Opp – og ned igjen

Noen dager er verre enn andre. Av en eller annen merkelig grunn kommer de som regel etter en aldri så liten opptur. Etter noen netter med god søvn, selvsagt forårsaket av innsovingstabletten, men dog …

Må innrømme at det er bedre å sove med hjelp, enn ikke sove i det hele tatt. Men jeg skulle ønske jeg klarte det bare ved hjelp av melatonintablettene. Sovehormonet som det så fint kalles. Høres litt bedre ut det der, enn innsovingstabletter. Ikke skal de være vanedannende heller. Men det ser ikke ut til å funke så bra for meg. Etter fire netter med god søvn skulle jeg erstatte innsovingstabletten med hormonet .. og da fikk jeg en ny våkenatt.

Mulig jeg bare er litt treig? For jeg ligger våken til i 2-3 tiden og sovner jo på en måte … og når morra’n plutselig er der da er jeg nesten i koma! Kanskje jeg burde ta de pillene rundt middagstider?

Jeg liker ikke å føle meg sånn som jeg gjør nå! Jeg vil være våken, uthvilt og opplagt. Jeg vil gå på jobb og likevel ha litt overskudd til å gjøre andre ting når jeg kommer hjem. Savner å ha folk rundt meg om dagene, det er liksom måte på hvor mange fornuftige samtaler en kan ha med bikkja. Selv om jeg selvfølgelig har den mest fornuftige bikkja i heile verden. Men egentlig er jeg litt lei ho nå. Ho maser sånn. Skjønner sikkert ikke hvorfor jeg er hjemme til alle døgnes tider, for ho er jo vant til å være aleine her heile dagen. Mulig vi går hverandre litt på nervene begge to.

Jeg er så trøtt! Skjønner ikke hvorfor jeg ikke sover. Det er kjempeirriterende Jeg har funnet ut for lenge siden at den forbanna øresusen jeg har hatt i snart 15 år blir tidoblet når jeg ikke er i form ellers. Kanskje det er det som holder meg våken, egentlig? Noen ganger synes jeg det er merkelig at ikke andre kan høre lydene inne i hodet mitt. Det suser hele tiden, høres litt ut som den lyden som kom på tv’n før, i riktig gamle dager, den der som fulgte med “Vi beklager teknisk feil …”

Det er igrunnen rart at det ikke er noen behandling for øresus. Noe som funker. En har jo piller for det meste ellers. Tenk så deilig det hadde vært å bare kunne tatt en bitteliten tablett åsså var det vekk! Fikk jeg sagt. Jeg som alltid har vært så motstander av sånt. Men nå er jeg jo blitt reine pilletrilleren, slår snart min avdøde bestemor til og med. Igrunnen angrer jeg litt på at vi kasta den der doseringseska hennes. Der du kunne legge oppi alt du trengte for heile uka, med klokkeslett og greier.

En for blodtrykket, en blodfortynnende, en vanndrivende, en for humøret og et par for å sove … Nå mangler jeg bare tre for å våkne, noen slankepiller og ti-femten stykker for å se yngre ut!

Oppussing

Å være hjemme over lengre tid er igrunnen gørr kjedelig. Normalt har jeg ikke engang en fridag, eller enda mindre ferie, uten at jeg har en plan. Helst består den planen i å reise vekk, eller pusse opp et eller annet. Er det ikke derfor en har ferie, for å gjøre noe som er gøy? Ferie for meg er ikke å ta livet med ro og kose seg i heimen. Det er nemlig ikke noe kos! Å være sykmeldt er omtrent det samme, bare nå er det enda kjedeligere. Jeg blir iallefall sittende og se på alt som kunne vært gjort, burde vært gjort og må gjøres.

