House Marija var der vi bodde i Baska Voda. Et lite hotell med åtte ettroms leiligheter. Absolutt ingen luksus, men stille og rolig, rent og pent. Og en egen liten terrasse med sjøgløtt (som eiendomsmeglerne ville ha sagt) der vi spise selvlaget frokost. Med fly fra Sola i Stavanger til Split i Kroatia betalte vi 4460, til sammen for begge to. Det var uten buss til og fra flyplassen. For denne ganga hadde vi leid bil hele uka. Det kom på ca. 1200 kroner.
Ja, da snakker vi uten lommepenger altså. Og jaggu er det ikke galt det heller, spør du meg. Jeg er jo ekspert i å finne rimelige turer, det er nok derfor vi har reist såpass mye de siste ti årene. Men akkurat denne turen var det drømmemannen som rota frem. Jeg hadde vel ikke helt tenkt at vi skulle på noen tur nå, for mye har forandret seg hos oss de siste årene. Ikke minst økonomien.
Det ble Kroatia denne ganga. Et land vi aldri har vært i tidligere. Når vi reiser så velger vi ikke ut reisemålet først, vi reiser etter hvor vi finner det beste tilbudet der og da. Kanskje en litt rar måte, men det har i det minste spart oss for mangfoldige tusenlapper i årenes løp. Eller, hadde vi blitt hjemme så ville vi jo spart enda mer, men reiselystne som vi er så har vi hoppa på de ene turen etter den andre, gjerne to, tre sykker i løpet av et år.
Vi bor sjeldent på flotte hotell. For der sover vi jo stort sett bare. Ferie for oss er ikke hotellet. Det er opplevelsene ved å se nye plasser, vimse rundt litt i bakgater og gjerne der det ikke er så fullt av turister fra før av. Se det ekte landet altså, ikke de plassene som er bygd opp for turistene, der vi må gå i kø. Men denne turen gjorde vi det, gikk i kø altså, veldig mange plasser.
Stranda var fantastisk. Vannet helt ubeskrivelig. De høye fjellene så nesten ut som kulisser i en gammel, amerikansk westernfilm der skyene størsteparten av tiden hang tunge og mørke ned over kanten. Bildet under viser bakken fra stranda/hovedgaten og opp til hotellet. Vi svei av noen kalorier her i løpet av uka.
Heldigvis blir vi litt rastløse begge to. Så etter noen timer på stranda melder utferdstrangen seg. Vi bruker mye google og tripadvisor for å finne plasser som er verdt å se. Eller så har vi allerede fanget opp noe på instagram eller facebook som vi har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. Egentlig er de aller fleste turene våre litt etter innfallsmetoden. Vi tar mye på sparket, og vi koser oss glugg ihjel i hverandres selskap. Det er derfor sjeldent vi reiser sammen med noen andre.
Baska Voda var en liten plass. Litt for liten for et ukesopphold kanskje. Hadde vi ikke hatt bil tror jeg nesten jeg hadde klikka. Det er jo måte på hvor mange ganger det er gøy å traske frem og tilbake i den samme gata … Akkurat det er grunnen til at vi pleier å dele opp to-ukers ferier. Vi forflytter oss altså etter en uke. Så er alt nytt og spennende hele tiden.
Noen utpreget strandløve har jeg aldri vært. Men jeg elsker sol og varme, og hater badebasseng. På stranda er jeg vel så mye i vannet som på land, men å være kun på badeferie tror jeg ikke er noe for meg. Nye opplevelser derimot … det er toppers!
Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne.
Halloen … ja, jeg har altså ikke fått dødsdommen eller noe sånt. Det er mye mindre alvorlig enn det. Egentlig. Men det føles alvorlig nok, når en sitter midt i det og ikke kommer noen vei!
Fastlegen min gidder ikke høre på meg lengre. Jeg taler for døve ører, og har vel innsett det for lenge siden. To ganger har jeg vært der etter sommerferien, to ganger har jeg gått ut og grene mine bitre tårer i bilen etterpå. Akkurat nå lurer jeg på om denne legen min er en av disse som sitter på ei rosa sky, rett ved siden av Jesus der oppe i himmelen. Slik min bestemor følte det ovenfor legene, og presten, og alle disse her som var bedre enn alle oss andre, vanlige dødelige.
