Himmelsk # 86

Dette her så ufattelig stilig ut i virkeligheten,
men det ble ikke helt sånn på bildet.
Jaja, det er nå iallefall mitt bidrag i ukas Himmelsk hos Petunia.
Her er vi på vei inn for landing på Stansted flyplass.

Andres bilder finner du her: 

Siste kursdag i denne omgang

Der var jeg klar for siste innspurt i bomberommet.
Det føles virkelig som om vi er gått i dekning for omverdenen når vi oppholder oss her.
Lurer på hvilken tulling som fant ut at dette her kottet i kjelleren
skulle være så perfekt for kursvirksomhet ..
Her er verken luft eller dagslys – ikke et eneste vindu!
Heldigvis har vi bare vært 4-5 stykker denne uka,
men kan med gru tenke hvordan det kjennes ut
etter en hel dag når rommet er fullt ..

Hodet mitt er ikke helt til stede for tia.
Jeg har problemer med å konsentrere meg, og rett som det er
renner tårene ut over kanten. Flaut. Kjempeflaut.
Men jeg prøver iallefall så godt jeg kan å få noe ut av dette her,
så får tiden vise om jeg lykkes.

Mye kunne jeg jo fra før av.
Iallfall like godt som de andre som er der.
Rettskrivning, kommaregler, ting jeg mer eller mindre husker fra skolen.
Selv om jeg ikke vil påstå at jeg overholder alle reglene i hverdagen.
Spesielt ikke i blogghverdagen.
Her skriver jeg litt som jeg prater innimellom.
Hvis ikke så blir det liksom ikke min blogg,
men noe fisefint og pent – og det er absolutt ikke meg!
Dessuten skriver jeg noen ord slik jeg synes det tar seg penest ut,
til tross for at jeg vet denne skrivemåten er helt feil.

En ting som er helt nytt er alle begrepene og hva de forskjellige tingene heter.
Det er helt forandret siden jeg pugget skolepensum for skrekkelig mange år siden.
Og hvem går rundt og husker på det sånn i hverdagen?
Selv om jeg kjenner igjen mange av begrepene, så vet jeg jaggu ikke hva de betyr likevel.
Jaja, jeg har klart meg til nå, og skal nok henge med videre,
selv om garpegenitiver, sanseverb, metaforer og modalverb
ikke lengre er ting jeg tenker på i dagliglivet.
Men en kan da slå det opp i google om det kommer noe som
en ikke helt husker betydningen av!

Pensum i dag er etikk.
Best å komme seg avgårde så jeg iallefall ikke kommer for seint ..

Livet er urettferdig

Lurer på hvorfor det alltid må skje noe når alt ser ut som om det skal ordne seg. Hvorfor går det ikke an å bare ha det godt en stund. Slappe av, nyte livet og det fine været vi er velsigna med her for tia? Kan jo godt bruke den litt utslitte strofen om at livet er urettferdig, men det hjelper jo så lite. Mange har det mye verre, jeg er jo fullstendig klar over det. Men likevel ..

Legene har funnet en klump i hodet til min eldste datter. Ho har følt seg litt tufs en stund og forlangte en scanning av hodet. Må innrømme at jeg har tenkt at ho var litt hysterisk. Alle blir jo litt sånn når en går gjennom et samlivsbrudd. Bomull i hodet er nok et velkjent fenomen for de fleste i den kategorien.

Beskjeden kom i går. En svulst på hjernen. Så der kom forklaring på hvorfor ho har følt seg så trøtt, lei og merkelig i humøret. Ho husker ikke fra dag til dag, ting som er blitt gjort for et par timer siden er også temmelig diffuse. Ikke alt selvsagt, men noe ..  Det meste har vært et ork og tårene har sittet løst. Noen ganger helt uten grunn.

Legene tror den er godarta, så det er jo det positive oppi dette. Men vekk må den jo, og det betyr operasjon .. I neste uke skal ho til utredning på sykehuset her. Ta noen prøver og se om noe, eller hvor mye, som er skadet av dette. Jeg tror iallefall det var det. Husker litt lite jeg også akkurat for øyeblikket. Det er som å gå på utsiden av seg selv. Som om det ikke angår meg på en måte. Men det gjør det jo så absolutt. Ungene er jo det mest dyrebare en har her i livet.

Hadde det vært mulig skulle jeg gladelig bytta plass med ho. Jeg har jo så mye rart allerede at en klump fra eller til spiller liten rolle. Spesielt om det kunne spart dattera mi for dette helvete. Ho er ung og flott og endelig begynte livet å ta en positiv vending. Det varte jaggu ikke lenge ..

