Burde, skulle, må …

Jeg kjeder meg! Ja rett og slett kjeder meg dønn ihjel her jeg sitter. Været er fint, hunden burde ha vært ute en tur, drømmemannen ligger syk og snorker på sofaen.

Ja, han må være skikkelig dårlig siden han ligger der. Han er sjelden borte fra jobb. Han er som jeg var før; aldri syk. Er visst bare litt feber og forkjølelse, så han er sikkert ute av hus i morra igjen på denne tia. Eller om han går på jobb i morra, så er han vel omtrent kommet hjem igjen på denne tia. Han har en merkelig arbeidstid, 5.45 til 13.45. Greit å slutte tidlig, men det er jo nesten natta når han begynner.

Merkelig at jeg ikke heller nyter å ha fyren hjemme. Men nei, dette blir jaffal feil! Først er jeg hjemme, og så blir han liggende … nei dette ble verre enn verst! Og syke mannfolk er jo heller ikke noe hyggelig selskap. Somregel ikke. Men han her er ikke fullt så sykelig som de andre jeg har vært borti. Han er ikke helt ubehjelpelig og sånn skikkelig mannedødssyk. Han er bare litt dårlig, og det går sikkert snart over …

Det er så glatt ute at jeg ikke tør gå ut med bikkja! For beinet mitt verker og funker visst ikke helt som det burde enda. Lurer veldig på hva som er galt med det, men jeg får vel bare fortrenge det, for ingen har jo noen forklaring likevel.

Ellers føler jeg veldig for en forandring. Nå var det ikke tapeten i stua jeg tenke på denne ganga, men heller meg selv. Håret, en aldri så liten ansiktsbehandling, et eller annet, hva som helst egentlig. For jeg er så lei! Burde vel igrunnen hatt en aldri så liten fettsuging sånn rett før jul også. Oppstå fra de halvdøde etter nyttår i ny drakt. Det hadde vært noe det!! Fin og fjong og tynn og sprek! Åh, ønsker meg det til jul jeg … helrenovering, av alt …

I går og dagen før var det mye stress. Så da så jeg frem til denne dagen. Skulle ta det helt med ro, slappe av og lade opp til julegaveshopping med mannen. Nå ble det ikke sånn likevel. Han skal tydeligvis ikke noen plass i dag, og jeg gidder ikke gå aleine. Men den avslapningsdagen jeg så så frem til ble bare helt forferdelig kjedelig! Jeg kan visst bare slappe av når jeg er så gåen at jeg ikke orker tenke engang. Og sånn vil jeg jo helst ikke være. Jeg har masse blader jeg kjøpte for en uke siden, som jeg ikke leste på toget, men de ligger fortsatt urørt og uåpnet. Finner liksom ikke helt roen til å lese.

Strikke burde jeg også ha gjort! Den lille blå dressen jeg begynte så flittig på for temmelig lenge siden er bare halvferdig. Og ungen som skal ha den er jo kommet ut nå da. Stor var han også. Så om dressen en gang blir ferdig så er han vel alt vokst ut av den. Åååh. Det er jo typisk. Men nå orker jeg ikke tanken på strikkepinnene heller. Synd. Men det kommer vel flere unger etter denne, om jeg ikke får fingeren ut før det er for seint!

Har sendt ei melding til ei venninne og spurt om ho vil leke frisør. Ny farge i bunnen og striper, eller noe sånn. Har gjort det før, og ble kjempefin. Men det er jo ikke sikkert det hjelper så mye denne ganga. Sist så jo trynet litt mer opplagt og fjongt ut enn det jeg møter i speilet nå. Det er ikke noe oppløftende syn akkurat. Ikke rart jeg føler meg dårlig og sliten, trøtt og lei. Hvem hadde ikke gjort det om de måtte hilse på den gamle kjerringa hver dag i speilbildet? For ikke å snakke om hvordan ho ser ut når jeg tar på brillene … Snakk om nedtur!

Har også spurt dattera mi om ho kan ta en ansiktsbehandlig på meg. Ho har fått kjøpt litt utstyr til sånt nå, etter at salongen ho jobba på gikk konkurs. Så jeg skal etterhvert ut der en tur. Det blir deilig! Gleder meg!

Om frisøren også sier ja, mangler jeg bare litt brunfarge på kroppen. Men den blir det verre med. Jeg tror ikke jeg orker å legge meg i et solarium. Har forsøkt en gang før etter at jeg fikk disse forferdelige hetetoktene, og da trodde jeg min siste time var kommet. Ble sittende og hyperventillere i en hel liten evighet på krakken ved siden av solboksen, mens minuttene tikket av sted. Vurderte å ringe drømmemannen å si at han måtte ta bussen ned og hente bilen og meg, men kom meg hjem for egen maskin, etterhvert. Sannsynligvis fordi jeg ikke orka å reise meg og få fatt i mobilen, som lå i jakka to skritt unna, før etter 15 minutter! Og da var jeg såpass pigg at jeg klarte hele veien hjem igjen uten å svime av!