Oppussing er normalt gøy. Men ikke når du sitter her og drømmer og fantaserer, og vet innerst inne at det aldri blir noe annet enn en drøm. Før om veldig, veldig lenge. For det første så er ikke formen bra nok til å starte noen prosjekter, for det andre må mannen overtales, og bare det er jo et prosjekt i seg selv. For det tredje, og det er kanskje det mest avgjørende nå: Vi har ikke råd!

Vi er veldig forskjellige, mannen min og jeg, på noen felt. Av og til tror jeg vi kommer fra hver vår planet. Han må planlegge og gruble, tegne og fortelle, og aller helst sette opp en fremdriftsplan og en graf eller to sånn for sikkerhets skyld. Jeg er mer den typen som gyver på. Det går sikkert greit, og hvis ikke så må vi bare gjøre det på en annen måte … etter å ha prøvet og feilet litt. Vi starter med begynnelsen og jobber oss fremover, enkelt og greit. Trenger ikke ha alt klart med en gang, for da tar jo planleggingen mer tid enn selve prosjektet. Å planlegge er drit kjedelig! Her kan det jobbes og planlegges samtidig, gjerne med flere ting på en gang! Noe som etter mannens utsagn er helt umulig. Det går ikke. Aldri i livet om det kommer til å funke …

Jeg liker å ha noe å gjøre og liker å forandre på ting. Det er ikke alltid det trenger å bli så dyrt, men denne ganga er det stua som sårt trenger en ansiktsløftning. Og det er stort og mye og kommer til å koste. Såpass mye at jeg satser på en lottogevinst i nærmeste fremtid. Iallefall før sommeren.

Sofaene begynner strengt tatt å se litt fillete ut. Spesielt i dagslys, når sola skinner inn gjennom vinduene og kaster sitt avslørende lys inn i stua. Kanskje ikke så rart egentlig, de har jo vært i bruk i 13-14 år allerede. Dessuten kosta de ikke allverdens da de ble kjøpt heller. Vi kjøpte noen som ikke var så dyre nettopp for at de skulle skiftes ut etterhvert. Etterhvert var aldri ment å vare i 14 år.

Spisestua kosta en syk liten formue, så den får duge enda noen år. Ikke er den så gammel heller, men bordet er litt for smalt og vi kunne igrunnen godt hatt plass til litt flere mennesker rundt det. Omtrent dobbelt så mange helst. Men hvem har spisestue til 20 stående fremme da, sånn til vanlig? Sikkert ikke så mange. Selv om jeg føler vi kunne hatt det behovet både titt og ofte. Jeg har nemlig blitt en del av en storfamilie. Og de blir stadig flere og flere. 

De andre møblene er kjøpt brukt. Det er uffattelig mye fint, brukt å få tak i på finn.no. for eksempel. Som nytt, til brøkdelen av prisen. Eller så har netthandelen.no masse flotte hagemøbler og sånn, iallefall på vårparten. Men nå har jeg fått kjøpeforbud på akkurat det, vi har ikke plass tl mer … det er fullt. Både her og på hytta.

Alt kan kjøpes på nettet. Mange ting er også gratis. Sånn som mannen min for eksempel. Han fant jeg på møteplassen.no. Helt gratis. Selvforsørgende og flott! Høy og akkurat passe mørk, men litt lost. Litt sånn: Jeg har igrunnen gitt opp, men ikke si det til noen … For en kreativ sjel som meg var jo dette bare et pluss, en utfordring, som jeg gjøv løs på med liv og lyst. Selvfølgelig litt diskret, det er viktig for mannen å tro at det er han selv som finner ut av det. Bestemmer seg for å bli ny. Ikke ta alt på en gang, for da får de lett panikk. Sakte men sikkert er best, og vips, så er du ferdig! Å pusse opp er ikke så galt nemlig, når bare utgangspunktet, underlaget, er bra. Og her var det absolutt brukbart. Egentlig helt perfekt. Det var bare innpakninga som var litt klein …

