Teatime på morrakvisten

God fredags morgen. Ble en tidlig start på dagen dette, fikk bare ikke sove etter at drømmemannen sto opp 5.30. Så nå er jeg både stelt, har satt på en vaskemaskin, gitt Jonas mat og laget te …

Er ikke sikkert det skjer så mye mer i dag. Men sånn er det jo bare innimellom. Alt for ofte for min del da, men jeg har enda et håp om at det skal gli over. Snart.

Etter halvannen uke på ldn så merker jeg ikke store forskjellen. Dessverre. På onsdag økte jeg til en tablett, og da starta jo elendigheten på fullt igjen. Jeg føler meg verken bedre eller mer opplagt, men det kan vel være at jeg er i innkjøringsperioden fortsatt. For noen kunne den vare i ukevis, for ikke å si måneder … så jeg tviholder fortsatt på at siden jeg føler meg enda verre enn normalt så betyr det at ldn har en virkning på meg. Men har også tenkt tanken på at dette bare er tull! At det funker på de som er sterke nok i troa. Og da sliter jeg jo litt … 

Det regner så det plasker ute. Og det skal det gjøre hele helga. Skikkelig drittvær altså. Men merkelig nok så er ikke det verdens undergang for meg lengre. Slik det var tidligere. Jeg hatet jo regnvær, sånn i ukevis av ganga. Ble skikkelig deppa og værsyk. Men nå er det bare peanuts egentlig. Selv om formen er enda verre når værgudene kødder det til slik.

Jeg har vel gitt opp på en måte. Tenker jeg. Har nesten innsett at jeg ikke kan gjøre noe med dette her, så tårene sitter ikke så løst lengre heller. Selv om jeg føler at jeg griner, så renner det ikke fra øynene. Men jeg føler meg som en skikkelig taper. Et fibrovrak som ikke en gang tjener sine egne penger på redelig vis, som egentlig ikke fortjener å være lykkelig. Og jeg er livredd for fremtiden …  jeg hater å ikke vite, å ikke ha kontroll på noe …

Lunsj på favorittplassen min

Kjerstis Kjøkken er en koselig, liten kafe i Skippergada i Kristiansand.
Har du ikke vært her, så bør du virkelig ta en tur om du er i nærheten.

Her er det sitteplasser både ute og inne.
Selv om tiden for å nyte maten utendørs nok er over for denne gang,
kan en jo fantasere om sol og varmere dager mens en kikker ut av vinduet.

Sjarmerende plass og koselig betjening.
Sykt god hjemmebakst av ymse slag.

Det er ikke første gang jeg er her aleine.
Veldig mange av de jeg kjenner foretrekker litt mer trendy lunsjplasser,
med kulere folk og stiligere mat. Pluss bakgrunnsmusikk.
Akkurat mangelen på den er vel også en av grunnene til at jeg kommer tilbake hit, gang på gang.

Nå høres det jo ut som om jeg løper dørene ned på kafeene i byen.
Det gjør jeg altså ikke!
Er veldig sjeldent egentlig, men havner nesten alltid opp her.

Det var stappfullt i hele første etasje da jeg kom.
Men akkurat i det jeg kikka inn ble bordet innerst mot bakgården ledig.
Favorittbordet, egentlig, så det var nok meninga jeg skulle hit i dag.
Etterhvert så forsvant de lunsjspisende damene,
så jeg drista meg til å ta et bilde.

Damene ja, det er mest damer her egentlig.
Husker første gang jeg lurte med meg drømmemannen inn, han var sykt skeptisk. 
For dette var jo en typisk dameplass,
med kjempesmå porsjoner og ikke noe for et sulten mannebein … mente han.
Han ble positivt overraska – og god og mett!

Til og med på doen er det koselig!
Såpass at jeg kunne tenkt å tatt med meg hele rommet hjem.

Oj! Nå holdt jeg nesten på å glemme maten.
Det er vel derfor en er ute til lunsj.
Jeg er nok litt hekta på vaflene med pålegg, 
så normalt havner jeg opp med en slik, gjerne med brie og spekeskinke ++

Jeg klarte meg bra i dag.
Men mens en står der og venter på kaffe latten og kikker på alle kakene,
da skal det mye til for å ikke skeie ut med et eller annet til dessert
… har falt for fristelsen et par ganger,
med det resultatet at jeg har forlatt plassen stappmett og litt kvalm.
Men har altså fortsatt ikke lært helt enda.