Ho ser at jeg har vondt, men driter i det! Og det er så sykt frustrerende at jeg holder på å bli gal. Siste ganga jeg var der klarte jeg ikke å holde kjeft heller. Jeg spurte rett ut om ho var lei av meg. Ho så veldig overrasket ut, egentlig. Så jeg fortsatte bare, og fortalte hvordan jeg egentlig hadde det. At jeg kom dit i håp om å få litt hjelp, i håp om å få noe smertestillende som iallefall kunne få meg til å være sånn tålig oppegående som andre, normale mennesker. Jeg hadde til og med bestilt en dobbeltime kun for dette, å snakke om medisinering. Fordi jeg til nå bare har blitt tilbudt paracet og antidepressiva.
Men neida. Så lenge jeg ikke ville innse at dette var psykisk så kunne ho dessverre ikke hjelpe meg. Har du hørt på makan!! Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller grine jeg. Det er ikke noe galt med hodet mitt, og jeg vil ikke ha tabletter som fucker til hjernen. Jeg har forsøkt, og ja, det hjalp på både smertene og søvnen. Men jeg kan ikke leve resten av livet som en zombie. Et spøkelse uten følelser og tanker, som ikke bryr seg om noe som helst. Det er ikke meg.
Om det er valget jeg har, så velger jeg smertene. For da kjenner jeg i det minste at jeg lever. Vet ikke helt om det er det verste det heller for det er mye verre å være så utslitt hele tiden. Men så lenge kroppen går rundt i helspenn hele tiden fordi alt er så vondt, så blir vel det resultatet.
Jeg fortalte det akkurat slik jeg føler det. At ho var så utrolig flink til å se meg, sende meg videre, undersøke både det ene og det andre – helt til jeg kom tilbake fra en revmatolog på sykehuset med en fibromyalgi-diagnose, fatigue og muligens et snev av me (i følge fysioterapeuten). Da var det stopp! Fastlegen nevnte ikke dette med et ord. Det tok noen måneder før jeg turde å si det jeg også. Ordet. Det der med så dårlig klang og rykte. F I B R O M Y A L G I .
Ikke en gang da ville ho bruke den diagnosen. Her har ho i årevis klødd seg i huet og lurt på hva jeg feiler, fordi smertene flytter seg rundt over alt, fordi jeg er så utslitt, fordi jeg trente og trente og bare ble dårligere og dårligere. Jeg har klaget på munntørrhet, tørre øyne, elendig søvn, hovne ledd, væskeansamlinger både her og der, hodeverk, migrene, vondt i nakken, dårlig hukommelse og influensasmerter i årevis. Likevel ringte ikke en eneste liten bjelle! Hadde ho vissst noe om fm, så burde det ha ringt både her og der. Jeg skjønte jo enda mindre, men nå har jeg lest meg opp litt, og kan sikkert mer om dette enn mange leger rundtforbi. ALT dette er ting som kjennetegner fm. Absolutt alt!
Til å begynne ble jeg avfeid. Nettopp fordi jeg ikke hadde nok psykiske problemer, og jeg hadde absolutt ikke vondt i viljen. For det var også noe som kjennetegnet fibropasienter. De hadde nemlig aller mest vondt der – i viljen! Men nå vil ho bare proppe meg med medikamenter mot angst og depresjon! Jeg ser ikke helt hva som har forandret seg siden ho sa at jeg ikke akkurat var der. En annen ting er jo det at om en går lenge nok på denne måten, uten å bli tatt alvorlig, uten å bli trodd, så blir en sikkert deprimert.
Jeg forsøker å finne løsninger selv da. Siden det ikke er noe hjelp å få innen helsevesenet, dette fantastiske helsevesenet som blir skrytt opp og i mente. Vel, det er ikke alle som får den hjelpa de trenger her i landet heller. Jeg er nok ikke den eneste. Etter å ha tenkt og grublet resten av den uka ringte jeg en privatklinikk. La frem elendigheta til sekretæren og spurte om de hadde noen som kunne gjøre noe for meg. Det hadde de. For femhundre kroner timen.
