Se der var veden nesten i hus. I år i stabler vi den i garasjen, for i vedboden ble det så skikkelig blaut det siste som lå igjen der inne. Det er nesten så det må tørkes inne på varmekablene før det går an å tenne på. Uansett, vi slipper iallefall å fryse i vinter. Ute er det grått og trist og regnet plasker ned. Vi kom heldigvis hjem med vedlasset før det satte i gang for alvor. Men foreløpig er hele greia bare kjørt inn i garasjen, så får det stables etterhvert.
Her går varmepumpa for full guffe. Vi har en liten peis her også, men den er sjeldent i bruk. Etter at vi ommøblerte så forsvant den litt bak spisebordet, og står liksom helt feilplassert. Men den kan jo brukes som lysestake, så ser det i det minste ut som om det brenner bak glassdørene innimellom.
Peisen nede klarer ikke å varme opp mer enn første etasje. Men det gjør den til gangs da, det ender alltid med at vi må lufte utpå kvelden … så egentlig fyrer vi vel like mye for kråkene som for oss selv! Likevel stopper varmen i trappa og går ikke videre til stua oppe. Skikkelig dårlig planlagt dette her altså, skulle nesten tro det var mitt verk på en dårlig dag.
Peisen er altfor stor for rommet. Og langt fra pen. Den var sikkert det på 60-70 tallet, men det er jo en stund siden. Det er en gammel murer lengre inne i veien som i sin tid murte denne kolossen, lenge før jeg flytta hit, og han er sykt stolt av dette verket sitt fortsatt. Jeg forstår ikke helt hvorfor. Egentlig burde vi vel ha revet hele greia, og fått inn en liten peisovn i likhet med den vi har i andre etasje, men det får bli når lottokupongen slår til!
I dag har jeg vært hos legen. Jeg fikk sagt en hel haug, blant annet om dårlig oppfølging og at jeg er så sykt fortvila fordi jeg ikke kommer videre herfra. Alt blir jo bare verre og verre. Og om det er slik som legen mener, at alle med fibro og me kun har psykiske problemer, så er det jo forbanna rart at det er så mange der ute som har det som meg. Som ikke jobber lengre, som har hverdager som nesten er uoverkommelige pga. smerter og utmattelse. Er det ikke bare å gi alle noen lykkepiller da, og så vipps så er nav kvitt haugevis med snyltere? Men det er kanskje ikke hos alle leger disse antidepressivene henger så løst, ikke vet jeg. Der jeg går er det lettere å få det enn å få en boks med paracet. Dessverre. Vet ikke om jeg følte jeg ble hørt i dag heller, men skal likevel tilbake om en uke. Egentlig skulle jeg bare sjekke øynene og blodtrykket i dag. Trykket var bedre enn på mange år, bare så synd jeg ikke merker noe på skallebanken, for den er langt fra bedre. Snarere tvert i mot!
Ønsker deg ei flott helg. Vi hadde en plan om å ut på hytta og stenge for vinteren, men nå er verken formen eller været på vår side denne helga, så mulig det ender med at vi tar vinterstenginga og åpninga til våren i en smekk – rundt påsketider heller! Da blir iallefall musene overlykkelige i vinter for alle tørrvarene som står igjen der ute i skapene. Og det å glede noen andre er jo en fin ting, mener jeg å ha lært i barndommen …
Grapefrukt og grapefruktdietten. Hehe, dette er noe jeg bare har forsøkt å spise når jeg var på slankekur i ungdommen. Forsøkte altså. For noe så bittert og forferdelig skal du lete lenge etter. Jeg har jo skjønt hvorfor en gikk ned et par, tre kilo på slike dietter, for en orka jo som regel ikke spise noe. Og som sagt er det det som funker, mindre inntak enn det en forbrenner.
