Hjelp – jeg har fått grått hår!

Ikke bare et her og tre der. Heller ikke sånn en liten kant innerst mot hodebunnen. I etterveksten. Neida, jeg har fått en hel liten koloni med grått hår i tinningen. Foran øret!

Så der fikkk du nyheten du har ventet på så lenge lille venn. Mamma har fått grått hår! Endelig?? Pyttsan, jeg har jo alltid sagt at grått hår ikke er verdens undergang. Men det var da … akkuat i dag trengte jeg ikke den nyheten igrunnen.

Jeg har alltid hatt masse hår. Tykt, krøllete og uregjerlig. Har aldri helt klart å se velstelt og fjong ut på toppen. Sånn damete liksom. Men det er ikke helt sånn heller lengre. Hvem tenker vel over at damer også får tynnere hår med årene? Ikke jeg jaffal. Men det er det som har skjedd her. Kan ikke kalle det tynt og pistrete akkurat, men det er iallefall blitt tynnere foran på toppen, i skillen liksom, den ser innimellom litt for brei ut. Mulig det ikke er helt normalt heller, men jeg og min eldste kusine har iallefall fått det sånn, godt uti 40-årene. Kanskje vi bare har vært litt uheldig med genene?

Iallefall fikk jeg klippet meg i dag. Hadde igrunnen tenkt å ta det fra skulderlangt til helt kort. For jeg hadde en skikkelig “bad hair day” da jeg sto opp i dag. Men så ble det ikke sånn. Frisøren, som er min yngste kusine, synes jeg måtte ha litt hår. Selv om det altså viste seg å innta en lys grå farge i tinningen.

Det lyser ikke akkurat mot deg når du ser meg. Den grå fargen altså. Men den er der. Godt synlig om du kikker litt etter. Fikk beskjed om at det foreløpig blir skjult av det håret ytterst. Så da så. Kan vel begynne å se frem til en slags feminin hentesveis etterhvert da … legg det over og spray fast!

Tror jeg må gå til innkjøp av et par kasser Clynol. Verdens beste hårspray. Den er fin ser du. Det er sånn: Stell håret og legg det i passende sveis. Spray på et par liter og det var det! Da er det en liten mulighet for at også mitt bustehuet tar seg fint ut de kommende to timene. Om det ikke blåser så fælt da, regner eller er veldig fuktig i lufta. Da hjelper ingenting! 

Jeg har prøvd masse hårprodukter i årenes løp. De aller fleste kjøper jeg på nett. Fordi det er så mye billigere der enn hos frisøren. Men Clynol har vært med meg siden tidlig ungdomsår tror jeg. Etter at jeg fant ut at det faktisk var andre hårsprayer enn Elnett, som mamma brukte. Den har jo også overlevd alle disse årene. Litt rart å finne igjen sånne gamle travere i butikken enda. Innimellom alle de andre nymoderne, kule preparatene som en ikke skjønner hvordan en skal uttale navnet på engang. Enda mindre hva de egentlig skal brukes for.

Før kunne jeg jo i det minste lese meg til det. På baksiden av varen. Innholdsfortegnelsen og bruksområdet og hele pakka var jo ramsa opp der. Ja, mulig det er der enda. Problemet er bare det at jeg ikke kan se det lengre. Ikke engang med brillene, om jeg hadde de med til butikken. Og det har jeg faktisk hatt en gang eller to. Men hjalp det? Neida. Eneste det hjalp for var at jeg kunne se prisen!

Å ha med bestemors gamle forstørrelsesglass i veska, nei der er jeg ikke enda. Men med dette raske forfallet så er det sikkert ikke så lenge til det blir et must på handleturene.

Enn så lenge funker hjernecellene sånn tålig. Jeg skjønner enda hvordan jeg skal slå på pc’n og finne frem på internett. Dermed behersker jeg alt det som kan ordnes via nettet helt utrolig bra. For med ctrl + kan en forstørre selv de aller minste bokstavene, sånn at selv oss med midtlivskriser og sansene i fullt forfall kan få det med seg.

