Siste soloppgang i november

Rett fra senga og ut! Omtrent. Bare pusse tennene og slenge på seg det tøyet som lå nærmest. Ingen frokost, verken til Jonas eller meg. Men denne ganga skulle jeg ikke gå glipp av soloppgangen! Så viste det seg at det var et tett skylag kant i kant med havoverflaten. Så dermed varte og rakk det før sola fikk karra seg over den.

Kaldt og frisk var det. Men absolutt en fin morgenstund på et par, tre av utsiktspunktene her i nærheten av hjemmet vårt. Er ikke alltid en trenger å gå så langt for å se noe fint. 

Vanedyret Jonas var nok litt sjokkert. Tenk å bli dratt ut på tur sånn helt uten forvarsel, halvveis i søvne og uten mat. Til og med gledeshoppene på vei ut glemte han nesten. Men så ble det helt ok. 

Det var det. Sola skinner og jeg er fortsatt litt småfrossen etter turen. Det er noe veldig galt med denne termostaten min for tia. Jeg fryser og fryser. Jeg som har vært overopphetet i over ti år. Kan fortsatt få noen heteturer, men stort sett er jeg iskald. 

Og her satt vi da, tidlig på morrakvisten. Litt blåfrosne og med skikkelig morratryne. For ikke å snakke om hårsveisen! Tror jeg må bevilge meg et par minutter ekstra neste gang, for å ta en titt i speilen. Med linsene på! Eller i det minste tre på meg ei lue ….

Nå er det tid for å male litt i kjellerstua. Blir egentlig en hektisk dag i dag, så håper formen holder til alt jeg har tenkt å gjøre. Hvis ikke, vel, så kommer det forhåpentligvis en ny dag i morra. Den aller første i desember til og med, og dermed er det snart på tide å vise noen nisser veien ned fra loftet igjen. Merkelig det der, så sykt mange år som de har bodd i dette huset, og så mange ganger de har tatt veien ned i stua før jul … likevel klarer de altså ikke å finne frem på egen hånd! Nå som det ikke bor noen barn her lengre, så hadde det egentlig vært helt ok å bare våkne en morra, til ferdig pynta julehus.

Gjerne noe julebakst også! Tenk å våkne til duften av nystekte pepperkaker. :)) Det hadde vært noe det. Jeg elsker jo rett og slett alle disse tørre småkakene, for ikke å snakke om marsipan og nøtter, skikkelig klissete delfiakake og alle de forskjellige formene av kalorier en kan stappe inn på denne tia av året. Mmmmm … Det er dårlige utsikter for prosjekt “sprekere og lettere” fremover. Men det var kanskje ikke før i januar det starta for alvor, eller hva? Jeg er iallefall veldig klar for litt utskeielser snart, er så godtesjuk at jeg holder på å gå på veggen innimellom. I går skrapte jeg ut restene av en Nugattiboks som hadde stått både vel og lenge i skapet, skjønner ikke hvorfor den ikke var kasta for lengst. Den var jo egentlig tom! Men jaggu var det ikke nok til ei skive. Tørt og klumpete var det, men ned gikk det likevel. Nei du, det er nok på tide med litt skikkelig fråtsing her. Og jeg er klar som et egg!

Ha det bra så lenge, og takk for at du tar turen innom sånn rett som det er. 🙂

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

Og det ble mørkt …

Ja, det skjedde ikke akkurat over natta da! For jeg har lenge vært i tenkeboksen her. Sikkert i et år eller noe … og malinga ble kjøpt rett etter sommerferien. Men den har stått trygt og godt inne på et av soverommene siden. Men i går altså, da kjente jeg at det var på tide å få gjort noe med dette … og kasta meg bare over det!

Men det skal ikke være lett! Før i tia, da kroppen og hjernen samarbeidet, var det bare å stå på. Pauser var noe jeg ikke var så flink på. For her ble det jobba til en var besvimelsen nær. Og så kunne en heller ta det med ro etterpå. Eller, det skjedde jo heller ikke, for da var det som regel et nytt prosjekt på gang. Nå derimot …

Kort fortalt; det blir ikke noe andre strøk i dag. Jeg er så sliten! Skulle tro jeg hadde renovert hele huset og ikke bare en skarve vegg! 

Peisen og veggen var hvit før, om du lurte. Det øverste bildet er tatt før malinga var tørr, så det blir mer som det nederste. Dempet sort heter fargen. Vi har også en stor sort u-sofa her nede i kjellerstua. Så ja, det ble litt mørkt kan du si, men jeg tror det blir kult når det en gang blir ferdig. Forhåpentligvis før helga.

Nå skal jeg gjøre minst mulig frem til 12.30. For i dag er det nemlig Adriana-og-mormor-dag. Jeg skal hente mitt eldste barnebarn på skolen, hjem og gjøre lekser, og etterhvert skal vi på kino. Det blir koselig!

Har du noe greit å se frem til i dag?