Pomelo kan likne litt på en grapefrukt. Sånn ved første øyekast. Fruktkjøttet er godt pakka inn i skall med veldig god polstring inni, litt skumgummi liknende isolasjon om du vil. Rundt fruktbåtene er det ei seig, besk hinne som må kuttes vekk før en spiser. Men når du er kommet så langt, det er nemlig litt stress å få ut dette fruktkjøttet, så er det bare å nyte!
Smaken er frisk, fin og søt. Men fruktkjøttet er merkelig tørt i forhold til fetter grapefrukt. Den beske smaken mangler ho også, og det gjør absolutt ingen ting. Pomelo kommer opprinnelig fra Sørøst-Asia og jeg kjøper den på Vong Tau i Kristiansand. En skikkelig spennende innvandrerbutikk som vi er innom rett som det er.
Jeg kommer ingen vei, for jeg ser ikke en dritt! Greit nok med pc, for her trenger jeg ikke se på tastaturet for å finne riktige bokstaver, dessuten kan jeg forstørre så mye jeg må for å få et glimt av det jeg skriver. Men jeg har tenkt tanken mer enn et par ganger i dag, at om jeg ikke klarer å se denne størrelsen på skrifta, så er neste skritt blindeskrift! Det høyre øyet funker litt bedre enn naboøyet. For det tror jeg har tatt ferie eller noe akkurat nå. Ferie lissom? Uten å ta med seg resten av kroppen! Det er skikkelig dårlig gjort, spør du meg.
Jeg har øyebetennelse. Det starta på søndag med følelsen av sand i øynene. Og så ble det bare verre og verre … og her sitter jeg da! Godt planta i den ene sofaen etter den andre. Prøver å fordele slitasjen litt, for den må jo være enorm med mine 30 kilo overvekt, som han var så snill og gnure inn han der sjarmerende hjertelegen jeg var hos for litt siden. I all min frustrasjon har jeg til og med prøvd å rydde i et av soverommene som vi ikke bruker. Bodene våre om du vil, for det har vi ikke i dette huset. Boder altså. Dermed spres det som ikke brukes i de to ekstra soverommene. Helt på måfå. Og vi finner jo aldri en dritt. Herregud, så mye tid vi bruker på å leite etter ting i dette huset! Jeg er så lei av å ha det sånn, og har et håp om at jeg før nyttår kunne ha klart å sortere og kaste. For her er det mye vi ikke trenger!
Sola skinner og himmelen er blå. Formen er faktisk så grei at jeg fint kunne tatt en tur i skogen, hvis jeg hadde fått Jonas til å fungere som førerhund. Men det hadde vel blitt med livet som innsats. Aldri godt å vite hvor vi hadde havnet da. …Såher tusler jeg rundt bak nedrullede persienner, med solbriller på, fordi lyset gjorde alt så mye verre. Ikke ofte jeg klager på sola altså, men i dag var den mest et irritasjonsmoment.
Gurimalla som jeg kjeder meg! Og himmel så avhengig en er av to øyne som funker sånn tålig. Mine er jo ikke brukanes til noe som helst lengre, om jeg skal være helt ærlig, så jeg skal en tur til øyelegen om en liten måned for å sjekke tilstanden til disse grå stærene igjen. Egentlig håper jeg det har forverret seg noe sykt siden sist, slik at jeg kan søke om operasjon med det samme.
Linsene er tatt ut for lenge siden. Og da glimter til og med gangsynet med sitt fravær. Briller som passer har jeg ikke. Øynene er fulle av salve som skal fordrive denne dritten, og jeg håper den prosessen går fort. Sykt fort. Igrunnen burde det ha vært over i går, synes jeg. Siden jeg ikke klarer å sitte her uten å glo på noe, så blir jo ikke akkurat tilstanden noe bedre. For det gjør jo vondt når jeg anstrenger øynene. Det stikker og verker og hodepinen ligger bak der og lurer. Men jeg klarer ikke å sitte med lukkede øyne og meditere hele dagen heller da. Hadde nå bare dette kommet på en ellers dritdårlig dag, da kunne jeg jo bare ligget på sofaen under et teppe – uten dårlig samvittighet. Kan igrunnen ikke huske at det var sånn sist jeg hadde betennelse i øynene. Og den ganga var det enda verre enn nå, for da så jeg ut som om jeg hadde fått en skikkelig blåveis.