Takk og lov at ikke internett ble den døgnfluen noen spådde da det dukket opp!

Et skritt eller tre i feil retning

Kort og godt: Været er trist og jeg er det samme.

Litt bedre forklart: Etter ei flott helg kom en treig start på mandagen. Ikke det, jeg sto opp forholdsvis tidlig, og det er egentlig ikke noe spesielt som er galt heller. Det er bare … galt … jeg er trøtt, litt lei, misfornøyd med speilbildet (som en skikkelig fjortis, akkurat ja), burde ha gjort en heil haug her og har ikke gjort en dritt.

Ååååh. Blir kjempetrist når det kommer en sånn dag igjen. Nå har det jo gått så bra i det siste. Jeg har funnet igjen gleden i livet på en måte. Smiler med mer enn munnen. Har følt at nå er det ikke lenge til jeg skal på jobb igjen. Sa det til og med både til drømmemannen og dattera hans i går. Og følte virkelig at det stemte.

I dag derimot … fanken au! Hvorfor kunne det ikke gått sånn fremover noen uker til nå. Så hadde jeg vært der. På toppen av den kurven legen tegnet for meg for noen uker siden. – Der er du nå, dit må du før du skal tilbake på jobb.

Javel, må bare innse at jeg ikke er helt der enda da. Enda så mye jeg vil!

Nettbanken er full av regninger. Bare strømmen denne måneden beveger seg opp mot 10.000 kroner, til sammen her og på hytta. Ikke bra! Overhodet ikke bra!! Vi skal jo på ferie snart. Enda jeg har sagt til meg selv at dette tidspunktet er det teiteste å ta ferie på, pga. alle disse regningene som ramler inn akkurat nå. Likevel gjør vi det, år etter år etter år. Men det går jo alltid greit, selv om vi er lutfattige noen måneder etterpå.

Jeg vet enda ikke om jeg har noe sommertøy jeg passer. Har ikke turt å prøve enda. Så om alt der er for trangt, så blir det lite i den kofferten når vi drar. Kan sikkert bare reise med håndbagasje. Og da blir jo selvsagt jeg en smule sur også. For jeg har jo ikke noe å ha på meg!

En bitteliten positiv ting akkurat nå: Jeg har tatt av meg 1.3 kg den siste uka. Bare ved å bevege meg mer og spise litt oftere og muligens litt sunnere også. Eller i det minste kutte ut alt som har med godis og cola å gjøre. Nesten alt. Og det har gått kjempegreit. Kjære Gud, la det fortsette sånn.

Dessuten skal jeg til frisøren. Tror det har noe med humøret å gjøre. Skulle jo absolutt ikke gått til frisøren når kontoen nesten er tom, men noe måtte jeg gjøre liksom. Og å kjøpe tøy til denne kroppen var ikke et tema akkurat nå. Jeg må ha litt forandring, og jeg må ha det nå! Håper det blir til det bedre og hjelper litt på humøret. For igrunnen liker jeg ikke å gå til frisøren. Ho jeg har gått til de siste ti årene er flytta og de andre jeg har forsøkt har liksom ikke helt rukket opp på det nivået ho var på. Etter min mening da.

Hadde egentlig tenkt å ta meg en fotpleie. Men det er det jo ingen som ser. Derfor altså, valgte jeg toppen istedenfor bunnen av kroppen. Selv om de undersåttene mine absolutt trenger det mer enn parykken. Dessverre liker ikke den hudpleiende dattera mi føtter, så der er det ikke noe hjelp å få nå som ho bestemmer selv hva ho skal gjøre. Da ho jobba i salong kunne ho jo ikke godt si nei …

Det var dagens hjertesukk fra midtlivskrisa i sør. Sorry. Men innimellom blir det visst sånn enda en stund. Vil du heller ha en hyggelig blogg å se på så kan du jo gå inn på: www.ernashus.blogg.no. Der er det alltid noe positivt å finne!

