Ei helt egen hule …

… er slett ikke å forakte. Og det var akkurat det de fikk, barnebarna som har vært på besøk her hele helga. Jeg håper de har kost seg like mye som jeg har gjort. Vi har nemlig “bygd” hytte på loftet over carporten. Det er lavt der, ikke for voksne til å stå oppreiset, men det er altså en helt fantastisk flott plass å ha egen hytte.

Det er egentlig bare en bortstuingsbod. Her ligger alle putene til hagemøblene og den store pallesofaen som jeg ikke har lengre, pluss litt av hvert annet … søppel. Så nå fikk jeg rydda i samme slengen! Alt som er igjen er puter, pledd og madrasser og nå har jeg lovet ungene at det skal stå urørt til de kommer tilbake neste gang. Vi kommer inn her via to lemmer midt på veggen. Siden daybeden står under/utenfor er det helt greit å klatre opp for både store og små.

I den ene enden ble det en liten sofa. Og i den andre enden ei skikkelig dobbeltseng. Etter at vi hadde hatt alt ute og børstet vekk støvet, støvsugd tak, vegger og gulv og til slutt vaska gulvet. Det er ikke isolert her, så jeg kunne ikke garantere at det var edderkoppfritt, men det sa jeg jo ikke høyt til 6-åringen som så gjerne ville sove her sammen med kusina på snart 11.

Og her tilbragte de to eldste hele natta! Akkurat som mødrene deres gjorde innimellom da de var barn. De hadde sovet kjempegodt og det var ikke kaldt i det hele tatt! Jeg hadde jo selvsagt lagt ut både ekstra tepper, pluss ei skikkelig god dobbel dundyne. I tillegg til at jentene måtte kle på seg litt før vi sa god natt. Men de hadde ikke trengt noen av delene … bare så jeg var klar over det. 😀

I dag har vi vært på en liten skogstur med Jonas. Både han og ungene fikk vassa og bada litt. De bildene får du kanskje se seinere, for nå skal vi avgårde og spise middag hos svigers.

Fortsatt god søndag. 

Den aller merkeligste bursdagsgaven

Ser du hva det er? Jo altså, det er et tannlegespeil. 😀 Om jeg har ønsket meg det? Egentlig ikke, men det ligger en hel liten historie bak denne greia her ser du … og om du leser videre så skjønner du kanskje tegninga.

Jeg var med mamma til tannlegen. Tror det var den aller første ganga jeg var der. Vet ikke om vi hadde skoletannlege da, for over 50 år siden, at det var grunnen til at jeg gikk sammen med mamma’n min. Uansett, jeg hadde absolutt ikke lyst til å åpne kjeften! For etter å ha sett mamma spytte blod etter rensing av tannstein så ville jeg jo selvsagt bare ut igjen derfra … Etter mye lokking, og til slutt en lovnad om at jeg skulle få et tannlegespeil om jeg var flink, så fikk de meg opp i stolen. Flink var jeg også, så alt gikk helt greit.

Men vet du hva? Jeg fikk ikke den speilen! Kanskje det er grunnen til at jeg aldri lover noe jeg ikke kan holde. For den skuffelsen jeg gikk ut derfra med vil jeg aldri påføre noen andre. Og det har jeg tenkt på innimellom, i alle disse årene. Tenk å love et barn noe sånt, og så bare drite i det. Fysj, så stygt gjort!

Dette fortalte jeg den eldste dattera mi. Og det satt tydeligvis sine spor … så ho hadde fått fatt i denne her, hos tannlegen. I tillegg hadde ho fått mast til seg en eske i en gullsmedforretning, som passa akkurat. Etter å ha fortalt denne triste historien til ekspeditrisen.

Så nå, et halvt liv etterpå, har jeg fått dette speilet … Var ikke det ganske rørende da? Er ikke mange gaver det ligger så mye omtanke i. Tenk å sette himmel og jord i bevegelse for å fikse sånt til mora si. Vel, det frembragte jaffal noen tårer her på onsdagen.

I tillegg fikk jeg ei bok av den samme dattera. “Du er sterkere enn du tror”. Har jo selvsagt ikke lest den enda, for lesing er jo en av de tingene jeg sliter en del med nå. Men jeg følte den passa perfekt på meg akkurat nå. Ser spennende ut. Og kanskje kan jeg snappe opp en og annen fornuftig ting som kan gjøre hverdagen litt lettere når det står på som verst her.

På nett fant jeg denne omtalen om boka: Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine. I denne boken gir Björg deg 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til. «En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske – slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Og jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre. Derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min. Jeg håper det kan bety noe også for dagen din.»