Bare fire dager etter fikk jeg time. En dobbeltime bestilte jeg like godt. For det følte jeg vi trengte, denne legen og jeg, siden vi aldri hadde sett hverandre før. Jeg regnet jo med å måtte fortelle det meste som hadde skjedd til denne her også. For jeg har aldri tidligere vært hos en eneste en i legestanden som har giddet å se litt i journalen de har fått.
Rett før ferien var jeg på denne privatklinikken. Og det var nesten som å komme til himmelen! For her ble jeg sett, jeg ble tatt alvorlig, legen hadde til og med lest i journalen min og visste tydeligvis mer om mine siste ti år enn de på legesenteret der jeg har fastlegen. Det føltes så .. merkelig! Han trodde meg rett og slett! Og han hadde til og med funnet frem til noe jeg skulle prøve. Om jeg ville. Selvsagt sa jeg ikke nei til det. Når en bare blir fortvila nok, så prøver en jo det meste, i håp om at livet kan bli littegrann bedre.
Men ble litt betenkt når jeg kom hjem og fikk lest litt mer om preparatet. For det fins vel nesten ikke noen personer som er mer skeptisk enn meg til å proppe kroppen full av medikamenter … men likevel var jeg innom apoteket og kjøpte disse superpillene. Om halvannen tablett av dette, en gang om dagen, kan gjøre at jeg slipper alle disse paracetene og migrenetablettene, som dessuten ikke hjelper så mye uansett, så er det kanskje verdt det. Men siden mange skriver at de ble ekstremt dårlige de første ukene, så utsatte jeg starten til vi var vel hjemme igjen fra ferien. Kunne jo ikke risikere å ødelegge den uka med viten og vilje heller da! Det hadde blitt for dumt.
Har hatt ei litt urolig natt etter første inntak av ldn. Men det er jo noe jeg har rett som det er egentlig. Ellers kjenner jeg ikke noe spesielt. Tror jeg. Er vel som normalt, stiv og verkende, og med en ekstrem øresus som sannsynligvis kommer av flyturen. Men det er vel ikke verre enn jeg har vært i det siste. Så får vi se da, om det skjer noen endring … det er jo lov å håpe, inntil det motsatte er bevist! Funker ikke dette, er vel neste steg å dyrke cannabis på loftet eller noe sånn.
#fibromyalgi #ldn
Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne.
Ei uke i Kroatia går veldig fort! Men på samme tid så synes jeg det er ganske lenge siden vi var hjemme sist .. rare greier.
Vi har hatt det veldig fint. Yr meldte jo nesten bare regn før vi reiste, så det så litt begredelig ut, men heldigvis tok de feil. Ikke alltid en jubler når det er total skivebom derfra, men denne ganga var det helt greit. ;o)
Litt av hvert har vi opplevd. Det ble noen dager på stranda, og noen dager til å oppdage omgivelsene. Ikke akkurat bare i nærmeste nabolag heller, for vi hadde jo leiebil hele uka og fikk virkelig farta rundt.
Det er kanskje grunnen til at jeg er helt utslitt! For noen stille og rolig tur ble det ikke. Vi har gått på den ene muren etter den andre, klatra opp til en borg (jepp, det var virkelig klatring altså), opp i et klokketårn og tråkka gatelangs både her og der. Mange opplevelser altså, noe som resulterte i ganske dårlige netter for min del, og enda verre morgener. Men det kom seg litt utover dagen, og siden jeg er sta som et esel og nekta og legge meg til der nede, så ble det en grei tur likevel. Dessuten hadde jeg jo med meg verdens beste reisefølge, og da er jo det meste i boks til og med før avreise! <3 Han er altså bare helt fantastisk denne drømmemannen min.
Det blir litt som programmet på nrk dette. For dere som følger meg på instagram (eller er venn med meg på facebook) har vel fått mye av turen med dere allerede, så jeg kan vel bare advare med en gang: det kommer sikkert i reprise her etterhvert, men i motsetning til nrk så slipper du å betale for det. Og det er jo en god ting.
Jeg håpet jo å lade batteriene litt denne uka. For det trengte jeg virkelig, men det skar seg. Da vi kom til passkontrollen på Sola kommenterte han i luka at normalt kom jo folk hjem litt mer opplagt når de hadde vært på ferie… jeg forsøkte å skjule en skikkelig gjesp, uten det store hellet tydeligvis. Men jeg er iallefall ganske happy akkurat nå, selv om jeg er sykt sliten. Og jeg har mange fine bilder og flere gode minner å dra frem utover høsten og vinteren.