Det er allerede seks år siden. Da var vi på en romantisk tur til Wroclaw i Polen. Bare drømmemannen og meg. Og jeg fikk så sykt øyebetennelse at jeg så ut som om jeg var rundjult av mannen! Er sikker på at alle som så oss, forøvrig på det fineste hotellet vi noen gang har bodd på, tenkte at her var et par på forsoningsreise. Her hadde gubben jult kjærringa noe så innmari, og så skulle de prøve igjen … Siste krampetrekning altså, åh, det var så flaut!
Satser på fungerende syn i morra – og like fint vær! For her var det ikke så veldig gøy å sitte egentlig …spesielt ikke når både været og formen ellers er hakket over gjennomsnittet.
I går var det strålende sol på Sørlandet. Iallefall den biten av Sørlandet der vi bor. Så istedenfor å ut på hytta for å stenge for vinteren, ta opp båten og slike kjipe ting, tok vi heller en langtur i skogen. Vi fant ei løype via Facebook som så veldig flott ut, men det ble som det pleier noen avstikkere utenom den løypa vi hadde tenkt å ta. Ikke fant vi “lille prekestolen” heller, så den får vi gå etter en annen gang.
Eller fant og fant. Når en legger ut på en slik langtur uten både vått og tørt, så sier det seg selv at en egentlig blir både tørst, trøtt og kanskje litt småsur etter 2-3 timers vandring opp og ned. Vi er gode på å gå tur, men da går vi, vi koser oss ikke med medbragt kaffi og niste slik som andre folk. Der har vi et ekstremt forbedringspotensiale. Det har vi vært enige om i mange år, men har det blitt bedre av den grunn? Nope …
Valget denne søndagen ble Vågsbygdskauen. Veldig nærme der vi bor, men egentlig et nokså ukjent terreng for oss. Vi har gått her et par ganger tidligere, men ikke samme turen som i går. Den startet nemlig fra Biltilsynet, bare tre minutters kjøretur fra ytterdøra vår. Aldri har jeg visst at det gikk an å gå inn der for å komme inn til dette flotte turområdet.
NB! Appen stoppa før vi var tilbake til bilen, så turen var nok en km lengre enn angitt her.
Så bar det opp i heia. Etter cirka 600 meter på kjerreveien fra parkeringsplassen tok vi brått av til høyre ved skiltet til Bjørkedalen. Det gikk oppover og oppover, og der det flata ut skulle vi ha gått ned igjen. Men siden det gikk an å komme enda et hakk høyere måtte jo kjærringa opp og se hvordan det så ut der også …
På toppen av Borheia, 166 moh. Fikk litt følelsen av å være på høyfjellet her. Og det hjalp godt at værgudene var så snille med oss. Tror ikke turen er så god når kulda og frosten kommer. Terrenget var ganske ulendt, bratt og smalt. Men på en godværsdag som dette var det perfekt. Fra Borheia kan du se over til Bukksteinen og Øyliheia, som også er to flotte utsiktstopper.
Veldig variert terreng. Og det er akkurat slik jeg liker å ha det når jeg skal på tur i skogen. Disse flotte, brede, skogsveiene med grus blir fort kjedelig. Men om en har en dårlig dag og ikke orker så mye, så er det klart at en tur på grusveier er bedre enn ingen tur i det hele tatt. Fordelen med å gå på plasser som dette er at en nesten er helt aleine. På tre og en halv time møtte vi fem personer, og det i beste turtid en søndag med knallvær.
