Så er tiden kommet. Igjen. Eller rettere sagt, den burde ha vært her allerede i november. Ny MR. Kontroll for dattera. De påpekte så veldig da ho dro fra Rikshospitalet i mai at den oppfølginga var uhyre viktig. Hver sjette måned. Og Sørlandet sykehus har vært inneforstått med det.
De har bare ikke hatt tid. Femten ukers ventetid for uprioriterte tilfeller. Og der, sammen med de uprioriterte, var visst dattera mi. Men hallo, det er veldig mange flere uker enn 15 fra begynnelse av mai til slutten av januar!! Hva med å planlegge litt, se litt fremover, sette opp timene litt lengre frem i tid enn en måned av ganga?
Jeg lurer litt på hvordan en havner i den prioriterte køen egentlig. Om ikke kontroll etter ondartet hjernesvulst er nok, hva holder da lissom? Ho har mast, jeg har mast, fastlegen visste at det var kø og kunne lite gjøre med det. Sa han. Hva med henvisninga fra Rikshospitalet, og lovnadene fra legen på sykehuset her i byen. Joda, det kom sikkert en innkalling i januar. Og hvis ikke den dukka opp innen den femtende så måtte ho ringe og purre.
Den kom ikke. Og ikke kunne ho vente time med det første heller, var svaret da ho ringte.
Som mamma godtar jeg ikke et slikt svar. Om dattera ikke orker å mase mer, og de tror vi gir opp av den grunn, vel, da tok de feil! For her ble det ringt og mailet, til både til den ene og den andre. Og to dager etter ble ho lovet en time enten uke fem, eller tidlig i uka etter.
Men hva med de som ikke har kapasitet til å mase sånn? De som kanskje ikke har noen andre som hjelper til? Vel, de står vel i den køen enda de. Sammen med alle de andre som ikke fikk time da de skulle. Som vi fikk beskjed om sånn i den spede begynnelsen, mens vi bare pent etterlyste den tidligere avtalte timen.
Den som maser mest skal få – hipp, hurra for helsevesenet i Norge!
