… og den ble feiret som normalt her. Det vil si at den nesten ble forbigått i stillhet. Jeg vet ikke helt om det var greit eller ikke. Faktisk er jeg litt deppa for tia. Redd for å dø for tidlig, hva nå det måtte bety. Redd for at jeg ikke skal bli eldre enn mora mi ble, og nå er jeg jo jaggu ikke så langt unna den alderen der ho sa takk for seg. Jeg er redd for at jeg ikke strekker til, redd for at alle skal bli drittlei av meg, redd for at ingen skal like meg slik som jeg er nå, uten jobb og andre fornuftige referanser å vise til. Jeg føler meg så sinnsykt lite verdt at det er helt skummelt.

56 år. Nærmere 60 enn 50, og ikke yrkesaktiv en gang. Er det egentlig noe som er positivt med det?

Må bare innrømme at jeg hater å bli eldre. Kan ikke se en eneste positiv ting med denne alderen jeg, etter å ha vidd hjernen både vel og lenge. Men det hadde sikkert vært bedre om jeg ikke hadde følt meg så klein og tustelig, om ikke livet var blitt som det ble. For det er vel i grunnen det jeg hater aller mest, alle de forandringene som har skjedd her de siste årene. Og de er jo ikke av det positive slaget. Dessuten liker jeg ikke denne kjærringa jeg er blitt heller, når sant skal sies så må jeg sloss med ho rett som det er for at ho i det hele tatt skal gidde å stå opp om morra’n. Enn så lenge er det heldigvis jeg som er sterkest!

Bildet har jeg lånt fra nettsiden til Cafe Generalen, bare fordi jeg synes det var så fint.

Vel, det er jo ikke annet å gjøre enn å henge med så godt en kan. Drømmemannen og jeg var på Cafe Generalen i Ravnedalen og spiste i går. Burgeren, som jeg tidligere har ment var byens beste var lissom ikke så god lengre. Det må ha skjedd en forandring der også gitt. For den var ikke bedre enn det måtte være til den prisen. Mulig det var det som ble galt, at jeg synes det ble litt i overkant dyrt, nå som vi hadde spist ute flere dager i strekk i Danmark. Og de pengene kunne jo ha blitt brukt på noe annet fornuftig heller. Noen meter med takrenne for eksempel …

Et bittelite selskap ble det på kvelden. Mine døtre og deres døtre kom til is og jordbær her hos oss. Veldig enkelt altså, og like lite planlagt som middagen ute. Jeg har ikke vært helt pigg etter Danmarks-turen vi hadde i helga, så jeg orka rett og slett ikke stelle til noe. Hadde faktisk ikke tenkt å ha noe besøk heller, men det var ikke så lett å slippe unna … og egentlig er jeg veldig glad for at de bare melder sin ankomst slik, det vil si de spør jo alltid om det passer, men jeg har ikke så lett for å si nei. Heldigvis.

Det regner litt innimellom, og blåser noe sykt hele tiden. Faktisk tror jeg vi allerede har kommet til høsten. Ikke bare livets høst altså, men selveste årstiden også. Og det enda vi just har starta på juli. Må innrømme at sommeren i fjor var mer etter min smak. Så jeg satsa jo på at den globale oppvarminga hadde forandra sommertemperaturene i Norge for godt nå. Men så vel var det ikke.