Godt merka og mange muligheter. For oss ble det fra den ene toppen til den andre.
Øyliheia 161 moh. Aldeles nydelig her også.
Nesten tilbake til utgangspunktet. Og der dukka denne flotte grillplassen opp. Ganske ny, da det lukta tjære og nytt trevirke. Nydelig plass å ta med barnebarna på grilling fant vi ut. Omtrent en kilometer å gå inn på grei sti. Og utsikten over Fiskåvannet var det heller ikke noe å utsette på.
Fiskåvannet rundt. Sånn omtrent jaffal. Flott tur, men kjenner det godt i dag. Ikke fordi jeg er lemster eller noe sånn. Neida, jeg er bare sykt sliten. Om det er så lurt å ta slike turer for meg, selv på en god dag … tja. Det var iallefall godt der og da. Så får jeg bare venne meg til straffa som kommer i etterkant.
I natt har jeg sovet godt. Forteller Fitbit’en min. Og jeg er faktisk enig i det. Jeg kan ikke huske jeg har vært våken noe før drømmemannens alarm ulte halv seks, men da snudde jeg meg bare og sov videre et par timer til. Ikke lå jeg så lenge før jeg sovna heller, slik som jeg pleier. Men det kan jo muligens ha noe med forrige uke å gjøre, for da sov jeg ekstremt lite … og det er slik jeg pleier å ha det.
Ei natt som den siste hører til sjeldenhetene. Bare det å ikke ligge og vri seg så lakenet forflytter seg inn til midten av senga (selv om det har strikk i hjørnene og er stappa godt under madrassen), slippe å ligge der og telle sauer, og gud vet hva, er jo en lettelse! For det er vel nesten det som er det verste. Alle de våkne periodene som jeg ikke kan bruke til noe som helst, fordi jeg er så forbanna sliten!
Men på dagsformen hjelper det ikke. For uansett hvor lenge jeg hadde sovet tror jeg ikke det har noe så si for dagen derpå. Om jeg har sovet eller ei, så er jeg nesten mer sliten når jeg står opp enn når jeg legger meg. Hver eneste dag. Ikke tenker jeg på noe spesielt heller. Iallefall ikke hver natt. Men jeg ligger jo der i et helsikes bråk da. Bråk som det er umulig å slå av, eller skru ned volumet på. Og da snakker jeg ikke om drømmemannens snorking! Hadde det enda vært det! For han kan jeg jo bare rulle over på den andre siden, eller forflytte meg inn på et annet rom, for å slippe fra de lydene. Det er litt verre å rømme fra sin egen tinnitus … men hadde det gått an, så hadde jeg jaggu lagt meg ute i grillbua innimellom, bare for å gjenoppleve hvordan det var å ha det stille. Stillhet vet jeg ikke hva er lengre, men jeg mener å huske at det var ganske deilig …
Tilbake til denne nye duppeditten min. Drømmemannen fikk Fitbit til bursdagen i sommer. Og egentlig synes jeg det så såpass greit ut at jeg skulle ønske meg en til jul. Og det hører med til sjeldenhetene at jeg ønsker meg noen ny dings. Jeg hater nye duppeditter som gjør at jeg må sette meg inn i en helg haug for å få det til å funke. Enten det gjelder mobil, pc eller fotoapparat. Pluss alle andre mer eller mindre verdiløse greier som skal gjøre hverdagen bedre. Det eneste jeg har ønsket meg av dingser på så lenge jeg kan huske er en Boch pussemaskin, eller Mouse om du vil. Men det er tydeligvis noe drømmemannen ikke har tenkt å gi meg i gave. Hvorfor vet jeg ikke. En Fitbit derimot, det var visst mer aktuelt, for plutselig en dag så bestemte bare mannen at vi skulle kjøpe en, nå, med en gang. Dermed ble det sånn.