Tror jeg må sove litt igjen jeg, for øynene holder på å ramle igjen hele tiden her. Hmm. Pleier ikke akkurat sitte sånn i halvørska på denne tia. Greit nok at jeg er en trøtting for tia, men dette var vel litt i overkant spør du meg!

Tidlig torsdags morra

Lurer på når hodet mitt skal forstå at kl. 3 er midt på natta? Det er ikke da normale folk står opp liksom. Greit nok at en innimellom ikke har rukket å finne senga på den tia, men å stå opp da det er jo helt talentløst!! Åsså i dag som jeg bare skulle lade opp til den store julegavejakten … Ååååh. Typisk!

Hadde en kjempekoselig kveld i går. Besøk av min mellomste datter, sigermora hennes med mann og min skjønne svigersønn. Ho har fått ei fantastisk svigermor den ungen min. Ho forguder min datter, nesten som om ho har fått en datter selv. Og ho er kjempeklar for å bli bestemor. Har aldri sett noen som er så klar for det tror jeg, men vi må nok vente en stund til på noe barn derfra ser det ut som.

Ho er litt nissegal den svigermora til dattera. Så ho var jo overlykkelig for at det var så julestemning her i huset. I rett farge og det hele! Jula skal være rød og grønn. Ikke hvit og sort og blå … tydeligvis. Ho hadde til og med en runde og telte nissene i stua. Det ble hele 69! Så nå vet jeg det. Har aldri hatt opptelling før. Men nå fikk jeg jo en ny, flott, stor nisse i gave også da. Istedenfor en blomst. Så da er vi oppe i 70! Pluss et par i ganga og en i stua nede … På badet er det bare engler. Her skal det ikke stå på rekvisittene!

Julestemninga. Den som ikke helt har tatt bo i meg enda. Burde nok vært her nå, for snart er jo hele greia over igjen. Og vi har ikke fått kjøpt noen gaver enda … Juhu, nå begynner det snart å haste! Skulle vært ute og shoppa i dag egentlig, men nå er mannen blitt syk. Veldig forkjølet og litt feber. Eller var det omvendt?? Så da så. Jeg skulle jo shoppe på hans julelønning så det er sikkert greiest å ha med innehaveren av kortet også da .. selv om han for øyeblikket er varm nok uten at jeg skal svi kortet hans i ren juleglede.

Det regner her. Jada, det regner!!! Åsså nå sånn rett før jul. Kunne vi ikke ha beholdt den snøen til utpå nyåret en gang heller. Julesteminga blir liksom litt amputert når alt utenfor bare er islagt! Ikke helt det samme liksom, som hvit, fin snø på bakken og i trærne.

Sitter her med tekoppen og beina på bordet. Må visst lage en ny kopp te også, hadde det vært like kjapt og greit å skifte beinet så hadde jeg gjort det i samme slengen. Er bedre enn i går, ikke fullt så hovent, men ikke bra heller. Støttebandasjen er på plass og jeg må vel belage meg på å sitte med det opp en dag eller to. Kanskje like greit at det ikke ble noen shopping i dag heller …

Får lade opp litt da. Så vi får ta hele greia på en gang. Ta meg god tid til å skrive liste og så bare løpe inn og ut av butikkene og røske med seg den tingen en har på lista! Det hørtes jo morro ut. Julegavemaraton. Må være den eneste sportsgrenen jeg kan hevde meg i. Kanskje jeg til og med kommer seirende ut av hele greia. Må jo ta i betraktning at jeg er litt handicappet også for øyeblikket … og da har man vel visse fordeler fremfor andre?

Ubrukelige bein!

Jeg er så irritert!!! Hva skal man med bein om de ikke er til å stå på? Mine er tydeligvis ikke brukbare til sånt lengre. Er bare til pynt, eller de er der for at det ikke skal se så teit ut å slutte av under rompa. Beina, som igrunnen er det eneste jeg har vært fornøyd med på hele meg. Som har vært spreke og greie og ikke så verst å se på. Bortsett fra åreknuten jeg opererte vekk i fjor.

Og det var der jeg gjorde tabben! Siden har alt bare gått nedover med mine undersotter. Det verker og er sårt. Kjennes ut som om det er betennelse i det innimellom. Og når det ene blir så vondt så blir belastninga på det andre dobbelt så stor, dermed blir det tydeligvis overbelastet.

I går sto jeg jo en del på kjøkkenet. Juleavslutninga til syforeninga tok litt tid å stelle i stand. Men det var kjempekoselig. Da jeg skulle legge meg var det ene beinet dobbelt så tykt som det andre. Er en stund siden det har vært så ille, og det pleier å gå over etter ei natt eller så. Men ikke denne ganga. Det verker, helt opp i lysken. Åhhhh! Jeg blir så forbanna! Men det hjelper jo ikke noe det heller. For da burde jeg jo ha vært frisk som en fisk for mange måneder siden!!

