gule roser: Styrke og utholdenhet
1 rose m/torner: Jeg dør av lengsel etter deg
1 ferskenfarvet rose: Bluferdighet og uskyld
1 rosenkvist: Jeg er ulykkelig (fordi du ikke er her)

Betydningen av en del blomster:
Agapanthus (foto): Dyp kjærlighet
Akeleie: Ønske om fred, frelse
Alpefiol, rød: Elskede, ta kontakt!
Alpefiol, hvit: Hvorfor er du så fjern?
Alpefiol, hvit og rød sammen:
La oss reise bort sammen!
Amaryllis: Du er vakker,
men har et kaldt hjerte
Anemone: Smerte ved å skilles;
bekymret for kjærligheten
Aurikkel: Skilt fra deg, du gode vesen, har livet ikke lenger noen glede!

Blåklokke: Jeg er din for alltid!
Brennende kjærlighet: Ikke vis din kjærlighet så tydelig
Buksbom: Min troskap varer evig
Bulmeurt: Jeg avskyr deg!

Dagfiol: Ta meg med!

Fiol: Ydmykhet, renhet
Floks: For din skyld kan jeg forlate mitt hjem
Forglemmegei: Jeg er trofast

Gladiol: Du sårer meg med din stahet
Granateple: Medfølelse, fristelse, men også sensuell kjærlighet
Gyllenlakk: Oppstemthet, optimisme

Hvitveis: La meg holde deg i hånden

Iris: Tro, håp, renhet

Jomfruen i det grønne: Jeg lever for din skyld
Jordbær: Renhet, beskjedenhet
Julerose: Fruktbarhet

Kamelia (foto): Vennskap, harmoni
Kaprifolium: Jeg vil alltid støtte deg
Kastanje: Be om forlatelse!
Kattost: Tilgivelse
Keiserkrone: Arroganse, stolthet, sorg
Kornblomst: Din elskverdighet fengsler jo alle hjerter
Kornblomst: Trofasthet; jeg er glad i deg som du er!
Krokus: Gjenoppstandelse, fornyet kjærlighet
Kuletistel: Jeg har gjennomskuet deg!

Lavendel: Vis dine følelser
Levkøy: Lykke, tilfredshet
Lilje: Renhet, uskyld
Liljekonvall: I taushet har jeg allerede lenge elsket deg. Gjør det rette valg!

Marikåpe: Du er for beskjeden og må gi signal, men jeg elsker deg
Matrem: Fra nå av blir det krig!
Myrt Brud: Giftemål, forbudt kjærlighet

Narsiss (foto): Du er for egenkjærlig!
Nellik: Arroganse, mot, forfengelighet
Hvit nellik: Jeg vil ha ditt vennskap
Rød nellik: Jeg vil ha din kjærlighet
Nesle: Hvordan kan du være så grusom?

Pasjonsblomst: Paradis
Pasjonsblomst: Tro og lidelse
Peon: Jeg er i paradis; nå vet jeg at jeg elskser deg
Pinselilje: Hvorfor leker du med mine følelser?
Prestekrage: Beskjedenhet, ydmykhet, kjærlighet
Primula: Hemmelighet, berøring
Påskelilje: Død, gjenoppstandelse;
er jeg i ferd med å miste deg?

Ridderspore: Elsker du meg oppriktig?
Ringblomst: Dyp sorg og fortvilelse
Rose: Kjærlighet, livsglede, hemmelighet
Rosmarin: Erindring, takknemlighet, evig kjærlighet
Ryllik: Du er hensynsløs, men jeg har god samvittighet

Sitronblomst: Renhet, dyd
Solsikke (foto): Hengivenhet, trofasthet. Sannheten stråler fra øynene dine. Jeg håper og tror på deg.
Stemorfiol: Lojalitet
Stemorfiol: Trofasthet; vemod og lykke
Stjerneskjerm: Jeg gir meg;
du er edel og dydig
Storhjelm: Ikke vær sint på meg lenger!
Svibel: Fest, ekteskap
Søyleblomst: Ikke la mitt strenge utseende skremme deg bort

