Piiiiiiiiiiip

Klokka er snaut 6.30 og jeg er ferdig dusja og sånn tålig stelt. Denne morra’n kom brått og alt for tidlig. Plutselig var jeg lys våken, enda det er helt mørkt ute. Og det kommer det vel til å være i flere timer fremover.

Det suser og piper i hodet. Ikke bare litt, men det kjennes ut som om det snart skal eksplodere. Må få gjort noe med dette her. Eller gjort og gjort; Ettersom jeg har forstått er det ikke så mye å gjøre med øresus. Bortsett fra å fortrenge det. Noe jeg har klart i snart 15 år. Men de siste ukene har det vært helt umulig å fortrenge. Lyden har overtatt. Hjelper ikke med musikk heller, for da er det som om lyden blir enda sterkere. Akkurat som om den forsøker å fortelle meg at her er det jeg som går ut med seieren. Ikke forsøk å fortreng meg mer nå. Jeg har vunnet …

Det fins en eller annen liten “dings” som sender ut en motlyd har jeg hørt. Noe som sikkert ser ut som et høreapparat. Men herregud, jeg har jo ikke lyst til å gå rundt med en sånn i hvert øre!! Selv om jeg nå har bestemt meg for å forsøke dette her. Før jeg klikker. Må bare få en henvisning til spesialist først. Så da tar det vel bare 8-10 måneder til jeg har en time!

Må nesten le litt oppi alle susingen. Min bestemor ble litt over 100 år, og de siste årene hørte ho nesten ikke noe. Tror mer eller mindre ho leste på leppene. Når ho hadde huska å ta på seg brillene vel og merke. For det nytta ikke å snakke høyere heller, og enda midre å brøle. Noe min far var veldig flink til.

Men tror du dama ville ha høreapparat? Neida! Ho bodde hjemme til siste slutt og var aldri ute noen plasser. Omtrent ikke ute av senga de siste årene engang. Så det kan jo ikke ha vært fordi ho synes det var flaut å gå med disse dingsene i ørene. Men ho hadde hørt nok i sitt liv. Trengte ikke mer informasjon nå. Sa ho. Men var ho egentlig så forfengelig at ho mente det så dumt ut? Har jeg arva det derfra?

Deppeguri

Ja, jeg føler meg litt deprimert må jeg innrømme. Men det var jo nettopp det alle disse pillene skulle motvirke, trodde jeg. Så hvorfor blir jeg mer og mer lei for hver dag som går? 

I dag lå jeg en time i senga etter at jeg hadde våknet. Bare lå der. Tenkte ikke på noe spesielt heller. Sov ikke noe godt i natt og måtte på en måte samle krefter til å gidde å stå opp. Vet det er kjempesløvt! Ikke det at jeg ligger hele formiddagen, for det gjør jeg ikke! Er alltid ute av senga mellom 8 og 10 engang. For meg er det langt på dagen … så hvorfor er jeg så trøtt hele tiden?

Har masse ting jeg kunne ha gjort, om jeg orker. Bl.a. klippe noen busker på baksiden av huset. De hadde visst grodd litt for mye ned fra muren og ut i veien. Mente en nabo. Han var litt sur. Men jeg har igrunnen ikke gjort en dritt i hagen i hele høst, og enda mindre utenfor, bak huset! Så dermed blir nok vårens blomsterflor i 2011 temmelig tynt og stusselig. Burde nok ha skjerpet meg … tar vel ikke mer enn noen få timer …

Jeg har vært ute å gått i det fine høstværet. Nydelige farger, og verdens skjønneste hund som turfølge. Likevel hadde jeg bare lyst til å sette meg ned å grine. La tårene trille. Men tror du det kom noen tårer? Neida!

Jeg føler jeg lever litt i en ullen, grå gørr akkurat nå. På en måte er jeg verken glad eller trist, bare likeglad! Er det bare en overgangsfase tro, eller blir det bare sånn fremover?

Kan ikke si at æ lier det no særlig …

Vi har et flott turterreng rett utenfor døra.

2008 – Thailand

Den aller første lange reisen vi hadde sammen gikk til Thailand.
Vi reiste dagen etter at vi hadde giftet oss. En skikkelig drømmeferie. En perfekt bryllupsreise.
Rett og slett fantastisk var det!

