I dag har jeg endelig begynt å male dørene i stua. Det er bare to av dem, så egentlig er det en grei og overkommelig jobb. Men Gud for ei tid det tok!
Vaska i går. Tre ganger med salmiakkvann. Fyttegrisen som det vannet så ut! Ubehandlede furudører anno 1996 er tydeligvis litt av en utfordring. Kan ikke huske at de i første etasje var så gørrskitne da jeg gøyv løs på de for et par, tre år siden …
Har lyst til å fortsette nå. Med alle mexicomøblene og kjøkkeninnredninga. Det har jo også denne kjipe halvgamle, gule furufargen. Men det er jo en litt utvidet tålmodighetstest da .. jeg er sånn at når jeg først har begynt vil jeg helst være ferdig i går.
Kjøkkeninnredninga ville jeg helst hatt hvit nå. For øyeblikket. Aller helst ei ny ei fra Ikea, men med litt maling og en gedigen porsjon tålmodighet, så kunne sikkert den vi har vært ok i noen år til.
Møblene i stua se jeg for meg litt gråaktig i finishen. Litt sånn rekved-aktig. Men hvordan jeg skal få det til, det har jeg ennå ikke funnet ut. Forsøkte å beise noen av det mørkebrunt for en stund siden. Det ble ikke vellykka, så de tingene har jeg gitt vekk ..
Denne her snuppa er i mine taner nesten hele tiden. Tenk å være så fornøyd med seg selv, like speilbildet sitt, være fornøyd med den man er ..
Når tar det egentlig slutt? For de aller fleste jenter kommer til en tid da det går over. Da alt er galt, og alle andre er finere, flottere, heldigere, flinkere, og uansett hvordan en vrir og vrenger på det så kommer en selv ut som taperen.
For noen går aldri disse tankene vekk igjen. Jeg er selv, i en alder av snart 50, alltid redd for å ikke strekke til. Redd for å ikke være flink nok, fin nok, grei nok. Hvorfor er det slik?
I dag kom det. Bildet jeg har bestilt av mitt eget fotografi, og her ser du bilde av det. ;o) Det er digert, hele 80 x 130 cm, passer helt perfekt over varmepumpa, som også er 80 cm bred. Var litt rart å se det sånn in real. Må innrømme at jeg har vært litt bekymra. Tenk om det ikke ble noe fint. Det er jo noe helt annet å sitte her og se det på en pc-skjerm, enn å få blåst det opp på dette viset ..
Jeg tror jeg er fornøyd. Får se når vi får hengt det opp i morra. Skal snart på jobb nå, og jeg hadde tenkt å få i meg litt middag sammen med mannen og sønnen, før jeg fyker avgårde i regnværet. Joda, vi fikk regn i dag også. Plaskregn. Men før det begynte sånn for alvor klarte jeg å få spadd på plass den kubikken med jord som lå utenfor på tilhengeren. Kjedelig, men god trim. Og når en tenker på det på den måten blir det meste ganske ok igrunnen.
Gleden ved å gå på jobb har stagnert. Det er en merkelig følelse å entre dørene der, i disse omorganiseringstider, oppsigelsestider, kall det hva du vil. For mange av oss betyr det store omveltninger i livet. Mange har vært ansatt her sykt lenge. Jeg er ikke blant de mest trofaste, selv med mine snart 17 år. Jeg har nesten gleda meg til å gå på jobb hver eneste dag i disse årene. Bortsett fra noen få unntak, men da har det helst vært helsa, eller problemer i privaten, som har gjort at jeg har vegret meg. Det har vært flaut å vise hvordan jeg egentlig har hatt det ..
Nå er det noe ganske annet. Det er rett og slett ikke koselig lengre! Jeg har mista piffen, pågangsmotet, lysten og gleden til å bidra med noe. Legge sjelen i arbeidet, liksom. Det er ikke verdt det. Og det er ikke bare meg som har det på denne måten heller. Vi er blitt en gjeng med litt tiltaksløse arbeidstakere som venter på dommedag.
Og den kommer. På mange måter litt for kjapt, selv om jeg synes dette minner mest om langpining dette her ledelsen holder på med nå. Langpining og uutholdelige dager. Blir det meg, eller naboen? Vi vet jo at inne i vår lille deskavdeling er det tre, fire stykker, av totalt 15, som mister jobben før nyttår. Vi skuler vel ikke akkurat på hverandre, men vi lusker litt rundt i vår egen lille boble, uten å prate så alt for mye med sidemannen. Ikke mer enn nødvendig egentlig .. for hva skal en egentlig si?
