Jeg har ikke noen god følelse angående dette her. Jeg er ikke villig til å grave i fortia for å finne ut hva som kan være årsaken til dette her. Om den finnes der da. Jeg har sett hvordan noen har blitt etter for mange besøk hos sånne fagfolk, og det er ikke helt lovende alltid. Det ser igrunnen ut som, for oss utenforstående, at det i noen tilfeller kan gjøre vondt verre. Og jeg vil ikke ha det verre enn det jeg har hatt til nå. Det holder. Det er mer enn nok for meg ..
Om det er fortia som har tatt meg igjen, ja hva så? Den som eventuelt har forårsaket det er jo ikke mer. Så hva er vitsen med å grave da? Jeg vet jo at det har skjedd “noe”, det er litt ullent, men det er der. Det har alltid vært der. Og hvorfor skal det liksom forårsake at jeg dukker under nå, snart 40 år etter. Jeg vet at mange er uenige med meg i akkurat denne tankegangen, men jeg vil bare la dette ligge der det ligger. Nå fins det ingen å konfrontere med greia lengre, ingen å straffe, så hva er da visten?
Alle takler ting på forskjellig vis. Jeg tror jeg har takla dette på en grei måte, for meg. Som mange andre ting det ikke bare går an å fortrenge, viske vekk fra livet liksom. Uansett hvor mange viskelær en bruker opp så er det der likevel. Som en svak skygge, et minne. Godt eller vondt. Kanskje noe du egentlig blir minna på hver gang du ser på dine barn. Som x’en for eksempel. Det er ikke bare å kutte tråden når en har tre barn sammen. Jeg var utrolig glad i fyren og vi hadde nesten 20 år sammen. Kanskje ikke et drømmeforhold alltid, men han var min prins. Han der som dukka opp på den hvite hesten i ungdommen. Ja, noen hest var der riktignok ikke, det bare føltes sånn. Det du ikke kan kvitte deg med kan du bare låse ned i et rom i hjertet, eller i hjernen. Gjemme det i en bitteliten del og låse døra der, for aldri å slippe det ut mer. Det er der, men det er ikke lengre en del av livet ditt. Det er fortid og normalt skal en jo se fremover. Høres det så teit ut da?
Forresten så kunne jeg jo aldri ha møtt han da! Da var jo han bare en drittunge på 15!! Og sånne småtapper gadd vi jo ikke engang se på i den alderen. Hehe, litt rart å tenke på det der. To år feil vei kan høres veldig feil ut innimellom. Men om jeg skulle unngått hans fortid så måtte jeg vel omtrent ha hanka han inn på den tia. Jeg tviler igrunnen på at det hadde vart enda om så var tilfelle. Vi har hatt litt for forskjellig ungdomsliv. Han var nok en sånn jeg kunne ha sett litt beundrende på i smug, litt sånn med skrekkblandet fryd på en måte. Tror jeg. Og om jeg da ikke visste hvor ung han var selvfølgelig .. kunne jeg nok drømt om både det ene og det andre med han .. men ikke noe mer. Jeg den sjenerte, og han .. helt motsatt. Nei, det hadde definitivt ikke gått.
Men nå går det veldig bra! Det er utrolig godt å ha det sånn, og det er vel det en må sette pris på. Så får fortid være fortid, for det er her og nå vi lever.
.. og den timen gikk ufattelig greit. Jeg ankom med alle piggene ute, og dro derfra med alle piggene inne. Nesten litt skummelt.
Alltid hyggelig med kommentarer fra deg i bloggen min. Så får vi sakte men sikkert få mer overskudd for hver dag som går (selvom det går sakte).
Jeg er enig med deg ? la fortiden ligge og konsentrer deg om å ha det bra i nåtiden.
Men hvis fortiden stadig dukker opp i hodet ditt, er det kanskje en idé å få noen ?verktøy? fra denne sykepleieren du skal til i dag.
Uansett så ønsker jeg deg lykke til og tror du vil takle dette. Husk at det er du selv som bestemmer over deg og ditt liv, hva du vil og hva du ikke vil.
Måtte dra litt på smilebåndet når du skrev om at du ønsket at du hadde truffet ?drømmemannen? da du var 17, men slo det fra deg fordi han da ?bare? ville ha vært 15 år.
Jeg kan fortelle deg at jeg traff min mann første gang da han var knappe ett år(!!!)
Og ikke visste jeg da at jeg 37 år senere skulle gifte meg med akkurat ham.
Så bra du har det godt nå da! det som er det viktigste :-DD
Q: I sommer er det tid for bryllup, og da trenger man en ny og fin kjole. Har du noen tips til hvor jeg kan finne eg? Kanskje du bruker noen nettsider, eller har en favorittbutikk?:))
Vanskelig dette.
Mitt syn på psykiske plager som stammer fra fortiden er at den har to løsninger.
1. Grave frem det som er årsaken til problemene. Kjenne på det som vondt og prøve å forstå og lære av det. For så å la livet gå videre med denne kunnskapen i bakhodet.
2. Gjøre som du. La det ligge og lære å leve med at det er noe der i fortiden som ikke er helt bra. Men benytte seg av “verktøy” for å takle dette og ikke la det kvele seg. Leve livet videre ut fra disse forutsetningene.
Uansett hva du velger støøter jeg deg. Det finnes ikke noe svar på dette. Velg det som passer deg<3
Lykke til:)
Lykke til i dag 🙂 tror kanskje ikke den psykiatriske sykepleieren kommer til å grave så veldig langt tilbake i tid, men kanskje heller skrape litt i overflaten
Støtter deg veldig i det synet du har på dette..gå fremover, ikke motsatt. Du kan bare gjøre en forskjell på de dagene som ligger foran deg.. I min jobb har jeg erfart at dette er det mest effektive..ikke alle er enig i det, men det er nå min mening.. De som dyrker melankolien og spinner på fortidens traumer blir på en måte “fanget” i sin egen tragedie..og de kommer ALDRI videre. Lykke til i dag. Kan hende du blir positivt overrasket. Klem Monica.
Lykke til!
B I R T E