FOTO: En liten søndagstur

Kom oss ut på en liten fototur i dag også.
Det var temmelig overskyet da vi dro. Merkelig, ubestemmelig vær vi har her i sør for tia.

Brukte bare det lille kameraet denne gang.
Cannon G9. Det var helt flott å ta bilder med, helt til speilrefleksen gjorde sitt comeback hos meg i sommer. Nå er det liksom ikke helt det samme, men veldig ok å ha som ekstrakamera. For det andre får jo liksom ikke helt plass i lomma da …

Dagens tur gikk til Roligheden og Marvika.
Forferdelig lenge siden jeg har vært der. I min ungdom gikk jeg en del tur dit, med en annen hund, men da bodde jeg jo midt i sentrum, og da var det på en måte mer naturlig å gå den veien. Nå har vi jo så greie turområder rett utenfor døra her, at det er stort sett de vi har benyttet oss av.

Jeg begynner å få litt sansen for å gå andre plasser nå.
Eller gå i det hele tatt igjen. De siste månedene har det bare vært en nødvendig onde. Som de fleste andre ting. Det er godt å få beveget seg og jeg elsker å se omgivelsene gjennom linsa. Må utvilsomt ha en vanvittig tålmodig mann som orker å gå sammen med meg. Jeg stopper opp rett som det er, kikker både den ene og andre veien … og tar bilde av og til. Ikke av alt. Noen ganger, veldig mange ganger, kikker jeg bare uten å trykke på knappen.

Zenta har pinneforbud for tia.
Altså: Vi kaster ikke pinne til henne fordi ho har halta så etter sist søndag. Men ho glemmer å halte når vi er ute. Det er helst når vi er hjemme ho ser litt ynkelig ut.

Jo lengre vi gikk jo finere ble været.
Men det gjorde jo ikke noe det da. Alt er jo mye bedre i solskinn! Mener jeg, som er et skikkelig sommermenneske.

Flere som venter på sommeren …

Så var den turen over.
Himmelen er snart helt blå, men vi må hjem og tenke på middagen.

:o)

 

Søndag, mat og bombesikre truser

Dagen er såvidt begynt. Likevel har vi allerede hatt både regn og snø. Akkurat nå snør det veldig. Store hvite flak. Jeg har til og med vært ute å kjørt tidlig på morrakvisten. Dattera i hybelen skulle på jobb og det går ikke noen buss så tidlig. Derfor, altså, måtte mor trå til. Eller måtte og måtte, jeg måtte jo ikke. Ho er ikke storforlangende ho der. Ho er temmelig sta også, og så er ho voksen! Og da skal en jo ikke være avhengig av andre … uansett hvor mye en trenger det innimellom … Lurer på hvor ho kan ha fått den innstillinga fra?

I dag skal vi ha middagsbesøk av det yngste barnebarnet og foreldrene. Er en stund siden vi har sett han nå. Er jo ikke helt lett og få fordelt seg rundt til alle besteforeldrene når det fins 8 av dem! Litt av et slit det der, men det må jo på mange måter være litt greit også. Om en organiserer seg riktig kan en jo få servert ferdig søndagsmiddag temmelig så ofte. Eller midt i uka for den saks skyld. Uten av en går igjen hos de samme hele tiden …

Ja, jeg regner med at det kommer et par, tre stykker til også. Men det er litt uklart enda. Vi har som regel alltid nok mat, til en hel bataljon. Så om det ikke blir storinnrykk her, så fordeler vi restene ut til alle ungene våre. Eller de som vil ha. For det er sjelden vi spiser samme middag to dager på rad. Jeg liker ikke restemiddag. Er litt sær der.