Sommeren er definitivt over

… og vi burde vel snart ha tatt turen til hytta for å stenge av for vinteren. Ja, jeg er i den heldige situasjon at jeg har arvet ei hytte. Ifølge en av byens løse fugler tilhører jeg strandadelen. Det var i en fortrolig samtale nede ved båtplassen et år jeg fikk den tittelen. Han lurte på hvor jeg skulle. Han var kjempeimponert over at jeg skulle ut i båt, aleine, uten mann! Og det var da jeg gjorde tabben: Fortalte at jeg skulle ut på hytta. At jeg bodde der om sommeren. Skulle tro jeg hadde slått til mannen, da han omtrent spytta det ut: – Strandadelen, du er en av de altså .. Så snudde han på hælen og sjanglet vekk.

Strandadelen. Smak litt på det ordet. Høres flott ut, ikke sant? Men ser du ikke for deg det kaksepalasset med tean i tanga, strigla plen og hage, vaktmester og gartner som går og steller litt, mens eierne er på ferie en annen plass? Den strandadelen som jeg tilhører, vi har verken råd til vaktmester eller gartner. Vi har snurredass og sommervann til hytteveggen. Iallefall om en ikke skal gå nærmere inn på de litt mer ulovlige koplingene her og der som gjør at vi også har en aldri så liten vaskemaskin og varmt vann i dusjen.

Noen ganger, når vi tenker oss godt om, har vi ikke engang råd til å ha den hytta. Men selge den er likevel helt uaktuelt, for da fratar en jo sine egne unger familiearven. Muligheten til å ha nettopp en sånn plass ute i skjærgården er jo ikke for hvemsomhelst. Egentlig burde en jo tenkt på det for lenge siden, mens en fortsatt var i den produktive perioden, og minst fått 8 unger slik at de var flere til å dele på arveavgiften når hærligheten skal overtas av neste generasjon!

Hytta ligger et stykke fra sjøen, iallefall føles høydeforskjellen enorm de første gangene en kommer ut der om våren. Men har du bodd der et par måneder så blir alt så mye bedre! Iallefall føler du ikke lengre at du er døden nær når du nærmer deg terrassen nedlesset med handleposer fra Ica. Vi flytter ut på øya i juni og blir der til ut i august engang. Når skolen begynner og poden ikke lengre kan overtales til å ta båten til og fra fastlandet, selv ikke når mamma lokker med å betale bensinen, da er det nok! Da skjønner du med ett at sønnen vil tilbake til sivilisasjonen.

Vi stenger selvfølgelig ikke av hytta der og da, for vi skal jo ut igjen. Snart. Det kommer maaange helger etter dette som sikkert blir like fine og varme som hele sommerferien tilsammen. Sier vi. Hvert år. Og selvfølgelig stemmer det. Det med været altså! Men når vi nærmer oss november, og jolla ligger nedsunket ved siden av brygga, tenker vi nok en gang at vi kanskje burde ha stengt i august likevel …

 

 

Depresjonsshopping

Jeg begynner å bli temmelig lei mitt eget selskap. Men på den andre siden er det jo heller ingen som har sagt at jeg bare må gjemme meg her, ingen har sagt at jeg ikke kan gå ut og være sosial, være med venner eller ta en shoppingtur til byen.

Shopping ja, jeg har vel igrunnen sort belte i den idretten! Er kjempeflink, rett og slett en mester. Før om årene, når jeg har hatt litt opp og nedturer, så har den shoppinga vært kjempegrei å ty til. Depresjonsshopping. Egentlig et kult ord! På en måte rettferdiggjør det der at du har det litt leit og vanskelig at du går amokk i en butikk eller tre. Det er jo viktig å gjøre ting som hjelper på humøret, psyken og sånne ting…

Da x’en flytta, hadde vi allerde bestilt og betalt en sydentur for hele familien, og siden den ikke ble noe av så fikk vi jo penger igjen. Tror det ble nærmere 15.000 til hver av oss. Skal si de pengene fikk bein å gå på!! Eller vinger!! Ikke det at jeg kom hjem med så sykt mye nytt, for jeg valgte jo butikken med omhu. Design Forum. Kjempestilig, spesielt tøy. Masse kule farger og plagg de ikke har andre plasser! Det var sikkert oppmuntrende der og da, mener å huske at jeg på en måte fikk et slagt kick. Glemte all den personlige elendigheten og hadde det helt topp. For noen timer.