Men himmel så frustrert den greia kan gjøre meg! Spesielt skrittelleren og kilometer tilbakelagt i løpet av en dag. For ikke å snakke om forbrente kalorier. Alle disse verdiene virker som om de kommer opp helt på måfå, bare tatt rett ut av lufta. Det eneste som virker riktig er puls- og søvnmålingene. Men selvsagt hadde jeg jo aldri reagert på dette om det ikke var for at han jeg går ved siden av har akkurat samme målesystem på sitt håndledd.
Jeg har jo en stor mann. Han tar lange steg når han går. Mine er litt kortere, naturlig nok. Men likevel så får han nesten femti prosent flere skritt og ditto lengde på turen – når vi går sammen! Det burde jo vært omvendt egentlig, for tar du små skritt så må du jo ha flere for å komme like langt som en som virkelig langer ut. For ikke så snakke om alle de kaloriene han forbrenner!! Til og med i helga, da vi gikk sammen hele tiden, så ledet han stort. De dagene det bare er meg som har gått med Jonas så ligger han langt foran da også. Bare fordi han har vært på jobb, og der går han ikke for mye akkurat. Dette er virkelig så sykt irriterende at en skulle tro jeg ville forbrent dobbelt så mange kalorier bare ved å irritere meg. Men det gjør jeg heller ikke!
Og så til selve duppeditten da. Eller snarere reima den henger fast på. Den kunne en jo få i flere forskjellige farger, og da sliter jeg jo litt vettu. For her skal jo helst fargene på tingene passe sammen. Smykkene til tøyet, tøyet til skoene og så videre. Intet unntak på en klokke. Jeg får jo helt vondt inni meg når det ikke stemmer. Aller helst ville jeg hatt ei reim i alle fargene de hadde, og sikkert et par til. Men i og med at selve plastreima koster over halvparten av hele sulamitten så gikk jo ikke det heller. Dermed ble min lilla. For drømmemannen fikk jo helt abstinenser når jeg først hadde landet på sort. For tenk så håpløst det ble når vi hadde samme farge! Vi kom jo aldri til å finne ut hvem som eide hvilken.
Eeeeh … jeg så ikke helt problemet jeg da. For klokkene skal vi jo gå med på håndleddet, hvis ikke så er det jo ikke noen vits i hele greia. Men noen ganger er det best å ikke si noe, selv om en er 199% sikker på at en faktisk har rett. Visse ting lar seg rett og slett ikke diskutere. Spesielt ikke med drømmemannen. Skal jeg være ærlig, så er han ikke akkurat en drøm der, om han har satt seg noe i hodet, tror han har rett, og så videre. Men det kan jeg fint leve med. Jeg svelger noen kameler, og lar han leve i troen … helt til han selv finner ut at han tok feil! Og det har hendt. 😉
Kanskje jeg må ønske meg ei ny reim til jul? Noe mer spennende enn en liten overpriset plastbit kan jeg nesten ikke tenke meg!
Jeg var i syforening i går. Enda så trøtt og sliten jeg var før jeg gikk, ble det en kjempekoselig kveld, eller mesteparten av den i det minste. Var faktisk ikke hjemme før nesten midnatt. Og det er veldig sjeldent i den gjengen. Vi har holdt sammen i tykt og tynt i mer enn 30 år. Eller kanskje helst i tynt da, for vi hadde iallefall en god diskusjon om at vi ikke var så flinke til å ta vare på hverandre når det var noe. Når noen av oss sliter, er syke eller går gjennom andre vanskelige faser i livet.
Og det er sant. Dessverre. Alle seks har vel erfart at livet etter 50 ikke ble som vi hadde planlagt. For noen starta det vel igrunnen i 40-årene også. Vi har slitt, og sliter, på hver vår måte. Vi har mista foreldre og søsken, vi har hatt veldig syke barn, ei har mista dattera, vi har blitt single både en og tre ganger, og har altså av ymse grunner vært nede og hilst mer eller mindre på de nederste trinnene i kjellertrappa i tur og orden. Og da har vi ikke vært der for hverandre! Ikke sånn på ordentlig. Det er ganske skremmende igrunnen, vi som burde være så sammensveisa. Som burde kjenne hverandre så godt etter alle disse årene. Men vi takler liksom ikke helt den andres sorg eller problemer. Alle har nok med sitt.