Hjemme hos oss, da jeg var liten, var det min bestemor som stort sett laget middag. Ho bodde der. Det var en skikkelig generasjonsbolig. Bortsett fra at størrelsen ikke var helt tilpasset tre generasjoner i samme hus. Det kunne bli litt knuffing innimellom kan du si. Men stort sett har jeg gode tanker om akkurat det i oppveksten.

Bestemora mi kunne lage skikkelig mat. Og ho tryllet frem de mest fantastiske restemiddagene dagen etter, eller dagen etter der igjen. Det så fristende og flott ut og liknet aldeles ikke på noen rest.

Jeg er ikke helt der. Eller, jeg kan lage mat, har overhodet ikke noe problem med det. Jeg har jo til og med gått et år på Husmorskolen i sin tid. Nesten litt flaut å si det. Det beviser jo bare hvor gammel jeg er blitt nå. Husmorskolen liksom. Høres igrunnen ut som om det var noe som skjedde i forrige århundre. Men det er jo ikke så lenge siden. Bare sånn ca. … eeeh … 30 år siden. Oj! Er det mulig?? Følte meg plutselig som en oldis her. (Bildet er fra google.no, men faktisk så var det
ikke så veldig annerledes enn dette).

Vi lærte mye fornuftig der gitt. Alt fra å lage og servere mat, babystell, stryking av herreskjorter … Noe jeg aldri har sagt til drømmemannen. For her stryker han tøyet selv, til og med uten å spørre meg. Jeg kan ikke fordra stryking. Tenker tilbake på den samme bestemora, ho strøyk alt! Fra truser, digre bombesikre sådan, til vaskekluter, lommetørklær og laken. For en jobb!! I skap og skuffer lå alt flott bretta, rett og nøyaktig stablet. Godt ho ikke kan se mitt skap …

Jeg var ynglingen til bestemora mi. Tror ikke jeg kunne gjøre noe galt igrunnen. Men jeg synes ho gjorde litt feil ved å gjøre så forskjell på min søster og meg. Vi var jo tross alt bare to. Sannsynligvis var det ikke med vilje, men det ble bare sånn. Jeg kan ikke fordra forskjellsbehandling, så jeg sa ifra allerede da jeg var barn. Og når ho ikke tok det til seg, og fordelte pengene eller hva det var jeg fikk, mellom min søster og meg, så delte jeg etterpå.

Ho hadde nok vært like glad i meg om ho kom hit nå. Åpna skapene mine og beskuet elendigheten. Er sikker på at ho hadde funnet strykejernet og hele pakka og ordna opp i det der. Sånn at alt hadde hengt der klart til bruk. Det hadde vært greit. For her stryker jeg bare når jeg . Og det er somregel akkurat i det vi skal noe, når jeg står der med kjolen på og finner ut at denne her var litt vel skrukkete. Da stryker jeg omtrent mens jeg er inni. Eller finner en annen kjole, etter litt banning og steiking for at jeg ikke har noe å ha på meg …

Kan dere ha en fin søndag? Det har jeg bestemt meg for å ha iallefall. :o)

Kompetansekartlegging, planlegging og sånn ..

Det snør og snør, men til kvelden har de meldt regn. Noe så teit da, først slippe ned så mye av denne hvite massen for så å la det regne vekk igjen. Rett etterpå. Det må vel kalles dårlig planlegging? Kanskje disse værgudene burde ta seg litt tid til å se fremover, planlegge litt og bli enige før de slipper ned alt over oss stakkars folk som ikke har noe vi skulle ha sagt.

De kunne kanskje lære litt
av en og annen bedrift her nede på Moder Jord.
Bruke litt tid til møter og planlegging, strategier og forskjellige sånne artige ting. Sånn at de iallefall ble enige om hva de skulle slippe ned over oss. Snø eller regn? Vi vanlige dødelige kan jo ikke få alt her i livet heller, så hvorfor skal de der oppe slippe å ta en avgjørelse?

