Hvor ble du av Jon Blund?

Det er midt på natta. Virkelig midt på natta og helt mørkt ute. Og her sitter jeg. Hvorfor? Tja, et godt spørsmål. Som egentlig fortjener et godt svar. Men det har jeg ikke ..

Bortsett fra at jeg hoster, er helt tett i toppen og ikke får sove. Selvsagt kunne jeg jo ha prøvd litt til, men da hadde jo sikkert ikke drømmemannen fått sove han heller. Hvor gøy er det å ligge ved siden av en flodhest som bare ligger der og snur seg fra side til side og bjeffer som en hund med med kols i siste stadie? Ikke det gøyeste i verden sikkert. Verken for han eller flodhesten.

Så her sitter jeg da. Å grubler. Selvfølgelig gjør jeg det! Tenker masse på den uka som var for bare et par små uker siden. Før jeg ble så forkjøla. Den flotte, perfekt uka der jeg følte meg så oppegående og frisk og rask! Sov hele natta gjorde jeg også. Helt uten hjelp. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nei, ikke lenge nok .. Så også med meg. Bang!! Der landa jeg hardt og brutalt – igjen!!

Jeg har så lyst til å banne! Si noe forferdelig stygt. Ja, jeg gjør det jo også forsåvidt. Inni meg. Det så så fælt ut når jeg skreiv det her at jeg bare sletta det igjen. Hmmm .. tenk om det var like lett å få sånt vekk når en sa det også. Der det aller minst passer. I et familieselskap for eksempel. Jeg kan ufattelig mange stygge ord. Men alle de der tilsammen er ikke nok for å beskrive det jeg føler akkurat nå. Her jeg sitter midt på natta og funderer på hvordan alt skal gå fremover.

Eller kanskje ikke alt da, jeg tenker ikke så mye på de i Japan dessverre. Slenger en tanke ned i ny og ne selvsagt og synes veldig synd på dem. Men det er så langt vekk og jeg kan ikke helt sette meg inn i hvordan de har det heller, selv om jeg ser bildene og filmene på nettet og i nyhetene. Det er veldig uvirkelig. Som en katastrofefilm på en måte. Jeg er mer litt sånn selvsentrert her jeg sitter. En skikkelig ego med andre ord.

Akkurat nå hoster jeg ikke. Er ikke det typisk? Men så fort jeg legger hodet på puta så er det på’an igjen. Dessuten er jeg blitt såpass våken at det ikke nytter å finne senga igjen på det første. Og om dagen legger jeg meg jo ikke. Uansett hvor trøtt jeg er. For jeg er livredd for å snu døgnet.

Lurer fælt på om jeg er tilbake i den onde sirkelen igjen nå jeg. Eller om det bare er fordi jeg er forkjølet. Men det var jo sånn det starta på en måte. For lenge, lenge siden. Jeg fikk ikke sove og var syk hele tiden .. Det er skummelt det der med søvnen. Jeg tenkte alltid at å sove, det kunne jeg gjøre når jeg ble gammel. Men når du ligger der og søvnen er helt borte vekk så skjønner du fort at du tok feil der. Der og. Søvnen er vel noe av det viktigste for å klare å fungere normalt.

Jeg bytta jo deppepiller for et par uker siden. Noen dager etter forkjølelsen bosatte seg i kroppen min. Jeg skulle ringe legen i slutten av denne uka. Det er vel muligens i dag? For om jeg følte de nye tablettene ikke funka så greit på depresjonen, den der jeg ikke helt skjønner at jeg har, så måtte vi øke til dobbel dose.

Så da er spørsmålet: Er jeg deprimert eller er bare lei fordi jeg er syk igjen? Jeg så jo en ende på dette her for ikke så lenge siden. Den der uka jeg fikk et snev av hvordan livet kunne være, selv om en var midt i en aldri så liten krise. Når en enda orka noe uten å bli straffa for det i dagevis etterpå. Når Jon Blund la seg sammen med meg og drømmemannen og ble der hele natta. Når jeg våkna og var uthvilt og tilnærmet opplagt om morra’n. De få dagene jeg hadde så dårlig samvittighet fordi jeg sov så lenge. For jeg skulle jo tilbake på jobb snart, og da var det litt dumt å venne seg til å sove til ti når jeg skulle vært på jobb en time før ..

Merker at alle er litt utålmodige nå. Arbeidsgiveren min, nav .. og jeg da. Men det siste der er det sikkert ingen som tror likevel! Jeg føler litt at de nå er temmelig halvirriterte fordi jeg aldri får somla meg tilbake til pulten min. At nå er det nok liksom, ta deg sammen da .. herregud du kan da ikke være nav-snylter resten av livet! Og er det noe jeg ikke vil være så er det nettopp det. En snylter.