 

Timian: Lidelse og håp
Tistel: Synd
Tulipan: Arroganse, forfengelighet
Tulipan, en hvit: Jeg elsker deg kanskje ikke lenger
Tulipan, to hvite: Jeg elsker deg ikke lenger
Tulipan, en hvit og en rød: Det er deg jeg vil ha
Tulipan, gule: Jeg elsker deg, men vi har fiender
Tusenfryd: Kjærlighet, beskjedenhet

Valmue: Skjønnhet, godt minne
Veronika: Jeg er for beskjeden til å nærme meg, men jeg elsker deg!
Vivendel: Glede, kjærlighet mellom to ulike personligheter

Bilder og tekst er funnet litt rundtforbi på nettet …

En blomst er ikke bare en blomst tydeligvis. Så her er det best å holde tunga rett i munnen om du skal gi en blomsterhilsen. Jeg for min del foretrekker tulipaner, helst i fargeblanding. Det er så vårlig og flott! Dessverre har nok ikke drømmemannen min helt skjønt det der med blomster .. så skal jeg ha noe sånt så må jeg kjøpe det selv. Han starta faktisk ganske bra da vi ble kjent for 4 år siden, men det dabba kjapt av. Så om han nå plutselig kom med en kvast så tror jeg nesten jeg hadde lurt på om han hadde dårlig samvittighet for noe …

Hvilke blomster foretrekker du?
Får du ofte blomster fra andre?

Mandagstanker og legebesøk

Hele søndagen forsvant på sofaen for meg. Jeg hoster og hoster og er så lemster og sår inni meg at jeg nesten ikke holder ut mer! Har feber innimellom .. eller er det bare hetetoktene som har returnert? Nei, jeg tror ikke det, da har de i tilfelle forandra seg veldig siden sist.

Natta ble tilbragt i sittende stilling i min aller beste sofa. Skulle tro den var designet for sånt, for å sitte sånn vanlig i den det er helt umulig. Den er for myk og for stor. Men den er perfekt når en ikke klarer å ligge i senga av en eller annen grunn. Med masse myke puter du kan stable rundt på alle kanter sånn at du får støtte der det trengs.

Har vært hos en ørespesialist på morrakvisten i dag. Hadde håpt de kunne finne ut litt mer av denne øresusen min. At jeg kunne fått et motlydsapparat eller noe. Men det eneste de kunne søke om var en eller annen greie jeg kunne ha under puta om natta. For å få inn andre lyder eller noe. Skjønte ikke så mye av det .. Og under puta du liksom! Jeg ligger jo på armen til drømmemannen så det blir vel en utfordring å få til noe sånt da.

Hørselen min er sånn tålig grei. Var det de fant ut av min aller første hørselstest som voksen. Ikke noe som tilsier at jeg må ha høreapparat iallefall. Men jeg har jo aldri problemer med å høre når vi sitter der en og en og snakker sammen. Det sa jeg jo klart i fra om. Det er når det blir flere av gangen, eller i et rom med masse bakgrunnsstøy jeg sliter. Da får jeg ikke med meg en dritt. Ikke kan jeg høre musikk heller. Iallefall ikke om det er sanger jeg ikke kunne fra før av. For jeg klarer ikke å skille ordene fra alt det andre og hører ikke hva de synger. – Har du hørt på den fine teksten? kan ungene si her. Men mamma kan ikke høre den. For meg er det bare lyder som resten av det som tyter ut av høyttaleren. En kveld på kino resulterer i et støynivå inni hodet mitt som er helt uutholdelig. Men jeg må visst bare ha det sånn .. Sukk.

Var en snartur innom hos legen også. Siden jeg liksom allerede var i området. Fikk tatt en crp, og den var fortsatt fin. Tok også en prøve for å se om jeg har stille lungebetennelse, men den får jeg ikke svar på enda. Tror ikke jeg har det heller. For jeg har igrunnen ikke problemer med å puste. Det er hosten som er problemet. Tørrhoste. Skikkelig røykhoste. Ikke noe slim. Ikke spesielt vondt i halsen heller lengre. Men jeg holder på å vrenge meg og det kjennes ut som om hele innsiden av brystpartiet er et stort åpent sår .. kanskje ikke annet å vente når det har vært sånn i halvannen uke.