Det er kanskje en kombinasjon av helga og litt for mye gjøremål dette her. Jeg har jo ikke sittet med beina høyt på lenge. Iallefall ikke over tid. Kan jo ikke slenge de opp i hvilken som helst sofa, eller på bordet, hjemme hos andre. Noe jeg får igjen for nå. Men jeg er ikke skapt for å sitte still meg beina høyt. Jeg vil ikke det! Jeg vil ha kropp og psyke som fungerer som det skal slik at jeg kan ha et normalt liv. Med jobb og faste gjøremål som jeg alltid har hatt.

Har vært hos legen, til og med hos han som opererte. Men de finner ikke ut av det! Må bare leve med det. Jeg synes det er litt skummelt. For noe må jo være galt når det kan hovne opp sånn rett som det er. Likevel er det ikke noe hjelp å få akkurat med dette. Ny operasjon ville han heller ikke ta siden det hadde vært så mye komplikajsoner med denne jeg hadde hatt. Men jeg er jo sikkert på at om de hadde hørt litt på meg etter operasjonen, så hadde ikke dette skjedd.

– Kontakt fastlegen, gå til legevakta, du er ikke vårt problem mer. – Du er skrevet ut fra sykehushotellet og ikke vårt ansvar lengre. Det var beskjedene jeg fikk da jeg prøvde å si at her var det noe galt. Men Herregud, hvem skal en klage til om ikke de som er skyld i elendigheten? Jeg klagde, i metervis, på mail. Etter at jeg hadde fått betennelse og det aldri ble bra igjen. Har til og med fått en unnskyldning, og beskjed om at rutinene er lagt om. Men det hjelper jo ikke meg noe … her jeg sitter med et bein som etter mitt syn er temmelig ødelagt, ubrukelig og uten følelse i halve leggen!

Dette her blir en av de dagene jeg helst vil hoppe over. Men jeg er sikkert  skyld i det også selv. Tror jeg begynner å bli litt oppegående nå vettu, så jeg begynner å kjenne litt på hvordan det er å leve igjen. Gjøre noe. Være sammen med andre folk. Stelle istand til gjester. Mulig det var litt i tidligste laget. For i dag føler jeg meg elendig rett og slett. Beinet er vondt, kroppen verker. Den der evigvarende influensaverken jeg har hatt i månedvis kjennes ut som om den er tilbake.  Har egentlig lyst å bare legge meg ned og grine …

Vi skal ha besøk i kveld også. Riktignok bare til en litt utvidet kveldsmat. Bikkja har ikke vært i andre etasje siden jeg støvsugde i går, så det er bare nede det må gjøres noe i det minste. Så skal det lages litt potetsalat og sånn, men jeg får prøve å sitte mens jeg gjør kjøkkentjenesten i dag da … selv om det føles veldig tungvint.

En positiv ting: Jeg sov i natt. Iallefall etter å ha ligget en stund og kjent på dette hersens beinet. Sovna og sov lenge og godt. Helt uten tabletter. For de glemte jeg jo å ta selvfølgelig. Da gjestene var gått og jeg hadde rydda, så var det alt blitt natta, og alt for seint å dope seg.

10 dager til julaften

Plutselig gikk dagene alt for fort! Jula er jo snart her .. burde ha skjønt det da, siden nissene er på plass i stua. Men den gode lukta av julebaksten den har vært helt fraværende i dette huset. Jeg som hadde så store planer …

Jaja, det blir vel jul med kjøpekaker også. Dessuten er det jo bare meg som spiser de omtrent, så det er jo ikke noen krise om de uteblir. Skal ha folk her julaften, men ellers blir det vel ikke noen selskapeligheter i dette huset.

En annen ting er jo at vi iallefall burde få noen gaver innforbi døra snart! De er liksom ikke så lette å bare hoppe over. Men jeg har ikke helt lyst å gå i butikker, Blir så sliten og klarer ikke helt å tenke. Merkelig at jeg fikk kjøpt så mye tøy i helga igrunnen! Fornøyd er jeg og, selv etter at jeg kom hjem.

Julelønna til mannen kommer til onsdag. Perfekt! Så da tenker jeg at torsdagen er en grei dag å ta den pakkehandliga på! Høres greit ut. Får sette meg ned og lage en liste med hvem som skal ha hva. Forsøke iallefall. for da er i det minste tenkinga tatt før en står der i butikken …

I kveld skal jeg ha syforening. Det er vel ti år siden sist omtrent. Og selvsagt ble jeg den heldige som fikk juleavslutninga! Blir litt matt bare jeg tenker på det, men skal nok få det til. Har begynt så smått på maten, sånn at jeg ikke er helt utslitt når kvelden kommer. Det er alltid gøyest å gå i syforening til noen andre. Spesielt nå. Men jeg må jo ta min tørn jeg også. Kan ikke bare snylte på resten av gjengen!

Blir litt julesteming her håper jeg. Julemat. Kalkun med poteter, rosenkål, waldorfsalat. Og riskrem til dessert. Høres godt ut. Men alt smaker jo mye bedre når en ikke har laget det selv! Merkelig greier det der. Alle synes tydeligvis det!