Jeg har aldri hatt lyst til å reise til Thailand.
Det byr meg litt imot det der med eldre vestlige menn og veldig unge jenter der nede. Horetrafikken.
Og det så vi mye til. Allerede på flyet ned.

Vi bodde en uke på Bangtaoo Beach i Phuket og en uke på Holiday Inn på Phi Phi Island.
SIstnevnte plass kan jeg godt tilbake til igjen. Men kanskje ikke akkurat på et all inclusive hotell.
Selv om det stort sett var det der ute.

Vi falt begge to for den lille byen Tonsai ute på Phi Phi.
Her var hotellene enklere og standarden sikkert ikke som det vi bodde på. Men vi foretrekker heller slike plasser. Tror ikke reiseselskapene har turer hit, men det går jo an å bestille privat via nettet.
Det var vel mer et reisemål for backpackere eller avdankede hippier.

Ellers fikk vi med oss:
Elefantsafari, elvepadling, dagsturer til Monkey Island, The Beach
og andre mer øde øyer med kun strender så langt du kan se.
Et lite tips om du skal ut på en sånn øy:
Gå en halvtimes tid vekk fra der du blir satt i land. Det gjorde vi, og fikk hele dagen helt aleine. 
Da vi kom tilbake der vi skulle plukkes opp etter 7 timer lå turistene nesten oppå hverandre.
Akkurat der båtene hadde lagt til … Merklig. 

Vi er litt sånn at vi liker å utforske plassene på egenhånd.
Ikke akkurat gå i mølje sammen med de andre turistene.
Det er da du får oppleve hvordan det egentlig er i det landet du besøker.
Selv om det kanskje ikke alltid er så lurt å snoke rundt i bakgatene … men opplevelsesrikt, det er det!

Bangtaoo Beach, flott beliggenhet rett ved strand

Stranda nedenfor hotellet

Flott fiskerestaurant, men legg merke til husene i bakgrunnen

Lokalt gatekjøkken

Kveld i Patong by

Ikke å forakte med denne luksusen på stranda

Avtaler pris for en øytur. Aller helst ville alle sjåfører, det være seg båt eller taxi, bare vente på oss.
Om vi skulle være vekk i 5 timer spilte ikke det noen rolle.
Ganske slitsomt, så vi takket nei til det, og de fleste ble litt sure.

Ikke så fin og strigla denne stranda, men litt mer folketom enn den nedenfor hotellet.

Elvepadling. Dessverre hadde vi en ordentlig kano … dette var nok en annen reiseoperatør,
og jeg må innrømme at jeg helle ville sittet på disse stokkene.

Spesiell vegetasjon langs elva. Ikke helt som hjemme.

Var litt spesielt å drive nedover elva langt inne i skogen.
Oppi trærne pekte guidene på noen slanger her og der, men jeg følte igrunnen at de ikke var så ekte.
For alle de lokale padlerne visste eksakt hvor slangene lå.
De kan jo ikke ligge på samme plass alltid vel?

Lokale fiskere akkurat der vi skulle gå i land.
En tilfeldighet eller? 

På elefantsafari i Thailands skoger

Mopedparkering

Her var det ikke snakk om å grave ned kablene nei …

På stranda kunne du få kjøpt det meste

Store kontraster i havna

På vei til Phi Phi Island og et nytt eventyr

Skjærgården var ikke helt som her hjemme på Sørlandet

Vi ble henta utpå sjøen av lokale taxibåter

For å bli fulgt videre til bungalowen som skulle være vårt hjem i en uke

Vårt helt private fotbad utenfor, i tilfelle vi følte for å skylle av noe sand

Og sånn så det ut inne

Pleier ikke du også å ha det slik foran toalettet hjemme?

Det skulle ikke stå på detaljene

Vår plass nede på stranda

Fra strandbaren, der de forøvrig viste filmen “The Beach” dagen etter
vi hadde vært på stranda og sett den in real

Skumring på Phi Phi

Eneste fremkomstmiddel ute på øya

Dette kaller jeg ferie – sol, sjø og noe fint å hvile øynene på!