Uansett hvem det er som må gå så blir dette rart etterpå. Tilsammen 40 av i underkant av 200, når en ser hele medihuset under ett, er sykt mange. Når så mange må ut, hvordan blir det da for de som sitter igjen etterpå. Hvordan blir dagene levelige? Kommer de resterende til å jobbe seg mest ihjel? For ingen tør vel si noe som helst fremover nå, i redsel for å bli kasta ut. Derfor kommer det nye skiftplaner og opplegg på det meste, uten at noen protesterer på det som blir foreslått fra de høye herrer som styrer skuta.
Om vi ikke er organisert sa du? Joda, det er vi nok alle som en. Men hjelper det noe? Min fagforening, eller klubb da, har gått i dvale for lenge siden. Det eneste de stiller opp med i denne vanskelige stunden er et julebord! Sist gang det skjedde var vel for omtrent 15-20 år siden ..
Ingen vet hva fremtiden bringer. Jeg er jo klar over det. Men litt stabilitet og sikkerhet i livet hadde jo vært greit .. både privat og jobbmessig, eller iallefall på en av plassene. Jeg føler jeg står fast i ei hengemyr. Hvor lenge det kommer til å vare er ikke godt å si. Kommer jeg fortsatt til å stå her etter at 2012 er over, eller er jeg forsvunnet ned i dypet, mens alt det trygge, gode, ble omgjort til en drøm, noe som var .. som gjorde at livet mitt var tilnærmet perfekt. Eller klarer jeg å følge med til neste nedskjæring kommer, innen et år eller to? For dette er nemlig bare begynnelsen ..
Sykdomog økonomisk usikkerhet .. that’s 2012. Året da det meste gikk galt ..
Mmmmm .. deilige nybakte hveteboller .. Eller kanskje ikke?
Med litt fantasi, som jeg har en god porsjon av tydeligvis, likner dette til forveksling på boller. Det er nesten så en kjenner lukten .. Eller muligens har det noe med slankekuren min å gjøre? Lysten på noe “godt” dukker opp innimellom nå, og jeg merker at det ikke er så lett å bare kutte ut tanken på alt det jeg kunne ha spist, men som jeg igrunnen har slutta med.
Godtesjuk eller ikke, bollene over her er rett og slett sopp! Knipsa på en søndagstur for et par uker siden. Så de ikke fantastisk gode ut?
Flere fantasifulle bilder/løsninger finner du her:
Hei i natten, om det fortsatt fins noen andre som ikke sover der ute. Sitter her og forsøker å roe meg etter kveldens jobbeøkt, og kom over denne fotoutfordringen hos 4U2.
Huset som jeg viser bilde av befinner seg i Wroclaw, Polen. Flere bilder over temaet GULT finner du her:
Nei, det er ikke for å minne drømmemannen på at jeg fortjener en blomsterkvast. For om han ikke klarer å finne ut det på egenhånd, så gidder jeg ikke ha blomster derfra heller. Da kan det rett og slett bare være det samme! Likevel er han drømmemannen min, han har mange andre egenskaper som jeg setter veldig pris på, selv om han altså ikke slenger rundt seg med blomster i hytt og pine .. Blomster kan jeg anskaffe meg selv, så lett som bare det. Alt det andre som følger med mannen er det litt verre å klare på egenhånd.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg faktisk fortjente disse blomstene. Jeg har vært syk flink mht. slankinga de siste ukene. Selvsagt kunne jeg heller ha kjøpt meg et marsipanbrød, eller en pose chips. Åh! Gud, det hadde vært godt! I går var jeg så godtesyk at jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Kanskje ikke så rart, når mannen og sønnen satte på hver sin side av meg, og sendte chipsen frem og tilbake over fanget mitt .. Kjæresten til sønnen hadde en hel pose baconcrisp, og jeg hadde ikkeno’! Skulle bare mangle at jeg ikke fortjente noen søte små roser etter å ha motstått den fristelsen ..
.. ser det slik ut akkurat nå. En blaut, høstlig mandag i midten av oktober. Så vet du det! Tenker det var en vanvittig viktig ting å ta med seg slik i starten av ei ny uke. Og om du lurer på om jeg kjeder meg akkurat nå, så er svaret ja! Tror likegodt jeg kan rydde ut av oppvaskmaskinen ..