Dermed har jeg lesestoff for hele ferien sikkert. Med min konsentrasjon vil det nok ta tre uker før jeg har kommet meg gjennom denne boka. Akkurat det er litt kjipt, jeg leser og hører om andre som har dårlige dager som bruker de til å pleie hobbyene sine. To av mine hobbyer var jo å strikke og lese/skrive. Nå er det ikke så mye glede igjen på den fronten, det er mer jobb enn morro. Tinnitusen har liksom satt en stopper for det der.

Jeg blogger bare for å ikke bli helt aleine i verden. Selv om hvert innlegg tar sykt mye lengre tid å få laget enn det gjorde for noen få år siden. Skulle tro hjernen holdt på å skrumpe inn, slutter jeg helt så er det sikkert akkurat det den kommer til å gjøre, så det tør jeg jo ikke!

Ferie nevnte jeg oppi her. Vettu, ferie for meg er altså de ukene som drømmemannen har fri. Det å gå hjemme og slenge hver eneste dag, det er så langt fra ferie som det går an å komme. Kan ikke sammenliknes en gang. Bare sånn i tilfelle du skulle falle for fristelsen til å misunne meg alle disse fridagene. Det er absolutt ikke noe å hige etter. Jeg skulle mer enn gjerne ha fortsatt og jobbe om det hadde vært en mulighet.

Helga starta med et smell for min del. Bokstavelig talt. Jeg klarte å kjøre rett i ræva på bilen foran! 🙁 Han begynte å kjøre i et kryss, men bremsa da han var kommet over fotgjengerovergangen … det gjorde ikke jeg! Veldig kjipt. Andre gang i mitt liv jeg har kræsja, og sist gang var for ca. 30 år siden. Men det ble ikke noe mer morro av den grunn. Nå ser jeg bare for meg tusenlappene som fyker ut, men er jo selvsagt glad det bare er egenandelen vi må betale. Selv om den er ille nok den.

– Åffer en busk bor vi i?

En liten miniferie i ingenmannsland. Som du kanskje har fått med deg var vi fem dager i Danmark med svigers, pluss ei av svigerinnene mine og mannen hennes. Langt ut på langsbygda! Heldigvis var det fint vær, godt og varmt til og med. Og vi fikk sett oss litt rundt i småbyer som vi ellers aldri hadde visst befant seg på kartet. Ser du de buskene omtrent midt på bildet over?

Jepp, inni der bodde vi!

Huset og tomta var stort og greit. Fem soverom, to bad, og en eier som stakk innom både titt og ofte. Og det enda svigers hadde leid gjennom Dansommer. Nesten hver dag var han der, mannen som eide stedet. Sykt frekt spør du meg! Håper de sender en klage til Dansommer, for slik skal det ikke være.

Vi bodde ikke så langt fra stranda. Men akkurat her blåste det sykt mye hele tiden, så det frista ikke med verken bading eller andre sommeraktiviteter. Det var nok ikke for ingenting at alle husene her var plassert med trær og busker på alle kanter, minna faktisk litt og Jæren dette her.

Drømmemannen og jeg lufta oss litt langs vannkanten den ene kvelden. Egentlig burde jeg blitt flinkere til å gå når jeg er på tur sammen med andre. Selv om ikke de andre er ute og går bare for å bevege seg. Det blir dessverre mye sitting. Føler det er litt frekt å bare gå ut aleine når jeg er på ferie sammen med andre. Og akkurat det er sikkert også en grunn til at jeg blir verre enn normalt i kroppen. Jeg er ganske overbevist om at den gåinga mi er en av grunnene til at jeg holder smertene litt i sjakk. Jeg merker jaffal veldig forverring når de gåturene blir bortprioritert.

Åpent hus. Svigers har de siste årene leid et stort hus i Danmark 2-3 uker hver sommer. I disse ukene er det åpent hus for de aller nærmeste, og det er sinnsykt mange, så vi må prøve å samkjøre oss litt slik at alle ikke kommer på en gang. Da hadde det nemlig blitt trangt om saligheta. Det er nemlig en skikkelig stor familie vi snakker om her ser du! Drømmemannen har fire søstre, som igjen har både menn, barn og barnebarn. Produksjonen av nye verdensborgere eksploderte lissom i årene etter at jeg ble inngifta i klanen. Så her går det ikke akkurat stille for seg når folk samles. Og å være sammen, det er de ekstremt flinke til. Det er sånn det burde vært i alle familier spør du meg. De tar vare på hverandre og bryr seg om hverandre. Drømmemannen og jeg er nok litt på utsiden av den innerste sirkelen her, men det er nok fordi han er den eneste gutten. Jeg er jo blitt litt einstøing på en måte, etter at jeg ble syk, så jeg er ikke god til å holde kontakten med noen. Og da blir en jo litt glemt lissom …

