I nattens mulm og mørke

.. sneik jeg meg inn på jobb. Håpet selvsagt at det ikke var en levende sjel der, da jeg gikk inn og la sykmeldinga på sjefens tastatur. Men så vel var det ikke, selv om det holdt å si hei og hadet til fyren som satt på nettdesken. Han lurte sikkert på hva dette vesenet gjorde der ute på den tiden av døgnet, men han sa heldigvis ikke noe. Satser på at han ikke kjente meg igjen siden jeg har fått rødt hår siden sist. Dessuten var han sikkert minst like trøtt som meg om han hadde sittet der i hele natt.

En uke tok det denne ganga også. Med vondt i magen hver gang jeg tenkte på dette papiret som måtte leveres. Eller sendes. Men det er jo enda mer pinglete, så jeg hadde bestemt meg for å levere, og sånn ble det. Etterhvert.

Noen ganger går ingenting som planlagt. Faktisk er det veldig sjeldent det gjør det. Tenk å få et slikt forhold til min fantastiske arbeidsplass som jeg skulle klamre meg til to the bitter end. Den enden kom jækla kjapt. Og vet du hva jeg gruer meg til nå? Joda, allerede er jeg begynt å tenke på denne coachinga vi skal få, alle vi som tusla ut derfra med ei sluttpakke under armen. For den hjelpa skal jo sikkert foregå der ute den også. Og jeg har så lite lyst til å ut der. Magen vrenger seg bare ved tanken.

Jeg har fått et noe anstrengt forhold til mye der ute. Har sletta nesten alle kollegaene mine fra facebook. Spør ikke hvorfor. De har jo ikke gjort meg noe. Men jeg følte meg bare så sykt mislykka i forhold til alle de andre der ute. Så i et lite oppløftende øyeblikk forsvant hele gjengen. Dessuten er jobbmailen min slutta å funke. Og det var vel etter det, for et par uker siden, at jeg skvisa ut det meste som minner om min nesten tjue år lange yrkeskarriere der på huset. Et tastetrykk og så var halve livet vekk! Men det med mailen har ikke jeg gjort. Kanskje det bare er et passord som er gått ut på dato, og det resulterer i at jeg ikke får med meg en dritt. Håper ikke det er kommet inn noe viktig der i de siste ukene. Fikk beskjed om å snakke med it, men de svarte ikke på eposten jeg sendte og da gadd jeg ikke forsøke mer. Så sånn er det med den saken.

Jeg vil ha en ny jobb. Kjapt. Helst i forgårs. For å sitte hjemme på dette viset er et mareritt. Jeg sover ikke om nettene. Enda jeg har fått både det ene og det andre som skal hjelpe meg med det. Uten at det virker noe særlig. Og det å ligge der når natten går over i dag og vite at du ikke skal en jækla dritt den dagen, eller den neste, eller dagene i uka etter .. vel, det er ikke en god følelse akkurat. Ikke sover jeg om dagen heller, for så gammel er jeg ikke blitt at jeg kan legge meg på den tiden av døgnet. Så derfor hangler jeg videre mens overskuddskontoen blir tommere og tommere. Det er et dårlig tegn, tro meg, jeg har vært der tidligere. Men da var det de hersens hormonene og heteturene som styrte livet mitt. Det er heldigvis mye bedre!

Jeg har trålt alle plasser hvor jeg vet det finnes stillingsannonser. Og det er faktisk ikke noe som helst som jeg passer til der! Iallefall ikke akkurat nå. Det er skremmende det. Det er en del i barnehage og ellers i helsevesenet, dessuten litt om du har peiling på regnskap. Tviler sterkt på at det hjelper med en femmer i matte fra midt i forrige århundre en gang. Til nå har jeg forhørt meg tre plasser der jeg kjenner folk, om de kunne ha brukt for meg og mine kunnskaper, uten at det har hjulpet noe. – Nei, vi trenger dessverre ikke noen akkurat nå. Men skal tenke på deg om det dukker opp noe. Oppløftende. Jeg har kontakta et privat firma som driver med eldreomsorg, men de ville bare ha folk med erfaring og relevant utdanning. Og jeg har søkt på to jobber. Sånn ordentlig søkt på jobb altså, for første gang i hele mitt liv! Jadda, jeg sitter ikke bare her og sturer ser du. Selv om det egentlig føles sånn.