De har nok ikke helt den samme bruk og kast-mentaliteten som oss. Men mobiltelefoner hadde de. Selv midt inni tjukkeste Gambia. På markedene flommet det over av telefoner, en del eldre enn våre modeller, men dog .. En mobil er en mobil, og det er kult. At det var særdeles dårlig dekning spilte mindre rolle
Jepp, det var mitt bidrag til ukens mandagstema hos Helene. Flere finner du her:
God formiddag, og god mandag, forresten. Her flommer vannet ned fra oven, og det er veldig høst ute. Jeg har en kubikk med jord som ligger utenfor, i en lånt tilhenger, og det burde vel ha vært lessa av snart. Men det blir nok ikke noe i dag, kanskje i morra heller? Jeg jobber kvelden denne uka, og uten konkrete planer blir det vel en del sløving på dagtid, men i dag skal jeg være med dattera og handle inn til selskap. Barnebarnet mitt blir fire år til torsdag. Ufattelig hvor fort tiden har gått, synes nesten det var i går jeg så henne komme til verden.
Håper akkurat du får en fin start på uka. Klem fra meg.
Sannsynligvis fester vi alt for sjeldent. Der er nok forklaringa på denne sløvheten, utmattelsen og det trøtte trynet jeg møtte i speilen i dag morges. Eeeeh, rettelse, i formiddag. Har ikke vondt i hodet, er ikke fyllesyk, kvalm eller noe som helst som kjennetegner en normal dagen derpå. Ikke som de to unge som ligger nede og vrir seg, etter en vellykka kveld ute. Likevel er det temmelig sløvt her i etasjen over også. Der de to halvgamle sitter med beina på bordet, hver sin pc i fanget og bare kuler’n ..
Neida, vi har ikke sittet sånn i hele dag. Vi har vært ute og gått en tur i den isende høstlufta, med piskende regndråper mot ansiktet og kun fire grader ute. En kald, men frisk fornøyelse, som gjorde ganske godt etterpå. Så dermed kan vi sitte litt til, uten å ha så alt for dårlig samvittighet. Sitte og vente på at svinesteika skal bli ferdig, så vi snart kan få oss noe middag.
Vi gikk ikke bare for fornøyelsens skyld. Skal ikke skryte på oss det. Vi kjørte ned til vorspielet i går, og måtte jo få henta hjem bilen igjen. Derfor altså.
Vorspiel fra kl. 15. Må bare innrømme at jeg egentlig føler meg litt for gammel for det der. Eller, vorspielet er faktisk det gøyeste av alt. Det å gå på byen kan jeg styre min begeistring for, og det blir liksom ikke bedre med årene heller. Oktoberfest, ompamusikk og øl digre som badekar .. tyrolerhatter og bratwurst. Og en bøling med unge folk.
Jeg er helt sikker på at de på vårt bord var kveldens eldste. Enten så synes ungdommen at vi var helt teite, eller så var det muligens noen som synes vi var kule. Gamle folk som fester på den måten liksom .. joda, har vært der jeg også. For lenge, lenge siden. Da jeg ikke var gammel nok til å tilhøre denne oldisgenerasjonen som flyr på byen.
Å stå i dokø er ikke veldig gøy. Mer morro blir det heller ikke når de andre i køen er flere år yngre enn mine egne døtre. Fytti, for en nedtur egentlig. Men det var ingen vei utenom, det som går inn må jo også ut igjen, og innlagt kateter er vi vel fortsatt litt i yngste laget for. Eller ..?
Jeg kom hjem med en paraply for mye i går. Har ikke stjålet den, men skulle passe på den for ei av de andre som var sammen med oss. Husker ikke helt hvem det var igrunnen. Så om du savner en paraply befinner den seg altså her hos meg. Jeg var nemlig så sykt lur at jeg hadde med en pose oppi veska, til f.eks. blaute paraplyer.
De to gedigne glassene derimot .. Ok da, de stjal jeg visst, for de kan jo sannsynligvis ikke ha hoppa oppi veska av seg selv. Eller, er det noen av dere andre som kan ha tatt feil veske sånn i forfjamselsen? Kleptomanien sitter jo ganske så løst i forsamlinga på sånne kvelder, selv om jeg aldri i mitt liv har falt for den fristelsen tidligere. Det er forresten kun det ene glasset som overlevde turen hjem .. og jeg aner ikke hvorfor .. sannsynligvis kjørte taxisjåføren som et svin!
En vellykka kveld med gøyale folk. Men om det hadde vært opp til meg tror jeg faktisk jeg bare ville ha blitt på vorspielet ..