 

Følg gjerne bloggen på Facebook 

Minner på Facebook …

På denne dagen, for fem år siden, var jeg i Oslo. Jeg kom tuslende inn på hotellet i sentrum etter en lang dag på Rikshospitalet. Sliten, livredd og veldig aleine … Søstera mi hadde just reist hjem, og jeg skulle hjem om et par dager. Om alt gikk greit. Da jeg låste meg inn på rommet sto denne flotte buketten og lyste mot meg. En liten hilsen fra de jeg jobba sammen med i avisen. 

Eldste dattera mi var operert for svulst på hjernen. Eller, de hadde vel igrunnen bare åpnet opp litt og tatt en kikk og en biopsi. For å prøve å finne ut hva det var som hadde tatt bolig oppe i det skjønne hodet hennes. Det var ikke gode nyheter. Svulsten var ondarta, en glyom et eller annet, grad 3. Og den måtte vekk. 

Så skulle det gå måneder før vi hørte noe mer. Det ble sykt mange telefoner til den ene legen og sykehuset etter det andre. Joda, papirene var sendt derfra, og ja, de hadde mottatt det i andre enden … men hvor det lå i prosessen nå, nei det kunne ingen svare på. Vel. Papirene hennes ble gjenglemt på skrivebordet til en overlege, som hadde permisjon i tre måneder. Når de endelig kom dit da. Det drøyde så lenge at dattera mista sykepengene og måtte over på aap. Plutselig var inntekta bare 66% av den 50-60% stillingen ho hadde hatt før ho ble syk. Hjemme hadde ho ei datter på fire, og en del av en tomannsbolig å betale på …

I begynnelsen av mai året etter ble svulsten tatt ut. Selv om det i dette tilfellet har gått greit, så var det en lang og kronglete vei å komme dit. Vanskelig både for den som var syk, og oss som pårørende. Når du er pårørende til voksne barn har en ingen rettigheter. Verken når det gjelder å ha fri fra jobb, eller å være med på sykehuset. Men hvem lar ungen sin ligge muttens aleine i Oslo når det er slike ting som foregår? Ikke jeg iallefall … Og hvem hadde sett for seg at det å være pårørende til voksne, syke barn skulle bli en stor utgiftspost i Norge? Ikke jeg … Møtet med helsevesenet ble en uggen affære. Slik vi møtte det fungerte svært lite som det skulle. Så konklusjonen ble at en må jaggu være frisk for å være syk i dette landet. Når det i tillegg ble en kamp med nav, for å få det den syke hadde rett på, så hjalp jo ikke det heller akkurat. 


Her er den lille familien som jeg er så heldig å ha rett nedi bakken.

Heldigvis gikk det greit i vårt tilfelle. Dattera er blitt 32 år, har beholdt hjemmet sitt, og har i tillegg til jenta som nå er 9 også fått ei datter til. De faste mr-kontrollene er ikke lengre hver tredje måned, men en gang i året. Og til nå har alt vært helt ok. Det er sykt skummelt hvert eneste år, og en enorm lettelse hver gang det er et positivt svar.

Jeg må bare si at jeg beundrer denne eldste dattera mi noe enormt. Ho har en livsgnist og et pågangsmot som enhver burde hatt et aldri så lite snev av, selv uten å være syk. Det er ikke en ting ho ikke klarer! Ho valgte å være hjemme med minstejenta i et år ekstra, og inntekten er kontantstøtta. Ingenting er umulig, en må bare fire litt på kravene! Det er vel noe med det, at når en blir så alvorlig syk at en faktisk tror livet er over, så har en bare to valg. Enten gi opp der og da, eller sloss mot elendigheta og gjøre det beste ut av den tiden en har igjen. Og om en kommer seg gjennom det, og blir frisk, så er mange ting som tidligere ble sett på som nærmest uoverkommelige problemer plutselig bare blitt små, ubetydelige bagateller. 

Ta vare på dagen, den kommer aldri tilbake. ♥ 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Når hårprakten finner nye veier

Her starta mandagen lenge før det ble lyst ute. Men jeg kan ikke skryte på meg at jeg har gjort så mye av den grunn … Det går som i sirup! For i dag måtte bare kjærringa i dusjen. Både hårvask og fjerning av vinterpelsen på leggene var kommet til det punktet at det nå var et nødvendig onde, og ikke bare litt vedlikehold. Ja, du skjønner muligens hva jeg mener … og om du ikke gjør det, så håper jeg du vet hvor heldig du er!

Det må litt skjerpings til tenker jeg. Bør nok ta meg sammen og ikke utsette det så lenge neste gang. Men med avløpet fullt av hårfjerningskrem sier jeg meg fornøyd med jobben for i dag. Nå er ikke jeg av de heldige som kun har litt dun her og der. Så jeg er helt overbevist om at jeg er et hakk nærmere apekattene i familielinja enn de alle fleste. For makan til pels skal du leite lenge etter! Spesielt der en ikke vil ha det. Men på hodet er det ganske glissent … selv om jeg i yngre år hadde den manken.