 

Midtlivskrise er også på facebook – følg meg gjerne.

Sommerbilder på en skikkelig grå høstdag

Tar jeg feil? Vet ikke om det bare er meg, men jeg føler det har regnet i hele september … og i dag er intet unntak. Innrømmer glatt at jeg har hatt noen veldig grå dager i det siste, sånn helt personlig. Men om nettene hadde vært litt bedre, så ville sikkert dagene også vært det. Jeg er drittlei, og synes alt er et slit … men nok om det …

Mørkt og vått kunne det også være i Kroatia. Men det ble litt på en annen måte, for her forsvant dritten like fort som den kom. På våre breddegrader har det en tendens til å slå rot … 

Jeg lovet dere noen bilder fra stranda i Baska Voda. Og her kommer de. Sånn sett ei veldig grei strand, med det mest fantastiske vannet du kan tenke deg. Turkis og klart. Stort bedre enn det kan det neppe bli. Dessuten var det ekstremt reint og flott der. Og det var strand så langt øyet kunne se, både den ene og den andre veien. Så om en ikke hadde lyst til å ligge rett nedenfor strandpromenaden var det bare å ta beina fatt. Jeg er ganske sikker på at det hadde gått an å finne en plass helt for seg selv her. Men siden vi brukte beina for å bestige murer og kirketårn og slike ting, så gadd vi ikke så gå mye de tre dagene vi tilbragte litt tid ved og i sjøen.

Fjellene i bakgrunnen var imponerende. Enten det var klart og sol, eller skyene hang nedover toppene. Når sola skinte på dem så de mest ut som en kulisse fra en gammel westernfilm.

Vi fant oss en plass ute på en molo. Her var det lite unger som føyk frem og tilbake, og vi slapp unna den verste trafikken av badende som skulle til og fra sjøen. Perfekt plass, spør du meg. Følte liksom ikke at du lå i en mølje heller, selv om det var nok av folk her også. Solstolene kosta ca. 60 norske kroner pr. stk. pr. dag, men vi synes det var vel anvendte penger. Mange andre mente nok det var for dyrt, for de lå rett i grusen eller satt på steinene på kanten – hele dagen!

Badesko bør en ha. Og noen synes de var så sexy at de bare forble på … mine derimot ble tatt av nesten før jeg kom meg opp på land! Kan du tenke deg noe så fælt? Men uhyre praktisk da, når stranda består av små, runde stein. Dessuten var det mange kråkeboller her, og de er visst ikke så deilige å tråkke på.

De første dagene hadde vi ikke disse skoene. Og jeg lurte veldig på om det virkelig var nødvendig. Ikke visste vi om kråkebollene heller. Men da jeg leste om det, og begynte å kikke meg om nedi sjøen, så krydde det jo av dem!! Da skal jeg si badeskoene kom kjapt på!

Baska Voda er vel egentlig bare en landsby. Plassen er så liten at den ikke en gang har et sentrum, men kun en gate nede langs strandpromenaden hvor alt av butikker og restauranter var samlet. Det fantes en restaurant oppe i fjellene, men dit kom vi oss aldri. Dessuten fant vi en litt tilbaketrukket i en bakgate, og der hadde de fantastisk god mat. Ellers var det veldig enkel. Pizza, pasta, fish var det de reklamerte med, og alle serverte stor sett det samme. Er du ute etter et gourmetmåltid er nok ikke dette plassen for deg. 

Jeg hadde gladelig reist ned igjen om jeg hadde sjansen! Nå med en gang. Alt er så mye lettere for meg der hvor det er sol og varme. Merkelig at det skal ha så mye innvirkning på formen og kroppen … På en måte har jeg jo alltid visse det, og det er sikkert derfor jeg elsker å dra til sydligere strøk. Kan liksom ikke bli for varmt for meg. For i takt med temperaturen stiger også formen min. Og slik har det alltid vært, selv før jeg ble så elendig som jeg er nå.