CV’n min er jo et kapittel for seg selv. Et veldig kort sådan. Jeg satt et helt døgn her og forsøkte å få den til å se sånn tålig presentabel ut. Visuelt er den nok tilnærmet perfekt, men så er det innholdet da .. Jeg har sendt den avgårde med en av disse søknadene. Og jeg føler jo jeg har dritt meg loddrett ut egentlig. Om et halvt års tid kommer det vel til å gå rykter om denne halvgamle kjærringa som ikke har mer enn et svennebrev fra 1985 og vise til .. men som likevel søker jobber som ho ikke har forutsetninger til å få. Bare så synd at jeg har så skrekkelig lyst på den ene jobben der. Selv om det ikke er i min gate i det hele tatt. Men bare det er jo et fremskritt, at jeg har lyst til noe. Tror iallefall denne coachen kommer til å se det på den måten.

Ja, ingen kan iallefall si at jeg ikke prøver .. Foreløpig har jeg ikke lagt ut cv’n noen plasser. Sånn hos bemanningsbyråer eller nav for eksempel. For jeg er ikke akkurat stolt av de få linjene som står der. Eller, jeg er stolt av det, men temmelig flau fordi det ikke står mer der. Det er så lite å vise til på alle disse årene. Det føles igrunnen litt som om jeg har vært nedfrosset i et halvt hundre år, og så blitt tint opp igjen. Til en verden som ikke er til å kjenne igjen. Akkurat som i en skrekkfilm.

Et lite glimt fra onsdagen

 

Hei der ute. :o) Akkurat nå sover du sannsynligvis, men siden jeg har litt lakenskrekk for tia så fant jeg ut at jeg kunne prøve å skrive et aldri så lite blogginnlegg igjen. For det begynner jo å bli en stund siden. Merkelig egentlig. Sist jeg hadde det litt på denne måten så skreiv og skreiv jeg. Fingrene bare løp over tastene og egentlig var de jo både morsomme og gode mange av de blogginnleggene som ble til da. Nå derimot har jeg ikke lyst til å skrive noe som helst. Det er kaos i tankene, men sykt vanskelig å få ned ordene. Og kanskje er det like greit, både for deg og meg.

Jeg prøver å komme meg ut litt hver dag. Men det er mer et slit enn det er oppløftende. Jeg får ingen overskudd av turene, blir bare sykt trøtt. Hadde det bare resultert i at jeg fikk sove godt og lenge, gjerne gjennom ei heil natt sånn innimellom, så hadde jo det vært fantastisk greit. Men det er visst ikke sånn det funker .. dermed har den mila jeg skulle gå tre ganger i uka blitt både kortere og sjeldnere. Men jeg kommer nok snart tilbake igjen skal du se. Må bare komme meg litt opp fra dette hullet jeg har satt meg fast i.

Det regner og er skikkelig høst her. Men ikke engang det bryr jeg meg så mye som som før. Værsyk. Det har jeg jo alltid vært. Men akkurat nå er været en liten filleting som overhodet ikke betyr en dritt. Og det selv om langtidsvarselet ser ut som selveste syndefloden her på Sørlandet. 

I dag hadde jeg en plan om å få gått den mila – og vel så det. Så jeg satt avgårde på formiddagen, i duskregn. Jeg hadde et mål, hadde pakka inn kameraet og var sykt klar for å ta denne turen. Eller, vet ikke helt om jeg tenkte så mye på noe som helst, jeg bare gikk. Men kameraet ble liggende innpakket i plastposen i sekken og bildene ble bare knipsa i full fart med mobilen .. før himmelen åpnet seg og jeg og bikkja fikk skyss helt hjem av dattera som helt tilfeldig kom kjørende forbi da ho var ferdig på skolen. 

Resultatet av en litt halvhjerta fotografering ser du over. Bildene er fra Gimle Gård som er en del av Vest-Agder Museet. Jeg har egentlig bare vært her to ganger tidligere i mitt liv. Og begge gangene har jeg lekt fotograf for noen lykkelige nygifte og var så full av prestasjonsangst at jeg ikke fikk med meg hvor flott plassen egentlig er.

Ønsker deg en fin torsdag! Hva enn du måtte fylle den med. 

Tortur både her og der

Vet du hva dette er? Det er et av våre to nye torturkammer som har til hensikt å ta knekken på rottene som vi har under huset .. La meg presisere: UNDER huset, ikke i kjelleren altså. To store rottehull, et inni vedboden og et på andre siden av huset viser tydelig at her har vi ubudne gjester. I sommer satte sønnen og stabla ved inni boden, og da han kikka opp så han rett på ei diger rotte! Brrrrrr … er glad det ikke var meg!!

