Ja her sitter jeg da, med tekoppen min. Har til og med fått fyr i peisen tidlig på morrakvisten. Og gjett om jeg storkoser meg dere? For det er jo ikke andre ting å finne på sånn fra i 4-5 tia om morra’n enn å glo på en pc, kikke inn på de egenproduserte flammene i peisen, lese litt i avisen. Avisen som jeg strengt tatt burde ha vært med og produset. Nesten litt trist at den kommer ut når jeg sitter her uke etter uke. Men ingen er vel uerstattelige. Jeg er ikke noe unntak.

Å ligge godt og varmt under dundyna, langt inni drømmeland – det er oppskrytt! Hvorfor kaste vekk mer tid enn 2-3 timers spredt søvn i løpet av natta? Bortkasta tid spør du meg. Ikke noe vits i å sove vekk livet heller, når en allerede er kommet midtveis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lys på bordet, fyr i peisen, pelspledd og hele pakka. Dette er toppers! En ting som er ganske sikkert iallefall er at i dag skal jeg stort sett sitte med beina høyt. Før de må amputeres. I går kjentes det nesten sånn ut, at det hadde vært bedre å bare bli kvitt dem. 

Det eneste jeg har likt med meg selv oppigjennom er nettopp beina. Det meste andre har vært galt. Ikke fin nok, tynn nok eller morsom nok. Alt for høy. For stor nese og vanvittig brei rygg og skuldre til å være dame. Da jeg var yngre var jeg overbevist om at jeg igrunnen skulle ha vært født som gutt. Sånn kroppsbygningen tatt i betraktning. Men nå ble jeg altså ikke det. Og ikke føler jeg meg som en gutt heller, for all del, ikke misforstå. Men jeg skulle veldig gjerne ha vært mer feminin, spedbygd, liten og nusselig lissom.

Men nå har altså beina også svikta meg. Nå er de bare en pest og en plage. Vonde, hovne, såre, verkende. Ser ikke ut som mine bein egentlig. Selv om det nødvendigvis må være det. Har iallefall aldri hørt om at noen stjeler beina til folk, sånn på lik linje med organtyveri lissom. Vel har jeg vært temmelig fraværende de siste to månedene, men hallo, så ille har det ikke vært at jeg ikke ville merka om beina ble skifta ut! Selv om jeg ikke helt kjenner igjen disse undersåttene når jeg kikker ned på dem …

Har nok blitt litt for mye for meg i det siste. Oppussingsmedarbeider. Shoppingmedarbeider. Ja selv det å bare hjelpe andre litt takler jeg tydeligvis ikke. Ikke får jeg sove og sliten er jeg. Men zombie-tilværelsen er over! Takk og lov for det. Så da går det iallefall riktig vei, selv om jeg synes det går ufattelig seint.

Jeg har ikke tid til dette! Livet mitt forsvinner mens jeg sitter her og ikke gjør en dritt. Det var ikke akkurat de planene jeg hadde for ferden mot 50-årene. Jeg takler ikke helt å bare sitte her. Jeg er jo tross alt utstyrt med bein og armer og de er jo der for å brukes! For om formålet kun var pynt så burde de jo ha sett litt annerledes ut spør du meg.

I går var jeg nok en gang på shopping med søstera mi. Men denne ganga fikk vi gjort noe til og med. Skulle bare mangle kanskje, for vi traska rundt på Ikea og Skan møbler i fem timer. Jeg har aldri i mitt liv prøvesittet så mange sofaer før! Det var nummeret før jeg begynte å teste sengene også!

En annen merkelig ting er at jeg ikke kjøpte en dritt selv. Det tyder igrunnen på at noe er riv, ruskende galt. Ikke en gang et lys eller en pakke servietter fant veien hjem til vårt hus. Var ikke det at jeg ikke fant noe jeg hadde lyst på. For akkurat det problemet har jeg sjeldent. Men hadde liksom ikke helt ånden for shopping i går.

I dag burde jeg egentlig ha tatt en tur til frisøren. Ser like gørrkjedelig og fortapt ut som jeg føler meg. Jeg er jo opptatt av at ting skal matche, men akkurat her tror jeg godt jeg kunne gjort et lite unntak. Hadde sikkert hjulpet på humøret også Like før jeg slapser oppi den rød hårfargen jeg allerede har i hus, bare for å få litt forandring. Men vet ikke helt om det hadde blitt til det bedre. Rødt hår, grågrønn i trynet. Høres ikke så flott ut egentlig. Klippe meg selv, det har jeg vokst fra. Selv om jeg i ungdommen gjorde sånn rett som det var. I klinkende edru tilstand. Men da hadde jeg mye mer krøller enn det jeg har i dag. Mye mer hår også om jeg skal være helt ærlig. Var ikke så krise om det ble litt ujevnt og galt, ingen så det likevel.