Det blir en stille og rolig kveld her. Til og med Jonas er bortreist. Hundepasset skar seg for oss denne ganga, så han er på kennel. For aller første gang i mitt liv har jeg plassert en hund på kennel. Det er litt skummelt, og skrekkelig dyrt! Faktisk betalte vi mer for han denne uka, enn en av oss betalte for hele turen med fly og hotell. Og aller helst ville jeg jo henta han med en gang vi kom hjem. Men neida, det gikk ikke! For i dag hadde de bare åpent fra 10 til 11, og i morra er det kun fra 16 til 17. Dette for å skape mest mulig fred og ro for hundene, uten at den ene eieren etter den andre skulle renne ned dørene til alle tider. Sikkert fornuftig det, men jeg savner jo den store pelsdotten vår så en dag til ble en dag for mye lissom.
Velkommen til oss. Jaja. Jeg er ganske sikker på at min søster og samboer ikke er helt enig i dette skiltet. For å være ærlig så er ingen så veldig velkommen her nå. De forsøker og forsøker, og jeg avslår. Resten av de vi kjenner har gitt opp. Så huset som før var fylt med livlige besøkende er ufattelig stille. Om ikke ungene og barnebarna stikker innom da. For dem er det fortsatt en liten åpning for. Heldigvis.
Kaotisk og rotete. Her kan jeg ikke skryte av verken pågående prosjekter, flott hage eller nyinnkjøpte dingser til hus eller kjærring. Nope, her skjer det ikkeno’. Den eneste lille spotten rundt dette huset, som ser sånn tålig ut, er inngangspartiet. Sånn ble det i år, forhåpentligvis blir det litt bedre til neste år. For innimellom ser du, så har jeg fortsatt et bittelite håp om at dette er forbigående … men den tanken dukker opp med lengre og lengre mellomrom.
Jeg leser lite blogger også. Selv om jeg savner det. Jeg har ikke lyst til å miste kontakten med dere her inne som jeg tross alt har hatt en slags kontakt med i … er det 7 år nå tro? Dere forsvinner jo ikke, selv om inngangsdøra mi er ganske godt lukka. Og det er jo en liten trøst.
Her plasker det ned. Og det skal det visst gjøre i Kroatia også, iallefall noen av dagene i den kommende uka. Det var jo en strek i regninga! For det var jo nettopp sola og varmen jeg hadde satt min lit til nå. Håpet var at det skulle lokke frem mitt gamle jeg, slik at drømmemannen igjen kunne få ei fin uke med ei kjærring som fungerte litt bedre enn tilfellet er her hjemme. Sånn at han hadde noen, ikke alt for gamle minner, å leve videre på inn i vinterhalvåret.
Bare vas. Jepp, dette ble bare svada. For alternativet er å pakke kofferten, og det er noe av det aller verste jeg vet! Jeg hater det rett og slett. Og både bilturen til Stavanger og flyturen videre er også noe som står ganske høyt på denne hat-lista mi. Jeg kan ikke fordra reisen til og fra et sted. Men når vi bare er fremme, så blir det bedre. Etterhvert.
Før ble jeg så sykt trøtt. For jeg er jo ikke den som kan sove hvor som helst og når som helst. Og om jeg i tillegg var litt sulten så var veien til ei skikkelig bich ganske kort! Ikke akkurat et drømmereisefølge altså. Men jeg tror jeg er blitt bedre med årene! Eller så er det kanskje det at jeg er slik hele tiden nå. Sur og trøtt. Så jeg merker ikke så forskjell sjøl …
Hei, hei, kofferten min – nå kommer jeg. :o) Og jaggu er det lenge siden den ble brukt sist. Ja, akkurat nå snakker vi kofferten altså, den der firkanta greia som en har med på reise, der hvor alle tingene legges oppi. Så det må ikke forveksles med å tenke i koffert! For det er noe helt annet …
Har du koffert-humor? Eller burde vi muligens ha vokst av oss den der, når vi er langt over femti?