Har støvsugd, men burde nok bare latt bikkja stå i hundegården til gjestene var gått. Ho snøss så forferdelig! Dottene ramler av rundt ho. Irriterende. Og det hjelper ikke å børste heller. Selvfølgelig kommer det masse løshår av, men det virker som om det blir en hel haug nytt, løst når en begynner å greie. Selv med den spesialbørsten som skulle ta underhåret, den der dyre som kosta en hel formue og ser helt teit ut!! Den er mye bedre enn alt det andre vi har hatt, men likevel ikke god nok. Burde visst hatt en overhaling med støvsugeren den bikkja. Eller en tur i tørketrommelen. For da hadde sikkert alt håret blitt igjen i filteret!

I morra kveld skal vi også ha folk! Svigerforeldrene til den mellomste dattera mi. Dattera og samboeren også selvsagt. Og de to inne på hybelen. Blir kjempekoselig. Er ikke så lenge siden vi fikk til et treff, sånn for første gang. Tok sin tid å komme igang, men nå håper jeg vi klarer å holde kontakten innimellom. Blir bare litt kveldsmat da. Litt laks og eggerøre, spekemat og den slags … Pluss litt rester fra i dag hadde jeg tenkt. Får se. Er jo lenge til enda!

Jeg er av den sorten som føler jeg alltid har så god tid. Alt er jo så lenge til! Jobber aller best under press, når det egentlig begynner å bli litt for seint. Er ikke helt til å unngå at det blir litt stress også da, men drømmemannen pleier å stresse enda mer enn meg! Selv om det ikke er hans problem i det hele tatt.. Men aller verst er det nå for tia. Når ikke alt er helt som det burde ha vært. Oppi hodet. I hormonbalansen. Eller hvor pokker det er det sitter det der som har forsuret livet mitt de siste månedene.

Likevel føler jeg det går fremover. Jeg har vært på julebord, vært på helgebesøk, skal ha folk … joda, jeg tror jeg begynner å få litt taket på det igjen nå. Selv om jeg alltid gruer meg på forhånd. Det blir jo somregel koselig, når en sitter etterpå og tenker tilbake i det minste. Og om jeg da er litt utslitt så er det i det minste en grunn til det!

Ønsker dere alle en fin tirsdagskveld! 🙂

 

Når alt stopper opp

På mange måter har jeg slitt litt de siste årene. Før jeg helt gav opp, rett før drømmemannen plutselig dukka opp. Jeg eksisterte, men levde ikke. Bare var der, hangla med på et vis. Smilte og lo, og sparte det andre, tårene og motløsheten til det ikke var andre til stede. Somregel iallefall. Men noen ganger sprakk den maska litt …

Når jeg var på ferie, da var alt gøy. Da var hverdagen langt, langt vekk. Jeg hadde verdens beste reisefølge. Snill og omtenksom. Men ikke mannen i mitt liv. Jeg følte det hele tiden, at dette på en måte var feil og han visste det han også. Dette som begynte som vennskap, utviklet seg til at vi likegodt kunne utnytte hverandre litt på de fleste områder. For vi hadde jo ingen andre noen av oss. Det var praktisk og greit og på mange måter uten forpliktelser.

Men hverdagen innhentet oss. Det er jo tross alt hverdagene det er flest av, og en kan ikke bare leve på gode ferieminner resten av livet. Ikke når så mye annet ikke stemmer. Men jeg fortsatte i samme sporet, lenge. Jobba så mye som mulig for jeg synes ikke det var så hyggelig å være hjemme. Helst hadde jeg sett at jeg kunne flytta inn på jobb den uka ungene mine var hos faren …

Når jeg ikke befant meg på jobb, jobba jeg hjemme eller på hytta. Med det ene prosjektet etter det andre. For all del måtte jeg ikke sette meg ned. For da kom tankene og de var ikke hyggelige. Fremtiden var noe som slutta å eksistere i mitt vokabular da faren til mine barn flytta. Jeg hadde ikke noen fremtid. Jeg levde i nuet, fra time til time, fra ferietur til ferietur. Prøvde å fortrenge alle de dagene som kom innimellom. Før vi reiste var neste tur allerede bestilt.

Opplevde mye som jeg ikke ville vært foruten. Men det var med feil mann. Alltid satt jeg igjen med del følelsen. Hadde jeg vært forelska og lykkelig ville det vært sinnsykt romantisk både her og der. Mannen var verdens snilleste, han gjorde alt for meg, så på den måten kunne jeg ikke fått det bedre. Men likevel mangla det viktigste, kjærligheten. Vi var kjempegode venner, kunne snakke om alt, men jeg var ikke forelska. Forsøkte så godt jeg kunne, gang på gang, jeg ville liksom at dette her skulle funke. Men det nytta ikke …

Egentlig irriterte han meg grenseløst, og jeg sparte liksom ikke på kommentarene heller. De frekke, stygge og sårende kommentarene. Jeg var ei skikkelig bitch, rett og slett grusom. Likevel var han alltid der når jeg trengte han. Men til og med det irriterte meg. At han var så dott, uten planer for livet, uten vilje til å rydde opp i sin egen elendighet. Bare lot alt suse og gå på en måte. Han hadde kjørt økonomien sin rett til helvete, og bare fortsatte i samme spor. Regningene åpna han ikke, bare overså de.