Dagen som snart begynner for dere andre blir altså temmelig rolig for min del. Ikke av egen fri vilje, men som et nødvendig onde. Kommer forhåpentligvis sterkere tilbake i morra …

Jeg er akkurat blitt tatt inn i varmen i syforeninga igjen. Etter nesten ti år på utsiden. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor det ble slik, men jeg følte bare at alle holdt meg utenfor alt en stund. Så jeg gadd ikke mer. Tror det bunner i litt misforståelser og at noen som ikke helt visste alt blandet seg inn. Litt dumt det der, men damer og intriger hører jo sammen. Helt fra damene er små, søte uskyldsrene jenter.

For noen uker siden fikk jeg en sms hvor de spurte om jeg ville begynne igjen. Jeg ble kjempeglad. Med en gang. Men ettersom dagen nærmet seg fikk jeg mer og mer panikk. Vondt i magen. Hjertebank. Tenk om ikke alle ville at jeg skulle komme tilbake? Tenk om noen hadde følt seg presset til å si ja? At det bare ble ubehagelig. Og flere ubehageligheter var jo ikke akkurat det jeg trengte nå …

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men det gikk helt greit. Vi er 6 damer som har kjent hverandre siden ungdommen. Jeg ble vel kjent med dem gjennom x-mannen min. Han var barndomskamerat med mannen til ho ene. Ho jeg igrunnen har hatt mest med å gjøre oppigjennom. Iallefall før. Men det var også her hele elendigheten starta uten at jeg skal gå nærmere inn på det nå.

Da vi begynte i denne foreninga var alle mer eller mindre lykkelig gift. De som strevde mest er det eneste paret som enda holder sammen, og de har akkurat de samme problemene nå som de alltid har hatt! På en måte har livene for oss andre forandret seg radikalt siden jeg var med sist. Vi har mista mødre, fedre og hele svigerfamilier, ungene er blitt store, mennene er skiftet ut og eiendeler er delt.

Likevel var det som om livet hadde stått stille disse ti årene. Det var helt utrolig merkelig. Selvsagt har vi fått litt mer rynker her og der alle sammen, puppene er blitt litt lengre, midjene større og nesten alle må ta frem brillene når det ramler inn ei tekstmelding. Men ellers er alt ved det samme. Vi verken strikker, hekler eller syr. Men å spise det er vi flinke til. Og skravle. Om alt og ingenting. Hele kvelden. Ho som alltid har hatt noe å klage på, klager fortsatt over de samme tingene.

Vi svever litt på en rosa forelskelsessky de fire av oss som har fått ny mann. Men etterhvert regner jeg med at noen kommer til å ramle ned igjen. Selv om jeg selvfølgelig ikke går rundt og håper på det akkurat. Mulig vi er så voksne nå at vi var litt mer oppegående på hva vi ville ha, og visste akkurat hva vi skulle styre unna, sånn at denne ganga kommer vi til å leve lykkelig alle våre dager? Husker da vi satt der med små barn og mennene som nå er blitt x’er, diskuterte skilsmissestatistikken og lurte på hvem av oss som kom til å havne der. Litt rart å tenke på at flertallet av oss har vært med på å opprettholde den greia. Var vel ikke helt slik vi hadde sett det for oss.

Mennene vi hadde før gikk ikke så godt overens. Kanskje kommer det til å funke bedre denne ganga? Det hadde jo vært koselig iallefall, sånn at vi kan gjøre noe sammen med dem også innimellom. En aldri så liten tur en gang i året, eller et par fester, hadde jo ikke vært å forakte.

Jeg kommer uansett til å glede meg til annenhver tirsdag fremover. Til en friplass for litt mindre frustrerte fruer enn sist. Hvor det som blir sagt ikke kommer videre, og en kan lufte alt mellom himmel og jord uten at noen moraliserer eller synes du er en skikkelig raring. En plass der det nok hadde vært veldig spennende for utenforstående å vært en flue på veggen en times tid eller tre … om en ikke er av den sarte typen vel og merke.

Så kom nok en våkenatt. Der en ligger og ser på klokka omtrent hver time. Timene snegler seg avgårde, kl. 2, 3, 4 … 5 … og da gav jeg opp Prosjekt Nattesøvn. La meg ikke før nærmere halv 1 og var dødstrøtt. Hadde vært i syforening og til og med hatt en aldri så liten Baileys. Men tror du det hjalp? Så fort hodet landa på puta var det plutselig helt umulig å få øynene til å lukke seg. Åååh. Jeg er så lei av sånne netter. Hadde det enda vært vår og fuglesang og lyst ute!

Så her sitter jeg da. Med kakao i koppen og tente lys på bordet. Yess, som jeg koser meg!

Burde nok ha tatt det litt mer med ro de siste dagene. Men trodde jo at nå som zombie-tilværelsen hadde gitt seg litt, så begynte alt det andre også å falle på plass. Sånn nesten iallefall. Det var like før jeg sendte melding til sjefen og sa at nå kommer jeg tilbake, en liten uke til så har du meg der … Jeg jubla nok litt i tidligste laget. Fanken!! Men jeg er mer våken nå, ja, altså ikke bare om nettene. Og jeg tror ikke jeg er noen fare i trafikken lengre. Iallefall ikke mer enn jeg alltid har vært. Jeg har ikke kjørt bil på noen uker, for jeg følte meg så uttafor og merkelig. Sikkert sånn som de eldre som bare får godkjent førerkortet for kjøring i nærområdet sitt. Det er jo kult. Er ikke så farlig med naboens barn liksom, de kommer sikkert ikke så fort ut i veien bak en bil de, som ungene i sentrum …

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bildet er stjålet fra google.no

Dagen i dag hadde jeg tenk å bruke på rengjøring. Det er jo alltid like gøy! Her er det ikke gjort en dritt på en ukes tid. Har jo brukt all vår energi og ledig tid oppe i hybelen. Så jeg føler jeg vasser i hybelkaniner, da spesielt i kjellerstua. Lurer på om de snart er så store at jeg kan leie ut jaktterreng heller? Sikkert en fin måte å bli kvitt dem på det. Kanskje blir det litt ekstra penger i kassa også.