Jeg landa med et brak! Pengene burde jo selvsagt ha blitt spart til noe mer fornuftig. For eksempel nye møbler. For når vi hadde delt så ble det temmelig tomt i den 60 kvm store stua, for ikke å snakke om resten av huset, Og de fargerike, flotte plaggene (som jeg sant og si ikke engang trengte) tok seg særdeles dårlig ut der møblene plutselig var vekk. Ikke var de spesielt myke og gode å sove på heller …

Denne ganga har det vært litt annerledes. Enten begynner jeg å bli litt folkesky, eller så er det denne hersens barndomslæren som sitter som spikra i hodet mitt: Er vi syke, så går vi heller ikke ut. Er du borte fra skolen/jobb så holder du deg inne. Helst i senga. Det er der de syke skal være, nemlig!

Men jeg er jo ikke sånn syk at jeg har feber eller går rundt og kan smitte de rundt meg. Men likevel er det temmelig flaut å gå ut når en har vært så lenge vekk fra jobb. Flaut om en treffer noen kollegaer eller sjefer. Aller helst burde jeg nok hatt et brukket bein eller to, eller i det minste en ødelagt arm. Sånn at alle kunnne se at det var en grunn for at jeg ikke sitter på plassen min .. Det beste hadde sannsynligvis vært en brukket arm ja, for om det bare var beinet så kunne jeg jo blitt frakta i taxi og likevel klart å gjøre jobben min.

I dag skal jeg rett og slett fortrenge alt det jeg lærte i barndommen om sykdom og hvor en bør tilbringe tiden da, jeg skal smile til eventuelle kollegaer jeg treffer, og håper at de smiler tilbake. Jeg skal på teateret og hadde det ikke vært for at min far ble kremert så hadde han sikkert snudd seg i grava!

Tror snart jeg må begynne å stelle meg for å gjøre meg klar for en dag ute blant folk, kan jo ikke vise dette trøtte, blåhvite, usminka trynet til hvemsomhelst. Satser på at det blir en fin kveld, og kanskje rekker jeg en aldri så liten shoppingtur til byen også …

God helg!

 

 

Leger og sånn

Legen, eller Doktoren som min farmor omtalte han som, var en opphøyd person, ikke helt som oss andre, men kun et trappetrinn eller to nedforbi Jesus og Gud. Du skulle omtale ham med ærbødighet i stemmen, være litt underkuet og helst ikke være så høy heller. For det var best å kikke opp på legen, med et litt sånn “unnskyld at jeg er til blikk” og anlegge en pipende, tynn stemme som såvidt klarte å få frem hva som var galt! Og selvfølgelig var det en han!

Dameleger er sikkert noe som er kommet til i senere tid. Og om du er så heldig å finne ei som fungerer som fastlege så er selvsagt ventelista for å komme inn dit lang som et vondt år. Ja du kan rett og slett risikere å krepere i køen om du feiler noe av den alvorlige sorten. Eller du kan være så heldig som jeg var da jeg bytta lege her for en god stund siden, klikka meg lykkelig inn som fast pasient til en kvinnelig lege jeg en gang hadde vært innom, ringte for å bestille time … men NEI, hun var dessverre akkurat gått ut i svangerskapspermisjon! Men jeg kunne få time hos vikaren. Det var en mann selvsagt …

Mann var også han jeg til da hadde hatt, og en mann er en mann, så jeg klikka meg tilbake til min tidligere fastlege og byttet mitt varte i snaue to timer. Likevel hadde jeg brukt opp årets kvote, for det er kun lov å bytte lege to ganger i året selvfølgelig.