Det er skikkelig trist egentlig. Jeg trodde jo jeg skulle bli den søte, gamle dama med det flotte håret. Men allerede nå, som middelaldrende, så kan en se rett inn i hodebunnen fra hårfestet og til midt på skallen. Bak har jeg fortsatt håret jeg alltid har hatt. Altså; bak på hodet … hehe. Måtte bare, i tilfelle noen fikk noen stygge bilder i hodet nå …

Jeg har forsøkt både det ene og det andre. Hårkur, piller, you name it! Ikke noe funker. Det er bare laget for å tyne penger ut av folk som er så uheldige å ha blitt frarøvet hårprakten på vei inn i alderdommen. Det rare her er at jeg ikke mister noe hår. Det har jeg aldri gjort. Men det slutter bare å komme opp av hodebunnen. Hmmmm … mulig det er derfor jeg føler meg så ullen i knotten innimellom. Bomull i hodet vettu. Kanskje det er en helt soleklar forklaring på det og ikke “fibrohjerne” som vi med fibro tydeligvis bør ha. Det er bare mitt eget hår! Det ligger der inne, fint infiltrert rundt hjernen og alt det andre som vi har på innsiden av skallen. Og nå, etter noen år så begynner det å fylles opp. Kanskje det også er forklaringen på at jeg til stadighet føler jeg har hår i øynene som irriterer …

Der har vi det! Men hvordan skal jeg klare å få dette her ut da? Det nytter vel ikke bare å finne en liten pigg og dra med pinsetten … forresten så tror jeg disse piggene også glimter med sitt fravær her på topplokket. Det er bare glatt og blankt …

Hos frisøren har de fått nok en ny mirakelkur. Eller, helt ny er den ikke, men jeg har ikke forsøkt den enda. Skal jeg være ærlig så tviler jeg jo sterkt på mirakler også, både fra den ene og den andre kanten. Men det er iallefall en eliksir eller et noe sånt, som skal gnis inn i hodebunnen hver kveld i tre måneder. Dette skal fremme veksten. Våkne hårsekkene fra dvalen. Få hårene til å gro opp av underlaget og komme ut i dagen som et nytt, flott strå med det formål å forskjønne helhetsinntrykket og ta vekk litt av oppmerksomheten fra dette middelaldrende, småskrukkete ansiktet.

Frisøren tar bilde før du starter og et nytt etter tre måneder. Hvis ikke håret er blitt bedre etter dette så får du pengene igjen fra produsenten. For billig er det ikke. Godt og vel tre tusenlapper koster det for disse månedene. Og etterpå må en sikkert fortsette med vedlikehold. Ikke vet jeg. For å være helt ærlig har jeg ikke helt fulgt med når frisøren min har snakket om dette, nettopp fordi jeg ikke har troa. Og i noen tilfeller er visst den ganske avgjørende for resultatet …

Må bare innrømme det. Jeg har lyst til å forsøke. Selv om jeg tenker at det ikke virker dette heller. Men hva gjør man ikke for å få tilbake manken en hadde i ungdommen. Eller iallefall for å få minska mellomrommet mellom hårstråene slik at de i det minste skjuler hodebunnen. Det høres jo for godt ut til å være sant, og innerst inne vet jeg jo det, at om det høres slik ut – ja, da er det oftest slik også. Rett og slett bare løgn! Men tenk om … tenk om det virkelig funka!

Tenker ofte på en tidligere sjef jeg hadde. Han ble 50 og konstaterte det i talen: Du vet du er 50 når håret på hodet trekker seg tilbake, og dukker opp igjen som en skog i nesa … Jepp! Alle lo godt, inkludert meg, selv om jeg følte meg sykt truffet der jeg sto og håpet at ingen hadde lagt så veldig merke til det hårete ansiktet mitt..

Håret mitt har nemlig tatt turen enda lengre ned. Og det i god tid før jeg ble 50 også. For her kommer det ut igjen som skjegg. Skikkelig stubber altså! Såpass at jeg må frem med høvelen hver eneste dag. Det har jeg også kasta vekk noen penger på for tolv, fjorten års tid siden forresten. Prosjekt ansiktshårfjerning. Bli glatt som ei barnerumpe i trynet, kjapt, smertefritt og enkelt.

Eller, laser som det heter. Det skulle være så effektivt og greit. Kosta skjorta, men var vel verdt det! Om det hadde funka da … noe det selvsagt ikke gjorde. Det var bare humbug! På min andre behandling svei denne eksperten på klinikken av meg halve ansiktet. Det ble først vannblemmer, så åpne, væskende sår. Sykt vondt!