Ha en fin onsdag. Når den en gang starter for mer normale folk!

Så har jeg glodd noen dager på mannen som har pussa opp. Jeg har riktignok malt litt og holdt når han har trengt hjelp. Men aller mest har jeg følt meg litt i veien og helt idiot! Innimellom har jeg feid og vaska, feid og vaska, feid og vaska … puuuh! Bært søppel og fylt en stor henger med gamle veggplater som var et sant helvete å få ned fra veggene. I følge mannen. Gud så mange bannord han kan han der! Og hvilken kraft de kommer ut med! Hadde han brukt all energien på det vi holdt på med, og heller droppa alt det han har banna og steika, så hadde vi nok vært ferdig på halve tiden.

Vi har et hus fra begynnelsen av 60-tallet. Han som har eid det før har nok vært hobbysnekker, hobbyrørlegger, hobbyelektriker. Så hver gang vi åpner en vegg her så dukker det opp nye problemer. Eller utfordringer som det så fint kalles. Dessuten er ingenting rett. Ei heller er det bygd opp etter standardmål. Verken takhøyden, bredden mellom reisverket .. ja, absolutt ingenting er som et normalt hus ville vært! Kjempegøy altså!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi skulle i utgangspunktet bare skifte veggplatene. I stua på hybelen vel og merke. Men det ene drar med seg det andre. Sånn er det jo bare. Så når platene var oppe så ble jo taket så stygt. For ikke å snakke om de gamle listene. Selv om de igrunnen ikke var så gamle. Dermed måtte det jo males både her og der, og listene måtte skiftes ut. Men så ble det fint også da. Til slutt. Skulle igrunnen ønske det var min stue som var blitt så lys og flott! Men det er jo enda mer arbeid, for den er jo tre ganger større. Dessuten så har mannen sverget at han aldri skal pusse opp noe som helst mer. Så da er jo fremtidsutsiktene heller dårlige når det gjelder å få skifta ut disse tapetserte, karrifargede veggene inne hos oss … Sannsynligvis er det enkere å kjøpe nytt hus som har lys panel i stua.

Jeg har igrunnen kost meg disse dagene. Selv om jeg akkurat nå er lei, drittrøtt, har vondt overalt og tror aldri jeg kommer til å føle meg normal igjen. Men jeg har jo nytt synet av den råsexy mannen min i selvlysende gult arbeidstøy mange dager i strekk. Og det er ikke tull en gang! Jeg synes han er flott med det teite tøyet jeg. Mulig jeg ikke er helt god … den uttalelsen tyder vel helst på det ja. Mens han nok har hatt et litt mer sånn elske-hat-forhold til meg i det siste. Sannsynligvis har han angret på hele forholdet.

Jeg er så nøye på alt! Det må være helt rett, og fint, og aller helst litt bedre enn perfekt. Og jeg klarer ikke å holde kjeft om det ikke er det. For noen små filleting som andre helt sikkert ikke gidder å bry seg om engang, eller ikke ser, så må jo jeg selvsagt klage. – Det der var ikke bra (eeeh, mulig jeg til og med kalte det jævelig). – Selv om det tar mye lengre tid å gjøre det på den måten, så kan vi jo jaffal forsøke. – Hvorfor gjør vi det ikke heller sånn? Joda, jeg vet jeg er en pest og en plage.

Han har sikkert hatt lyst til å myrde meg opptil flere ganger i det siste. Og forsåvidt så skjønner jeg fyren godt. Jeg vet jeg ikke er helt god på dette punktet. Blir aldri fornøyd. Ikke med det jeg gjør selv heller for den saks skyld. Har alltid vært sånn. Det går helt tilbake til barneskolen, og før det også. Sannsynligvis er det medfødt. En skavank i hjernen eller noe. En feilkobling. Jeg sleit noe helt forferdelig med å få formskiftboka med bokstaver og border helt perfekt. Viska ut og prøvde på nytt. Viska igjen. Omtrent til det ble hull i arket. Så det er ikke det at jeg tror jeg kunne fått det til så mye finere, bedre eller kjappere selv. Men jeg burde jo ha lært, for tenk om jeg heller hadde holdt munn, iallefall ikke påpekt hver minste lille detalj. Men ikke for det, jeg skryter også. Men det tror jeg ikke helt han fanger opp. Han hører bare det negative på en måte. Og da blir det litt galt.