Ønsker deg en fin dag. Jeg lurer litt på om jeg skal ut litt av dette huset i dag. Kjøpe meg noen planter og en bukett med blomster. For her er det faktisk ikke en eneste plante i huset lengre. Det er litt uvanlig til meg å være. Men hver høst, når vi har flytta inn fra hytta pleide jeg å fylle opp med nye potteplanter. I år har det ikke skjedd … ikke i fjor heller forresten. Så det er kanskje på tide å prøve å gjøre det litt koselig her i heimen igjen. Dessuten skal jeg ha syforening i kveld, så noe bør gjøres før jeg slipper andre mennesker inn døra. Bare så synd at jeg blir totalt utslitt – bare av tanken …

#strandliv #baskavoda #kroatia #ferie

 

Midtlivskrise finner du også på facebook – følg meg gjerne. 

Tidenes verste natt

Uff, ja, her kommer et klageinnlegg – igjen. I hele går var jeg sengeligende, om jeg hadde vært av den typen som legger meg i senga da. Men det er jeg jo ikke. Likevel kunne jeg nok heller ha gjort det, for noe annet fornuftig gjorde jeg absolutt ikke. Men jeg lå litt på sofaen, det er heller ikke helt meg. Jeg pleier, selv om det er dårlige dager, å bli i sittende stilling i stolen min. Vet ikke hvorfor. Egentlig ganske teit. Men da er jeg, i mitt hodet, ikke så sykelig lissom …

Jeg lurer på hvor vondt dette egentlig kan bli. Dette som jeg tydeligvis bare innbiller meg. I natt har jeg nesten ikke sove. Fordi det verka over alt. Fordi jeg ikke fant noen stilling som funka. Fordi uansett hvordan jeg lå så var alt bare sårt og grusomt. Det var vondt å ligge på siden, for beinet som lå øverst var alt for tungt for det som lå nederst. Ikke fant jeg noen plass til armene heller. Og da jeg var oppe på do så jeg at alle leddene, eller egentlig hele meg, var hoven som fy! Skrekk og gru! Knærne var dobbelt så store som de pleier, og det er en av plassene jeg nesten aldri har hatt slike problemer. Posene under øynene minna mest om stufulle bæreposer, som etter en skikkelig vellykka shoppingtur.

Hjertet holdt på å komme ut av brystet. Faktisk var jeg bitteliltt redd for at kroppen min holdt på å gi opp. Sånn helt uten at den var blitt enig med meg. Nå er jeg mest sliten. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette resten av livet, om det er slik det skal fortsette.

Det er helt utrolig at dette er samme kjærringa som for en drøy uke siden inspiserte den ene muren og tårnet etter det andre i Kroatia. Hvor ble ho av lissom? 

Fryse er også noe nytt som er dukka opp! Det er jeg iallefall ikke vant til. Fra fem til ni i dag morges har jeg ligget innetullet i det elektriske varmeteppet jeg fikk til jul, pluss dobbeltdyna. Det hjalp godt. Nå er jeg ikke så kald lengre, og litt bedre er verken også. Kulda sitter langt inni beinmargen, så selv om jeg er iskald, så kan jeg ha de svettetoktene og se glovarm ut. Spesielt om jeg forsøker å gjøre noe fornuftig. Veldig merkelig dette her.

Hvis noen der ute har litt ekstra overskudd, så bytter jeg gjerne til meg noe. Du kan få nesten hva som helst i retur. Bortsett fra drømmemannen og penger. Bare send meg et lite vink du, så finner vi sikkert ut av det. Alt jeg trenger er en porsjon overskudd eller to. Har vi en deal?

Jeg har lekt fotograf – igjen!

Enda så mye bilder jeg har tatt, og tar,
så får jeg helt hætta når noen spør om jeg kan fotografere.

Da er det plutselig så alvorlig, og absolutt ikke gøy lengre.
For tenk om jeg ødelegger minnene deres!
Tenk om bildene ikke blir noe fine!
Jeg har prestasjonsangst de luxe, er kvalm og føler meg elendig.
Men så blir det jo som regel greit til slutt likevel.