Jeg var selvstendig, oppegående og klarte det meste. Alltid. Ingenting var noe problem, bare en liten utfordring. En ny ting å lære, å ta med seg videre. Jeg var frisk og feilte aldri noe, en symelding visste jeg nesten ikke hva var.

Så møter jeg altså drømmemannen. Livet blir helt forandret. Både på godt og vondt egentlig. Jeg har igjen verdens snilleste mann, som gjør alt for meg og denne ganga er jeg dødsforelska. Igrunnen blir den følelsen bare strerkere og sterkere. Samtidig som helsa blir dårligere og dårligere. Jeg er syk. Hele tiden. Men står på som før. Lenge. Alt for lenge. For jeg var jo så tøff og selvstendig og klarte alt. Bortsett fra den bittelille bagatellen som å ta vare på meg selv helsemesssig.

Sta som et esel fortsatte jeg. Selv om kroppen protesterte høylytt, først litt innimellom, noe som ordna seg etter litt hvile ettter jobb. Etterhvert ble det mer og mer hvile etter jobb, og til slutt orka jeg ikke en dritt når arbeidsdagen var over. Jeg som aldri hadde sovet middag engang, ikke lagt meg ned på sofaen, sparte sovinga til noen få time nattestid. Likevel ga jeg ikke opp. Det kom jo snart til å gå over. Selvfølgelig gjorde det det. Trodde jeg.

Men istedenfor å gå over ble det bare verre og verre. For å være heilt ærlig så merka jeg det jo selv også. Innimellom. Men jeg ville ikke se det! Jeg ville ikke være så pinglete. Statusene mine på facebook forandra innhold. Sakte men sikkert, eller iallefall sikkert. Det ble sure oppgulp, negative statuser, sykdom og elendighet. Smilefjesene forsvant og jeg ble en sånn “død og fordervelse predikant” på nettet. På jobb slutta jeg å gå opp i lunsjen. Satte bare på plassen min, spiste litt innimellom, mens jeg jobba. Jeg var sur og grinete og hadde igrunnen ikke lyst til å snakke med noen. Er ganske sikker på at jeg var en pest og en plage de siste ukene der.

Ikke noe var greit. Den positive, energiske jenta forsvant en eller annen plass på veien. Er ikke helt sikker på når, eller hva, som gjorde utslaget. Men på en måte, tross alle de små og litt større tegnene jeg burde ha tatt, så kom det som et sjokk da jeg plutselig satt der, med sykmeldinga i hånda og fikk beskjed om at jeg kunne glemme jobben. Dit skulle jeg ikke på ganske lenge, og nå nytta det ikke å protestere heller.

Jeg er på mange måter veldig glad for at legen tok over. Kjenner det. Men irriterer meg enormt at jeg ikke klarte dette aleine. At noen andre måtte gripe inn, det er på en måte et nederlag. Jeg vil ikke at noen andre skal bestemme over meg, jeg er voksen og vil klare meg selv. Det er det jeg har gjort alltid. Men jeg ser jo at dette var rett. Innimellom ser jeg det iallefall. Og jeg kjenner at det hjelper. Det går fremover, om enn litt seint. Alt for seint for meg! Jeg har ikke tid til dette!

Innimellom motløsheten kan jeg både le og glede meg over livet. Når jeg ikke er alt for trøtt da. Jeg gleder meg over at jeg ikke har så vondt over alt lengre, at jeg ikke er så virusbefengt som jeg har vært de siste årene. Men innimellom tenker jeg mye på de tablettene jeg kjører i meg hver dag. Er det bare de som er grunnen til at jeg kan smile og le igjen? Også med øynene. Men når jeg har en sånn god dag, en lykkelig dag, da får jeg forfedelig dårlig samvittighet. Jeg er glad, jeg fungerer nesten normalt, men jeg er ikke på jobb. Det er så feil som det kan være og bli. Jeg får kjempedårig samvittighet for at jeg har det godt! For da kunne jeg jo også ha vært på jobb, ikke sant?

Er det en falsk glede egentlig? Lykkepiller … det er vel en grunn til at de har fått kallenavnet. Selv om jeg foretrekker å kalle de deppepillene. Dopet. Det som førte meg inn i zombie-tilværelsen.

Om et par uker får jeg beskjed om jeg skal øke dosen til det dobbelte. Og da er det vel rett tilbake til den grå gørra igjen for noen uker. Jeg har ikke lyst til det. Men jeg har lovet både den ene og den andre å høre på legen denne ganga. Gjøre som jeg får beskjed om. For på egenhånd har jeg jo klart å kjøre livet rett til bunns. Jaja, jeg pleier jo aldri gjøre noe halvt, her er det enten eller. Så hvorfor skulle jeg liksom stoppe opp halvveis nedi kjellertrappa denne ganga?