Våknet med stiv nakke og vondt i beina. For ikke å snakke om så sårt det er rundt midjen, eller der den burde ha vært jaffal. Men akkurat det siste er jo selvforskyldt. Både mangelen på midje og at det er så sårt altså. Når en slenger en rockering på 2.2 kg rundt flesket så kan en ikke regne med annet enn at det blir blått og grønt og vondt. Men etterhvert blir det sikkert bedre, sånn når det kvapsne greiene er forvandlet til harde, flotte muskler … det er da en får igjen for torturen. Tror jeg. Men om jeg får oppleve det, det er en helt annen sak. Har ikke de helt store forhåpningene egentlig.

Snøen som falt på mandag er vekk igjen. Det har regnet i et par dager og er blaut og grått og trist ute. Selv om jeg ikke liker snø så er det iallefall flott å se på. Det blir lysere og koseligere og nesten litt julestemning. Men det hadde jo hjulpet betraktelig om den hadde kommet ned ferdig skuffet. For akkurat det der med å bruke den til noe fornuftig, som å gå på ski, det kan en jo velge selv om en vil. Og jeg vil ikke!

Bomullen i huet har også trukket seg litt tilbake. Og det er en fantastisk følelse! Jeg er litt mer våken og med. Igrunnen er det helt ubeskrivelig deilig! Jeg satt her på mandag og funderte om jeg skulle ringe legen og få oppskriften på hvordan jeg skulle trappe ned med disse tablettene. Men siden det meste går litt treigt nå, så fikk jeg jo ikke gjort det. Men så plutselig lysnet det litt. Sånn helt av seg selv! Jeg håper bare det varer, at jeg er på vei ut av elendigheta nå. Men om det bare er et blaff så er jo det også en god begynnelse. 🙂

Helga skal brukes til å pusse opp i hybelen. Eller, mannen skal pusse opp, jeg skal sikkert bare glo på. Kanskje mate han litt innimellom. Han er en sånn som helst jobber aleine når han må gjøre noe. Jeg liker normalt å pusse opp, han hater det. Igrunnen tror jeg ikke han liker noe som helst som betyr at han må gjøre noe. Selv om det virka litt på en annen måte da jeg traff han. Jeg tok det jo som en selvfølge at han hadde pussa opp litt, og malt hus, når han hadde vært gift i 16 år. Dessverre tror han visst at han er ferdig med den epoken i livet. Male hus kan han definitivt ikke. Og å male inne får han ikke lov til etter at jeg har sett resultatet utendørs. For det nytter jo ikke å begynne og banne samtidig som en åpner bøtta med maling, sause inn rulla eller kosten mest mulig og tro at det da går kjappere!

Ikke det at det er kompetansen hans det er noe i veien med, det er snarere viljen. Men akkurat det burde han kanskje ha tenkt på før han fridde til ei dame med hus og hytte av litt eldre dato. Bare det tilsier jo at det blir en del jobbing. Om en ikke har en konto som renner over av penger da. Sånn at en bare kan få en polakk eller tre til å gjøre arbeidet mens en selv drar på ferie til Karibien. Men det er ikke helt hverdagen vår, derfor må vi liksom legge til en god del egeninnsats når noe bør eller må gjøres. Kanskje jeg bare burde være glad for at han hadde skylapper på akkurat da? 

Jeg har riktignok en litausk svigersønn som bor på den hybelen. Men det hjelper ikke stort. Han har nok bodd for lenge i Norge nå, og priset seg ut av markedet. Iallefall er det for dyrt for min lommebok. Dessverre. For han er skikkelig god til å jobbe og resultatet blir veldig bra! Men nå har han tatt med min datter og mitt barnebarn til Litauen på ferie, mens vi må bruke tiden på å få fiksa hybelen .

Dere får ha en god helg. Jeg får ta dagens tortur med ringen, mens huset enda er tomt for andre. For jeg tror ikke det er så vakkert det der synet. Føler ikke helt jeg ser så grasiøs og flott ut der jeg står, kikker på klokka og håper at de neste ti minuttene går litt kjappere …

Jeg har ei søster. Og det er det jeg har av egen familie som er i min generasjon. Akkurat nå har denne søstera mi det ikke noe særlig bra. Jeg er kjempebekymret for henne. Ho fant drømmemannen for noen år siden, de solgte hvert sitt hus og kjøpte et sammen. Men med mine og dine barn, x’er og annen gammel dritt, som normalt henger med når en er i 40-årene, så skulle de visst ikke leve lykkelig alle sine dager likevel. Akkurat den der strofa hører visst stort sett hjemme i eventyrene.

Det gikk altså ikke så bra. Kan kanskje være mange grunner til det, uten at jeg skal gå inn på det her. Men iallefall så er ho flytta ut av det flotte store felleshuset deres nå og har kjøpt en liten leilighet i en firemannsbolig. På helt motsatt side av byen, der ho hadde hus tidligere. Felleshuset har snart vært til salgs i to år, uten den store interessen når det har vært visninger. Faktisk har det på noen av visningene ikke kommet andre enn megleren. Og budene har uteblitt. Noe jeg synes er kjemperart. At det ikke engang kommer noen nysgjerrige bare for å glo! Tror det hviler en forbannelse over det huset.