God fredag til deg, og god helg når den tid kommer. :o)
Jøss! Går det an? Jepp, tydeligvis. Møtet i dag, som jeg hadde grudd meg så sykt til at jeg sto opp klokka tre på natta, gikk greit. Egentlig. Men starten var jo heller klein da, der jeg sto ute i gangen ti, femten minutter før de åpna dørene. Sto der og hang, og følte meg som en skikkelig dust, sammen med en haug av våre nye landsmenn. De så ikke ut som om de gjorde noe av å stå der, snarere tvert i mot. Men nå er det jo mulig nav er en av grunnene til at de er kommet hit til dette kalde landet langt oppi nord. Ikke vet jeg.
Men jeg vet at jeg absolutt ikke hadde planer om dette. Å havne på nav. Bli en navsnylter. Likevel er det akkurat det jeg har vært det siste året, og kommer til å forbli en god stund fremover. Om ikke for alltid. Det er ingen god følelse. Men jeg må jo bare innse fakta, at med denne kroppen og dette hodet så har jeg ikke noe på en jobb å gjøre akkurat nå.
Kanskje er det en overgang. Men for å være ærlig så har jeg mine tvil nå. Dette er jo ikke noe som er kommet plutselig på over natten akkurat. Det er noe jeg har slitt med i minst ti år. Jeg er jo så flink til å overse kroppens signaler, det går nok over igjen, snart. Men denne ganga så ble det jo bare verre og verre … selv om jeg prøvde så godt jeg kunne, og enda litt til.
Dialogmøte. Tja. Noe veldige fremtidsplaner ble det ikke lagt her akkurat. Ikke denne ganga. Det var mest for å bli kjent med meg. For hvem er denne halvgamle kjærringa lissom? Jeg kjenner ho egentlig ikke. For ho derre Marit som jeg har kjent hele livet, ho er borte vekk! Det som er igjen her … det er jaggu ikke mye å samle på.
Nav-dama var en del yngre enn meg. Ho var verken overfladisk, dømmende eller frekk. Ho konkluderte med at jeg var en ekstrem sterk person som ville ordne opp i det meste selv, som hadde veldig problemer med å be om hjelp og akkurat nå var jeg ikke spesielt glad i meg selv heller. Lurer litt på hvordan ho fant frem til dette. For det er jo mitt gamle jeg ho snakka om der. Ho som jeg mista en plass på veien. Den eneste likheten er at denne her utgaven er enda mindre glad i seg selv enn den forrige, og da er det ganske ille egentlig.
Jeg hadde jo jobba og slitt hele livet. Så den hjelpa jeg skulle få nå, det hadde jeg allerede betalt for i årevis. Eeeeeh… ? Absolutt ikke den uttalelsen jeg hadde forventa. Men likevel føler jeg det så sykt nedverdigende å få penger fra nav, det er skikkelig forferdelig. Og å stå der i køen med alle de andre, som sikkert følte de holdt på å få drømmen oppfylt med påfyll på kontoen hver andre uke, uten å gjøre noe for det, det var ikke en god følelse. Ho skjønte faktisk det, saksbehandleren min, så neste gang jeg skal dit skulle jeg komme på ettermiddagen når de hadde stengt dørene for alle disse som ikke hadde noen konkret time.
Hva som skjer videre vet jeg ikke helt. Jeg ble iallefall ikke stemplet som psykisk syk, og det er jo en fin ting. Men at jeg hadde mange ting i løpet av livet som jeg bare hadde stengt inne en plass, og lukka døra til, det var det ikke noen tvil om. Når det ble for mye slikt, så var det ikke rart at alt på et eller annet tidspunkt stoppa opp. At jeg hadde holdt meg på beina såpass lenge var visst nesten et under …
Ho tegnet og fortalte. Og det er ikke noen genistrek ovenfor meg akkurat! Da kjenner jeg piggene skvetter ut på ryggrada! Jeg er jo ikke helt teit. Jeg forstår jo norsk helt perfekt og klarer å fatte hva som blir sagt uten at det må en hel liten tegneserie til. Men ho hadde sikkert just vært på kurs og lært at slik blir alt så greit og lettfattelig, at selv den mest ressurssvake naver bør få det med seg.