En grunn til det kunne være at vi ikke gjorde nok sammen. Som før. Andre venninneklubber reiser gjerne på tur, møtes utenom disse faste kveldene, stikker innom til hverandre til en kaffikopp sånn på sparket. Og det var der det kom, fra den ene; Men vi som jobber har liksom ikke så mye overskudd og energi midt i uka.
Takk for den du! Jeg følte meg jo sinnsykt truffet øyeblikkelig. Egentlig kjente jeg faktisk at jeg ble litt småforbanna, langt der inne. Og det var en litt god følelse, tro det eller ei, for da fikk jeg bevis for at den gamle Marit faktisk er der inne et sted. Selv om det er skrekkelig lenge siden jeg har sett noe til ho. Men jeg sa jo selvsagt ikke noe særlig. Kampånden orka ikke.
Det er jo en grunn til at jeg ikke jobber. Og grunnen er nettopp det at jeg ikke orker noe.. Og da mener jeg IKKE NOE. Nada. Det var ikke jobben det var noe galt med, eller lysten på å ha mer fritid som gjorde at det stoppa opp. Jeg har jaggu kjempa i mange år for å fortsatt være en del av arbeidslivet, med en vel fortjent lønn som gevinst hver måned. Jeg har stått på og slitt meg gjennom mange år, bare fordi jeg ikke ville havne i denne situasjonen jeg er i nå. Jeg har kutta og kutta på ting i fritiden. Faktisk har jeg nesten kutta ut hele livet mitt, før jeg måtte gi slipp på jobben. Og det føles ikke som en seier akkurat. Bare så det er sagt.
Kanskje jeg burde ha kutta litt i jobbprosenten heller. For lenge siden. Før det ble et uoverkommelig slit å dusje og vaske håret. For når du er kommet så langt, da er det jaggu ikke så mye igjen. Når jeg, som i går, klarte både det, rydde ut av oppvaskmaskinen, sette på en vaskemaskin og brette tøy, puss gå tur med Jonas, da var jeg egentlig på nullpunktet lenge før jeg skulle ut på kvelden. Jeg hadde sykt lyst til å si jeg ikke kom. Men bare for noen år siden så var det helt som det skulle være, selv om jeg i tillegg hadde vært på jobb og henta et barnebarn i barnehagen. Før klarte jeg alt, og jeg følte meg som et ordentlig menneske som hadde et liv, som bidro med noe. Nå går jeg bare hjemme og slenger …
Nesten alt det sosiale livet mitt er borte. Vi gjør uhyre sjeldent noe. Jeg orker ikke være plasser der det er mange folk. Jeg er utslitt før jeg står opp og verker over alt. Det verste er muligens hodet og øresusen, for den gjør meg nesten helt handlingslammet. Men alt henger jo sammen, så om kroppen ikke samarbeider, så blir tinnitusen mye verre. Og når den blir verre, så blir jeg jo så sliten at jeg nesten ikke kan tenke. Såpass at jeg ikke en gang klarer å strikke, lese eller blogge som før.
Ordene triller ikke lengre automatisk fra hjernen, via fingrene og ut på tastaturet. Jeg bruker masse energi, og ikke minst tid, for å til et lite innlegg her. Men jeg elsker jo å skrive og har absolutt ikke lyst til å gi opp det også. Ikke helt. Ikke enda. Jeg er jo vant til å sitte med en pc og jobbe hele livet, dette har vært en stor del av hverdagen min alltid. Selv om det da var litt mer fornuftige ting som kom opp på skjermen. Men jeg tror hjernecellene har godt av at jeg fortsetter, om enn bare på en blogg. Dessuten føler jeg at jeg hører til litt. At jeg er en del av noe fortsatt. Og det er en god følelse som jeg absolutt ikke har lyst til å gi slipp på.