Jeg må prøve å venne meg til tanken på at jeg ikke er aleine. Jeg har en å dele både bekymringer og gleder med. En som tar seg av meg når jeg trenger det, støtter meg, passer på meg. En skulder å grine på. Jeg må ikke klare alt selv, jeg må ikke være den sterke hele tiden. Men hvordan skal jeg klare det egentlig?

Natta er tiden for de merkeligste tanker …

Bonusbestemor :-)

Jeg fikk bestemor-tittelen! Selv om jeg ikke har noen betydning for at denne lille klumpen er kommet til verden i det hele tatt. Han hadde jo vært her, selv om jeg ikke hadde blitt til for 47 år siden. Likevel fikk jeg hete bestemor. Tar det som en hederstittel jeg, og håper jeg får vist etterhvert at jeg fortjener den også.

Har vært med litt blandede følelser dette her. Min drømmemann skulle bli bestefar. Men det var ikke mitt barnebarn som var på vei. Her sto jeg bare på sidelinja. Helt ubetydelig. Rart. Men en del av livet i dag. Når alle skiller seg og gifter seg og noen til og med skiller seg enda en gang. Mine, dine, våre … selv om her aldri kommer til å bli noen våre. Verken barn eller barnebarn.

Jeg hadde ikke trodd at dette skulle bli noe særlig. Må innrømme det. Nok en unge i slekta til mannen liksom. Akkurat det der er nesten en vane. For her produserer de på samlebånd. Tre nye i år,  tre nye i fjor. Svigers har altså fått 6 oldebarn på 2 år! Må vel nesten være norgesrekord det der. For ingen er jo tvillinger heller.

Men da jeg satt der med den lille knotten inntil meg … Åh, det var bare så skjønt! Kjenne lukten, babylukten, noe av det som lukter best i hele verden. Joda, det var like før jeg begynte å grine. Tårene hang like innforbi der. Igrunnen følte jeg meg litt dum. Det er jo ikke mitt kjøtt og blod dette her, og jeg har egentlig aldri likt andres unger så godt! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med de, bortsett fra når de er babyer og en bare trenger å holde, kose og gi nærhet.

Nå er jeg litt redd for å komme i veien. Ta for mye plass. Hadde bestemt meg for å forsøke å holde litt avstand på en måte. Han har jo tross alt 8 besteforeldre denne her, og jeg er en av de som bare følger med på lasset. Men etter første møte er jeg litt redd for at jeg ikke helt klarer det likevel. De bor heldigvis ikke langt unna, en liten halvtime å gå bare! Så jeg håper vi kommer til å bli brukt som barnevakt her også. Ikke vær redd for å spørre iallefall, om vi ikke kan så sier vi jo det da.

De var så skjønne de nybakte, unge, foreldrene. Så stolte. For de har jo selvsagt fått verdens skjønneste unge. Sånn er det jo bare. De var på sykehushotellet, dobbeltrom, så både mamma og pappa kunne være der sammen med den nye verdensborgeren helt fra starten av. For et tilbud! Var ikke sånn i min tid. Neida, da lå en på rom med andre, ukjent, nybakte mødre og barnefaren kunne få lov å komme i besøkstiden. Godt noe går fremover, også på den fronten.

Min datter er litt sånn at ho skal spare på de barnevakttjenestene. Spare det til en gang vi virkelig trengs. Men sånt kan jo ikke bli brukt opp! Jeg hadde aldri foreldre som stilte opp på det punktet, dessuten døde jo mamma alt for tidlig, ble ikke kjent med sine egne barnebarn engang. Det er 20 år siden snart, om bare 17 dager. Den verste jula i hele mitt liv! Jeg bestemte meg allerede da for at jeg skulle bli en mye bedre mormor enn det mine barn hadde hatt. Og jeg tror jeg ligger godt an foreløpig!

Det er snart jul. Vi kommer til å ha alle våre barn her, samlet på en plass. Iallefall deler av kvelden. De må jo få lov å være litt sammen med andre også, for det er jo så mange å fordele seg på nå for tia. Ikke lett for de heller. Men vi kommer iallefall til å nyte de timene vi får sammen. Fem barn og to barnebarn har vi til sammen! Tenk så heldige vi er!

Ei flott helg!

Men nå måtte vi jo hjem da, og det i rekordfart! Den nybake bestefaren hadde hastverk. Igrunnen har han sittet og trippa sien vi sto opp i dag morges. Nå er det strake veien til klinikken for å se på vidunderet.

Det ble på en måte en liten shoppingtur dette her. Ikke helt planlagt, men dog .. Kommer hjem med dobbelt så mye tøy som jeg hadde da jeg kjørte hjemmenfra. Ja, i kofferten vel og merke! Litt gøy, men pleier ikke shoppe noe særlikg når jeg er på tur. Det klarer jeg mer enn bra nok hjemme!

