På jobb spurte en av sjefene mine hvordan det gikk. Jeg har egentlig ikke noe skikkelig svar på det. Prøver normalt å ikke tenke så mye på at dattera er syk, eller på at jobben min henger i en tynn tråd. Men innimellom trenger det seg bare frem likevel.
Det er godt når noen bryr seg. Til og med en sjef på jobb. Spesielt en sjef på jobb kanskje. Selv om det tøyt ut noen tårer mens vi satt der, så var det veldig godt å prate litt. Både godt og vondt. Gondt, er kanskje den beste beskrivelsen. For det er ikke så lett å holde tårer og tanker tilbake når noen spør. Og det er jo litt flaut igjen, selv om jeg etter forholdene klarte meg tålig bra.
Det har vært en særdeles hektisk dag. Men det er jo like greit egentlig, for da slipper jeg å bli sittende og tenke på alt og ingenting. Og aller helst sånne dumme, triste ting. Men det var også årsaken til at jeg ikke så statusen på Facebook, der min datter sendte ut et lite rop om hjelp. For å forstyrre mamma på jobb, det skal ho jo ikke. Ho spurte om noen kunne ringe, bare for å prate, snakke om et eller annet, samme hva det var ..
Gud, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk det med meg. Heldigvis hadde ei venninne ringt. Og faren. Så ho ble ikke sittende aleine med de vonde tankene. Jeg tok turen etter jobb og var der til ho venta besøk. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde tatt imot den sykmeldiga jeg kunne fått, men da hadde jo jeg også bare gått rundt og grubla og fundert. Vet ikke om det hadde vært så godt for noe egentlig. Å fundere på heltid liksom. Det holder i massevis slik det er nå.
Om snaue to uker skal ho til ny MR. Kanskje får vi vite noe mer da .. om de tør operere, om svulsten har vokst, eller om det bare blir enda mer venting og venting. Det er vel nesten det aller verste. At livet til en 27 åring plutselig bare er satt på vent, og at jeg som mamma, ikke kan gjøre en eneste liten ting til eller fra for at ho kan få det bedre.
Nei, livet er ikke akkurat noen dans på roser for tia ..