Men jeg gav meg ikke av den grunn. Siden drømmen om å bli hårløs, glatt og fin i trynet tydeligvis var hakket større enn forstanden, så fortsatte jeg da jeg var grodd igjen. Fire behandlinger til, mens jeg lå der på benken med tårene fosssende nedover kinnene. Livredd. Det eneste jeg oppnådde med det var at mitt myke dunansikt forvandlet seg til et mannetryne med stikkende skjeggstubber. Stive og mye verre enn det var i utgangspunktet. Og siden har jeg slitt med dem … 

Har innfunnet meg med at det bare er slik. Forbanner barberhøvelen hver eneste morra, og synes det er skikkelig tragisk. Mens den store skrekken er likevel å bli lagt inn på sykehuset, eller på gamlehjemmet om den tid kommer, og ikke være i stand til å ta dette her selv. For da blir jeg forvandlet til den skjeggete heksa på bare et par dager … og da snakker vi tragedie altså!!

Lurer på om det bare er meg som har det på denne måten. Det er iallefall ingen som snakker om at de sliter med skjeggstubbene i min omgangskrets. Og nei, du får ikke se noen bilde heller. Å prate om det går helt greit, men jeg jobber jo livet av meg for at ingen skal se hvordan det egentlig står til her … bare tenkt deg scenarioet, du må dusje, vaske håret, stelle håret, kanskje rette det litt, barbere deg … og så sminke deg! Det er ikke få ganger i mitt liv jeg har ønska at jeg var mann. Tenk så mye enklere de har det! De bare suser gjennom livet på bølgetoppene, uten å tenke på verken hårsveisen, kiloene, rynkene eller skjeggveksten. Blir den sistnevnte der noen dager gammel blir de bare mer sexy, gror det igjen så er det ikke så farlig det heller. Iallefall ikke i følge dem selv. 

Ønsker deg en flott start på uka. Her kan vi visst se frem til kuldegrader om noen dager. Hadde jeg sett den værmeldinga tidligere så er det mulig jeg bare hadde beholdt den vinterpelsen på leggene enda en stund … for det er sjeldent det er så galt at det ikke er godt for noe!

♥ Følg gjerne bloggen på Facebook

Urørt av menneskehender

I år har det vært en stusselig sesong for hagen vår. Ingen av oss kan skryte på oss at vi har gjort noen innsats der ute, bortsett fra å holde plenen sånn nogenlunde i sjakk. Mener å huske at jeg luket en gang i vår, både innforbi og utforbi gjerdet. Men ellers står alt der ute og visner på den stilken det kom opp med. 

Hekken har derimot hatt sitt aller beste år noensinne. Den har nok følt seg skikkelig uheldig som havnet akkurat i vår hage for 12-15 år siden. Men etter et par nær-døden-opplevelser i årenes løp, fikk den en skikkelig oppsving da vi fjernet det store grantreet som både skygget og gjorde livet surt for alt som forsøkte å vokse opp i nærheten. Nå ble det endelig levelig for denne grønne skjermen mot naboen! Som et plaster på såret, etter alle disse kleine årene, har den fått grodd vilt og uhemmet uten innblanding fra oss. Ikke rakk vi å klippe den i høst heller, før sesongen for det var over … nå er det kanskje litt seint?

Ikke det, her går vi ikke så mye etter kalenderen og klokka egentlig. Iallefall ikke jeg. Jeg har skamklipt både busker og trær til allverdens merkelige tider i årenes løp. Det går mer etter innfallsmetoden, og når vi får ånden, egentlig. Hageånden. Maleånden. Rengjøringsånden. Og de derre forskjellige åndene har altså glimtet med sitt fravær ganske så lenge i og utenfor dette huset. Kanskje 2018 er både mitt og åndenes år? Nå har vel jeg håpet og trodd det i snart sju år da, men en gang må det vel snu og bli litt lettere. Stort verre kan det nok ikke bli, får trøste meg med det. Dessuten er mener jeg å ha lest i en viss bok at etter sju magre år kommer sju fete … Så om jeg vrir og vrenger litt på det utsagnet, så er altså jeg helt klar for sju fantastisk gode år nå, på alle mulige måter!

I dag har jeg bestemt at drømmemannen må finne frem arbeidslysten. Vi må ha litt mer lys på denne tomta vår. Det er jo mørkt som en sekk der ute. Ikke det at det er så mye fint å lyse opp akkurat, men det er jo litt koseligere å kikke ut når det lyser litt her og der. Dermed skal det skiftes noen utelamper og henges opp noen nye. Og denne ganga skal de henge på noe litt mer stabilt enn gjerdet, for der slutta de jo å funke etter første vindkast. Bedre ble det ikke da hele gjerdet ramla ned sist vinter. Det ble midlertidig fiksa, bare sånn at bikkja ikke skulle komme seg ut. Og det er utrolig hvor lenge slike midlertidige løsninger kan vare …

Bildet er en uke gammelt. Måtte jo få knipsa mens vi enda hadde snøen her. Men selv etter noen skikkelig sure dager og årets første snøfall står rosene fortsatt der og klamrer seg fast i den tynne, vaiende stilken. Imponerende spør du meg. Men når en tror at alt håp er ute, så griper en jo fatt i det ene halmstrået etter det andre. Selv om en innerst inne vet at det sannsynligvis ikke nytter.