I går var det konfirmanten som skulle foreviges.
Og her er noen av bildene.
Jepp, jeg har spurt om det er greit at jeg la ut noen her, og det var det.
Flotte, nydelige Marita, hvem som helst hadde vel klart
å få fine bilder når motivet ser sånn ut.

<3

Det ble en lang lørdag.
Så i dag er en skikkelig drittdag.
Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Det kjennes ut som jeg har influensa,
og selv under pelspleddet er det iskaldt.
Ute regner det, og tåka henger langt nedover hustakene.
Men i morra er en ny dag, ny uke til og med,
så da blir sikkert alt mye, mye bedre.
Det ser jeg frem til!

<3

Etter den søte kløe …

… kommer den sure svie! Eller: Etter ei fantastisk ferieuke, kom et helsike av ei uke hjemme i høstværet. Grått, trist, blaut … og en ekstremt lite samarbeidsvillig kropp. Jeg kan neste ikke huske at jeg har vært så dårlig, og da er det ille! I går var det aller verst, da var det nummeret før jeg ringte legen for å spørre om de kunne legge meg inn en plass, dope meg ned og våkne meg når alt var blitt normalt igjen.

Det kan være elendigheta blir forsterket av ldn-starten. For de tablettene virker jo inn på endorfinopptaket i kroppen. Det gjør at hjernen tror at en mangler endorfiner og starter produksjon av mer endorfin, slik at nivået økes. Noe som skal gi en reduksjon av smertefølelsen og øke følelsen av velbehag. Et høyere endorfinnivå vil også styrke immunforsvaret, på sikt. Noe som burde være veldig bra for meg, i følge denne privatlegen jeg gikk til. Jeg kan jo nesten ikke bli mer enig, men …  jeg må innrømme at det høres for godt ut til å være sant, og erfaringsmessig vet jeg jo at da er det gjerne det. Men … når en ikke finner noen annen utvei, så blir en plutselig villig til å prøve alt. Selv om en innerst inne vet at det kanskje ikke hjelper en dritt.

Akkurat denne uka tror jeg ikke noe som helst har økt. Bortsett fra smertene. Kan ikke helt forklare hvor jævelig det var. Men hodet kjentes ut som det skulle sprekke, tennene verka, jeg trodde jeg skulle spy hele tiden (men gjorde heldigvis ikke det), øresusen var ekstrem, kjevebeinet var vondt og i resten av kroppen herjet en skikkelig manneinfluensa. Hjertet jobba på spreng og blodtrykket var ekstremt høyt. Jeg ble faktisk så redd at jeg måtte ringe denne legen. Et blodtrykk på 193 over 114 er til og med mye til å være meg.

Ldn kunne ikke påvirke trykket. Fikk jeg vite. Men smertene gjorde jo det, og det visste jeg jo egentlig fra før av. Nå er jeg starta på blodtrykksmedisin igjen, fryktelig irriterende siden jeg absolutt ikke har lyst til å ta noen faste medisiner. Dessuten har jeg halvert inntaket av ldn for å se om det hjelper. Så skal jeg heller øke om en uke igjen. 

I følge folk som har gått på dette er reaksjonen min positiv. Fordi det viser at kroppen responderer på denne medisinen. Så etterhvert så skal jeg nok se en positiv utvikling. Jah! Jeg håper for Guds skyld at det ikke er så skrekkelig lenge til.

Det verste er nesten å ikke vite noe. Ikke vite hvordan morgendagen blir. Ikke vite om jeg klarer å gjøre noe. Og da snakker vi noe så enkelt som å få dusja, støvsugd eller gå en liten tur med bikkja. Jeg snakker ikke om de 30 literne med maling som står her, klar til å fornye en vegg, noen dører og vinduer. For de står sikkert godt der de er.

Vi snakker om å komme gjennom en helt vanlig hverdag. Til og med uten å gå på jobb. Det å ikke kunne planlegge  er nesten like ille som vondtene. For jeg har jo alltid hatt kontroll på alt! Jeg må ha kontroll, så dette går skikkelig ut over selvbildet og selvtilliten. Det å ikke kunne bestemme over sitt eget liv, det er forferdelig!