Barnebarna og barna min ser jeg nesten aldri lengre. Føler jeg. Selv om de bor så nærme. Sist de var her, for en uke siden, så var jeg så dårlig at jeg nesten ikke husker en dritt fra middagen. Faktisk så tror jeg det skremte vettet av dem alle sammen, å se mamma sånn. Det yngste barnebarnet mitt som er halvannet kjenner nesten ikke mormor. Det er en stor sorg for meg. Her som det alltid var åpent hus til enhver tid, mormor henta barn i barnehagen og hadde overnattingsgjester rett som det var. Jeg bakte sammen med dem, lå og lekte på gulvet og lekte tikken rundt spisebordet. Hvor er den mormora blitt av? Ho som skulle klare den oppgaven så mye bedre enn sin egen mor … som begynte så bra med de første barnebarna. Nå er jeg vel på lik linje med den jeg skulle overgå, og det er jaggu ikke mye å skryte av.
Vel, tilbake til gårsdagens diskusjon. For å få mer kontakt igjen ble det foreslått både det ene og det andre. At vi måtte planlegge en tur. At vi kunne møtes ute, på en restaurant, med faste mellomrom. Ta en svipptur til Danmark, eller en harrytur til Sverige. Gjerne med buss, da ingen av oss har lyst til å kjøre. Men hallo! Det er jo akkurat slike ting jeg ikke kan!
Jeg har gitt opp å forklare. Det er bedre å holde kjeft. Så får jeg heller ta skylda for å spolere når den tid kommer. For vi som bare går hjemme må jo ha nok av overskudd og energi. For oss er det ingen unnskyldning for å ikke være med på noe. Vi er jo tross alt ikke på jobb.
Når mine aller nærmeste venner fortsatt ikke skjønner en dritt … så er det jaggu ikke rart at ikke resten av omverdenen forstår hvorfor jeg bare går her og dasser og snylter på nav. For å være helt ærlig så sliter jeg litt med det selv også. Sliter med at jeg ikke bare kunne ta meg sammen, som jeg alltid har gjort. Sliter meg at JEG måtte kaste inn håndkleet. Jeg som aldri skulle slutte å jobbe, ikke en gang om vi vant 100-millioner i lotto. For jeg elska jo jobben min, og kunne absolutt ikke tenke meg et liv der jeg ikke skulle stå opp om morra’n for å gå på jobb! Faktisk elska jeg den nok ganske mye mer enn jeg elsker meg selv. For på en måte straffer jeg denne her Mariten, hver eneste dag. Jeg forteller meg selv gang på gang at jeg ikke er verdt en dritt. Nettopp fordi jeg ikke jobber. Og da fortjener jeg selvsagt ikke å ha det greit heller. Sånn i privaten.
Jeg skulle mer enn gjerne ha bytta hverdag med deg, bare så du vet det! Så kan jo du overta denne fantastiske kroppen min, og de gode hverdagene med så mye overskudd og innhold …
Sorry! Det måtte bare ut.♥ Nyt onsdagen, den som kan, for den kommer aldri tilbake.
Midtlivskrise på facebook finner du HER. Jeg blir veldig glad for hvert eneste liker-klikk,
Ikke visste vi at de skulle være så sinnsykt folksomt her. Hadde vi visst det, ville nok turen ha gått til en annen plass i går. Jonas fikk rast fra seg litt bortenfor turisttråkket, så han var fornøyd med det. Jeg hadde jo ikke tenkt å løpe uansett, frisk luft og litt bilder var vel igrunnen målet for meg. Drømmemannen ville vel bare at jeg skulle tenke på noe annet enn sykdom og elendighet, så det var faktisk hans forslag å ta turen hit. Han er igrunnen ganske ok denne drømmemannen min … vet egentlig ikke hva jeg skulle gjort uten han.