Denne sekketralla er bursdagsgave fra svigers. Eller, jeg fikk penger, og kjøpte den på en bruktbutikk vi var innom i løpet av disse dagene. De trodde sikkert jeg var litt sprø som brukte alt på en slik gammel greie. Men se så fint det ble sammen med ei sykkelkurv som jeg kjøpte for en del år siden til et helt annet prosjekt.

Veldig fornøyd jeg jaffal. Jeg er jo sjeldent i handlemodus når vi er på tur. Men innimellom kommer jeg over noe jeg bare ha. Denne ganga var det sekketralla og et par ender. Endene sto der på ei hylle i den første butikken vi var innom og bare ropte på meg. De er store også, disse endene, faktisk hele 30 og 40 centimeter! Var de ikke bare helt fantastisk skjønne der de står med støvlene på?

Faktisk er det første året vi har vært med på disse turene på lenge. Og det var veldig koselig. For du vet jo det, jeg har verdens beste svigerforeldre, og resten av familien til drømmemannen er jaggu ikke så verst den heller. Men de er ekstremt snakkesalige, hele gjengen. Selv drømmemannen får fart på snakketøyet når han er med sine egne. Ei veldig særegen greie her er at det ikke er noen som venter på tur når de prater, om de har noe de skal ha sagt (og det har de hele tiden) så er det bare å snakke litt høyere enn den som holder på der og da. For ei inngifta kjærring med høyt fremtreden tinnitus, og diverse andre skavanker som ikke tåler så mye styr og ståk, så kan dette dessverre være ganske så slitsomt.

Det gikk heldigvis bedre enn jeg frykta. Flere dager sammen med fem andre mennesker stort sett hele tiden tar på, men med litt ekstra piller og ei god seng så klarte jeg meg faktisk ganske bra, om jeg må si det selv. Fikk selvsagt litt etterdønninger da vi kom hjem igjen, men det er bare sånn det er. Bedre det, enn å bli liggende rett ut mens en er på tur og skal kose seg.

Nykøbing besøkte vi to ganger. Først på formiddagen mens butikkene var åpne, og så var vi tilbake igjen på kvelden for å spise middag på Cafe Holmen. Her var mye dilldall å hvile øynene på, pluss god mat selvsagt. De hadde uteservering på brygga utenfor, men det var for kaldt til at vi kunne sitte der.

Dagen etter sto Holstebro for tur. Dit dro vi på egenhånd, men gikk plutselig rett på svigerinnen med mann som akkurat hadde fått lunsjen sin. Dermed spiste vi sammen med dem, og da lunsjen var over holdt butikkene på å stenge, så da ble det bare en liten tur rundt i gatene for å kikke litt.

Skive på en søndag = helt dødt! Vel, jeg slapp i det minste en haug med turister som vrimla foran linsa. Eller linsa og linsa, jeg har bare tatt bilder med mobilen. For tia synes jeg det er så mye drass med den store, tunge speilrefleksen. Jeg har lissom mer enn nok med å drasse rundt på meg selv …

Søndagen fylte min skjønne svigermor 77. Dermed ble det servert andebryst til middag og sjokoladefondant til dessert i huset der vi bodde. Svigerinnen og svogeren min sto for maten, de er minst like flinke til å kokkelere som drømmemannen, så det var selvsagt perfekt. Jeg passer vel for tia best i oppvasken. Dette var eneste dagen vi ikke spise middagen ute. Pakkene fikk ho til frokosten, den var felles hver eneste morra. Kjempekoselig, rolig og alt for mye god mat.

Det ble mye kjøring disse dagene. Åkre og jorder så langt øyet kunne se, og en haug med hester. Flott natur altså, men er glad vi ikke skulle være der lengre. Ikke på grunn av reisefølget, men det er jo måte på hvor langt en kan kjøre hver dag for å se noe nytt …

Mandagen skulle vi reise hjem igjen. Siden båten ikke gikk før 21.45 tilbragte vi en del timer i Aalborg, drømmemannen og jeg. Dessverre så blåste det surt og regnet litt innimellom, så jeg som hadde sett for meg at vi skulle spise på den koselige uterestauranten måtte ta til takke med å sitte innendørs.