God søndag til deg♥ Og om du ikke gjør det allerede – følg gjerne bloggen på Facebook

Keiserens nye klær

Til tross for minst fire uferdige prosjekter starta jeg på et nytt. For den nye katalogen til Dale-garn falt jeg pladask for! Her var gensere som ser ut som om de er designet for meg personlig. Helt min smak, alle som en. Dermed fortrengte jeg de andre halvferdige prosjektene og alt garnet jeg har fra før av … for denne måtte jeg bare ha! Eller minst en av dem! Og så starta jeg på nettopp denne fordi jeg ikke helt klarte å bestemme meg for hvilken som var favoritt nummer en.

Det begynner alltid veldig bra. Det jobbes og jobbes, men det blir lissom ikke noen resultater. Omtrent som keiserens nye klær. Jeg hadde så dreisen på den strikkinga i vår og sommer, men så stoppa det bare opp. Det var vondt over alt, skuldrene verka, armene verka, fingrene verka, hjernen slutta å funke. Ja, det kjentes ut som om heile kjærringa var mer enn klar for søppelhaugen! 

Og det gjør det fortsatt. Stort sett alltid egentlig. Men så er det det da, at så mye som jeg bare sitter stille her, så kan jeg jo ikke bare sitte å glo i veggen. Eller på Facebook. Jeg er blitt litt for hekta på akkurat det nemlig. Facebook altså, ikke veggen! Sikkert fordi jeg føler meg så uttafor alt sammen. Men en føler seg jo ikke mer innafor når en ser hva alle de en tidligere gikk sammen med finner på. Fester og turer, middager og julebord, koselige vennesammenkomster, kafebesøk, kino. You name it! De lever livet, slik en bør gjøre.

Og her sitter vi … sykt kjedelig altså!

Det ender jo med at jeg blir enda mer lei meg. Fordi vi ikke er der det skjer. Fordi vi ikke hører til lengre. Så jeg fant ut at det sikkert var bedre å strikke enn å sitte og savne det som var. For nå er det nå en gang slik at livet tok noen merkelige vendinger de siste årene. Enn så lenge håper jeg bare at det tok en omvei, for så å komme ut på rett sti etterhvert. Akkurat som når Jonas og jeg vimser oss vekk i skauen. Vi kommer jo alltid ut igjen. Om enn ikke akkurat der vi hadde trodd. Men etter hvert som tiden går så har jeg mistet litt håpet på at det kommer til å skje når det gjelder dette.

Enda verre må det være for drømmemannen. Han er jo ikke syk. Han har bare havna i dette fengselet sammen med kjærringa. Helt uskyldig. Og for hans del så hjelper det jo ikke at jeg strikker heller … men han har heldigvis en mamma som strikker som en maskin. Den ene genseren etter den fjortende! I går ferdiggjorde hun Marius-genser nummer 38! Og innimellom disse har det kommet både den ene og den andre genseren i ulike mønstre og størrelser av pinnene der i huset Så mannen har allerede to tykke ullgensere, og det er jo måte på hvor mange slike en trenger. Vinterstid på Sørlandet er det vel mer riktig med en tørrdrakt enn en genser, om sant skal sies.

Jeg strikker helst ufo’er jeg. Altså: Uferdige objekter. De kommer i alle farger og fasonger og ligger litt rundtforb her. I det ene skapet og skuffa etter den andre, om sant skal sies så passer de aller best som skapfyll der de ligger sånn halvhjerta studd bort. Gjerne med pinnene på, slik at jeg må kjøpe nye pinnesett for hvert prosjekt. Ute av syne – ute av sinn vettu. Slik en sa om en hadde kjæreste i ungdommen som flytta. Det skulle selvsagt ikke bli slutt, en skulle bare bo på hver vår kant. Og så gikk det noen uker, så var det over!

Helt som strikkeprosjektene mine det. Går på med liv, lyst og kjærlighet … åsså dauer alt plutselig. Helt uten forvarsel. Eller, forvarsel får jeg jo, jeg vil bare helst ikke se dem. Det dukker jo opp noe som ser mye mer interessant ut. Men uansett så er jo sjeldent gresset grønnere på andre siden av gjerdet, og uansett lønner det seg alltid å gjøre seg ferdig med det første før en starter på noe nytt. Det være seg mannfolk eller strikkeprosjekter.

Sommergenseren 2017 ligger i ei korg her. Godt gjemt under et lokk, vel og merke, for det føles bedre om jeg ikke ser den. Den var jo så fin, synes jeg da jeg starta på den. Jeg falt pladask da også. Og jeg strikka og strikka, helt til det var 15-20 cm igjen på bærestykket. Siden har jeg ikke rørt den, før jeg tok bilde nå. Faktisk synes jeg ikke den er noe fin lengre heller … litt rar den der oransje fargen på stripene. Passer liksom ikke helt til det andre. Dessuten ser den veldig kort ut, når jeg tenker meg om. Jeg liker jo best gensere som går nedover fua. Litt store og vide, som helst skjuler det meste. Eller, jeg tror det skjuler alt, jeg føler jo det. Selv om drømmemannen mener en ser enda større ut i slike teltaktige greier som jeg aller helst vil gå med. 