På en av våre helt private utflukter

Midt ute i intet dukket denne veien opp.
Noen har sikkert hatt en plan en eller annen gang …

Et frodig fruktfat på kveldsbuffeten

Ja, det ser bedre ut enn det smakte …

Det skulle være spiselig, men …

… jeg personlig synes denne marsipanblomsten frista mer,
selv om den hang på et tre i hagen

Fikk veldig sansen for disse longtail-båtene

Vi fant en helt urørt strand for oss selv …

Og etterhvert skjønte vi hvorfor ingen var der.
Stranda var nærmeste nabo til en gravplass. Thaiene tror visst at de døde fortsatt trenger mat,
for her var tallerkner og glass og matrester om hverandre. Det er iallefall et bevis for at døde
ikke rydder opp etter seg. Noe de som har gitt maten heller ikke gjorde.

En drømmetilværelse

The Beach

Men da klokka ble 10 velta alle turistbåtene inn, så da var idyllen over

Uvant skjærgård. Ganske facinerende.

Monkey Island. Jeg kan styre meg for fresende, ustabile aper og holdt meg helst uti vannet.

Fra Tonsai

Eneste fremkomstmiddel som tok deg til Tonsai

Mye rart på en plass

Sånn helt lokal mat frista ikke akkurat

Dette så litt mer kjent ut …

Lokal kino i et smug i Tonsai by

Fra havna i Tonsai

Havneområdet

Lokal øl servert på stranda

På tur til Moscito Island, der stranda gitt rundt hele øya

Vi gikk en lien halvtime vekk fra de vi ble satt i land,
og hadde hele dagen for oss selv.

Mens resten av turistene klumpet seg sammen der båtene la til

Rett bak hotellgjedet
tror jeg de hadde glemt å rydde opp etter tsunamien

Det var en litt merkelig følelse å gå rundt der og huske på bildene vi har sett på tv

Det var uhyggelig forskjell på flo og fjære på Phi Phi,
så etter å ha vært der forstår jeg mer hvorfor ingen skjønte at det var noe galt
da vannet forsvant før helvete brøt løs og tsunamien rammet

Plutselig ble standa sykt lang

God  å ha utstyret i orden når turistbåtene ikke lengre kommer til land

Takk for oss – vi kommer nok tilbake en annen gang!

 

Et nødvendig onde

Denne uka ble visst skikkelig dårlig med hensyn til trening. Vi har egentlig to faste dager i uka vi trener, mannen min og jeg. For da er det rom for enda en dag i løpet av helga, om det passer sånn. Det er ikke alltid det gjør det, men det er viktig å ha en plan! Vi begynner å komme inn i en god vane nå. Men det er en overdrivelse å si at det er gøy. For så langt er vi ikke kommet enda at vi må trene for at dagen skal være fullkommen. Det kan vel heller beskrives som et nødvendig onde.

Da vi traff hverandre var han en storrøyker. Nå har han snart vært røykfri i tre år, og vi har lagt på oss 10 – 15 kilo hver! Jada, du leste riktig. Vi har. Vi deler på det meste. På godt og vondt. Også kiloene! Det hadde jo vært litt kjipt om han skulle gått rundt og drassa på 30 kilo ekstra heilt aleine.

Å trene innendørs når sola skinner ute føles temmelig idiotisk. Spesielt når en har bikkje som også må ha litt trim i løpet av ettermiddagen. Men nå har vi jo bestemt oss for at dette skal vi gjennomføre. Dessuten er det jo veldig godt når det er overstått. Når kvelden kommer og vi vet at vi har gjort noe fornuftig for kropp og helse. Da spiser vi kveldsmaten, eeeeh … eller den chipsposen, med litt bedre samvittighet.

Det er rart å se på mange av de andre på treningssenteret. De står llksom bare der og henger. Prater med en eller annen bekjent, eller i mobilen, mens de sakte snegler seg avgårde på tredemølla. Eller blir hengende over et av de andre apparatene der inne. Noen faller helt i staver foran tv’n og en eller annen teit, evigvarende serie som pleier å gå sånn tidlig på ettermiddagen. Det er litt ille å si det, men det siste der gjelder selvsagt bare kjerringer. Sånn på min alder og deromkring. Og jeg som trodde sånne serier mest var for fjortiser …

Det finnes mange støttemedlemmer. Folk som har fortrengt den avtalegiroen som hver måned blir trukket av kontoen. Folk som aldri fysisk er tilstede på treninga. De om det. Jeg kan tenke meg mange andre ting som er mer interessant å bruke penger på enn å støtte andres økonomi, sånn helt uten å få noe igjen for det.