De to siste dagene har vi hjulpet å flytte. Pakka ned de få tingene hun skulle ha med og kjørt flyttelass. Jeg har iallefall sånn nogenlunde vært tilstede, og i dag har jeg faktisk følt at jeg har kommet meg litt ut av tåkeheimen. Det lover jo godt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I morra skal det shoppes. Vi skal sikkert på både Skeidar, Møbelringen, Ikea og alle de andre som ligger i Sørlandsparken. Både en og to ganger. For denne leiligheten i firemannsboligen trenger det meste. Bortsett fra møbler på guttungens rom. Så da skal jeg forsøke å trå til så godt jeg kan, med mine fantastiske shoppingkunnskaper. Selv om ho igrunnen ikke ville spørre meg om hjelp, for ho mente jeg hadde nok for øyeblikket. Men akkurat nå har ho mer enn meg på en måte, så da gjør jo jeg så godt jeg kan for at ho skal få det litt lettere.

Normalt hadde jo dette vært kjempegøy! Innrede en hel leilighet fra skrætsj. Og ikke er det mine penger vi skal bruke heller. Kjempekult! Så jeg krysser fingrene for at dagen i morra er en av de tålig greie. Om ikke for min del, så for min lillesøster.

Jeg skal også passe barnebarnet noen timer. En liten dobbeltbooking rett og slett, og grunnen er sikkert denne grå bomullen jeg har i huet. Så dermed blir det barnebarn, søster og meg på shoppingtur. En 2-åring med munndiare og to temmelig fraværende søstre skal handle til en hel leilighet på noen formiddagstimer …

Det meste går jo om en legger godviljen til. Iallefall gjorde det det før i tia, selv om akkurat for øyeblikket føles det der også ut som noe som bare hører fantasien til.

Det snør tett, og det har det gjort siden jeg sto opp. Ikke helt etter planen min dette her. Hadde faktisk tenkt å ut og gjøre klar hagen utenfor huset i dag. Klippe ned litt busker og visne greier, plante noen nye løk. Kanskje få på noe bark. Men nei, plutselig var det for seint. Jorda er dekket av hvit, kald, ekkel snø.

I går var en heller dårlig dag. En sånn liten nedtur, kjennes ut som influensa og slår meg helt ut. Og jeg er like uforberedt på det hver gang det dukker opp. Trodde jo det var gått over. Forresten har vel hele helga vært litt sånn. Så jeg beklager til dere som har vært sammen med meg. Jeg er ikke sur, bare litt utenfor.

Lørdag var vi i familieselskap. Ei i den yngre garde i familien ble 7 år. Så det ble feiret som seg hør og bør for en som hører til i den slekta. Sånn mellom 35 og 40 stykker var vi vel. Med stort og smått. Taco, pølser, kaker og is. I en leid barnehage. Å leie en barnehage skal vi også 2. juledag. Siden vi stadig blir flere og flere så er det ingen som har plass til alle hjemme lengre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det stopper ikke selskapelighetene. Den tradisjonsrike julelunsjen som svigermor har stått for aleine, helt til i fjor, fortsetter. Men nå altså i leid lokale og ved at hver og en tar med seg litt mat. Eller litt, det kan umulig være bare litt. For selv om vi er mange så kan nok de mengdene mat som dukker opp mette nesten tre, fire familier til. Egentlig. Eller kanskje til og med en hel liten landsby i Afrika. Er det rart en ikke klarer å slanke seg etter å ha havna i denne familien?

Vi har også vært en liten tur innom Ikea. Dette jeg har sett så frem til, og håpet på, i årevis. Ikea – endelig helt nærme! Og det er til og med det nest største Ikea-varehuset i Norge. Det burde jo ha vært kjempegøy, men egentlig synes jeg det var mest slitsomt. Hodet er ikke helt med meg. Det kjennes ut som om det er fullt av bomull. Kom riktignok ut igjen med et par pakker servietter, noen glass og lys, pluss to dobørster. Strengt tatt ingen helt unødvendige ting. Og da er det jo noe som er galt!

Kan sitte nede i sofaen hele kvelden og glo på tv uten å få med meg noe som helst. Og ikke sier jeg noe heller. Bare sitter der. Venter til kvelden er over og vi kan finne senga. I går la jeg meg aleine, filmen vi så på hadde jeg ikke fått med meg likevel. Det er noe som nesten aldri har skjedd før, vi legger oss alltid sammen og normalt er det han som vil legge seg først. For å være helt ærlig, så sovner han som regel i sofaen, med meg i armkroken. Tror det er en sjeldenhet at min kjære får med seg en hel film! Men nei, han sover ikke, påstår han. Selv om hodet hans opptil flere ganger dunker hardt i veggen, før jeg legger en pute der, slik at han skal slippe hjernerystelse eller varige skader.

Nå er det altså ei ny uke. Igjen. På en måte går det både veldig fort og veldig seint. Ukene flyr, mens dagene snegler seg avgårde. Merkelig følelse. Jeg føler ikke dette her med meg går noe bedre heller, liker ikke denne zombie-følelsen som aldri går over. Har ikke lyst til å fortsette med disse pillene. Hjelper de egentlig for noe? Det føles ikke sånn. For jeg hater å miste kontrollen, og det føles litt sånn nå, at noen andre har overtatt. Jeg bare eksisterer liksom. Langt her inne, i en tåkeheim. Ullent og grått.