Her er prosjektene før sommergenseren. Jakkene til barnebarna mine. Den ene mangler vel bare knappene, og knapper har jeg i kilovis etter at jeg en periode shoppa en del på nettet. De kosta jo ingenting i forhold til i butikkene her! Plutselig synes jeg det var noe galt med knappestolpen/fronten og fant ut jeg måtte rekke opp igjen. Og da var det lettere å bare gjemme den. For å rekke opp, det hater jeg. Da kaster jeg heller hele sulamitten! Det er såvidt jeg gidder å ta ut pinnene … Disse skulle ha vært ferdige i april i år. Alle på en gang, derfor jeg begynte på de to største samtidig. Fargene har jentene tatt ut selv. Det er jo flaut da! Heretter skal jeg ikke involvere noen i slikt, det er iallefall helt sikkert.

Innimellom alle ufoene så strikker jeg kluter. Det har sikkert blitt 50-80 stykker til sammen. I fjor ga jeg vekk en del i julegaver. Tre og tre i forskjellige mønster og fine farger som passa sammen. Som venninnegaver eller vertinnegaver er de også veldig populære. Men så er det jo det da, vi er jo ikke så mange plasser lengre, dermed endte det med at jeg ga hver av jentene mine et lass med kluter. Så de har sikkert det de trenger av den slags for ti år frem i tid. 

Kluter blir jeg ferdige med, veldig kjapt. Et par, tre kvelder så er det gjort. Til tross for at det er med mønster og fletter og hele pakka. Kanskje jeg bare skal strikke kluter og sy de sammen til et eller annet? Filleteppegenser … pledd … puter … for det er jo ingen som trenger ubegrensede mengder med små strikka firkanter heller.

Jeg strikker nemlig fort. Men jeg blir så lei av prosjektene. Nå skal jeg til på det siste ermet på Dale-genseren. Og det er snaut ei uke siden jeg begynte. Men om den blir helt ferdig en gang, ja det aner ikke jeg …

I dag har jeg vært hos legen. Og i ettermiddag skal jeg til Tinnitusklinikken i Arendal. Drømmemannen kjører heldigvis. Jeg blir så sykt ør i hodet etter å ha vært der, hørt på masse lyder og masse prating. De siste gangene har jeg faktisk slitt med å komme meg hjem igjen. Tror jeg er en fare for både meg selv og trafikken etter en time her. Derfor altså, er det veldig greit å bare være passasjer.

God helg til deg. Her blir den stille og rolig, som den pleier. Ingen planer, ingenting å blir skuffa over om det skjærer seg. 

 

♥ Følg gjerne bloggen på Facebook
#strikking #gensere #aldrifredig #håndarbeid #fredag

Diger hund = mye gris

Torsdag, oj så fort dette går! I går forsvant hele dagen omtrent, mens jeg satt i en frisørstol. Heldigvis var det ganske stille på salongen, så det gikk helt greit. Noen veldig ny sveis ble det ikke, bare litt stussing for å få siluetten litt smalere. Mitt hår er av den typen, ser du, som aldri blir langt. Det blir bare stort og bustete. Det er like irriterende nå som da jeg var 14!

Det regner noe sinnsykt i dag. Våkna som vanlig med skallebank, og som før forsøkte jeg å gå den av meg. Uten hell! Halvannen time ute i vinden og regnet gjorde ikke underverker for verken det ene eller andre. Snarere tvert i mot. Vet ikke hvem som var mest blaut da vi kom hjem igjen, meg eller bikkja. Jeg kunne iallefall vri både bh og truse, til tross for at jeg hadde regntøy på. Til og med turskoene mine, som er vanntette, var blaute oppi! Forskjellen er vel at jeg kan tørke meg med et håndkle og faktisk bli tørr ganske kjapt. Jonas derimot, tørker nok ikke helt før i morra en gang.

Grått og blaut ute = skitten hund inne. Har alltid tenkt at det ikke var så forskjell fra han her og forgjengeren. Men der må jeg innrømme at jeg tok feil. Akkurat når det gjelder pelsen er de ganske like, ho var jo en  langhåret schæfer og mista sikkert like mye dotter rundt omkring som det han gjør. Men så er det er alt det andre. Han sikler på glasset i dørene, både ute og inne. Han labber, og drar med seg sykt mye sand og dritt inn! Parketten kan være fin og rein, og så varer det bare til neste gang han har vært ute i hagen. For da setter potene spor over hele golvet. Der han legger seg er det reine sandkassa etterpå. Tror igrunnen ikke vi har hatt det reint mer enn tolv minutter av ganga de siste to årene.