Men i dag er alt så mye bedre. Iallefall om en legger til all den godviljen en kan klare å samle sammen. Jeg har vært ute med Jonas i nesten to timer, har tilbakelagt 6.5 kilometer på formiddagen. Og det føles sykt godt. Er sliten som bare det, men i dag er det jo en grunn til det. Og da er det på en måte mer lovlig å være sånn. Om jeg ikke får gjort mer i dag, så er det helt ok. Eller helt levelig. Nesten iallefall. For jeg har tross alt beveget meg litt, og Jonas har fått en god tur. Men hvordan det blir i morra aner jeg ikke. 

Da skal vi i konfirmasjon. Jeg ble spurt om jeg kunne bake ei kringle, pluss være fotograf. Så jeg har sagt jeg skal gjøre så godt jeg kan, men vet jo ikke om det går før jeg står midt oppi det. Egentlig vet jeg jo at jeg ikke burde bake noen kake, men heller prøve å samle noen krefter slik at jeg kommer meg gjennom dette selskapet og kanskje får tatt noen bilder. Men om det blir en sånn tålig dag i morra også, så kan jeg jo bare kjøre på, og ta straffen på søndag. For da skal vi ingenting.

Jeg er ekstremt dårlig på å porsjonere ut kreftene. Det er litt mer sånn at jeg må se å få brukt opp det lille overskuddet jeg kjenner, før det forsvinner igjen. Være supereffektiv mens det går. Tror ikke det er så mange som forstår hvordan det er å ha det på denne måten. Det høres jo helt teit ut å ikke bare kunne ta seg sammen.

Jepp! Jeg vet det. Og tro meg, jeg forsøker hver forbanna dag å skjerpe meg. Smile og tenke positive tanker, for det er jo en drøss av folk som har det mye verre enn meg. Men vettu, innimellom skulle jeg gladelig bytta denne idiotiske sykdommen/diagnosen bort i noe som folk trodde på, til og med noen dødelig. Et eller annet som kunne sees på en blodprøve eller en annen prøve, for da måtte jo i det minste legene tro på det. Da hadde det kanskje blitt forska på, og etterhvert blitt utviklet en medisin som kunne hjelpe. Men istedenfor må en ty til piller som ikke en gang er godkjent som legemiddel i Norge, og som en må betale helt selv.

Egentlig er det litt skummelt. Men etter å ha slitt i mer eller mindre ti år med alt dette som bare ble hengt på overgangsalderen, så er jeg bare nødt til å forsøke. Forhåpentligvis har jeg noen gode år igjen av livet mitt, når jeg bare kan få litt mer kontroll på denne elendigheta av en middelaldrende kropp i forfall.

God fredag til deg. I kveld skal vi kose oss med sashimisalat. Det gleder jeg meg til. 

#fibromyalgi #ldn

 

Midtlivskrise finner du også på facebook – følg meg gjerne!

Nok en bymur i Kroatia

En liten kinesisk mur. Før vi kjører helt tilbake til Baska Voda tar vi et stopp cirka 50 km nordøst for Dubrovnik. Her ligger Ston og Mali Ston. Muren vi skal gå på i dag strekker seg mellom disse to små landsbyene, den ble bygd i 1333 og er en av de lengste festningsmurene i Europa med sine 5,5 kilometer. I sin storhetstid besto bygningsmassen av 40 tårn og fem fort.

I dag er det ganske rasert. Men veggene står fremdeles. Den bar tydelig preg av at den var under restaurering, selv om det så ut som om det var en stund siden det var jobbet noe her. Kanskje det er det vi er med å bidrar til med de 50 kunas per person vi betalte for å gå her? Og med så få besøkende det var mens vi var der, så er det ikke rart det tar tid.

Denne var tung! Bymuren rundt gamlebyen i Dubrovnik var bare peanuts i forhold! Den første halvtimen var det en syk stigning, men faktisk fant jeg ut at jeg er i ganske god fysisk form, selv om det ikke akkurat kjennes slik ut i det daglige. Gå-appen viste etterpå at vi hadde hatt en stigning på 93 etasjer! Ikke hver dag en utsetter kroppen for slikt.