Hvis du lurer på hvor alle disse irriterende folkene er … så er jeg altså ekspert i å ta bilder uten en haug med ukjente mennesker midt i fleisen. Kan ikke fordra alle disse turistene som kreler over alt! Men tro meg, de var der! Det gjelder bare å være litt tålmodig (fotografering må være det eneste feltet hvor jeg kan kalles det), og trykke ned knappen akkurat på rett tidspunkt.
Med vind i håret. Elller i tunga da … det er ikke alltid like lett å se normal ut til enhver tid.
Store bamsen. Han tiltrekker seg iallefall mye oppmerksomhet denne pelskledde følgesvennen vår. Noen blir stive i blikket av redsel bare de ser han, men de aller fleste kommenterer at han er skikkelig flott, skjønn og ser utrolig snill ut. Og det er han jo, selv om et er veldig mye hund. Men det er ekstremt få som vet hvilken rase det er, virker som om det er få som har sett en slik hund i det hele tatt. Noen tipper han er en sanktbernhardshund, og de kan vel virke like om du ikke har peiling. Selv om den er enda større, og kan bli opp mot 100 kilo. Takke meg til Jonas på 75! For min del trenger han ikke bli større nå, men han har enda et år å vokse på, så det kan vel fort bli noen kilo til i løpet av det året.
Her skinner sola, og det er rim på terrassen. Jeg har stort sett vært oppe i hele natt, og fått sett omgivelsene skifte fra bekmørkt, til knallblått, rosa … og nå en blekblå vinterhimmel egentlig. Men helt uten skyer. Varmepumpa går på høygir, så det er sikkert ikke så mange gradene ute. Egentlig hadde jeg en avtale med ei venninne, men avlyste just da det kjennes ut som om jeg bør holde meg i nærheten av min egen do en stund fremover. Det er ikke bare en ting vettu! Men akkurat den biten får jeg ta som et ledd i slankinga …
God mandag til deg. ♥
#lindesnes #søndagstur #leonberger #novembersol
Midtlivskrise har sin egen Facebookside –Følg meg gjerne.
Fikk plutselig besøk av denne digre sommerfuglen tidligere i uka.
Ikke aner jeg hvor den kom fra,
men plutselig flaksa den bare der i vindskarmen
og forsøkte å komme ut.
Den møtte veggen rett og slett … eller snarere vindusruta …
Kanskje kjente den litt på følelsen av å ikke få nok luft?
På redselen for det ukjente?
På panikken for å miste kontrollen?
Jeg vet ikke hvor denne flotte sommerfuglen tok veien.
Her er den iallefall ikke lengre.
Men ellers har vi nok hatt mange samme tanker i det siste, han og jeg.
Forskjellen er nok bare at jeg er her fortsatt …
Den siste uka har vært en slik jeg aldri vil ha i reprise.
Om det så var de siste dagene jeg skulle ha levd.
Det må fordøyes litt her, før jeg eventuelt skriver mer om det.
Men jeg har visst hilst litt på angsten.
Uten at jeg helt hadde tenkt å bli noe videre kjent med den greia.
For jeg har jo absolutt ikke slike problemer …
bare masse andre ting som jeg tenkte toppa seg litt.
Men kanskje jeg har tatt feil …
For om jeg går tilbake til bloggens fødsel, så har “alt dette” vart veldig lenge.
Fortsatt hører jeg pappas ord oppe i hodet.
Likevel har jeg ikke på alle disse årene klart det.
Hvor vanskelig kan det være å bare ta seg sammen da?
Det er jo bare å … å … eeeeh … pokker!
Åssen var det nå igjen?
Midtlivskrise har sin egen facebookside – følg meg gjerne.