Det er så utrolig vondt når jeg ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe. Kan ikke gjøre annet enn å se på fortvilelsen, redselen og sinnet for at det skjedde nettopp nå .. i starten på det som lå an til å bli den fineste sommeren på lenge. Istedenfor blir det kanskje en sommer som går med til å grue seg for operasjonen. For dette kunne visst ta tid. Ventelistene var lange. Akkurat det tar jeg som et tegn på at det ikke er kreft, kanskje litt naivt, men noe må en jo klamre seg fast i for ikke å ramle helt ned i kjelleren. Selv om den kjellertrappa akkurat nå virker temmelig nærme, for både den ene og den andre.

Tirsdagstema – Gatan

I gata her jeg bor er det stille som i grava ..
Ikke noe spesielt å ta bilde av heller.
Husene er fra 60-tallet og ser ut som firkanta kasser. Kjempekjedelige altså!
Derfor valgte jeg et gatebilde fra Fylkesmuseet, slik det så ut i Kristiansand i gode gamle dager.
Noen av husene som står her husker jeg fra jeg var barn.
Akkurat det synes jeg er en smule skummelt.
Husene fra min barndom har fått plass på museum .. hva forteller det om meg da?

Her hos oss skinner sola og på øyeblikket tar jeg beina fatt til jobb.
Dere får ha en flott tirsdag alle sammen,
uansett om den skal tilbringes på jobb eller en annen plass.

Andres gatebilder finner du her:

17. mai – and off we go!

Endelig var dagen her .. Dagen som mange har lengta etter i flere uker, trippende unger som synes timene snegler seg ufattelig seint avgårde. De kan nesten ikke vente på å iføre seg den habitten som er innkjøpt til den store dagen. Tusenvis av unger har gleda seg til et digert sukkerspinn, eller få lov til å spise så mange is som de bare orker, som synes denne dagen er den aller beste i hele verden. Etter julaften og bursdagen. Unger som griner seg til en gassballong til en hel liten formue, en ballong som etter mindre enn en time er på full fart oppover i skyene. Mindre unger som ikke helt har fatta at 17. mai-toget faktisk bare en en stim med folk og ikke et tog en kan sette seg inn i .. mang en foreldre har kanskje hatt et forklaringsproblem der gitt. Jeg håper iallefall det, at det ikke bare var min unge som var så lite opplyst ..

Fra jeg selv var barn husker jeg 17. mai som den første sommerdagen. Det var da vi fikk lov å ta av strømpebuksa, bytte den ut med nye knestrømper og nye sko. Sko som selvfølgelig ikke var gått inn på forhånd og var vonde som fy!! Og det der skulle vi traske rundt på i flere timer. Gate opp og gate ned. Hmmm .. ikke det beste minnet. Men det var alltid sol da, mener jeg og huske ..

Da bøllefrøene ble litt eldre var det kjekt og lure seg ut sånn midt på natta. I tretia eller noe. Iført sterk tape og skrekkblanda fryd angreip vi ringeklokkene i blokkene. Den ene rada etter den andre. For så å gjemme oss bak en bil eller en busk for å se hvor mange som kom og lukka opp. Eller hvor mange som skreik ut gjennom callinganlegget for de som var så heldige å bo så flott. Det var tider det! Lurer på når den 17. mai-gleden gikk over igrunnen.

Dagen er ganske ok når en har barn. Om en takler litt stress og kaos, vel og merke. Dagen da du kan få vist frem de håpefulle i finstasen for hele byen. Yess, jeg har vært så stolt at det er et under at jeg ikke har sprukket. For mine unger var selvsagt de aller skjønneste i hele verden. To søte småjenter i samme kjoler og samme kreppa hår. (Bildet er fra 1995). En liten gutt som selvsagt dreit i bleia akkurat i det vi var klare til å gå ut døra .. Koselig, ja absolutt. Og iallefall mye koseligere enn når de ble større. og ikke med sin beste vilje kunne skjønne hvorfor de måtte hjem så tidlig, da en forsøkte å taue dem inn rett etter fyrverkeriet rundt midnatt. Dette var dagen da en fortsatt håpte at ens egne unger holdt seg sånn tålig edrue .. dette året også ..