Det er litt kjipt! Spesielt når en ikke har støv på hjernen, og har viet livet sitt til å holde huset striglet til enhver tid. Jeg har vel egentlig kommet frem til at dette er den siste hunden jeg skal ha. Selv om jeg alltid har sagt at et hus uten hund ikke er et ordentlig hjem. Hadde jeg venta med å anskaffe ny hund til et års tid etter at Zenta døde, så tror jeg heller ikke det hadde blitt noen Jonas som hadde flytta inn til oss. For da hadde vi sikkert innsett hvor mye enklere alt hadde vært uten husdyr. Det må være ganske deilig å føle at huset er reint mer enn noen minutter av ganga, etter å ha vært rundt med vaskefilla og på hybelkaninjakt i et par timer. Den følelsen tror jeg faktisk aldri jeg har opplevd. Så nå kan jeg jo glede meg til det da, og det er sikkert ikke mer enn 7-8 år til …

Men det er jo ikke bare negativt med hund. Hadde det ikke vært for Jonas, så hadde jo aldri jeg vært så mye ute og gått. Dessuten hadde jeg vært veldig ensom her på dagtid. For det er utrolig hvor mye selskap det er i en hund. Og han her er ekstremt kosete og sosial. Kunne han bare ha tørka av potene før han kom inn … og gjerne pelsen også!

Det skiller nesten to år, og 60 kilo, mellom disse bildene. Noen ganger skulle jeg ønske at han bare hadde vært så liten som da vi henta han. 16 kilo hund er akkurat passe til å ha i fanget. 75 kilo er litt i overkant for det meste. Egentlig. 

 Følg gjerne bloggen på Facebook
#leonberger #løvehund #hybelkaniner #storhund #kjæledyr #hundenmin #pelsdotten

Den første snøen …

… kom og gikk omtrent samtidig. Men det er vi jo vant til, vi som bor på Sørlandet. Nå liker jo ikke jeg snø så godt, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke helt er vant til skikkelige vintere. Sånn med snø som ligger lengre enn tre dager, god, kram snø som knirker når du er ute å går. For ikke å snakke om snø det går an å bruke til underlag for skiene.

Eeeehm … ok da, den siste der var vel å dra det litt langt! For denne kjærringa går jo ikke på ski. Her hos oss blir det jo bare sørpevær. Vann, søle, slaps = sørlandsvinter. Om en ikke har hytte på fjellet, eller foreldre som er ekstremt glade i vinteren og drar ungene oppover i innlandet på denne tiden av året, ja da lærer en jo ikke å gå på ski her nede i lavlandet. Det holdt liksom ikke med ti timers skiskole på Egsområdet i barneskolealder. Eller den hersens skidagen en gang i året mens en gikk på skolen. Den var grusom den. Jeg tror nesten jeg hadde mensen hver eneste gang fra femte klasse, og ble fritatt for det tullet der. 😉 Men jeg lærte derimot å svømme og kjøre båt ekstremt tidlig. Og da var ikke denne månedlige noe hinder. Det er rart med det …

Vi tok oss en tidlig tur ut, Jonas og jeg. For jeg skal til frisøren, og da er det ikke sikkert jeg kan gjøre så mye etterpå. Sist var det reine turturen, og denne ganga tar det enda lengre tid siden jeg skal gjøre et eller annet med fargen. Føler meg som en grå mus, og det hjelper jo ikke akkurat på humøret. Vet ikke eksakt hva jeg skal, men regner med min flinke frisør finner på et eller annet gøy.

Dagen i går ble veldig koselig. Vi bakte til og med kanelsnurrer, fireåringen og jeg. Men det var ei sliten mormor som seig ned i sofaen da ungen var levert. Sliten, men veldig glad og med en samvittighet som var bedre enn på lenge. Jeg er jo slik skrudd sammen at jeg vil være der for barnebarna mine. Ikke bare når foreldrene trenger hjelp til pass, men jeg vil være en viktig del av livet deres. skape gode minner med de små som de kan tenkte tilbake på når de blir store. Når mormor ikke er mer. Jeg vil ikke bare være et vagt minne, “ho der som tilfeldigvis var mormora mi, hva var det nå ho het”. En sånn mormor var nemlig min mamma, de få årene ho var mormor. Skikkelig stusselig altså. Når jeg blir så fraværende som jeg har vært det siste året så har jeg kontant dårlig samvittighet. For det også lissom …. det skal ikke være lett!

Skulle tro at Marit var synonymt med vond samvittighet. Men det betyr altså noe så fint som perle. Flott, ikke sant? Nå har dessverre akkurat denne perla mista det meste av glansen, men det går kanskje an å pusse litt på den … i det minste sette på et smil litt oftere. Men da må jeg nok få utvida horisonten litt, og ikke bare gå hjemme og tråkke i mine egne fotspor. Hmmmm … for å være ærlig, så blir jeg sliten bare av tanken på å gjøre noe. Jeg trenger virkelig et eller annet som kan få opp energinivået her. Hadde bare blodprøvene vist at jeg mangla noe, så hadde det jo bare vært å fylle på litt. Men så lenge alt er bra, så er det straks litt vanskeligere.