Vi er iallefall kommet et hakk videre. Vi har skjønt at vi må bevege oss, og gjerne svette noen dråper også. Da kan vi kalle det en bra treningsøkt! Og snart kan vi kanskje se litt resultater etter slitet også.

Peiskos

Peis er en flott oppfinnelse! Det spraker og brenner og lukter godt. Det gir god, behagelig varme og igrunnen er det kjempekoselig å brenne bål inne. For det er jo det vi gjør på et vis. Eller, vi, det var vel en liten overdrivelse.

Jeg fyrer nemlig ikke i peisen. Skikkelig flaut å si det, men jeg får det ikke til. Ikke kan jeg skylde på peisen heller, for nå har jeg prøvd i begge etasjene her, og de funker bare ikke. Veden er det vel ikke noe galt med, for da hadde jo ikke min kjekke mann heller fått det til når han kommer hjem. Og det gjør han jo alltid …

Men hvor vanskelig kan det igrunnen være? Bruk tørr ved. Jada, den har tørka i årevis her. Legg kubbene på tvers i peisen, to underst, en på toppen. Dette har jeg jo blitt forklart mange ganger, så det vet jeg. Fyr for all del ikke med avispapir, aska legger seg i bunnen og stenger for trekken. Eeeeh, javel. Legg tennbriketten midt i pyramiden og tenn på. Vips så har du det liksom! Iallefall ifølge en nettside jeg fant her.

Det brenner og spraker så flott – en liten stund. Så lukker jeg døra mer inntil og det flammer enda mer opp! Jippi! Denne ganga gikk det visst! Men så vettu, etter fem minutter eller deromkring, når jeg kryper ut av pelspleddet og skal bort og sjekke igjen … da er det dødt! Ikke noen fin orange flamme, ikke mer spraking og heller ikke mer varme.

Det er da avisen kommer frem! Fædrelandsvennen brenner sykt godt. Flammer opp og avgir både lys og varme. For en liten stund. Og vips så er det over, igjen! Det er igrunnen merkelig at ikke ilden fra avisen smitter over på de der forbanna vedkubbene, de som ligger der så fine og flotte med tørr, deilig bark på den ene siden. Helt perfekte rett og slett. De nesten ber om å bli brent opp! Men så enkelt skal det ikke være. Flammene dør og etterlater seg en fin liten askehaug i bunnen av ovnen. Som et avslørende bevis for at jeg nok en gang mislyktes.

Jeg tusler tilbake under pleddet, en smule forbanna og enda mer flau. Kikker i smug bort på varmepumpa og lurer nok en gang på om jeg skal trykke på “on” knappen på fjernkontrollen. For det klarer jeg. Garantert. Det har iallefall funka hvert eneste år tidligere …

Dagen i går

Gårsdagen ble litt mer stress enn jeg tydeligvis hadde godt av. Straffen kom iallefall i dag. Men det går likevel fremover, sakte men sikkert, og gjett om jeg er glad for det? De siste månedene har jeg fått erfare hvordan det er å leve med smerter, overalt, hvordan det er å være utslitt uten å ha gjort annet enn å stå opp og hvordan det er å komme hjem fra jobb og ikke orke annet enn å legge seg på sofaen. Dette er ikke meg i det hele tatt, men kanskje finner jeg igjen mitt gamle jeg der inne i fremtiden en plass …

Jeg var på sykehuset i går. Kontroll hos legen som opererte beinet mitt for åreknuter for et års tid siden. Med de plagene jeg har hatt i ettertid skulle jeg ønske jeg bare hadde beholdt de årenutene. De smertene som var da hadde jeg jo blitt vant til og visste hva var. Dette nye som er kommet i ettertid er heller litt skummelt. Og det er tydeligvis ikke bare meg som ikke vet hva det skyldes. Fastlegen min sendte meg på sykehuset i sommer, i den tro at jeg hadde en blodpropp. Noe det ikke var. Og han som er spesialist på bein og årer hadde heller ikke noe svar å gi i går. Jeg måtte bare leve med det! Gå med støttestrømper, spesielt når det er sommer og varmt … Javisst!

For å slå to fluer i en smekk skulle jeg hente nye medisiner på sykehusapoteket. Tenkte jeg. Men så hadde jeg selvsagt ikke alle reseptene. Dermed måtte jeg til legen. Og den legen min er jo ikke rundt første hjørnet lengre. Uff. Fordelen var jo da at jeg fikk henta det jeg skulle i to omganger, så da slapp de på apoteket å se hvor ille det egentlig er. Jeg synes fortsatt det er en nedtur å hente så mange tabletter. Føler meg som et dophue. Rett og slett. Komme ut fra apoteket med en STOR bærepose liksom … det er skikkelig ekkelt!