Flott utsikt over Mali. Til høyre på bildet ser du saltproduksjonen som i tidligere år var en viktig del av Dubrovniks økonomi. Dette var også grunnen til at muren ble bygget.

På toppen! Og da ville jo kjærringa gjerne ha en selfie, men det var HELT uaktuelt! Ikke orka han å ta et bilde av meg heller. Så da ble det et mobilbilde fra toppen …

Selfier blir alltid like fine. Spesielt når en helst skal ha med litt av omgivelsene også … og selfiestanga, som vi faktisk har, lå selvsagt hjemme som den pleier. 

Fra den ene Stonen til den andre. God utsikt fra toppen, og heldigvis blåste det litt også, for temperaturen var godt over 25 grader så litt vind i håret skada absolutt ikke.

Mali Ston er en liten landsby med en havn. Den ble bygd sammen med muren som en del av forsvarssystemet. Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle gå tilbake samme vei som vi kom, men da vi kom ned valgte vi det letteste alternativet. Å gå langs veien. Det var mye enklere og mye kortere. Godt valg egentlig, for da vi var halvveis begynte det å regne.

Litt bilder fra Mali Ston. Den lille landsbyen i andre enden av muren. 

Aldri har vel ei kald Cola smakt så godt som her! Men det var helst andre ting som frista drømmemannen … østers! Ekle i fargen, skjelvende og slimete. Fysj!! Men mannen kjørte likegodt i seg fem stykker!  

Begge småbyene er store gastronomiske destinasjoner. Kjent for muslingene og store flate østers, som har blitt dyrket her siden romertiden. Mulig dyrket ble et helt feil ord, men kommer ikke på noe bedre akkurat nå.

Tilbake til utgangspunktet og de koselige gatene i Mali. Fant ut av vi likegodt kunne spise lunsj her siden været hadde blitt så kjipt. Vi rakk så vidt å få i oss maten da regnværet plutselig oppførte seg som reine orkanen i de trange smugene. Det var så parasoller, palmer, menyskilt og glass føyk veggimellom. 

Og plutselig stengte alt! Kelnerne løp rundt med regningene til folk som var halvveis i maten, beklaget så mye, men håpte vi skjønte det. Vi var jo av de heldige som hadde fått i oss det vi skulle. Litt kaotisk egentlig.

Turen hjem til Baska Voda foregikk på høsten. Det var iallefall ikke så mye som liknet på sommer lengre, der det plasket mot bilruta og vannet kom i bøtter og spann fra oven. Heldigvis forandrer det seg kjapt den andre veien også. Så utpå kvelden gikk vi tur på stranda og fikk med oss den flotte solnedgangen.

I neste innlegg tenker jeg å servere sommerbilder fra stranda heller. Som et lite avbrekk i alle disse grå steinene. Håper du får en fin dag! Allerede onsdag jo, og helga er rett rundt hjørnet! For meg spiller jo ikke akkurat det noen stor rolle for tia, bortsett fra at når det er helg så er drømmemannen også hjemme. Og det er mye koseligere enn å være aleine hele tiden.

#ferie #kroatia #ston #maliston #bymur #aktivferie #reise #reiselyst

 

Midtlivskrise er også på facebook – følg meg gjerne! 

Stein på stein på stein ..

.. og holder du på lenge nok så har du plutselig en hel by! Gamlebyen i Dubrovnik står på UNESCOs verdensarvliste. Den ble bygd på 700-tallet, mens muren er fra 1300-tallet. Under Balkan-konflikten ble byen bombet, men nå som den er bygd opp på nytt er den igjen blitt et populært reisemål for turister fra hele verden. Og turistene vrimlet – over alt …

Aller best oversikt over byen får du ved å ta en tur på bymuren. Den er to kilometer lang og består av uhorvelig mange bakker og trapper, både opp- og nedover. Vi brukte en time rundt, akkurat den tiden vi hadde til rådighet. For inngangen til muren ble stengt klokka 19. For å få lov å komme opp måtte vi betale 150 kuna per person, noe som tilsvarer ca. 200 norske kroner. Som den steingale kjærringa jeg er så synes jeg det var vel verdt pengene!