I visse bedrifter tror jeg de omtrent planlegger seg ihjel. Ja så mye tid går med til alt det der at det nesten ikke er tid til å forandre på noe når alt endelig faller på plass. Eller så skifter de ledere, og da må selvsagt den nye gjøre noe som er enda mer sensasjonelt enn den forrige, så da er det på an igjen!

Jeg hater igrunnen møter. Men skjønner jo at det må til. Iallefall i en viss mengde i en stor eller liten bedrift. Selv om jeg føler at det der er noe som tar litt overhånd innimellom. Hva med å bruke litt mindre tid til å planlegge, og heller sette igang med å få gjort noe? Effektivitet er et bra stikkord!

Kan du tenke deg noe så kjedelig som å være på et møte der møtelederen bare leser opp det som står på prosjektoren? Åsså en halv times tid etter møtet er slutt så får du samme greia på mail … Virkelig givende. Og hvorfor kunne vi ikke heller bare fått greia på mail, og så jobba den timen det hersens møtet tok?

Der jeg jobber har de årlige medarbeidersamtaler. Det er vel temmelig vanlig nå for tia. Vi får spørsmål om hva vi kan og hva vi synes vi bør kunne. Greit nok. Meningen er vel å øke kompetansen, og det høres jo flott ut. På papiret. Når det skal leveres til en av sjefene enda høyere oppe.

I praksis betyr det derimot ikke en dritt. Iallefall ikke for min del. For jeg har jobba i samme bedrift siden 1996 og etter å ha fylt ut disse skjemaene, eller svart på mailene år etter år, så stopper det liksom opp der. Men jøss så positivt det er med en medarbeider som vil noe. Det gir minst ei stjerne i margen sikkert. Men kommer jeg videre av den grunn?

Til å begynne med var jeg forholdsvis ung og lærevillig. Men det var jo et problem, tror jeg, at jeg hadde tre barn. Derfor satsa de heller på de som var enda yngre. Og helst de unge guttene, de fremadstormende jyplingene på 20 som hadde erfaring som en 45 åring. For de blir sikkert aldri syke, ikke får de barn og ikke kommer de i overgangsalderen heller.

Etterhvert gav jeg opp. Jeg la alle tanker om å lære noe nytt, komme litt videre, på is. Konsentrerte meg heller om å gjøre det jeg gjorde bra. Veldig bra. Og gadd ikke tenke på videre kursing. Jeg hadde blitt forbikjørt så mange ganger at nå var det ikke noe vits mer. Synes jeg.

Da forrige mail om kompetanseheving kom hadde jeg ikke tenke å svare. Helt til påminnelsen fra sjefen kom. Han hadde bare fått noen få tilbakemeldinger. Merkelig.

Mitt svar ble slik denne ganga:

Jaja .. nok en kompetansekartlegging, minst den 16. i rekken siden jeg begynte her for 14 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne svarte jeg på, utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott, her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
 
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
 
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
 
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
 
Men om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller to, slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
 
Mulig jeg er blitt for gammel, jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
 
Artig lesing. 🙂 Et hjertesukk som jeg seriøst tar med meg videre. Fikk jeg til svar.
 
Det er et halvt år siden. Etter den tid har vi omtrent fått bytta om på alle de i ledende stillinger der ute. Og kompetansehevinga er kanskje lagt på hylla – igjen? For nå er det nye skiftplaner som gjelder …
 
;o)

Nyyydelig dag – dårlig natt

Sol, blå himmel og snø i trærne. Åh! Kan en ha en bedre utsikt? Joda, snø er flott å se på. Men ellers totalt ubrukelig etter mitt syn. Og den kunne også gjerne kommet ned ferdig skuffa.