Så måtte jeg hjem og gjøre reint litt. Ikke det som har blitt så veldig prioritert i det siste, selv om vi ikke akkurat vasser i dritt heller! Har heldigvis en mann som tar i et tak, om han blir spurt vel og merke. Tror menn mangler noen antenner som forteller hjernen at når det blir litt støvete, eller klissete, rundtforbi så er det kanskje på tide å gjøre noe. Det er jo liksom ikke nødvendig å vente til vi kan gå på hybelkaninjakt i stua akkurat …

Barnebarnet mitt skulle ha barneselskap her. De skulle låne stua vår, for de har så lite plass inne i hybelen. Derfor måtte vi ut. Eller, det var jo ingen som jaget oss, men med 10-12 unger her inne så frista det vel ikke så mye å bli sittende … da var det koseligere å ta en tur til svigers for å høre hvordan turen deres til Ukraina hadde vært.

På kvelden var jeg på venninnetreff. Ost og kjeks og masse skravling. Kjempekoselig! Var faktisk ikke hjemme før nærmere 23.30. Det er en hel liten evighet siden jeg har vært ute så lenge midt i uka! Eller ute i det hele tatt er kanskje mer riktig å si.

Nå sitter jeg her da, og kommer nok ikke til å gjøre noe særlig fornuftig i hele dag. Er sliten og skulle ønske jeg hadde fått sovet litt lengre enn jeg gjorde. Men kan ikke akkurat klage på det heller, for jeg har jo i det minste sovet! Ikke verst bare det. Ikke har jeg spesielt vondt noen plasser heller akkurat nå, så dette går jo fremover! Selv om jeg synes det går seint. Alt for seint.

Unge lovbrytere

I hega ble min sønns moped stjålet utenfor inngangsdøra vår. En halv meter fra vinduet hans. Men det hadde vel ikke hjulpet om mopeden hadde stått inne på rommet hans, han sover som en stein og hadde nok ikke merka om huset ramla ned i hodet på ham uansett.

Det er den tredje mopeden de stjeler fra oss i år. En av dem hadde de ikke klart å starte, så den fant vi igjen lengre nede i veien, ødelagt, men fullt mulig å fikse selv. Den andre fant vi ribba igjen noen uker etterpå. Den står på samme plass enda, etter et halvt år, men nå er det bare dekkene og ramma igjen.

Det er igrunnen merkelig at guttunger kan stå sånn rett utenfor blokka der de bor og demontere en helt ny moped uten at noen reagerer. Men, for å si det litt stygt, så er det mest utenlandske beboere der og de foreldrene er jo ikke akkurat kjent for å følge så veldig mye med på hva avkommet driver med.

Denne siste mopeden kjøpte poden etter sommerferien, så vi fikk ha den i fred i et par måneder. Lørdag var den vekk. Vi har leita og brukt jungeltelegrafen. Akkurat i dette tilfellet var det mer effektivt enn å kontakte politiet tydeligvis. For plutselig sto det to større gutter med en 14-åring utenfor døra vår. Sammen med mopeden! Han fortalte villig vekk hvor han kom fra, at han hadde vært på rømmen i to dager, men han hadde ikke stjålet mopeden. Han hadde funnet den. Og da var den alt ødelagt. Selvfølgelig!

Vi kunne godt ringe politiet, men ikke institusjonen han kom fra. Han ble ikke bønnhørt, men hentet en liten stund etter. De ansvarlige lovet å ringe på søndagen, for å finne ut hva vi ville gjøre med dette her. Om vi skulle anmelde det eller hvordan vi skulle gripe det an.

Selvsagt hørte vi ikke noe! Og arvingen min hadde jo bare gitt fra seg telefonnummeret, uten å få noe tilbake. Verken navn eller nummer på noen av de involverte. Dagen i dag har blitt brukt til å oppspore gjerningsmannen og de som står ansvarlig for det han finner på. Lederen av hjemmet var veldig medgjørlig, selvsagt skulle de erstatte det ødelagte, det trengte vi ikke engang tenke på. Da vi endelig ble ringt opp igjen av han som har ansvaret for slyngelen var det ikke fullt så lett visst. Men nå sitter vi her og venter, for de skulle nemlig komme hjem til oss for å prate … ordne opp … i elendigheta.

