Hei der ute. 🙂 Lenge siden sist, men her har det ikke vært så mye overskudd til noe som helst. Likevel har jeg altså midt oppi hele elendigheten passet barn i nesten en uke. Hele døgnet. Kanskje ikke så lurt, men de gir meg så mye disse barnebarna, så sånn sett var det veldig godt. Jeg kjenner at jeg blir glad bare jeg tenker på dem, så derfor prioriterer jeg å være sammen med dem fremfor andre ting. Og hvile kan jeg jo gjøre en annen dag. Dessuten hadde jeg lovet dette allerede i november i fjor, så turen ble bestilt da. Dermed var det liksom ingen vei tilbake. Det jeg ikke tenkte på da var jo at den minste snuppa på 15 måneder ikke skulle i barnehage …

Jeg klarer liksom ikke å si nei! Så i dag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Det er ei som var ansatt der som skal begraves, så de oppfordret alle til å hente ungene tidlig! Så frekt!! De kan jo ikke forvente at alle har en eller annen bestemor eller bekjent som bare går hjemme og slenger på dagtid. De vet vel at det ikke er helt etter boka også, derfor står det heller ikke på nettsiden til barnehagen, men ble bare levert ut på en lapp til foreldrene. Så har de ryggen fri lissom, og kan ikke bli “tatt” på det i ettertid. De som ikke klarer å få noen til å passe føler seg jo som noen tullinger om det bare er deres unge og et par stykker til som ikke blir hentet.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Kjenner jeg en liten antydning til overskudd bruker jeg det med en gang. Da skal jeg gjøre ALT som ikke har blitt gjort de forrige dagene. Eller ukene. Året, er kanskje mer riktig å si? Jeg har så mange planer! Så mye jeg skulle ha gjort. Men så lenge jeg turer frem på dette viset bare dagen er litt bedre enn normalen, så blir det jo ikke gjort så mye uansett. Et skikkelig skippertak her og der, og så går futten ut av kjærringa igjen. For noen dager, eller uker.

Jeg hater dette kaoset som jeg lever i. Det stresser meg og gjør sitt til at jeg ikke klarer å kople ut tankene når jeg har lagt meg. Det og masse annet. Hagen ser fortsatt ut som en jungel, og det kommer den nok til å gjøre til huset får nye eiere. Iallefall kjennes det slik ut nå. Ikke det, vi har ingen flytteplaner, så naboene får bare leve med dette her. Om de irriterer seg, og det er det sikkert noen som gjør. Men jeg er kanskje den som er aller mest irritert. Sikkert fordi det bare er meg som kan gjøre noe med det. Men det er ikke så lett når hjernen vil, mens kroppen absolutt ikke spiller på lag. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å sette seg inn i dette her. For noen som aldri har vært der selv. Helt ærlig talt så sliter jeg også med det. Jeg skulle nesten ønske at jeg hadde hvilken som helst annen sykdom istedenfor denne idiotiske greia. Hadde det bare gått an å ta en blodprøve eller noe sånt, som viste at det faktisk var noe riv ruskende galt i dette systemet! Du aner ikke hvor frustrerende det er at livet på mange måter føles som om det er over. At hverdagslige ting, som tidligere ble gjort uten at en måtte tenke, omtrent føles uoverkommelige …

Men jeg lever altså! Selv om jeg innimellom ikke helt kan bli enig med meg selv om det er positivt eller negativt … det er ganske kjipt når definisjonen på å leve er at det gjør vondt over alt egentlig …

<3