Turen hjem i går var sykt lang. Både innforbi og utforbi togvinduet rant vannet i strie strømmer. Det regner ute, og inne vet jeg ikke riktig hva som skjedde. Luften gikk liksom ut av ballongen når ingen så meg mer. Når jeg ikke måtte være den trygge sterke. Når jeg ble aleine. Eller, aleine og aleine, toget var nesten fullt, så aleine var jeg iallefall ikke. Men jeg gjorde bare som om det ikke var noen andre der jeg. De visste jo ikke hvem jeg var, og jeg skal sikkert ikke se dem igjen heller. Så får de heller sitte igjen etterpå og lure på hva som var galt med meg .. om de registerer det da. De færreste gjør jo det når det er noe som ikke er greit. De fortrenger det bare. Det angår dem ikke. De har nok problemer selv. Og godt er det, da ble jeg sikkert ikke lagt merke til selv om det ble litt blaut i trynet her.

Det var så trist å gå fra dattera i ambulansen. Jeg har jo vært der hele uka, holdt i hånda, trøsta, tørka panna. Bare vært der. Men på vei hjem fikk jeg ikke lov å være med. Jeg fikk bare lov å sitte inne i sykebilen sammen med ho der ho lå på båra, mens de henta den andre pasienten som skulle være med. I en hel halvtime. Og det var god plass der inne. God plass til to bårer, plass til de to som fulgte med bilen, og så var det i tillegg tre seter. Tre LEDIGE seter, hele veien til Kristiansand. Men ingen av de var beregna på denne hønemora tydeligvis.

Jeg måtte si hadet, og tusle avgårde til trikken. For å dra videre hjemover med toget. Joda, jeg hadde kjøpt billetten, så det var ikke det at jeg var så kjip heller. Men jeg skulle så gjerne ha fulgt med snuppa hele veien hjem.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Pasienten var skikkelig dårlig i går. Ho lå og venta på frokosten, men da den kom satte ho seg bare opp i senga, så på maten .. og sovna igjen der ho satt. Uff. Ho sov mesteparten av tiden. Jeg lurte litt på om legene ville komme frem til at ho var for syk til å flyttes. Men de sa ikke noe om det, så jeg regner med at de visste hva de gjorde. Jeg synes det har vært skummelt når ho bare sover, eller ligger der i en døs. Men legen, som endelig dukka opp rett før vi dro, prøvde å forklare at dette var en stor operasjon, og det var normalt at ho var på dette viset.

Jeg var ikke oppe på sykehuset da jeg kom hjem i går. Orka rett og slett ikke. Jeg kom hjem til et pent og rent hus, hvor hele kjellerstua var opplyst av stearinlys, i ganga lyste det mot meg et hjerte laget av telys. Så det var utrolig godt å komme hjem og vite at jeg hadde vært savna. Hjemmelaget pizza var klart, den aller beste i hele verden. Og da jeg hadde spist litt av den så tok jeg rett og slett kvelden .. Så så gøy var det altså å få hjem denne kjærringa. Lurer på om drømmemannen grubla på hva han egentlig hadde lengta etter da ..

Tror jeg var våken hundre ganger i natt. Og det eneste jeg tenkte på var ho som lå på sykehuset. At jeg ikke hadde gidda å dra opp og se til ho. Enda min søster omtrent sto klar der oppe og tok imot sykebilen da den kom. Så jeg visste jo at det hadde gått bra .. men det var ikke helt godt nok likevel. Så det første jeg gjorde da jeg sto opp i dag var å ta turen til sykehuset .. fikk ikke engang kjøpt med blomster fordi blomsterbutikken først åpna 15 minutter etter at jeg sto klar på utsiden. 15 minutter!! Jeg kunne jo ikke vente så lenge.

Det så mye bedre ut i dag. Pasienten var mer våken og vi gikk til og med en tur ut i kafeen. Vi fikk en god samtale med en liten spirrevipp av ei legefrøken, og under over alle under, de trylla frem en tempurmadrass på noen få minutter!! Madrassene på sykehuset er sikkert beregnet på folk som veier dobbelt så mye som min datter, så i tillegg til alt det andre som er vondt så verker ryggen og skuldrene noe helt forferdelig. Men nå blir det iallefall ikke verre .. :o))

Tusen takk til alle dere som har sendt meldinger, ringt og maila. Jeg har ikke svart alle, ikke kommentert her inne heller. Det har ikke helt stått først på prioriteringslista. Men jeg setter stor pris på det. At dere tenker på oss oppi alt dette. Klem fra meg.