I dag har jeg hatt besøk av ei venninne. Ei kristen venninne som fortalte villig vekk om Jesus, tro og helbredelse. Siden jeg spurte vel og merke. Ho ber for meg, og har gjort det lenge. For meg, som ikke tror på verken Gud, Jesus eller noen av vennene deres. Hva skal det hjelpe for liksom? Men selvfølgelig sier jeg ikke at ho ikke får lov. Det er akkurat det samme for meg hva ho bruker tiden på. Selv om jeg synes det er litt rart at noen gidder bruke tiden på meg, sånn rett som det er, og dele tankene med en som ikke kjenner meg engang.

Jeg er vel ikke akkurat oppvokst i et kristent hjem. Selv om mamma ba aftenbønn med oss da vi var små, vi gikk på søndagsskolen og er både døpt og konfirmert i kirka. Både min mormor og farmor var dypt religiøse, begge på sin måte og begge to mente selvsagt at den andre tok feil. Min mormor var i statskirken og holdt søndagen hellig. Såpass at ho ikke engang kunne ta frem håndarbeidet. Nei, da satte ho prektig med hendene i fanget og gledet seg til mandagen kom, slik at ho kunne bli ferdig med nok en rad på hekleduken. Min farmor var adventist, dermed var det lørdagen som var hellig der i gården og strikketøyet ble liggende i kurven. Likevel snakka de nedsettende om hverandres tro og måten de tolket den på. Er det rart det er krig i verden?.

Aldri har jeg følt meg som en større løgner enn da jeg gikk opp kirkegulvet i konfirmasjonskappa! Det var grusomt og forferdelig langt. Den midtgangen tok liksom aldri slutt! Det hjalp ikke akkurat at jeg mista hælen på mine nyinnkjøpte sko da jeg var halvveis oppe til alterringen heller. Der og da tok jeg det som en direkte straff for at jeg i det hele tatt hadde forvilla meg inn i Guds hus uten nødvendige kvalifikasjoner. Så det ble slutten på min kirkekarriere.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg giftet meg ikke i kirka. Verken første eller andre gangen. Jeg har aldri hatt den store drømmen om å være hvit brud. Tanken på å være midtpunktet en hel dag gjør meg kvalm og utilpass. Dessuten hadde jeg jo vært samboer i to år før vi kom så langt, og kan ikke akkurat med hånda på hjertet si at jeg var så veldig uskyldig og hvit lengre. For det er vel igrunnen det den flotte overdådige kreasjonen skal symbolisere, sånn i utgangspunktet, et bevis på jomfrudom og renhet? Å traske opp det kirkegulvet en gang til, som en skikkelig hykler, det droppa jeg gladelig.

Presten som skulle døpe min førstefødte var igrunnen ganske kul. Allerede tidlig i samtalen fikk jeg sagt at ungen ble døpt av en eneste grunn, fordi faren ville det og jeg ikke gadd å trette om en så ubetydelig ting. Jeg trodde ikke på Gud og for meg var det igrunnen helt likegyldig. Men egentlig synes jeg ungen skulle få velge selv, når ho ble gammel nok til å skjønne hva dette dreide seg om. Så litt feil føltes det likevel, selv om jeg ikke sto der og lirte av meg en haug med løgner om løfter jeg visste at jeg aldri kom til å holde. Da alt var ordna og dåpssamtalen nærmet seg slutten sier presten at jeg var den mest ærlige, fritt talende unge damen han noen gang hadde møtt. Dette respekterte han, derfor tok han bønnen disse dåpssamtalene pleide å avrundes med når jeg var gått.

Jeg har alltid vært åpen og ærlig med ungene mine. Fortalt hva jeg tror på om de har spurt, forsøkt å forklare spørsmålene som etterhvert kom, og henvist dem til faren når jeg følte jeg ikke strakk til. Det var jo tross alt han som synes dette var så viktig.

Kristendomsundervisningen på skolene er heldigvis blitt litt forandret i årenes løp. Livssynsundervisning heter det vel nå. Takket være våre nye landsmenn sikkert. Så noe har det jo vært godt for, at vi snart har utryddet de helt ekte, bleike, blåøyde nordmennene med vikingblod i årene. Da datteren min gikk i tredje klasse kom ho gråtende hjem fordi læreren hadde sagt at mora var en løgner. Jentungen hadde i en bisetning sagt at ikke alle trodde på Gud og at mamma var en av dem .. ikke akkurat et sjakktrekk.

Så kom konfirmasjonsalderen. Den førstefødte begynte på konfirmasjonsforberedelsene i kirka. For det gjorde jo alle de andre. Alle vennene og alle fra skolen. Det var bare sånn. Kjente godt igjen den følelsen. Men i vår tid var det kanskje ikke noe som het borgerlig konfirmasjon, iallefall var det ingen som snakket høyt om det. Det var det derimot nå, men ho valgte likevel kirka. Helt til ho var halvveis i forberedelsene. Da de skulle på tur trakk ho seg. Ville ikke. Enda jeg forsøkte å si at turen var sikkert det gøyeste med hele greia.