Natta var heller elendig. Sto opp 3 og satt i sofaen en stund, laget meg en kopp te – og sovnet fra hele greia. Fikk tusta meg ned i senga etterhvert og sov mer eller mindre til nærmere halv 11. Ikke bra. Jeg liker ikke å sove så lenge. Er livredd for å snu døgnet! Men får vel starte på Melatonin igjen og se om det hjelper. Før jeg er helt på bånn søvnmessig igjen.

Øresus, svettetokter, verk i beina og egentlig resten av kroppen også. Om jeg kjenner etter, men det skal en jo helst ikke gjøre. Det er på plass alt sammen! Mulig jeg burde ha sittet med beina høyt i går likevel? Men det er ikke alltid så lett det der, iallefall ikke når psyken er blitt såpass at jeg kjeder meg. Og det er jo et godt tegn vil jeg si, for jeg har jo hatt en del uker her som jeg bare har gått rundt og ikke følt noe. Ja, det er absolutt noen skritt i riktig retning når kjedsomheten trenger seg på. Da vet jeg iallefall at jeg lever!

Venter på en henvisning til øre, nese, hals. Synes jeg har venta lenge nå. Flere måneder. Og legen sa det kom til å skje kjapt? De har sikkert en litt annne tidsberegning enn meg. Jeg vet jo at det ikke er en dritt å gjøre med den pipinga i ørene, men jeg er kommet så langt nå at jeg tenkte jeg kunne forsøke en sånn motlydsender eller hva det heter. Kunne iallefall brukt den når jeg var hjemme, om det funker da, for så hadde jeg fått fred noen timer hvert døgn. Bedre enn dette bråket hele tiden. En blir faktisk temmelig sliten av at det aldri er stille, enda så rart det kan høres ut …

Jepp, det var dagens klageblogg! Får vel se å finne på et eller annet, istedenfor å sitte her og psyke meg ned.

En treningsøkt med snøskuffa

Hadde tenkt å gå på trening i dag også. Men nå ble det heller til at jeg skuffa snø. Er viktig å ikke overdrive med sånne kroppslige utskeielser. Det har liksom vært drømmemannen som har skuffa her hos oss, etter at jeg fant han. Jeg hadde nesten glemt åssen en spade eller snøskuffe så ut. Men da jeg kom ut utenfor, egentlig for å inn i garasjen og rydde litt (?), så fant jeg ut at den stakkars mannen ikke kunne komme hjem til dette kaoset i dag også. Han skuffa jo hele gårdsplassen helt ned til belegningssteiene i går.

– Dette var kanskje ikke så lurt gjort! Sa drømmemannen da han kom hjem. Men jeg skulle jo bare vise at jeg ikke er helt krøpling enda. Skulle gjøre han glad for at han slapp unna denne drittjobben i dag. Åsså tenker han mer på meg enn på at han slapp unna. Skjønn mann jeg har. Og det går sikkert bra med meg, er jo ikke armene mine det er noe i veien med.

Måtte også skuffe en sti i hagen. Slik at vi kan komme frem til badestampen. Lokket på den har knekt i løpet av vinteren, så vi burde nok hatt den under tak heller. Da hadde det også vært koselig å sitte der ute når det snør eller regner. Og det har det jo gjort mye denne vinteren. Men vi kan ikke ha mer tak her, for den ligger mellom grilbua og ei bod. Så skal det skje, at den blir brukende i all slags vær, så må den inn i boden. Og bodplass er ikke akkurat det vi har nok av. Må tenke nøye gjennom dette her før vi eventuelt gjør noe.

Zenta elsker snø. Ho er helt vill når ho er ute. Ruller rundt og oppfører seg som ho er hvalp igjen. Hopper etter snøen når vi prøver å forflytte den. I dag klarte jeg å klappe til ho med spaden rett i nebbet. Ho som hyler for den minste lille ting. Dette må ha gjort litt vondt, men ho ensa det ikke. Gleden over vinteren var tydeligvis mye større enn et lite slag i trynet.