Jeg liker ikke leger. Jeg liker ikke sykehus, psykologer og andre sånne greier heller. Jeg aner heller ikke når fastlegeordningen trådte i kraft. For før feilte jeg aldri noe. Før gikk jeg til legen når jeg var gravid, og da gikk jeg til den legen som var nærmest der jeg bodde. Igrunnen er jeg veldig praktisk anlagt. Alt som kan ordnes i nærmeste omkrets gjør jeg der. Så da jeg flytta fra Hånes til byen bytta jeg til legen som lå nærmest mitt nye hjem. Kontoret hans lå en etasje opp ifra leiligheten vi leide. Sinnsykt praktisk spør du meg.

Legen var en bitteliten, grå mann med alt for store briller. Et intetkjønn om du vil. Veldig passende. Men ikke så passende at jeg kunne gå til han med ting som omhandlet områdene under navlen. Akkurat tanken på det føltes litt perverst. Til det måtte en kvinne til, og for å komme dit måtte jeg ut av bygget der vi bodde, rundt hjørnet og inn i motsatt ende av bygget. Ikke noe sløsing av tid.

En vår jeg kom til legen nedsyltet av allergi, snufsen og fæl satte det plutselig en ung, jypling av en guttevalp i stolen til den lille grå. Han var vikaren. Den lille grå var blitt syk! Jaja, jeg feilte fortsatt ikke noe alvorlig, og tok ikke dette så tungt. Jeg trengte jo ikke se fyren mer, trodde jeg da ….

Men så går den lille grå med de store brillene hen og DØR!! Og han unge, mørke, høye, kjekke med muskler under den hvite t-skjorta, arver meg .. arver meg sammen med hele fastlegelista til gamlingen.

Jeg ble trofast hos han i 7-8 år. Igrunnen tror jeg vi ble litt lei av hverandre! De siste årene har jeg nemlig blitt en sånn gjenganger som flyr dørene ned hos legen, ho der som alle på kontoret vet hva heter, trengte ikke si fødselsnummeret engang når jeg ringte.

Bestemte meg for å begynne et nytt og bedre liv en gang utpå vårparten .. Begynte å trene, har også kjørt innpå med diverse helsekostpreparater som skulle hjelpe å styrke immunforsvaret, få opp energien, ja rett og slett få meg sunn og sprek! Dette skulle bli så bra vettu … tenkte jeg, som aldri hadde tatt en vitamintablett før i hele mitt liv.

Når en skal starte på nytt på denne måten, gidder en jo ikke drasse på den legen som så til de grader har oversikt over alt du har feilt og ikke feilt de siste årene, så jeg tok det store skrittet og bytta lege. Nå har jeg fått min damelege, selvfølgelig yngre enn meg. Det er vel de fleste leger nå for tiden, for hvis ikke så hadde de jo vært temmelig nærme pensjonsalderen ..  men det mest spesielle er kanskje likevel at ho ikke holder til rundt nærmeste hjørne. Jeg må rett og slett sette meg i bilen og kjøre 15-20 minutter for å komme meg dit.

Den turen har jeg tatt alt for mange ganger siden sommeren. Trening og vitaminer hjalp ikke så godt som jeg hadde håpt. Istedenfor å bli mer opplagt ble alt bare et ork, og til slutt klarte jeg ikke å sove engang. Ikke fordi jeg lå der og tenkte på mitt miserable liv eller hvor vondt jeg hadde det. Jeg bare lå der. Dødstrøtt – og lys våken! Her var det visst andre ting som var galt enn litt vitaminmangel og dårlig kondis.