Men det var ikke bare turen som var feil. Det var hele opplegget. De andre leste og leste og ramset opp det ene bibelverset etter det andre. Ho følte seg helt utenfor. Ho hadde jo snaut hørt om de personene de snakket om. Iallefall ikke hjemme. Det ho burde ha fått med seg på søndagsskolen, barneforeningen og koret var tydeligvis gått i glemmeboka for lengst. Dermed ville ho ikke mer. Men jeg måtte si det til pappa …

Må innrømme at jeg ikke hadde spesielt lyst på den jobben. Hvordan skal en på en forsiktig og grei måte fortelle sånt til en mann som er skikkelig A4 og synes at gode gamle tradisjoner skal opprettholdes. Nettopp fordi det bare er sånn. På samme måte som en går i kirka på julaften liksom. Dessuten hadde alle andre unger i familien blitt konfirmert. Jeg ble selvsagt den store synderen, jeg og min mangel på tro.

Ungen var sta og hadde bestemt seg. Sikkert lenge før ho fortalte det til meg. Men om ikke dette ble fullført ble det verken selskap eller gaver. Etterhvert ble vi enige om at borgerlig konfirmasjon kunne være et alternativ. Det var bedre enn ikke noe. Men nei, jentungen ville ikke det heller. Jeg jublet litt den dagen, bare inni meg selvsagt, for at ho var så tøff! For at ho hadde sine egne meninger og ikke lot seg bestikke.

De de to yngste valgte heller ikke kirka. Og selv om jeg aldri har sagt hva de skal tro på, eller påvirket dem i noen som helst retning, så var det jo selvsagt meg som var skyld i hele elendigheta. Men jeg har aldri lovet å oppdra dem i den kristne tro, det var det faren som gjorde. Han trumfa gjennom dåpen og påtok seg dermed et ansvar. Så hvor ble den kristne oppdragelsen av i barneårene? Det er liksom litt seint å  begynne å snakke om Jesus og Gud når ungen er 14 år og står der med konfirmasjonspåmeldinga i hånda.

Jepp, her er jeg altså. Det er min 7 uke som bruker av deppepillene med det flotte navnet Escitalopram ratiopharm. Etter to til fire uker burde en se en bedring står det i bruksanvisningen. Bedring og bedring. Jeg har jo ikke følt meg deprimert i det hele tatt. Men bortsett fra det var det ikke så mye som var som det skulle de siste månedene før jeg ble skilt fra jobben min. Tvangssykmeldt. Høres ille ut. Nesten som tvangsinnlagt. Jeg var den aller første pasienten ho hadde påtvunget en sykmelding.

Egentlig er jeg følelsesmenneske. Ler lett, smiler ofte og er ganske flink til å grine også. Det siste der er helst når jeg ser en trist film, når jeg holder en nyfødt baby, ser på ungene mine og kjenner hvor stolt jeg er av dem, overværer et bryllup eller en begravelse. Nå gjør jeg ingen av delene. Jeg går rundt som en søvngjenger. I dag er det ganske naturlig kanskje, for min dag begynte kl. 4. Da gav jeg opp sovinga og det var sikkert like greit. Men jeg kan ikke fordra å gå rundt sånn og ikke føle noe spesielt. Jeg er ikke glad, men heller ikke lei. Jeg er bare.

Jeg har verdens beste mann, men likevel klarer jeg ikke helt å vise det. Jeg er jo kjempeglad i fyren og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for han. Men et eller annet har kortslutta. Eller så er bryteren bare slått av, men jeg klarer ikke finne den igjen slik at jeg får slått den på. For jeg vil det. Nå. Vil at alt skal være som før. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vet ikke helt hvor lenge jeg orker denne tilværelsen. Ble anbefalt å holde på et halvt år tilsammen. Men skal jeg gå rundt som en zombie i et helt halvt år? Jeg visste jo da jeg var hos legen på mandag at jeg iallefall ikke skulle tilbake på jobb dagen etter. Men jeg var helt uforberedt da ho sykmeldte meg en måned til, og sa at jeg likegodt kunne informere sjefen om at jeg ikke kom tilbake på denne siden av nyttår. Da hadde jeg lyst til å grine da! Hulke høyt og bare la tårene sprute ut .. men jeg forble helt rolig og øynene var tørre som Sahara.

Det er flaut å tusle rundt i heimen på dagtid. Jeg er redd de koselige pensjonistnaboene på motsatt hjørne skal spørre om jeg jobber kvelden denne uka. Aller helst har jeg jo bare lyst til å si ja da. Men jeg er dårlig til å lyve, og de har sikkert sett at jeg er her til alle døgnets tider allerede. Så hva skal jeg da få sagt som unnskyldning? Trenger jeg en unnskyldning forresten?