Da stikker jeg til byen. ♥ Om jeg finner ned fra tåkeheimen på heia her. Ha en fin onsdag. 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Kald soloppgang

God morgen der ute. Da jeg kikka ut bak gardinene på soverommet i dag morges så jeg at det kom til å bli en flott soloppgang. Rosafargen var såvidt begynt å ta over for nattemørket, og jeg elsker jo soloppganger. De har reddet mang en kjip dag i årenes løp her. Hodet verket, som det har gjort i flere uker nå, men jeg tenkte kanskje at jeg kunne gå det av meg. Ikke hodet altså, bare det som har tatt bolig der oppe. Hva nå enn det er … må innimellom innrømme at jeg er litt redd for at det kan være noe mer enn en vanlig skallebank, siden det er der hver dag. Men jeg burde jo være sjekka så grundig at om det hadde vært noe ville de sikkert ha funnet det for lenge siden. Så den tanken prøver jeg å overse når den dukker opp.

Den morrafuglen jeg var er forsvunnet. Sikkert til varmere strøk. Så her går det i sirup på denne tiden av døgnet. Å skynde seg sakte, som det er så kult å gjøre på Farmen, funker ikke. For et idiotisk utsagn egentlig! Jeg rakk jo ikke den flotte rosa himmelen jeg fikk et lite glimt av gjennom gardinene! Dette er alt jeg klarte å få bilde av. Men det ble en times tur i fire kuldegrader med Jonas på kvisten, og både han og skallebanken ble gladelig med meg hjem igjen også.

I ettermiddag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Gleder meg til det, det er sykt lenge siden. Og om litt kommer min eldste datter og minstejenta på halvannet innom. Jeg forsøker så smått å gjenoppta litt sosialt liv, for hvis det skal fortsette på denne måten så kommer jeg til å gå nedenom og hjem. Så får vi se om straffa, som jeg vet kommer etterpå, veier opp for kosen mens det står på. Jeg er ikke skapt for å tasse rundt i min egen stue, eller ute i skogen, aleine år ut og år inn. Må visst ha litt mer positiv input for å klare å se litt mindre negativt på livet. Selv om det tok en helt annen vending enn den jeg hadde forespeilet meg.

Ønsker deg en fin dag. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Aleine på havet

Hei, og vel overstått helg. 🙂 Her har vi hatt det flotte været, iallefall i går, og da fikk vi jaggu gjort ferdig ute på hytta og tatt opp den lille båten! Nytt av året er at vi ikke fikk den opp rett i nærheten av hytta, for den slippen var gravd igjen! Dermed måtte vi kjøre inn til byen for å få den opp av sjøen. Og til den turen meldte jeg meg helt frivillig!

Det var iskaldt og flott! Aldri er vel sjøen så fin som på denne tiden av åre. Når det ikke blåser vel og merke. Og det gjorde det ikke i går. Det var den smeigedagen! Nydelig lys, nydelig sol, alt var igrunnen helt perfekt en liten stund der. Det var som en vitaminsprøyte for både kropp og sjel denne lille turen, som sikkert bare tok en god halvtime. Så der og da tenkte jeg i mitt stille sinn at vi egentlig burde hatt denne jolla ute hele vinteren. For slikt påfyll kunne jeg hatt godt av mer enn en gang framover mot båtsesongen. Nå skal det være sagt, den står jo på en henger, så det skal ikke så mye arbeid for å få den ut igjen nå som den er klargjort til en ny sesong. Men kjenner jeg oss rett, drømmemannen og meg, så blir det nok bare med tanken de der båtturene på vinteren. For det er vel ikke første gang vi har fantasert om det.

Blått så langt øyet kunne se. Og langt der ute ligger Oksøy fyr. Jeg gleder meg allerede til sommeren og langtur i daycruiseren igjen. For bedre ferie går det egentlig ikke an å få.

Men kaldt var det! Og legg merke til at jeg har vest på meg. Selv om jeg er ufattelig motstander av at det ble påbudt med denne redningsvesten. Noe så irriterende og ekkelt, spesielt om sommeren når en kjører på lange turer, skal nyte sola og skikkelig kose seg. Da er vesten et stort irritasjonsmoment og blir rett og slett droppa rett som det er. Her brukes det sunn fornuft, er været ille så er vesten på, kjører jeg aleine så er vesten på, er jeg ute i kajakken så er vesten på. Men på en ukes tur langs kysten i vår 21 fots lille, store glede, da er vesten bare i nærheten sånn i tilfelle politiet dukker opp. Og forhåpentligvis rekker vi å ta den på før vi blir bøtelagt. Det er veldig ulikt meg å gjøre noe som er ulovlig, men på dette feltet synder jeg mer enn de fleste, tror jeg.

Det er sjeldent det er så rolig over byfjorden.  Men det pleier egentlig å være noen grader varmere når jeg befinner meg akkurat her. Heldigvis.

Så var den turen over. Båten er vaska og gjort klar til en ny sesong. Og i mellomtiden står den godt pakka inn i ei stygg, grønn presenning ved siden av garasjen. Til naboenes store irritasjon sikkert … min også, egentlig. Men en plass må vi jo gjøre av den!

Håper helga di også var fin. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.