Detalj fra Onofriofontenen. Fontenen er en del av byens opprinnelige vannforsyningssystem, og vannet blir ledet hit fra en brønn som ligger 12 kilometer unna. Må innrømme at jeg ble litt beroliget da jeg leste dette, for det var flere som fylte vannflaskene sine her. Og normale fontener lar jo vannet resirkulere … så jeg kunne ikke helt fatte at de turde drikke det! Men det hadde altså sin helt naturlige forklaring.

Så ble det mørkt. Og byen så plutselig helt annerledes ut. Men vi var egentlig så varme, trøtte og fulle av nye inntrykk at vi ikke orka å gå rundt mer her, derfor gikk vi istedenfor tilbake til hotellet. Dagen etter hadde vi nemlig enda en mur å studere, og den går mellom landsbyene Ston og Mali Ston. Henger du fortsatt på?

#ferie #kroatia #dubrovnik #gamlebyen #bymur

 

Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne! 

Ei natt i Dubrovnik

Været var ikke helt topp de første dagene av ferien. Siden vi hadde bil tilgjengelig fant vi ut av vi ville kikke litt mer på dette landet vi aldri hadde besøkt tidligere. Jeg vil jo helst se alt. Men det går ikke. Så vi valgte to plasser, og begge deler var i samme retning. Men det innebar mye gåing, så dermed fant vi ut av vi ikke klarte alt på en dag, pluss tur retur Baska Voda. Bare kjøringa tok jo cirka tre timer hver vei, men det var mye flott natur å se på veien, så akkurat det var veldig koselig.

Skikkelig hekta! Som dere sikkert vet har jeg en forkjærlighet for gamle byer, trange smug, kirketårn, trapper, murer, bymurer, steinurer … haha! Vet ikke helt hva det er, men det er litt som en besettelse. Og disse to dagene vi var her fikk jeg virkelig en skikkelig dose av dette. Men ikke en gang det var nok for denne uka, så litt mer påfyll fikk vi seinere i ferien.

Vi styrte noe sinnsykt for å finne hotellet! Det lå mellom to gater, i en skråning og gps’en gikk helt amokk! Det gjorde egentlig drømmemannen også etterhvert …

Hjelp! Etter flere runder rundt selve området, med en damestemme fra gps’en som stadig beordret oss til å snu når det var mulig, og en sjåfør som ble mer og mer svett og rød i toppen, ordna det seg med litt hjelp fra en innfødt og telefonkontakt med overnattingsplassen.

Rommet var helt greit. Booka kvelden før via booking.com, og kosta ca. 700 kroner natta. Det lå femten minutters gange fra gamlebyen, i følge han som jobba på hotellet. Vel, jeg tror faktisk aldri han noen gang hadde gått til gamlebyen! Vi brukte en halvtime, og da gikk vi raskt! Og er det noe vi kan, så er det å gå …

Vi angrer innimellom på det vi har gjort. Når det går litt fort i svingene hender det jo at vi i ettertid ser at ting kunne blitt gjort litt annerledes. Denne ganga var det valg av hotell.

Jeg ville mye heller bodd i gamlebyen! Og om vi hadde tenkt oss om et par ganger til så hadde vi nok booka der. Det hang lapper på flere av husene der inne, angående ledige rom. Vi sjekka på booking etterpå, og ikke var det spesielt dyrt heller. Men der og da, når vi bestilte rommet, så ante vi jo ikke at det var mulig å bo inne bak murene.

En lærer så lenge en lever. Eller burde iallefall ha gjort det. Det er jo alltid mye lettere å være fornuftig i ettertid. Problemet er bare det at når vi kommer til neste tur, så har vi stort sett glemt hva det var vi angret på. Og da er vi jo like langt!

Gamlebyen i Dubrovnik var fantastisk! Det er sykt lenge siden jeg har kost meg så mye på en dag! Og igjen er jeg veldig takknemlig for at jeg har en så tålmodig mann som gidder å være med meg på alle disse rare utfluktene, på den ene muren etter den andre, uten å klage. Eller, uten å klage så skrekkelig mye da. Ikke mer enn at det preller av på kjærringa!