Satser på at det er i avslutningsfasen. Ikke får jeg trent noe og ikke får jeg gått noe særlig heller når det er så ille. Jeg blir bare gående rundt her i huset, og jeg begynner å bli tålig lei akkurat det nå. Den lille energien jeg klarte å få lagt meg opp uka etter vi kom hjem fra ferie kjennes det ut som jeg har brukt opp allerede.

Er litt lei men det må vel snart snu nå?

Vellykket 95-års jubileum

Hadde en fantastisk gøy kveld i går. Og det var ei flott, ungdommelig venninne som ble 50. Skjønner ikke helt at ho er sååå gammel liksom, men når jeg tenker meg om så er det jo ikke så mange årene før jeg er der jeg også. Samboeren hennes, som jeg igrunne ikke kjenner i det hele tatt, ble også feiret. Han er 45. Og som om ikke det skulle være nok så hadde de likegodt ringforlovet seg dagen før.

Jeg pleier egentlig å sitte som veggpryd på fester. Helt frivillig, for jeg liker ikke å danse. Kan ikke. Får det ikke til. Men i går så tror jeg at jeg glemte det. Det ble danset til beina var hovne og blå. Så nå sitter jeg her og kjenner på følgene etter en morsom kveld. Vel, uansett: Det var verdt det!!

Siden jeg er så forkjølet starta jeg vorspielet med litt medisin. Tre Hot’n’Sweet shots som varma godt nedover i systemet. Og det gjorde underverker! For jeg som hadde gått her og hosta hele uken ble kvitt elendigheta for en stund. Helt til utpå morrakvisten en gang. Den sexy, hese stemmen a la mitt ungdomsidol, Rod Stewart, har jeg derimot beholdt. Men det er ikke like plagsomt som resten av herjingene til viruset.

Da vi gikk fra festen i 2-tia var alle helt enige om å fortsette hjemme hos oss. Eller iallefall vi 7 som skulle samme vei. Men det skjedde et eller annet i drosjen på veien, piffen gikk ut av alle sammen liksom. Så nachspielet vi så levende så for oss i badestampen døde hen før det hadde begynt. Det ble en kaffi og Baylis på tre av oss og så bar det rett til sengs. Vi er visst ikke helt som for 25 år siden likevel .. Merkelig!

Dagen derpå følelsen sitter godt! Litt shaky og trøtt og uttafor. Men ellers går det bra. Nå er det bare å lade opp til neste 50-års jubileum, og det er bare to uker til. Tror vi er kommet inn i en stim.

:o)

Endetiden er nær, har DU pakka kofferten?

Så har jeg sittet her en god stund og lest både nyheter og blogger. Og alle har handlet om jordskjelv i Japan og tsunamier som kommer som etterdønninger over enorme områder. Jeg har sett video hvor hele landsbyer blir utslettet, folk løper og kjører i håp om å komme unna. Herregud så grusomt det må være å befinne seg midt oppi det der!

Katastrofe på katastrofe. Hva er det som skjer? Er vi midt i forløsningen som http://endetiden.blogg.no/ skriver. Han har tydeligvis funnet svaret på det meste, og om du ikke overgir deg til Jesus og Gud med det samme så må du jo være klin dum! Mener han. Eller er det en hun? Ikke vet jeg, men sånn skremselspropaganda har vært til i alle år.

Husker med gru da jeg gikk på barneskolen og alle snakka om verdens undergang. Tror til og med det var en spesielle dato det var snakk om. Men vi er her nå enda da .. er det rett og slett rein og skjær flaks at vi sitter her oppe i nord og hutrer og fryser og klager over høye strømregninger, arveavgifter og vår egen elendighet som virker minimal i forhold til det som skjer rundt oss. I det store utland. Langt der borte ..