Jeg gjør jo ikke noe ulovlig. Jeg har fått meg en liten knekk, noe de aller fleste får i løpet av livet. Både en og to ganger. Ifølge legen min. Og jeg har jo forsåvidt vært her før også. Men ikke på denne måten. Ikke så lenge og ikke uten en grunn. Uten et eller annet en kan hale frem og si: Derfor er jeg sånn akkurat nå. Likevel er jeg “sånn” og jeg synes det er dritflaut. Selv om jeg har jobba hele livet og betalt rikelig inn til den der kassa lønna mi for tia kommer fra. Jeg er blitt en nav-snylter på heltid!

Jeg savner jobben min, kollegaene mine, hverdagen min. Jeg er i den heldige situasjon at jeg simpelthen stortrives med den jobben jeg har. Jeg har bare grudd meg til å gå dit et par ganger på alle de årene jeg har vært ansatt der. Men jeg har vært der ute en gang på disse ukene, og det var ikke så veldig greit. For hva tenker de om meg? – Åh, ho der ja, som ikke har vært her på en evighet. – Ho som bare går hjemme og koser seg. – Men jeg så ho jo i byen i går, ho ser ikke ut som om ho feiler en dritt.

Nei, jeg ser kanskje ikke ut som om jeg feiler noe. Jeg har dessverre ikke brukket beinet eller armen, er nyoperert eller sitter i rullestol. Jeg er oppegående. Stort sett både natt og dag. Hodet mitt er fullt av bomull, tankene er temmelig uklare og jeg har hukommelse som ei ert. Vil du bytte plass med meg?

Det regner, ikke bare sånn søte små vanndråper som drypper ned, neida det kommer i bøttevis! Er sikker på at det er værgudene som forsøker å drukne oss. Eller meg. Jeg som sitter her dag ut og dag inn og ikke gjør noe særlig fornuftig i det hele tatt. Jeg som sitter hjemme med full lønn fra nav (takk og lov for det iallefall) og skal fortsette og snylte på dem ut året. Minst.

Men meg er det ikke så lett å bli kvitt! Jeg er en flink svømmer, og kan dessuten overleve uten mat en god stund også vil jeg tro. Iallefall om det kan gjenspeiles på reservelagrene jeg har opparbeidet meg i årenes løp. Dessuten bor jeg jo høyt oppe på en topp, så jeg går ut ifra at om det fins en gud, selv bare en ussel værgud, så har han vel litt mer i huet enn at han drukner hele Kristiansand først … bare for å bli kvitt meg?

Bildet er regelrett stjålet fra google

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Har akkurat vært ute med bikkja. Den der skjønneste og glupeste av de alle vettu. Det må ha regnet forferdelig mye igrunnen. For stiene var omgjort til bekker både her og der så vi var egentlig ute på en vassetur. Sikkert den greieste turen ho har hatt på lenge. Ho elsker vann. Og aller best er sånne deilige, passe dype gjørmehull. Ååååh! Det er toppen av lykke! 

Regntøy er oppskrytt! Iallefall har jeg aldri vært den heldige eier av et som holder det selgeren lovet. Mitt skal både puste og være vanntett. Pustinga må jeg sørge for selv, ikke engang i de verste oppforbakkene hjelper det med pustende regntøy. Jeg som trodde det var omtrent som de der populære el-syklene, at hjelpemotoren slo seg automatisk på når det begynte å gå litt for treigt!

Når det gjelder det der vanntette, tja … Det er jo forsåvidt tett og greit når jeg går ut da. Bortsett fra at det selvsagt er klamt og ekkelt allerede før jeg runder første hjørne. Men når jeg har gått henimot en times tid så begynner de første dråpene og piple inn. Først bak i nakken. Men da har det selvsagt rent litt inn rundt ansiktet en god stund allerede. For hettene på disse kreasjonene er jo alltid for små! Hvorfor kan de ikke lage en hette som er passe selv om den snøres igjen! En som rekker litt lengre frem enn rett foran ørene, og med brem for eksempel? Brem som fanger opp alle de dråpene, eller som i dag: bøttene, som kommer inn der foran? Ei hette som er litt større slik at du ikke ser ut som en diger kropp med et bittelite hode på toppen som stort sett består av ei enorm nese …

Skoene mine er derimot fantastiske! Vel om merke om regntøyet hadde holdt hva selgeren lovet. Med skoene kan jeg regelrett vasse! Men når vannet kommer ovenfra, i strie strømmer fra nakken og nedover, for så å renne inn i skoen rundt anklene … ja da hjelper det ikke engang med goretex.

Sånn innerst inne er både bikkja og jeg er forsåvidt vanntette. Og det er egentlig ikke så forferdelig å gå på tur i sånt vær. Turen er veldig avhengig av hvordan innstilling du har når du går ut døra. Noen ganger kan det faktisk være ganske koselig til og med. Men enda mer koselig er det å komme hjem igjen, få tømt skoene, hengt opp alt det blaute tøyet og sette seg tørr og sliten i sofaen. Med god samvittighet. 

I et ørlite sekund nyter jeg tanken på å ta kvelden. Godt og trygt i verdens beste armkrok, med en eller annen film på tv’n. Akkurat i samme øyeblikk rister bikkja seg, skikkelig, vel og lenge, over møbler og tv og alt som fins nede i kjellerstua …