Jeg vil at alt skal være som det var før. Eller i det minste sånn som den uka for ikke så lenge siden. Ja, kunne det bare holdt seg sånn et par uker til så hadde jeg nok sitte der nå. På plassen min og gjort noe for disse pengene jeg får. Iallefall for en stund. Noen uker eller måneder. Om alt hadde gått helt etter planen min, så hadde jeg sittet der resten av min yrkesaktive alder og aldri blitt syk eller sykmeldt en eneste gang mer. Tenk for en drøm da!! Både for meg og arbeidsgiveren.

Akkurat nå er jeg litt redd faktisk. Redd for møtet med arbeidsgiver og nav i neste uke. Jeg gruer meg. Veldig. Føler nesten jeg har gjort noe forferdelig galt ved å bli syk. Omtrent som jeg skal opp i en rettsak og få min straff. Bli avhørt og beglodd og stemplet som en halvkriminell lystløgner. Hvor lang er straffen for sånt tro?

Kanskje jeg rett og slett er en løgner. At jeg innerst inne er en sleip faen som ikke gidder å jobbe mer, at jeg egentlig ikke feiler en dritt, men rett og slett er blitt en hypokonder på mine halvgamle dager.

Jeg som aldri var syk før. Som var til å stole på, som sto på til the bitter end, beit tenna sammen og skulle bare klare dette. Og det gikk jo alltid greit. Det aller, aller meste. Nesten alltid jaffal. Helt til det plutselig sa stopp en plass ..

Hva var det egentlig som skjedde?

7 kommentarer
    1. Husker så godt denne perioden i mitt eget liv, da alt var uavklart og jeg hadde ikke engang en diagnose enda. Jeg var oppe om nettene og bekymret meg for alt, økonomien ikke minst. Det eneste jeg kan si er at alt kommer til å bli bedre uansett hva som skjer! Ønsker deg først og fremst god bedring i fht hosten du plages med og lykke til videre i prossessen. Alt kommer til å ordne seg, ha en god dag! 🙂

    2. Siv Svanem.: Problemet er vel ikke at legen tviler på meg, det er vel helst meg selv som begynner å tvile nå .. kanskje jeg bare innbiller meg alt sammen. At jeg ikke er syk sånn egentlig.
      Nav har jeg ikke vært i kontakt med enda. Det er i neste uke. Og jeg tror ikke fastlegen skal være med i møtet, for arbeidsgiveren har lagt det til arbeidsplassen og legen kan visst ikke gå fra legekontoret. Så jeg kommer til å føle meg helt alene i denne verden på det møtet. Sammen med tre fra bedriften jeg er ansatt i, pluss en fra nav (eller flere, aner igrunnen ikke).
      Og av en eller annen merkelig grunn så er jeg ikke så flink til å snakke om ting, det er så mye lettere å skrive ..

    3. Jeg har hatt den samme runden, men da med en saksbehandler i NAV og en fastlege som aldri tvilte på meg. Ønsker dge lykke til og tenk etter regn kommer sol…

    4. Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Det er kjempetøft å gå sånn. Håper hosten din gir seg snart så du i hvert fall kan få sove. Det vil nok hjelpe, så energien etter hvert kommer tilbake. Klem

    5. Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i deg du skriver, det om depresjon og tanken på hva arbeidsgiver og nav tenker om min situasjon…
      Det er ikke noen god følelse, og den gjør ikke situasjonen noe bedre heller…man blir jo bare mer deppa av å ha sånne tanker!
      Nei, ta tida til hjelp, for det er ingen vits i å ut i arbeid for tidlig, det kan bare føre til en enda lenger sykemelding i framtida!
      Lykke til videre, og jeg krysser fingrene for at hosten din snart gir seg og at Jon Blund snart er tilbake i senga sammen med deg og drømmemannen;-)

    6. Kjære deg..
      Kjenner meg så godt igjen i det du skriver og føler med deg. Ingen velger å bli syk og ingen liker vel å være avhengig av nav. Men, depresjoner kan ta tid og er veldig alvorlig. Det kan ikke stresses. Men, desverre er det altfor få som forstår det.
      Varm klem

    7. Det siste du skriver har jeg tenkt og vridd hjernen min med siden jeg ble syk også. Jeg hadde heller aldri vært sykemeldt før så for meg ble det en skikkelig uvant opplevelse å bli så syk at jeg måtte være hjemme. Gjorde alt jeg kunne for å komme meg tilbake på jobb så raskt som mulig, byttet jobb også og sa ja til alt ekstra og lå hjemme som et slakt hver eneste time jeg hadde fri. Og hvem takker meg for det? arbeidsgiveren? NAV?samfunnet? tror ikke det nei. Denne gangen blir jeg hjemme så lenge jeg må, til jeg er så frisk at jeg kan leve et nomalt liv uten smerter, hvis det ikke går, neivel da blir det uføretrygd, så får “de andre” bare kalle det hva de vil, jeg kaller det å leve.
      Ønsker deg en god dag, tross alt 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg