Blaut, grått og trist. Det er liksom ikke helt det samme her ute på denne tiden av året. Men nå har vi iallefall vært ute og spikra presenning foran grillbua, og dermed er sesongen avslutta for i år.
Ganske vemodig egentlig. Det virker som om det er sykt lenge til sommeren igjen .. eller våren da. Påska for å være helt presis. Det er da vi åpner opp igjen. Vi får krysse alt for at 2013 blir hakket bedre enn dette året. For det har ikke vært noe særlig å skryte av, verken værmessig, eller på så mange andre områder.
Det var en særdeles frisk tur på sjøen i dag. Men nå er iallefall båten tømt, og skal tas opp til uka. Heldigvis gjør ikke vi noe med det, bortsett fra å betale ..
Jeg har vondt over alt. Sånn er det med den saken. Var drittrøtt da jeg endelig kom hjem i går, men sove, nei det var helt umulig. Så jeg har ligget der og vridd meg i halve natt og vel så det. Varm, kald, iskald .. av og på med dyna. Herregud, så lei jeg er av dette!!
Men jeg har jo hatt et aldri så lite opphold da. Fra beskjeden om datteras sykdom kom. Kanskje det er sant at en ikke får mer enn en takler likevel da. Selv om det føles som om jeg har hatt i overkant de siste årene.
Ho er jo like syk nå. Men på en litt merkelig måte har vi vel vent oss til tanken. Og da vettu, når det roa seg, så kom heteturene tilbake for fullt. Om enn på en litt annen måte. For nå er de ispedd isnende kulde innimellom. Det er så tennene klaprer i kjeften. Selv om jeg er pakka inn i både armkrok og pelspledd. Da er det bare å vente på at det skal snu, og neste hetetur skal overta. Jeg tror jeg trenger ny termostat eller noe sånn. TIl jul, kanskje?
Egentlig skulle vi vært ute på hytta nå. Stengt av grillbua med ei presenning, og fått opp alle putene fra båten. Slik at vi kan gi beskjed til båtopplaget at de bare kan ta vår litte farkost nå. Men regnet øser ned, og det frister ikke akkurat med en båttur på nåværende tidspunkt. Lurer på når vi skal få gjort det? Snart ligger vel vår båt muttens aleine nede på båtplassen, stakkars.
Åsså var det de dørene da. Foreløpig har de bare fått grunning, for den tidlige arbeidsstarten i går ødela første strøket. I dag kjennes det ikke ut som om det blir noe av det heller. Iallefall ikke forløpig, og om jeg drøyer det for lenge så blir det jo alt for mørkt.
Mørketid. Ja, jeg vet jo ikke om det akkurat kan kalles det her sør. Men jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er alt for mørkt for tia. Fra tidlig ettermiddag til langt ut på formiddagen dagen derpå. Kan ikke si at jeg liker det heller. Takk og lov for at jeg ikke bor i nord, da tror jeg rett og slett jeg hadde vært død for lenge siden.
Jepp, det var dagens sure oppgulp fra den overgangsbefengte kjærringa i sør. Håper du har hatt en mye bedre start på dagen enn det jeg har ..
Isåfall har jeg funnet den til deg. Se bare her: For den nette sum av kr. 18.000.- kan du bli den lykkelige eier av denne designstolen fra Moroso. Pent brukt, nesten som ny.
I tilfelle det frista, kan du finne ut mer HER på finn.no. Det er også fra denne annonsen jeg har lånt bildet.
Vil du heller ha en helt ny en? Da må du punge ut med noen flere tusenlapper, omtrent 56.000 stykker. Ikke vet jeg hvor du skal finne den, men selgeren viser til denne nettsiden HER.
Det er litt stille her på jobb nå. Jeg kjeder meg rett og slett, og da er veien inn til finn.no ganske kjapp. Mye rart å finne her, noe for de fleste vil jeg påstå. Om du ikke er helt avhengig av å ha alt nytt da. Jeg er ikke det. Heldigvis.
Jeg har kjøpt mye på finn. Alt fra møbler, hvitevarer, spabad til hagen .. til en pent brukt kjøkkeninnredning til hybelen. Men akkurat nå har jeg ikke tenkt å kjøpe verken stol eller andre ting. Jeg har egentlig bare lyst til å hjem. Til drømmemannen jeg fant på en nettside, for godt og vel fem år siden, og Ikeasofaen, som minst er ti år. Men med godt stell og et nytt trekk i ny og ne er den fortsatt helt brukbar. Den var i det minste ny da den kom i hus, i motsetning til drømmemannen, som vel kunne gå inn under kategorien pent brukt.
Mens jeg ante fred og ingen fare, dumpa det inn en mail på mobilen. I dag morges. Eller langt på formiddagen er vel mer treffende. Juuuhuuu! Jeg hadde faktisk ikke tenkt på å stå opp engang. Lå der og hadde det riktig så komfortabelt. Med dyne og pelspledd, akkurat passe varm og akkurat passe halvsløv.
Da vettu, maila sjefen. Usj!! Tilbudet var å komme tidligere på jobb, helst nå, og aller helst for en time siden. Iallefall så fort som mulig.
Litt merkelig i disse nedbemanningstider. Vi er alt for mange, i følge ledelsen. Men det er likevel ikke nok folk på jobb som kan produsere avisen. Jaja, det er tydeligvis noe jeg ikke har skjønt her. Hva vet vel jeg, en avdanka typograf.
Egentlig hadde jeg bare tenkt å overse hele greia. Men så kunne jeg jo ikke få til det heller. Så dermed var jeg på jobb kl. 11, og her blir jeg til 22.30. En hærlig fredag altså! For jeg hadde selvsagt ikke en eneste ting jeg skulle ha gjort hjemme på en regnfull dag som dette.
Gleder meg stort til i morra. Da er det ikke jobben som kaller. Ikke den betalte jobben iallefall. For etter i kveld er det fri helt til søndag kl. 15.30. ;o)
Jeg vegrer meg litt for å legge meg for tia. Igjen. Selv om det er en stund siden jeg har hatt det slik nå, så har det kommet sterkt tilbake den siste uka. Jeg får jo ikke sove likevel, hva er da vitsen med å legge seg liksom?
Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. For det er jeg. Stuptrøtt egentlig. Men likevel ligger jeg bare der, time etter time. Ved siden av drømmemannen, som snorker og sover i vei. Helt upåvirka av kjærringa som snur og vrir seg halve natta.
Det er ufattelig mange lyder i en mann! Kan ikke helt skjønne at det er mulig å få ut så mange forskjellige lyder av et og samme hull, fortrinnsvis det ganske høyt oppe, litt under midten i ansiktet.
Egentlig burde han nesten hatt medalje. Han puster, plystrer, burer, hveser og virkelig uler, innimellom både på inn- og utpust. Noen ganger har det vært like før jeg har satt i gang opptak med mobiltelefonen. Bare sånn for å bekrefte at det ikke bare er et bittelite grynt innimellom. Det er ikke en liten bagatell liksom, som bare har vokst seg diger fordi jeg ligger der i all min våkenhet. Men gjett om han hadde våkna da? Garantert!
Det er omtrent som når en prøver å skifte kanal på tv’n. Mens drømmemannen sover. Eller hvilken som helst mann, for den saks skyld. Da våker han vettu! For det går jo ikke an å skifte kanal når han er midt i en film! Hmmm .. noen som kjenner tegninga? Midt i en film liksom, han fikk vel såvidt med seg første fjerdedel før Jon Blund overtok ..
Jeg er helt overbevist om at menn har et helt speiselt sovegen. Om de føler det trengs så sover de bare litt, det være seg i sofaen, i stolen, på flyet, i bussen, eller hvor de måtte befinne seg når behovet melder seg. En timinutters er visst veldig greit innimellom. En tretimers likeså. Og likevel går det ikke ut over nattesøvnen.
God torsdag kveld. :o) Jeg gjør som Petunia i ukas Himmelsk, og viser noen flotte bilder fra byen jeg bor i, nærmere bestemt Kristiansand Domkirke. Det er en ukes tid siden disse ble tatt, og det var vel strengt tatt sist vi så sola her i sørlandets hovedstad. Bildene er tatt med iPhone/Instagram.
Jaja, kake ble det. Om enn ikke helt slik jeg hadde forestilt meg den. Sur? Jepp, jeg ble litt sur. Fordi jeg ikke fikk det til slik jeg ville. Fordi jeg aldri har hatt problemer med å bake noe som helst før. Rent bortsett fra ei kake med gul smørkrem, som jeg aldri har fått til .. men det er ikke noe å rippe opp i nå ..
Kaka er jeg verken fornøyd med, eller spesielt stolt av. Tror jaggu jeg må begynne å øve meg litt mer igjen Det er jo sjelden jeg baker nå for tia. Det har glidd over de siste årene. Tidligere bakte jeg både titt og ofte. Den ene kaka flottere enn den andre. Men det er tydeligvis lenge, lenge siden det …
Kaka ble iallefall avlevert til barnebarnets bursdagsfeiring. Hele fire år i dag. Ufattelig hvor fort tiden går. Synes just ho ble født jo! Åsså er ho plutselig stor jente, som snakker både norsk og litausk som en foss. Fikk med oss en times tid av selskapet, før jeg måtte ile avgårde til jobb.
Ser du forresten melpakka på kjøkkenbenken? Jepp, julemel .. så nå er det nok snart på tide å begynne på julebaksten ..
Jaja, det måtte jo komme. Igjen. Etter å ha stått på for fullt noen dager, før kveldsskiftet, i tillegg til å ha sovet svært dårlig en ukes tid, så var det vel ikke annet å vente. Jeg er utslitt! Ååååååhhh!! Og ganske irritert, for nå trodde jeg nesten mitt gamle jeg var på vei tilbake til meg. Men den gang ei ..
Dermed lar jeg dørene stå som de står. Iallefall til i morra. Ute kan jeg ikke få gjort noe uansett, for regnet høljer ned, som normalt. Får bare håpe all jorda som er spadd ut ikke renner vekk .. det hadde jo vært litt dumt ..
Det eneste jeg skal gjøre før jeg går på jobb i dag er å bake ei kake. Og nei, jeg skal ikke spise den. Den er til noen andre. ;o)
I dag har jeg faktisk starta dagen med frokost. Eller, det ble vel snarere lunsj, for senga var sykt god i dag morges .. Det er første gang på fire uker at jeg ikke bare har tatt en shake. Tre tynne kantinebakte knekkebrød med gul ost og agurk. Det var fantastisk godt!! Likevel får jeg sykt dårlig samvittighet for at jeg spiser. Det gjør jeg etter hver middag jeg har fortært også. Er livredd jeg skal legge på meg disse kiloene igjen, og fortsatt har jeg faktisk minst ti til jeg vil ha vekk.
Det er en fantastisk følelse når tøyet plutselig passer igjen. Bukser som jeg ikke har fått kneppa på, ja, kjempelenge, er utrolig nok nesten for store nå. Iallefall noen av dem. Og sånn hadde jeg håpt det skulle fortsette en god stund til ..
Vel, jeg får komme meg ut til kjøkkenmaskinen da. For den kaka gjør seg jo ikke selv akkurat ..
I dag fikk dattera endelig telefon fra legen på Rikshospitalet. En uke etter MRen. Svulsten har ikke vokst siden sist, og min skjønne, tapre, nydelige datter er overlykkelig. Jeg tror igrunnen ho hadde venta seg dødsdommen nå, for det har vært noen tøffe dager der i det siste.
Veien videre blir å vente enda litt mer. På operasjon. Det ville ho få innen tre måneder. Synes det har blitt fryktelig mange måneder tilsammen dette her. Vonde, lange måneder. Og selvsagt er det aller verst for ho det egentlig gjelder. Selv om jeg også synes det er ille, som mamma, å stå på utsiden og se hvordan ho har det. Til og med uten å kunne gjøre noe som helst for at det skal bli bedre.
Å ta ut denne svulsten er vel på en måte frivillig. Men ho fungerer ikke med denne greia i hodet, så da får vi bare håpe at alt blir mye, mye bedre når de har fått fjerna det de kan få fatt i. Det er jo kun da, når de får analysert dette her, at de med sikkerhet kan si hva slags type det er.
Merkelig så fort livet kan forandre seg. Bare jeg hører ordet kreft så blir jeg livredd. Men det betyr heldigvis ikke død og fordervelse for alle, mange lever med det. År etter år. Og livet blir sikkert tilnærmet normalt etterhvert også. Når en bare blir vant til det. Vant til regelmessige MR-undersøkelser for å se hvordan det ligger an, om det skjer noe, eller om det bare har stagnert.
Livet er skjørt. Ta vare på hverandre, fortell dine nærmeste at du er glad i dem, også på en helt vanlig hverdag. ;o)