Jeg er deprimert! Depper helt uten å ha noen grunn for det og har vel kanskje gjort det den god stund allerede. Men nå får jeg hjelp og jeg blir fulgt opp, litt mer enn ønskelig kanskje. For nå blir det litt vanskelig å ikke ta de tablettene jeg får foreskrevet, det er umulig å plutselig bare gå tilbake til jobb når sykmeldinga er over .. for selvsagt har jeg fått en ny time slik at jeg kan bli vurdert og beglodd og spurt ut hvordan jeg egentlig har det før jeg skal tilbake til hverdagen. Og noen har en fantastisk evne til å spørre på en måte som gjør det helt umulig å bare finne på et svar, et svar som høres bra ut, der og da.

Å sende meg ut døra med en resept før betydde ikke at jeg nødvendigvis tok de medikamentene. Jeg har kasta mange resepter i mitt liv, eller lagt dem på en lur plass og funnet dem igjen når de var gått ut på dato. Jeg hater å ta tabletter og har til nå trodd at det meste ordner seg av seg selv, sånn etterhvert. Det stemmer ikke helt. Så denne ganga har jeg bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Selv om det betyr at jeg akkurat nå føler jeg lever en litt zombi-tilværelse. Det skal bli bedre, har jeg blitt lovet, men jeg må bare ta tiden til hjelp …

Søvn

Søvn er oppskrytt har jeg alltid tenkt før. Sove kan du gjøre når du blir gammel … Men da må jeg vel også legge til at før sovnet jeg da jeg la hodet ned på puta, og våkna uthvilt og klar for en ny dag 5-6 timer etterpå.

Jeg vet ikke når dette gikk over, men plutselig var ikke nettene noe særlig avslappende og gode lengre. Det ble en kamp mellom hetetokter og frostrier, bein som hovnet opp til det ugjenkjennelige, vondt over alt … vet ikke hvor mange ganger jeg kikka på den fordømte klokka i løpet av natta og den ble både to, fire og enda mer, innimellom.

Siden han jeg deler seng med må opp så sykt tidlig, før 5, så måtte jeg jo bare prøve å holde meg i ro slik at ikke han også våkna hver gang jeg snudde meg, tok av og på dyna og håpet at natta snart var over så jeg heller kunne begynne på dagen.

For å stå opp var heller ikke et alternativ. Gjorde jeg det så hadde iallefall mannen våknet, og da var jo jeg skyld i at han ikke fikk den søvnen han trengte. Vi er ganske sammensveiset, skulle tro vi hadde tilbragt et langt liv sammen og vokst i samme retning eller noe sånn. Men det er jo veldig lagt fra sannheten.

I natt har jeg altså sovet. Hele natta og halve formiddagen også … 

Selvfølgelig klarte jeg ikke dette av egen fri vilje og stahet, hadde det gått så ville jeg jo kanskje ikke vært akkurat her i dag. Da hadde jeg sluppet å spise piller før leggetid og mulig jeg ikke hadde følt meg så sløv heller akkurat nå. Selv om både legen og nettsider om circadin påstår at dette preparatet hverken svekker årvåkenheten om dagen, kjøreevnen eller hukommelsen.

I tillegg til circadin fikk jeg også skikkelige sovepiller, imovane, som jeg skulle ta om jeg fortsatt lå der og kikka på klokka når den nærmet seg to. Jeg håper jeg slipper å åpne den pakka!

Jeg er i utganspunktet veldig motstander av tabletter og andre sløvende preparater. Såpass at jeg heller går med en hodeverk fra morgen til kveld uten å ta noe, for det går jo over, etterhvert. Om ikke annet er det som regel vekk etter en natt med søvn … og der var det igjen, denne viktigheten av søvnen. Denne greia som jeg har sett på som litt bortkasta tid igrunnen. Det er vel med den som mange andre ting i livet; en forstår ikke hvor viktig det er, setter ikke skikkelig pris på det, før det er for seint. 