Har Gud problemer med å plukke ut de troende blant oss? Er det derfor han satser på masseutryddelse, for å slippe å vise sin egen utilstrekkelighet? Her hos oss, som det omtrent er en kirke for hver tredje hus, kan ikke det være så vanskelig vel. Og hvor mye må en egentlig tro for å få evig liv? Er det nok at en er døpt, har gått på søndagsskole og ble konfirmert i kirka? Ekteskapet ble inngått hos fogden, begge gangene, siden jeg ikke var så uskydig som jeg følte jeg måtte være for å stå der og love evig troskap og elske og ære den andre til døden skiller oss ad. Det vet en jo faktisk ikke om en kommer til å gjøre. Det er lov å håpe, men det fins så utrolig mange fristelser rundt omkring! En kan jo ikke starte ekteskapet på en løgn heller. Man skal være ærlig har jeg blitt fortalt, og det er jeg. Jeg har døpt alle tre ungene også. Det burde da hjelpe?

Barnebarnet er også døpt. Vel og merke i Litauen av en full prest, som mente at ho måtte ha et kristent navn også, og dermed slang på Maria uten at foreldrene hadde noen de skulle sagt. Men ho er likefullt døpt og velsigna og hele pakka. Med en gedigen fyllefest i etterkant. Men sånn er tradisjonene der. Betyr det at ungene som blir døpt i det landet har dårligere odds enn de som blir døpt av en from prest i Norge?

Men hvem vet egentlig om presten her i landet er noe bedre enn en full prest i utlandet? Kristendommen har jo i alt for mange tilfeller vist seg å være et godt skalkeskjul for mer eller mindre lyssky affærer i alle år. Holder det å bekjenne at en tror på Gud og det evige liv, dermed kan en gjøre hva en vil og bare få tilgivelse etterpå .. uten å ta ansvar for sine egne handliger og det en utsetter medmennesker for?

Er det sånn nedover i verden også? Tenk om alt dette kommer av at folk ikke er troende nok, at de går i kirka om søndagen og drikker seg fulle de andre dagene .. kanskje de til og med drikker altervinen av helt andre grunner enn det den er ment som? Det kan jo være at en eller annen har misforstått på veien, at det ikke er fullt så lett å få den tilgivelsen som en har trodd til nå. At Jesus og vennene hans drakk eplecider eller alkoholfri vin .. det er bare det at det har ramla ut et ord eller tre i årenes løp. Eller kanskje til og med et heilt avsnitt fra oversettelse til oversettelse av den der enormt tjukke boka. De der skriveleifene vet jeg alt om, jeg jobber jo tross alt i en mediebedrift.

Har det virkelig aldri vært sånne katastrofer før i tiden? Eller er det bare det at i dagens samfunn når nyheter fra hele verden deg hjemme i din egen stue på null komma null. Landene en før bare hadde hørt om, og vagt visste befant seg nedi der en plass, er kommet så nærme på en måte. Vi kan rett og slett sitte her og se folk klamre seg til livet, eller tape det, akkurat i det øyeblikket det skjer. Likevel kan vi ikke gjøre en dritt for å hjelpe. Vi blir bare sittende her helt maktesløse og glo på andres kamp for å overleve. Og ja, jeg tror det gjør noe med oss. Vi blir mer avstumpet på en måte, jo mer en ser av sånne katastrofer. Det er så uvirkelig for oss, det er nesten som en hvilken som helst god katastrofefilm de sender i beste seertid på tv. Selv om vi jo selvsagt vet at dette ikke er en film, men the real life. For noen av oss. For de mest uheldige som oppholdt seg på feil plass til feil tid.

Nå er jeg i den heldige situasjon at jeg ikke tror på Gud. Jeg tror ikke dette har noe med verdens undergang å gjøre. For når jeg ikke tror på den allmektige så tror jeg heller ikke på elendigheta som de kristne mener vi ikke-troende har i vente. Død og elendighet og evig fortapelse. Helvete rett og slett.