Det kommer på over 4000 kroner å fikse det som er ødelagt. Ikke akkurat småpenger, verken for han som eier kjøredoningen eller oss som foreldre. Sikkert ikke for han som snart er på vei hjem til oss heller … men han burde jo ta ansvar for sine handlinger, mener nå jeg, selv om han bare er 14 år.

Jeg vet jo ikke hvordan denne ungen er. Har igrunnen ikke lyst til å slippe han inn i hjemmet mitt engang. Tenk om han bare sitter her og ser om det er noe han har lyst på, for så å komme tilbake seinere. Når vi ikke er hjemme.

Alle fortjener en sjanse til. Men når drittunger, helt ned i første del av tenårene, er registrert med bortimot 150 lovbrudd da er det kanskje på tide å ta frem andre ting enn silkehanskene? 

Jeg er mormor til en toåring!

I dag er mitt lille skjønne barnebarn 2 år. Det er utrolig så fort den tiden har flydd! Ho er virkelig en liten hjerteknuser, og foreløpig er jeg så heldig at jeg har ho vegg i vegg. De bor på hybelen her, og om jeg ikke ser ho hver dag, så hører jeg ho iallefall! Synd den hybelen ikke er større, for da hadde de nok blitt boende litt lengre. Nå snakker de om å forsøke å få lån etter nyttår og kjøpe seg noe. Ser ikke frem til det. Får bare nyte privilegiet mitt så lenge det varer.

 

Jeg var en av de aller første som så henne. Utrolig nok var jeg, med all min lege- og sykehusskrekk, med på fødselen! Hadde egentlig ikke så veldig lyst, og forsøkte å slippe unna når barnefaren likevel skulle være med. Heldigvis så gikk ikke det, for det var noe helt spesielt å se sitt eget barnebarn komme til verden. Klippet navlestrengen til og med. Jeg er veldig takknemlig for at min datter viste meg den tilliten og lot meg ta del i det store øyeblikket. 

Egentlig var jeg ikke akkurat klar for å bli mormor. Jeg var nygift og igrunnen litt misunnelig på den der dattera mi som skulle bli mamma. Selv om jeg jo skjønte at min tid som småbarnsmor var over for lenge siden, og aldri ville komme tilbake. Det hadde jeg jo selv satt en stopper for da jeg fikk sistemann, og han er allerede 17. Tre barn var nok. Men da hadde jeg jo ikke tenkt at jeg skulle bli skilt og starte på nytt igjen …

Det er litt trist, på en måte, å starte på nytt når en er såpass voksen. Toget er liksom gått når det gjelder å få barn sammen. Må innrømme at jeg mange ganger skulle ønske at vi kunne det, fått bare en liten avlegger som var vår. Vi har riktignok barn på hver vår kant, fem i alt, men det er ikke helt det samme. Dessuten er de jo store alle sammen, nesten voksne rett og slett.

Vi får nyte livet som det er. Tror vi har det bedre enn veldig mange andre, selv om det ikke blir noe felles barn på oss. Ikke blir det noen felles barnebarn heller, men vi får jo bare gjøre det beste ut av det, og kose oss med de som dukker opp etterhvert. 

 

Skikkelig kjipt høstvær

Det regner og er grått og trist ute … kjempekjipt! Liker ikke høsten jeg, ikke vinteren heller. Før, da jeg var liten, var det masse snø her om vinteren. Iallefall innbiller jeg meg det, men da var også sommeren varmere og lengre og på 17. mai var det alltid fint vær … Nå er det stort sett bare slapseføre vinterstid. Kanskje vi kan ha et par, tre dager som er flotte og hvite, men så begynner det å regne. Iallefall er det unntakene når snøen ligger hvit og fin og kulda varer i ukevis. Men kan ikke påstå at jeg er lei meg for det.