Dårlig timing

Depresjon kan ha flere forskjellige årsaker, og det kan også komme av hormonforstyrrelser tydeligvis. Slik som når man er midt i livet, er dame og den hersens overgangsalderen innhenter en. Hvem pokker har tenkt på det da??

Egentlig er overgansalderen noe en ikke snakker så mye om, tror jeg. På lik linje med depresjon kanskje. Det er flaut, en er ikke skikkelig kvinne lengre, det ene etter det andre slår seg vrang. Omtrent som det å være deprimert, da er en ikke et skikkelig oppegående menneske lengre. En takler ikke livet. Ikke bra, og enda mindre bra om en er sånn tålig nygift, i overgansalderen og deprimert!! Det kan vel igrunnen nesten ikke bli verre tror jeg.

Ja du leste riktig. Jeg er midt i den forhatte overgangsalderen – og nesten nygift! Åssen går det an å bomme så totalt på timingen??

TIl mitt forsvar: Jeg hadde vel aldri tenke å gifte meg for andre gang. Det ble bare sånn! Ja, for all del, jeg angrer ikke. Jeg har aldri hatt det så bra i hele mitt liv jeg. Men jeg må jo innrømme at jeg føler jeg har lurt den kjekke, snille, unge mannen min en smule … for hvem går hen og gifter seg med ei som er i overgangsalderen da? Sånn helt frivillig mener jeg.

Litt etter vår første date hadde jeg time på sykehuset for å fjerne livmorhinna. Men tror du det skremte mannen??? Neida, han fulgte meg på sykehuset, helt til døra der en blir neddopa og umyndiggjort og omgjort til et tonn livløst stykke kjøtt … vi hadde et lite forklaringsproblem der, da han verken var mannen eller samboeren min på det tidspunktet. Bare en “bekjent”. Men jeg trengte den støtta, i all min sykehusskrekk, og sykepleierne lot han være.

Så dukka han opp da jeg var tilbake i denne verden, med de flotteste rosene jeg har fått i mitt liv. Tror til og med de overgikk de jeg fikk da jeg hadde fått pressa ut min førstefødte og barnefaren (min daværende mann) var på sykebesøk.

Og siden har han igrunnenn vært der, fulgt meg fra den ene elendigheta til den andre! Jeg som aldri hadde vært innom på sykehuset annet enn for å føde barn tidligere. Tre ganger måtte jeg inn for å få fjernet denne kvinnelige innmaten som jeg altså var for gammel til å benytte meg av mer. Omtrent slik uttalte en av legene seg. Og jeg var jo helt enig. Barn hadde jeg nok av!

Nå er vi altså gift, på 3. året. Jeg har slitt meg gjennom hetetokter og frostrier, svetteturer og fandens oldemor – og mannen er her fortsatt han! Men dette, depresjonen, det var jeg ikke forberedt på. Overhodet ikke. Igrunnen følte jeg meg ikke deppa før jeg hadde vært hos legen og ble fortalt at jeg var deprimert. Eeeeeh … høres ikke det litt feil ut eller? Går det an å ha en depresjon uten å vite det liksom? Eller har legen provisjon på salg av antidepressiva? 

Å bli deprimert om en mister noen som står en nær, det er helt naturlig, og forsåvidt godtatt. Om de dør vel og merke. Å bli deprimert om mannen finner ei som er mye yngre og flottere og bare pakker sekken og går, da må du for all del ikke finne på å deppe. Da skal du bli forbanna og sinna og hate svinet for alt han er verdt! Klarer du ikke det, er du en dust. Jeg var en dust, allerede da …

Dust eller ikke, livet gikk sin elendige gang i ti års tid før drømmeprinsen dukka opp! Helt sånn ute av intet omtrent – eller internett om du vil. Joda, det var på en nettdateside. Ikke helt godkjent det der heller, så vi snakker ikke så høyt om det igrunnen.