Og dette ble vår utenlandsferie i år! Jeg er skikkelig solhungrig og har sykt lyst til å dra til varmere strøk nå. Men det går dessverre ikke … og jeg synes vel litt synd på meg selv av den grunn. Enda er det en uke til drømmemannens ferie begynner. Dette var bare noen ekstra fridager, i tillegg til tre ukers sommerferie. Så vi får bare krysse fingrene og håpe at sommervarmen snart dukker opp. For frem til nå har det ikke vært så mye å skryte av.

Kunne ikke helt skjønne hvorfor det var så stille ute i dag da vi gikk tur. Før jeg skjønte at det var vinden som manglet. Vinden som har ult og knirka i huset hele uka. Endelig har den tatt en pause igjen! Og selv om tinnitusen fortsatt oppfører seg som om det skulle være full storm ute, så håper jeg den også roer seg snart. Vind er ikke helt mi greie det heller, det er skikkelig slitsomt for hodet.

Satser på litt fint vær i helga! Vi skal nemlig låne mine tre barnebarn fra i dag til søndag. Tre lykkepiller rett og slett. Gleder meg til det. Selv om jeg blir ganske kaputt etterpå … men akkurat det gidder jeg ikke tenke på før til mandag!

God helg til deg også, håper du får ei fin ei!

Det var min dag i går …

… og den ble feiret som normalt her. Det vil si at den nesten ble forbigått i stillhet. Jeg vet ikke helt om det var greit eller ikke. Faktisk er jeg litt deppa for tia. Redd for å dø for tidlig, hva nå det måtte bety. Redd for at jeg ikke skal bli eldre enn mora mi ble, og nå er jeg jo jaggu ikke så langt unna den alderen der ho sa takk for seg. Jeg er redd for at jeg ikke strekker til, redd for at alle skal bli drittlei av meg, redd for at ingen skal like meg slik som jeg er nå, uten jobb og andre fornuftige referanser å vise til. Jeg føler meg så sinnsykt lite verdt at det er helt skummelt.

56 år. Nærmere 60 enn 50, og ikke yrkesaktiv en gang. Er det egentlig noe som er positivt med det?

Må bare innrømme at jeg hater å bli eldre. Kan ikke se en eneste positiv ting med denne alderen jeg, etter å ha vidd hjernen både vel og lenge. Men det hadde sikkert vært bedre om jeg ikke hadde følt meg så klein og tustelig, om ikke livet var blitt som det ble. For det er vel i grunnen det jeg hater aller mest, alle de forandringene som har skjedd her de siste årene. Og de er jo ikke av det positive slaget. Dessuten liker jeg ikke denne kjærringa jeg er blitt heller, når sant skal sies så må jeg sloss med ho rett som det er for at ho i det hele tatt skal gidde å stå opp om morra’n. Enn så lenge er det heldigvis jeg som er sterkest!

Bildet har jeg lånt fra nettsiden til Cafe Generalen, bare fordi jeg synes det var så fint.

Vel, det er jo ikke annet å gjøre enn å henge med så godt en kan. Drømmemannen og jeg var på Cafe Generalen i Ravnedalen og spiste i går. Burgeren, som jeg tidligere har ment var byens beste var lissom ikke god lengre. Det må ha skjedd en forandring der også gitt. For den var ikke bedre enn det måtte være til den prisen. Mulig det var det som ble galt, at jeg synes det ble litt i overkant dyrt, nå som vi hadde spist ute flere dager i strekk i Danmark. Og de pengene kunne jo ha blitt brukt på noe annet fornuftig heller. Noen meter med takrenne for eksempel …

Et bittelite selskap ble det på kvelden. Mine døtre og deres døtre kom til is og jordbær her hos oss. Veldig enkelt altså, og like lite planlagt som middagen ute. Jeg har ikke vært helt pigg etter Danmarks-turen vi hadde i helga, så jeg orka rett og slett ikke stelle til noe. Hadde faktisk ikke tenkt å ha noe besøk heller, men det var ikke så lett å slippe unna … og egentlig er jeg veldig glad for at de bare melder sin ankomst slik, det vil si de spør jo alltid om det passer, men jeg har ikke så lett for å si nei. Heldigvis.

Det regner litt innimellom, og blåser noe sykt hele tiden. Faktisk tror jeg vi allerede har kommet til høsten. Ikke bare livets høst altså, men selveste årstiden også. Og det enda vi just har starta på juli. Må innrømme at sommeren i fjor var mer etter min smak. Så jeg satsa jo på at den globale oppvarminga hadde forandra sommertemperaturene i Norge for godt nå. Men så vel var det ikke.