Da jeg var barn gikk jeg på skiskole. Sikkert for at foreldrene mine ikke skulle ha så dårlig samvittighet for at de selv ikke innviet meg i skisportens fantastiske verden. Dermed trasket jeg, sammen med andre stakkarslige byunger, rundt oppe på jordene der Sørlandet sykehus ligger i dag. Bølgene tror jeg det heter. Eller het. Vet ikke engang om de er der enda. Det er sikkert utbygd. Til sykehusets parkeringsplass eller noe. Uansett, da vi hadde gått en stund rundt på jordene der, og liksom skulle kunne dette, beveget vi oss oppover i Baneheia. Greit nok. Verre var det når vi skulle ned igjen. Jeg trodde min siste time var kommet! Husker det som om det skulle vært i går, og jeg var sikkert ikke ti år engang! Vi skulle renne nedover mellom trærne … fyttigrisen! Er glad jeg kom levende ned, med alt i behold. Dessverre har jeg nok overført det dårlige forholdet mitt til snø og vinter til mine egne barn. Deres forhold til skiturer begrenser seg til den ene skidagen i året med skolen.

Jeg hater ski, og er definitivt ikke født med ski på beina! Det er vel omtrent ti år siden jeg prøvde det sist. Når en er oppvokst på Sørlandet, har foreldre herfra og har tilbragt alle feriene i oppveksten på hytta uti skjærgården så blir det kanskje sånn. Ikke vet jeg. Kan ikke huske at foreldrene mine hadde ski engang.

Sommeren er noe helt annet. Bad og sol, båt og sjøliv. Åh, da er jeg i mitt rette element. Jeg er et typisk sommermenneske. Må bare innrømme det. Kunne hatt sommer hele tiden. Så når sommeren forsvinner herfra, reiser vi etter. Bruker masse penger og veldig mye ferie/avspasering på andre, varmere plasser, rundtom i verden. Kan aldri få nok av sånne turer. Det er ikke engang godt å komme hjem igjen! Men det er jo litt begrensa hvor mye vi kan reise også da, skulle jo hatt dobbelt så mye ferie og samme lønn som i dag. Eller, det aller beste hadde nok vært om lønna også ble fordoblet. 

Neste tur går til Mexico. Det er bare litt over 100 dager til nå. Gleder meg jo til det. Tror jeg. Pleier ikke glede meg så mye, eller tenke så på det, før vi er der. For jeg hater å reise, altså turen til og fra. Den er et sant lite helvete. Har ikke flyskrekk, men det er så kjedelig, har litt problemer med å sitte still så lenge. Åsså er det så trangt! Jeg er ikke helt god å være sammen med når vi befinner oss på et fly. Jeg er sur, skikkelig sur, og det meste er galt. Som regel havner jeg bak noen som ikke kan få lagt ned setene fort nok, og som helst ikke vil ta de opp igjen når vi skal spise den ekle flymaten engang. Såpass sta er noen at de må tilsnakkes av flypersonalet for at de skal reise stolen opp igjen. Og opp må den jo, for det er jo komplett umulig å få i seg dette gourmetmåltidet når det omtrent befinner seg under seteryggen foran deg.

Å sitte på et fly i 12-15 timer er bortkasta tid! Men skal en se noe av verden, så kommer en ikke så langt uten den flyturen. Iallefall ikke på et par uker. Sove klarer jeg heller ikke, selv om vi reiser midt på natta. Så jeg sitter der og glor på alle de andre som inntar den ene teite sovestillingen etter den andre. Snorker og står i. Kanskje derfor jeg ikke sover, for jeg vil ikke se så dum ut som mine medpassasjerer?  Men denne ganga har jeg jo tilgang på sovepiller sikkert, så da blir jeg vel muligens et snorkende vesen med vidåpen munn jeg også ….

I natt har jeg sovet godt. Hele natta og halve formiddagen også. Det var på tide. Føler jeg ser litt blågrønn ut av søvnmangel nå, så jeg håper det blir flere sånne netter fremover. I går sov jeg nesten ikke noe. Gav opp da klokka var rundt 5, og sto heller opp. Det var dritmørkt ute i mange timer før dagen tok over. Da klokka var ni følte jeg at jeg hadde vært oppe en hel evighet. Så da gikk jeg barbeint ut i hagen med kameraet og foreviget siste rest av sommeren. Resultatet ser du under her.

 

Til tross for været føler jeg på meg at dette blir en av de beste dagene på lenge. En opptur rett og slett. Godt at det er noen av dem også innimellom. De har vært litt fraværende den siste uka, eller ukene. Noe som også kan sees på bloggen. Skulle kanskje heller kalt denne greia for klagemuren

God helg!