Drømmeprinsen fikk sin overgangsinfiserte kjerring, og de skulle leve lykkelig for resten av livet. Trodde jeg iallefall. For lykkelige, det var vi jo. Helt til de der hormonene begynte å kødde det til!!

Det er litt merkelig, for jeg føler meg ikke deprimert. Sånn i hverdagen liksom. Jeg er drittlei av å være syk, at alle virusene jeg kommer i kontakt med tar bolig i min kropp for en kortere eller lengre periode, at jeg alltid er trøtt, at jeg ikke holdt ut på jobb selv om jeg hadde litt vondt her og der … Men selv for oss som har fått inn med morsmelka at en ikke skal være så pinglete og sykelige, selv for oss blir det nok en dag. Tydeligvis. Plutselig nytter det ikke å tenke på opphavets buldrende stemme som forteller at en minst må ha det ene beinet i grava før en legger seg til i senga …

Ikke for det, jeg har forsåvidt ikke lagt meg til i senga heller. For der ligger en jo bare om en er døden nær selvfølgelig, når det er natta, eller når en skal ha seg litt med drømmeprinsen. Men jeg har mange sofaer rundtforbi i huset, og de har vært flittig brukt i det siste.

Kontorstolen på jobb derimot, den brukes av noen andre, og skal visst fortsatt gjøre det noen uker til. Minst. Og det er virkelig deprimerende det!!!

 

Midt i livet

På facebook er det en gruppe som så fint heter: Vi som er midt i livet og elsker det! Vel, jeg er ikke helt der! Eller joda, jeg er midt i livet, og det er jo lite en kan gjøre med det, men det er å dra det litt for langt når en sier en elsker det. Selv om alternativet kanskje ikke frister så veldig mye det heller ….

Egentlig ville jeg bloggen skulle hete noe sånn som overgangen, halvveis til hundre og andre ting i den sjangeren, men alt det der jeg fant på var selvsagt allerede opptatt. Så da ble det midtlivskrise. Høres igrunnen ut som jeg er mann og midt i panikken, men det er altså helt feil. Det der med mann jaffal …

Livet har ikke alltid vært en dans på roser, iallefall har de rosene jeg har danset på hatt ganske så mange torner. Selv om det utad har sett ut som om alt er greit. Mangler ingen materielle ting, og igrunnen ikke noe annet heller, ikke nå. Likevel er ikke alt så greit som det burde ha vært. Men de fleste har vel både opp- og nedturer i livet sitt. Bare ikke nedturene blir så veldig overtallige pleier det somregel å gå bra ….

Uansett, jeg er sykmeldt for en periode nå, og måtte bare finne på et eller annet å bedrive all denne “fritiden” min med. Vet ikke om blogging akkurat er det rette, men jeg har alltid likt å skrive. Betyr egentlig ikke så mye om  noen kommer til å lese det heller, akkurat nå er det igrunnen mest for å sysselsette meg selv litt. Og noen ganger er det faktisk veldig godt å få tanker og følelser ned på “papiret”.

Jeg er ikke vant til å ha så mye fri. Et arbeidsjern er vel en god beskrivelse på meg kanskje. Litt adhd ifølge bekjente. Og jeg liker det sånn!

I dag fikk jeg “diagnosen” deprimert. Etter måneder med vondt både her og der, den ene virusen etter den andre i over et år, prøver og legebesøk til den store gullmedalje. Føler meg ikke deprimert, men jeg har vondt overalt. Jeg som aldri var syk før i tiden. Før en kom til den fantastiske fasen “midt i livet”, det der en burde ha elska over alt i verden.

Å være deprimert er ikke en sykdom, ifølge mine foreldre. Å være deprimert er noe som rammer veldig svake personer, pinglene om du vil, de uten ryggrad. Det var det jeg lærte i barndommen. Og her sitter jeg da, pingla, og omtrent hører min fars stemme: “Skjerp deg!”