På bildet her er ho bare 3-4 måneder. Allerede da var det gøy med vinter. Men ho visste vel ikke om noe annet heller på det tidspunktet. Vi blir jo klokere etter som årene går de aller fleste av oss …

Jeg tenker masse for tia. På både det ene og det andre. Hvordan det blir å komme tilbake til jobb. Hvordan de andre tenker om meg, nå som mange av dem sikkert har lest nedturen min her på bloggen. Men jeg tenker også på at jeg føler meg bedre, et lite skritt i riktig retning for hver dag. Jeg er gladere og ser ikke så mørkt på alt lengre. Selv om noen ting burde ha funka litt bedre. Som beina og nattesøvnen. Men det siste der er jo absolutt blitt bedre det også, til tross for at det innimellom kommer en våkenatt. Det får jeg heller tåle. Om de ikke kommer så alt for ofte og alt for tett.

Tenker også på Mexico-turen. På mange måter gleder jeg meg ikke. Mest fordi jeg føler meg så stygg for tia. Feit og dissete og helt ute av form. Hvem har vel lyst til å vise det frem på ei strand? Men jeg lurer også på hvordan beina blir der nede i varmen. Har hørt at de som har problemer med hovne og vonde bein blir verre når det er sommer og sol. Jeg har ikke så lang erfaring i dette her, for mine bein var helt normale og funka helt greit til jeg ble operert. Det var da hele elendigheta starta.

Innimellom de negative tankene er det altså noen positive også. Faktisk ganske mange. Og de formerer seg ettersom dagene går. De har kanskje ikke tatt helt over styringa enda, men jeg håper det kommer seg etterhvert.

Nå skal vi snart ha middagsbesøk av min eldste datter og barnebarnet. Pluss pappa’n til ungen. Jeg vet ikke helt om de er sammen eller ikke. Det har vært mye sjau der i de siste månedene. Det vet jeg godt, vi snakker jo en del sammen og dessuten bor de vegg i vegg. Eller han flytta ut før jul, men nå har han vært her litt i det siste igjen. Ikke noe er jo så godt som når en får det til å fungere, samlivet, men om det ikke går så er det heller ikke noe å tviholde på. Mener jeg. Det er ikke godt for noen om en ikke kan leve sammen uten at det blir bråk og tretting, spesielt ikke for barna. Men en må ta og gi, det er jo litt av det å kunne klare denne bragden det er å dele livet med et annet menneske. Og når det bare er den ene som gir og gir og gir, og den andre gir fullstendig blaffen, da er det ikke godt å få det til. Dette tenker jeg også en del på, selv om det absolutt ikke er mitt problem.

Jeg skulle ønske alle andre også hadde en sånn drømmemann som jeg har fått …

Værgudene jobber på spreng!

Dette var synet da jeg dro vekk gardinene på soverommet. Enda mer snø. Tror minst det har kommet 15 cm her i natt. Da vi la oss i går regnet det. Skal si disse værgudene jobber for tia. Selv om de tydeligvis har litt problemer med å bestemme seg for hva de skal sende nedover …

I dag hadde jeg gleda meg til besøk. Men fikk akkurat en avlysing pga. været. Og det skjønner jeg jo godt, var inne på tanken alt før den meldinga kom. Om ho virkelig var så tøff at ho skulle ut i dette kaoset når det strengt tatt ikke var nødvendig. Ho bor liksom ikke bare rett rundt første sving heller …

Hva dagen skal inneholde vet jeg ikke helt enda. Bortsett fra at vi får tre middagsgjester kl. 5. Kanskje jeg bare må sitte her med beina høyt, for etter løpinga i loftstrappa i går hovnet de opp til det ugjenkjennelige, igjen. Åh, jeg kan ikke fordra disse undersåttene mine for tia. Tror det må ha skjedd en forveksling en plass. For det ser ikke engang ut som mine bein dette her!

Ha en fin dag alle sammen – med eller uten snø! :o)