Ja, jeg har stengt inne både det ene og det andre. Det har vært min måte å komme videre på. Hodet mitt er fullt av små beholdere som inneholder triste ting, men jeg trodde jeg hadde skrudd lokkene så sykt godt fast at det kom til å ligge der inne for evig og alltid. Og det tror jeg fortsatt. Tankespinnet mitt tar likevel aldri pause. Det svirrer rundt og rundt hele døgnet oppi der, men det er ikke disse tingene i boksene jeg grubler på. Det er mer nåtidens problemer, de som jeg ikke har klart å lokke inn i en egen boks enda. Alt dette som jeg jakter febrilsk på hele natta, uten hell. Mulig det hjelper om nav stiller med et helt jaktlag? Selv om jeg på nåværende tidspunkt ikke kan se for meg at dette hjelper mot alle smertene og utmattelsen, migrenen, tinnitusen og hele elendigheta, så er jeg villig til å prøve det meste nå. For hva har jeg egentlig å tape?
Jeg håper jeg får beholde denne dama. Ja, misforstå ikke, jeg har ikke bytta leir altså. Tenkte helst at det var ok å ha en fast person å forholde seg til. Men ho visste ikke, og jeg vet iallefall ikke noe mer. Det er jo typisk nav å bytte saksbehandlere sånn i hytt og pine, slik at en må begynne på’n igjen rett som det er. Bare for å villede fienden.
Etter dagens møte har nav altså fått to plusspoeng herfra. For noen uker siden søkte jeg nemlig om å beholde arbeidsavklaringspengene om jeg tok en ukes ferie. Hadde jo ikke regnet med å få noe svar før det var for seint. Men vettu, et døgn etter kom det. Svaret. Og det var positivt! Det skulle jo nesten ikke gått an!
Til lørdag reiser vi en uke til Kroatia, drømmemannen og jeg. Jeg håper at det blir sol og varmt slik at kroppen spiller litt mer på mitt lag. For å være i krig med sin egen kropp sånn på heltid er ganske slitsomt, da er det ikke så mye futt igjen til andre ting.
Fortsatt god kveld til deg. Jeg må snart begynne å tenke på hva jeg skal putte i kofferten. Jeg hater å pakke! Men har lovet reisefølget mitt å være ferdig med det der i morra, før han kommer hjem fra jobb. Dermed har jeg jo enda god tid. Egentlig. ;o)
Jeg har grå stær! Var på kontroll for et par uker siden, men det hadde ikke forandret seg så veldig mye det siste halvåret, mente øyenlegen. Jeg derimot kjenner på noe helt annet. Men eksperten mente at det ikke var nødvendig å operere enda. Jeg måtte komme tilbake når det ble plagsomt.
Javel. Så da sitter jeg her da, og lurer på hvor plagsomt det skal være før en går til det skrittet og opererer … ikke vet jeg, for jeg har jo aldri vært gjennom dette tidligere.
Bildet har jeg lånt HER, men om du heller vil lese om grå stær finner du det HER.
Plagsomt har det vært i halvannet år. Ikke bare litt irriterende altså, men sykt plagsomt. Briller klarer ikke optikerne å tilpasse. For synet forandrer seg jo hele tiden. Linser funker ekstremt dårlig, for øynene er så tørre at linsene blir helt harde etter en liten stund. Dermed blir tåkesynet enda verre. Så joda hr. Øyenlege, dette er en forbanna plage og har vært det lenge. Men er det ille nok?
Det er et slit å lese, å være på pc’n, se på tv, fotografere. På mobilen ser jeg nesten ikke en dritt, enda jeg har forstørret skrifta så mye som det går an. Det meste som en tok som en selvfølge tidligere er ikke noe gøy lengre. Til og med strikkeprosjektene min ligger litt sånn rundt forbi, fordi jeg ikke helt kan se hva jeg gjør. Sommergenseren 2017 ble aldri ferdig. Men det er vel ikke god nok grunn til å få en operasjon vel?
En kan bli frustrert av mindre altså. Føler at jeg ikke helt trengte dette også. Akkurat nå. Men en får jo ikke mer enn en kan bære, heter det visst, så dermed må en eller annen anse meg som en ekstremt sterk person. Og det er jo et kompliment!