Så er det det der da, nye, annerledes butikker enn hjemme. Med tøy som er akkurat midt i blinken. Min smak! Egentlig en litt rar smak. Og når alt tøy i hele butikken er satt ned til 50% så gjør jo ikke det heller noe. Selv om en ikke helt har behov for det. Det er jo så rimelig! Å se så fint! Og til den prisen da!! Er jo helt umulig å komme ut tomhendt når en først er kommet seg innforbi døra. Da er det bare å parkere mannen på nærmeste krakk og jobbe seg gjennom stativene … og jeg gjorde en god jobb!!.

Har blitt lite soving. Jeg er visst ikke så flink på det der lengre. Men i natt sov jeg i det minste godt de timene jeg var i senga. Vi la oss ikke før 3, så det er mulig det er der jeg gjør feilen. Legger meg alt for tidlig. Må begynne å bli en natterangler. Da blir sikkert alt så mye bedre!

Det var kjempekoselig å være hos familien på Karmøy. Føler jeg begynner å kjenne de nå. Det er ikke lengre bare ei av de skjønne svigerinnene mine og familien hennes. Fatter ikke helt at vi har drøyd det så lenge før vi fikk tatt dennen turen. Men, vi kommer snart igjen. Helt sikkert!

Ei av de andre skjønne svigerinnene mine har passa bikkja. Veldig greit. Zenta er overlykkelig for å være der, og de pleier å ha lyst å passe ho også når vi spør. Det er ikke bare noe de føler de må si ja til, tror jeg. Men denne ganga har de nok fått nytt gulvteppe i løpet av helga. Eller en kaninfarm, alt ettersom. Det er midt i den verste snøssperioden. Ja, jeg turde jo ikke engang si det før vi leverte ho. Midt oppi julerengjøring og alt det der. Passa vel ikke helt bra, men håper vi får sjansen til å plassere dyret der etter denne helga også!

Dessverre var vi litt uheldige med været. Lørdagen regnet vekk! Vi som hadde med sko og tøy for å være ute litt, se oss rundt, ta bilder … ble med en tur til Haugesund, og et par, tre butikker. For regntøy, det hadde vi ikke med! Bare vintertøy, som var ment å holde kulda ute, ikke vannet.

Ellers har jeg smakt på mat jeg aldri i mitt liv har spist før. Baccalao, som jeg tidligere har sett på som et eller annet merkelig ekkelt som er laget av hundefisk. Altså, her i sør bruker de fleste av oss tørrfisk som godis til hunden. Det er iallefall ikke noe en spiser! Men det var kjempegodt!

Lørdagsmaten hadde jeg egenhendig bestilt. Komler. En avart av kompene vi har hjemme, men et helt måltid. Hos oss er jo komper noe en kjøper i full fart på Meny en dag vi vil ha en kjapp, enkel, grei nok middag. Servert med sukker, smør og tyttebærsyltetøy. Her var det ikke helt på samme måte kan du si! Siden det snart er jul var det komler og pinnekjøtt som hørte sammen denne gang. Pluss gulrot, kålrot og stekt flesk med masse fett! Nam, nam!Er ikke lei meg lengre nå for at jeg var så frekk å komme med middagsønsket …

Har jo hørt om disse komlene siden jeg ble sammen med drømmemannen. Han holdt nemlig på å dø etter et slikt herremåltid en gang for noen år siden. Spiste og spiste og klarte ikke å stoppe. Selv om han ble advart underveis, dette eser ut, svulmer opp, etter en stund … tja, han fant tydeligvis ut av det. The hard way!

Føler meg som et vrak igrunnen! Skulle tro jeg hadde hatt den fyllekula i helga. Trøtt og dratt og sliten. Tror jeg må fri til min yngste datter for å bli pleid litt. Ho er utdannet hudpleier og har akkurat kjøpt en del av utstyret der ho jobba. De gikk konkurs. Noen timer i et solarium hadde vel heller ikke gjort det verre. Men solarium kombinert med hetetokter, tja, det er like ille som det høres ut! Har forsøkt for et par år siden, og jeg trodde jeg skulle krepere! Men et eller annet må jeg iallefall finne på, for om jeg ikke kan se bedre ut enn dette her kommer jeg aldri til å føle meg bedre heller!

Så til slutt en aldri så liten takk til alle dere som har gjort helga mi til det den ble. Er veldig glad for at jeg har dere!

Gift med en bestefar

I natt fikk vi mms av en helt nyfødt liten krabat. Hele 4090 g og 51 cm. Jeg er blitt reservebestemor! Føles litt rart, hadde ikke trodd at det ble så veldig dette her, jeg er jo tross alt litt på sidelinja! Og jeg har jo et barnebarn alt. Et ekte barnebarn. 