Egentlig er det ganske merkelig at han holder ut. For så ekstremt tålmodig er han ikke når det gjelder andre ting, som å kjøre rundt og lete etter et hotell mens gps-dama kakler i ett kjør for eksempel … akkurat der og da kunne du fått han billig!

Blir du med på en tur rundt muren i gamlebyen? Da er det bare å henge på her …

 

Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne! 

Endelig kom Jonas hjem igjen!

I går ettermiddag fikk vi henta denne skjønnasen. Siden hundepasset skar seg her på hjemmebane, måtte han på kennel. Det er to slike ikke så langt i fra oss. På den ene virka det som om de mest hadde småhunder, hundegårdene var ikke helt ferdig utbygd og det så litt ut som om noen hadde levd ut drømmen om å bo på landet og ha hus og jobb på en plass. Ikke noe galt i det, all ære til de som lever ut drømmene sine, men for vår hund ville vi noe annet ..

Dermed falt valget på Berge Hundeassistanse. Det er en drøy halvtimes kjøring herfra, og det ligger utrolig flott til langt inni skogen. Dette er en kennel som har eksistert i årevis, og vi har hørt mange lovord om plassen, som fikk ny eier for tre år siden. Vi dro opp (sammen med Jonas) og hilste på en ukes tid før vi skulle reise, og vi var veldig fornøyd med det vi så. Omvisninga i bygget og møtet med eieren overbeviste oss om at her kunne nok Jonas ha det bra! Til tross for at han er en skikkelig pingle på 75 kilo som ikke liker forandringer. 

I løpet av uka fikk vi noen glimt av pingla vår. Pensjonatet legger ut bilder både på facebook, instagram og snapchat. Jeg synes jo selvsagt de burde ha lagt ut mer av akkurat min hund, hehe, men det mener sikkert alle som har parkert sine firbente der oppe. Snapchaten viste i alle fall en lykkelig, glad hund på full fart i skogen, med halen rett til værs. Og det var beroligende for mammahjertet som befant seg i Kroatia. Det var nemlig ikke bare, bare å reise fra ulldotten.

Uka hadde gått greit. Men han var veldig forsiktig og reagerte når det skjedde noe nytt. Som forventet altså. Han spiste og var overlykkelig når det regnet som verst, da freste han rundt i hundegården sin og lekte mens de andre helst ikke ville ut! Han var litt forsiktig da han kom løpende rundt hjørnet for å møte oss også, stoppet opp et lite sekund da han så oss, men så var alt veldig greit. Han kunne nesten ikke komme fort nok inn i bilen!

Vi betalte 300 kroner døgnet. Ikke så galt, egentlig, men var jo en strek i regninga akkurat denne ganga. Vi skulle jo på en skikkelig sparebluss-tur, og det budsjettet sprakk jo før vi kom avgårde. Men det var veldig greit at det funka så bra, og vi kommer nok til å benytte oss av dette flere ganger. Det er godt å ha et alternativ om familien ikke kan, og med en så stor hund så tror jeg ikke vi kan regne med å få så mye hjelp til hundepass som det vi har hatt tidligere. Det har liksom aldri vært noe problem …

Før vi kjørte hjem tok vi oss en liten søndagstur til Ravnåstippen. Formen min var ikke så verst egentlig, og da må en jo benytte seg av det! Turen var ikke så lang, bare veldig, veldig bratt! Men vi ble belønnet med den flotte utsikten på toppen da. Og det var vel grunnen til at vi gikk nettopp der. Ei venninne la ut et bilde på instagram herfra, før sommeren, en veldig flott måte å finne nye turområder på det der. 

I dag er formen ikke så bra. Jeg har tatt ldn to kvelder på rad, så sannsynligvis er det bare ubehaget i innkjøringa som gjør at jeg føler meg så elendig. Satser i alle fall på det. ;o)

Håper du har fått en god start på den nye uka!

#hundenmin #leonberger #kennel #hundeassistanse #topptur #ravnåstippen #ldn

 

Midtlivskrise har også en facebookside – følg meg gjerne! ;o)