Vel, her i huset er vi over det der. Ungene er store og har sitt og styre med, vi har bare oss selv og kan gjøre akkurat som vi vil. Iallefall om vi er så heldige å få pass til bikkja. Koffertene er pakka og om et øyeblikk er vi på vei til London. Det vil si, vi som bor ved en slik akterutseilt flyplass som Kjevik må jo først til en storby som Sandefjord for å finne et rimelig fly til destinasjonen. Vi er tilbake søndag kveld og håper da at hus og eiendeler fortsatt er intakt selv om vi har dratt fra sjømannen som er hjemme i friperioden. Sjømannen min som absolutt lever opp til ryktet som en gammel sjøulk, ute 28 dager, hjemme 28 dager .. dager som for det meste blir brukt til festing. Jaja, forhåpentligvis roer det seg vel litt etterhvert. Når han blir lei eller blakk. Sselv om det ikke er den store overhengende faren for at han går konkurs med det første ..

Enn så lenge får dere nyte Norges bursdag etter beste evne. Det skal jeg gjøre, på en litt annen måte. Gratulerer med dagen. ;o)

Himmelsk # 85

17. mai i år skal tilbringes i samme by som Big Ben!
Vi pakker kofferten og tar en langhelg i London, drømmemannen og jeg.
Dette er andre gang vi drar dit sammen og min niende.
Jeg har faktisk vært her en 17. mai tidligere også.
Kanskje litt lite oppfinnsomt dette, men vi har jo hatt en del andre
byferieturer innimellom også da.

Her finner du flere Himmelske bidrag:

God helg, når den tid kommer.
;o)

Yess .. jeg klarte det!

Jeg har spasert til og fra jobb disse to siste dagene også. Som jeg hadde planer om. I dag var jeg hjemme på litt under en halvtime. Av en eneste grunn: Jeg trodde i mitt forvirrede sinn at jeg skulle klare å ta igjen drømmemannen oppi den siste bakken og gå hånd i hånd med han det siste stykket. Han hadde et bittelite forsprang, trodde jeg, og det var som en gulrot som gjorde at jeg virkelig fikk opp farten. Eeeeeh .. jeg var halvdød da jeg kom hjem. Uten noen å holde i hånda. Tror hjernen min må ha hatt en aldri så liten blackout da jeg innbilte meg at dette skulle gå ..

I dag har jeg vært på kurs i rettsjournalistikk. Rettsjournalistikk. Smak på det da .. mmm .. dritkjipt. Ikke sant? Det var iallefall den innstllinga jeg dingla meg avgårde med i dag morges. Forbi bilen klarte jeg også å gå, uten å ombestemme meg mht. å bruke beina til jobb. Selv om jeg nesten hørte at kjøredoningen hviska til meg .. sett deg inn, sett deg inn ..

Kurset var utrolig interessant! Timene bare fløy avgårde, og så var den dagen over. Litt trist igrunnen. Kunne godt hatt mer om det der .. Tenk så så feil kan en ta altså!

Arbeidsdagen i går var superhard å komme gjennom. Jeg var så merkelig dårlig. Hadde vondt i den ene armen og følte meg skikkelig uttafor. I tillegg skulle jeg ha syforening, noe jeg tenkte på å avlyse helt til det var for seint. Hadde det ikke vært for drømmemannen så ville det vært dårlig med servering her! Men han diska opp med en aldeles nydelig pizza. Lurer på hva jeg skulle ha gjort uten han der. :o)) Håper jeg aldri finner ut av det ..

Vaskemaskinen vår tok kvelden
før helga.
Heldigvis har jeg lagra datteras her, så nå har de bytta plass. Mens vi venter på delene til vår får jeg aller nådigst lov å bruke denne andre. Ho er nemlig så fornøyd med den selv, men siden de har vaskemaskin der de leier så står den bare her hos oss og venter på et nytt liv. Enn så lenge altså, om jeg behandlet den som barnet hennes, kunne jeg få lov å bruke den.

Nå har jeg et lass med tøy jeg må brette. Uff. Men dessverre hopper det ikke inn i skapet selv, så noen må jo vise det vei .. og mens vi er inne på tøy så kan jeg bare opplyse om at jeg fikk pakke fra Påfyll/Ioanna Kourbela i posten i går. Den øverste kjolen ho viser her, i litt andre farger, pluss en matchende jakke en sikkert bør ha fagbrev for å klare å knyte .. Det var bare helt nydelig, bortsett fra at jeg synes det var litt i trangeste laget. Men jeg jobber med saken .. og dermed får dere ikke se bilde av det på nåværende tidspunkt. ;o)