Jeg tror ikke på et evig liv heller. Jeg tror på det beste i mennesket og at vi selv er ansvarlig for den tiden vi har her på jorden. Så enkelt er det.  Et liv som er over når vi trekker pusten for siste gang. Jeg venter verken at sjelen, eller noe annet, skal stige opp til himmelen og sveve rundt der oppe uten kroppen den hører til i. Nei da tror jeg faktisk det er så brutalt at restene blir spist opp av beitemark og andre livsformer som befinner seg i jorda. Derfor skal jeg iallefall ikke lukkes inne i en flott kiste der det er fritt frem for å forsyne seg. Når småkrypene bare får jobba seg gjennom treverket og fløyelen. Jeg skal kremeres. Jeg vil ikke være føde for sånne kravlende småkryp som jeg ikke engang liker. Jeg forstår de er her av en eller annen grunn de også, men jeg har absolutt ikke til hensikt å være maten deres.

Selv om jeg ikke tror på et evig liv har jeg det faktisk godt. Med meg selv og omgivelsene. Som oftest. Selvsagt har det vært en del opp- og nedturer. Og den aller lengste nedturen er jo grunnen til at jeg sitter her og skriver masse vas innimellom. Men jeg tror ikke denne midtlivskrisa mi hadde vært lettere å komme gjennom om jeg hadde hatt Gud på min side. Det fins da nok av kristne som har mer problemer i livet enn det jeg har hatt. Men de roper kanskje ikke så høyt om det. De overlater til Gud å plukke opp restene, bekjenner sine synder og så blir det sikkert bra igjen etterpå. Uten piller og legebesøk og sykemeldinger. Akkurat det hørtes jo flott ut! Jeg har ingen unnskyldniger og forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk. Det ble bare sånn. Jeg trenger ikke gjemme meg bak en Gud for å ha et greit alibi for at jeg lever akkurat som jeg gjør. Jeg står for mine handliger, og om jeg faller for fristelsen og foretar meg noe litt mindre lurt innimellom venter jeg ikke at Gud skal løfte syndene av skuldrene mine. Nei da lærer jeg forhåpentligvis av det og gjør ikke samme feilen alt for mange ganger i ettertid.

Jeg forsøker å gjøre det beste ut av tiden jeg har på denne jorda. Forsøker å være et godt medmenneske, og om jeg kan påvirke andre positivt på noen måter så er jo det bra. Men jeg forsøker ikke tvinge noen til å tro på det jeg mener er rett og galt i livet. Folk må tro på hva de vil for meg, bare de ikke tvinger troen sin på andre svakelige sjeler som der og da trenger noe å klamre seg til.

Selvfølgelig er det fælt alt dette som skjer i verden. Jeg synes synd på dem det rammer. Selvfølgelig gjør jeg det. Hvis ikke så hadde jeg jo ikke vært noe bra menneske. Kanskje kommer jeg til å gi noen penger når det snart kommer en som skal samle inn til de katastroferammede. Og det gjør det jo alltid. Men kanskje har jeg ikke noen penger å gi akkurat den dagen.

Innimellom rekker ikke lønna til å dekke regningene engang. Da er det heller ikke noe til de som står utenfor med bøssa. Smilende. Helt til du sier at du ikke har penger.

Det er litt flaut. Selvforskyldt er det også.

Burde jeg gå rundt å ha dårlig samvittighet? For at jeg egentlig har det bra, mens så mange andre lider. For at jeg sutrer over en stakkars hoste og noen regninger som samler seg opp. For at jeg har en helt forferdelig karrifarget tapet på veggen i stua og noen slitte sofaer som var modne for søpla for lenge siden. For at boblebadet ute tar for mye strøm ..

Men dette er mitt liv. Det er min virkelighet .. små bagateller som kan virke uoverkommelige. Helt til en ser bildene fra katastrofeområdene og dødsbølgenes herjinger. Likevel kommer jeg nok til å fortsette å leve på denne måten. Bruke litt i overkant innimellom for å dra på ferie. Jada, det er ikke første gang, og definitivt ikke siste gang heller. (Illustrasjonene er stjålet fra google.no)

Lev livet mens du enda kan .. plutselig er det for seint ..