Men så kan en også si det på denne måten: En får ikke mer enn en fortjener … og da kjenner jeg at jeg blir litt småforbanna rett og slett. For hvorfor i alle dager har jeg fortjent alt dette sånn litt over midt i livet. Nå som alt kunne ha vært så bra. Jeg som både er snill og omtenksom, som er lovlydig som få og livredd for å gjøre noe galt som kan gå ut over andre.
Jeg har for vane og stille meg i feil kø. I butikken, på flyplassen, ja stort sett alle steder der det fins en kø. Men denne ganga sto jeg visst skrekkelig feil, og jeg må ha stått der lenge. For all denne dritten ble vel ikke utdelt i løpet av et par minutter heller! Men jeg har lært nå, om det er flere enn to foran meg i en hvilken som helst kø, slenger jeg fra meg det jeg skulle ha hatt og løper som pokker!
Hei der ute. 🙂 Lenge siden sist, men her har det ikke vært så mye overskudd til noe som helst. Likevel har jeg altså midt oppi hele elendigheten passet barn i nesten en uke. Hele døgnet. Kanskje ikke så lurt, men de gir meg så mye disse barnebarna, så sånn sett var det veldig godt. Jeg kjenner at jeg blir glad bare jeg tenker på dem, så derfor prioriterer jeg å være sammen med dem fremfor andre ting. Og hvile kan jeg jo gjøre en annen dag. Dessuten hadde jeg lovet dette allerede i november i fjor, så turen ble bestilt da. Dermed var det liksom ingen vei tilbake. Det jeg ikke tenkte på da var jo at den minste snuppa på 15 måneder ikke skulle i barnehage …
Jeg klarer liksom ikke å si nei! Så i dag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Det er ei som var ansatt der som skal begraves, så de oppfordret alle til å hente ungene tidlig! Så frekt!! De kan jo ikke forvente at alle har en eller annen bestemor eller bekjent som bare går hjemme og slenger på dagtid. De vet vel at det ikke er helt etter boka også, derfor står det heller ikke på nettsiden til barnehagen, men ble bare levert ut på en lapp til foreldrene. Så har de ryggen fri lissom, og kan ikke bli “tatt” på det i ettertid. De som ikke klarer å få noen til å passe føler seg jo som noen tullinger om det bare er deres unge og et par stykker til som ikke blir hentet.
Kjenner jeg en liten antydning til overskudd bruker jeg det med en gang. Da skal jeg gjøre ALT som ikke har blitt gjort de forrige dagene. Eller ukene. Året, er kanskje mer riktig å si? Jeg har så mange planer! Så mye jeg skulle ha gjort. Men så lenge jeg turer frem på dette viset bare dagen er litt bedre enn normalen, så blir det jo ikke gjort så mye uansett. Et skikkelig skippertak her og der, og så går futten ut av kjærringa igjen. For noen dager, eller uker.
Jeg hater dette kaoset som jeg lever i. Det stresser meg og gjør sitt til at jeg ikke klarer å kople ut tankene når jeg har lagt meg. Det og masse annet. Hagen ser fortsatt ut som en jungel, og det kommer den nok til å gjøre til huset får nye eiere. Iallefall kjennes det slik ut nå. Ikke det, vi har ingen flytteplaner, så naboene får bare leve med dette her. Om de irriterer seg, og det er det sikkert noen som gjør. Men jeg er kanskje den som er aller mest irritert. Sikkert fordi det bare er meg som kan gjøre noe med det. Men det er ikke så lett når hjernen vil, mens kroppen absolutt ikke spiller på lag. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å sette seg inn i dette her. For noen som aldri har vært der selv. Helt ærlig talt så sliter jeg også med det. Jeg skulle nesten ønske at jeg hadde hvilken som helst annen sykdom istedenfor denne idiotiske greia. Hadde det bare gått an å ta en blodprøve eller noe sånt, som viste at det faktisk var noe riv ruskende galt i dette systemet! Du aner ikke hvor frustrerende det er at livet på mange måter føles som om det er over. At hverdagslige ting, som tidligere ble gjort uten at en måtte tenke, omtrent føles uoverkommelige …
Men jeg lever altså! Selv om jeg innimellom ikke helt kan bli enig med meg selv om det er positivt eller negativt … det er ganske kjipt når definisjonen på å leve er at det gjør vondt over alt egentlig …