I natt skjedde det altså! Typisk, akkurat denne helga som vi ikke er hjemme, så vi må smøre oss med tålmodighet og vente noen dager før vi får sett vidunderet. Må bare innrømme at det var kjempespennende å få meldingene utover kvelden, følge med litt. Men det skjedde ikke noe før vi la oss. Enda vi holdt ut temmelig lenge.

Jeg hadde jo selvsagt ikke sovna og fikk sett meldinga med en gang. Drømmemannen derimot, han var jo langt inni drømmeland! Han skjønte ikke en dritt da jeg våkna han, sa han måtte lese meldinga, og gratulerte med barnebarnet. Jeg så jo ikke bokstavene engang. Bare bilde. Mannen hadde i det fjerne hørt pipet da meldinga kom, men trodde det var vekkeklokka og at han skulle på jobb. Han skulle bare ligge litt til …

Drømmemannen har vært en skikkelig bestefar for mitt barnebarn. Og jeg håper jeg også kan være det for denne her lille krabaten. Selv om jeg nok ikke er den som står først i køen. Pjokken er jo så heldig at han tilsammen har 8 besteforeldre! Selv om fire av oss kun er sånne som har sneket oss inn i slekta bakveien på en måten.

Gleder meg til å se han! Holde og lukte. Kan du tenke deg noe så deilig som en liten nyfødt baby?

Karmøy neste

Vertinnen min ligger i badekaret. Ho skal ut i kveld og måtte begynne å gjøre seg klar. Jeg sitter her da, og venter og venter på drømmemannen. Åh, det skal bli så godt å se han igjen! Føles som om det er en evighet siden sist! Igrunnen føler jeg det som om jeg har vært vekk hele helga allerede. Men den er jo så vidt begynt! Merkelige greier.

Kalorisjokk de lux. Jeg skulle bare ha litt cola fra kjøleskapet. Og der lå det marsipanbrødet. Hallo!! Det nesten ba om å bli spist. Vi kjøpte de i går da, men jeg hadde helt glemt det. Begynner å lure på om det bare var en hallusinasjon egentlig, for det forsvant så skrekkelig fort. Men … det ligger noe avslørende papir igjen her … tror jeg må få trøkka det litt ned i søpla. Sånn halvveis ned i posen i det minste sånn at ingen ser det. Kan jo være Randi også har glemt at vi kjøpte de. Eller kanskje ho tror at vi spiste de opp i går. Satser på det!

Vi har vært en tur i Sandnes i dag. Randi har kjøpt for en hel liten formue. Jeg har fått meg ny kåpe. Jada, jeg og kåpe. Liker ikke kåper, har ikke fasong til sånt. Er noe galt med proposjonene mine. Tror jeg hadde kledd en mannefrakk heller. Brede skuldre og smalere bak. Men hver gang vi skal noe, og jeg er litt pynta med kjole og sånn, så har jeg ikke noe å ha utenpå. Bortsett fra ei rød, halvlang jakke. Og den passer jo ikke til alt. Så da måtte det jo bli ei kåpe. Vid og lang og stor som en lavvo. Ja, det er bare å si ifra om vi skal ta en skogstur!

Fikk masse for pengene. Bare tenke på alt det stoffet! Dessuten var den satt ned til halv pris også, så igrunnen har jeg gjort et kupp. Når en tenker på kvadratmeterprisen i det minste.

Jeg er klar for å begynne på resten av helga nå. Om bare drømmemannen kommer snart. Håper han har kjørt pent og pyntelig, selv om jeg ikke har vært passasjer. For akkurat noen bøter nå, det passer heller dårlig. Har litt sommerfugler i magen nesten. Som om jeg skal på date omtrent. Åsså er det bare mannen jeg venter på, min mann til og med! Det er deilig å ha det sånn, nyter hver dag sammen med han, og håper vi klarer å bevare dette fine vi har hele resten av livet.

🙂

 

Den forhatte stolen

Jepp. Skulle hatt en tur dit i dag jeg. Men så avbestilte jeg. Tok en liten hvit løgn om at jeg hadde hatt magesjau i natt. Og jeg var den tredje som ringte om det på morrakvisten. Fem minutter etter at de hadde åpnet. Jaja. Litt dårlig samvittighet, men orka rett og slett ikke det der akkurat nå. Dessuten er jeg jo ikke i rett by engang …

Fikk ny time to dager før julaften. Frister sikkert like lite da også, men kan kanskje ikke ta den samme unnskyldninga en gang til. Og igrunnen må en jo gå der. Hvert tredje år i det minste. Hvis ikke får en jo innkalling fra høyere hold, sånn om det nærmer seg fire år siden de har kikka innom …

Åh, mannfolk skulle bare visst hvor heldige de er! Bare se det for deg, om det var mannen som måtte til pers i den stolen. Hadde han gått? Neida. Ikke om det så var selve stoltheten det gjalt! Jeg er overbevist om at hadde det vært noe galt nedi der så hadde de fleste mannfolk bare gått sånn, til hele stellet ramla av! For hvem har vel lyst til å slenge godsakene på bordet for hvemsomhelst?

Det har ikke jeg heller. Men hjelper det noe?