Vi har forsøkt med vanlige rottefeller. Sånne som alltid har vært i salg lissom, men de funker omtrent som en fuglemater, bare her mater vi rottene. Maten forsvinner. Ingen rotte henger igjen. Bortsett fra for et par dager siden, da lå et rottebein igjen der inne. Men resten av rotta så vi ikke noe til. Eller drømmemannen så den ikke, jeg holder meg langt unna denne krigen. Men i går, da hadde vi fått fangst vettu, i den gamle fella, rett etter at vi hadde kjøpt disse nye torturgreiene.

Et stykk udyr. Fant ikke ut om det var den med tre bein eller en annen. For den var visst litt halvspist av sine medborgere under grunnmuren her, så den gikk rett i søpla uten at den tøffe mannen min orka å ta den nøyere i ettersyn. Snakk om pingle da!! Det var like før jeg måtte ut og rote den frem fra søppeldunken igjen, bare for å se om det var den som vi hadde huka tak i sist … 

Siden jeg er i torturmodus kan jeg jo like godt fortsette litt i samme stimen:

Mange har, og har hatt, det mye verre enn meg. I know. Det er bare så synd at den tanken ikke hjelper for noe som helst .. mannen på bildet under sover i det minste. Skulle gjerne gitt han noen middager og ei dundyne i bytte mot en god natts søvn!

Sånn, da gjenstår det bare å ønske deg en fin kveld. Bildene tok jeg i Gdansk i Polen da vi var innom et av museene der. Og dette var igrunnen bare for peanuts å regne i forhold til mye av det andre vi kunne studere der inne.

Veien fra Brokke til Suleskard

Endelig har jeg kikka på bildene fra turen vår i fjellheimen. Den jeg hadde så store forhåpninger til vettu. Frisk fjelluft, blå himmel og fantastiske naturbilder .. vel, det ble ikke helt sånn da. Bortsett fra at lufta veldig frisk! Vind, regn og tåke. Dårlig sikt og veldig blaut. Men vi lånte ei flott hytte på Brokke og hadde det egentlig helt topp. 

Jeg hadde jo en plan om å komme meg opp til Kjeagbolten. Ikke det, jeg har aldri i mitt liv hatt planer om å bestige den – det er å leke med livet. Skjønner ikke helt vitsen med det. Tenk så fort gjort det er å ramle ned, om du er riktig uheldig. Lurer forresten på hvor mange som har ramla ned her, eller fra Prekestolen, sånn uten at omverdenen får vite det. Noen må det da være ..

Vi klatra bare opp litt av løypa på Kjerag. Den verste biten i følge drømmemannen som har vært her tidligere. Han har til og med stått på denne steinen, og etter det har han fått skikkelig høydeskrekk. Selv om han ikke synes det var det helt store å stå der ute. Men det var skubbinga og puffinga til de andre som skulle ut – helst før han hadde kommet seg inn – som utløste det.

Det blåste og regnet og sikten var ikke så mye å skryte av. Stien var sleip og glatt, faktisk var det ganske nifst synes jeg. Ikke vanskelig, men jeg er blitt så redd for å ramle. Brekke noe. Hehe, lårhalsen for eksempel, er det ikke det gamle damer brekker da? Om de først ramler …

Her er noen bilder fra denne lørdagen i fjellheimen. Selv om jeg absolutt liker meg best ved sjøen, så synes jeg dette er vakkert. Ville nok aldri kjøpt meg ei hytte her, men å leie ei uke utpå høsten hadde vært helt toppers. Jeg er jo litt som Ole Brumm – ja takk, begge deler. Eller snarere: Ja takk, ALT! Men nå må er det jo bli en brå slutt på det livsmottoet .. puuuh ..

Brokke – Suleskar, veien fra hytta vi lånte til Kjerag tok en god time. For ei byjente som meg var jo dette en opplevelse i seg selv, til tross for drittværet og dårlig sikt. Tar nok denne turen igjen jeg, bare for å se det i en litt annen innramming enn regn og tåke. Kanskje har vi bedre lykke neste gang.

“Ørneredet” restauranten ved parkeringsplassen før klatringa starter.
Må si jeg synes det er dritkipt at de hadde stengt utsiktsterrassen rundt bygget,
den var kun for betalende spisegjester.
Ikke noe problem for meg, vi hadde en kaffi og kake her inne,
men det er ganske kjipt for utenlandske turister
at ikke en gang utsikten er gratis! 
For utlendinger som kommer hit koster jo en lunsj eller middag en hel formue. 

Rart å se et helt område, midt i fjellheimen, med hundrevis av små varder.
Akkurat det samme så vi langs strendene på Kapp Verde.
Trodde de hadde en betydning, men fikk vite av en innfødt at det var turistene som
lagde dem, bare for gøy. Det er sikkert det samme her.

Vi nærmer oss Brokke igjen, og tåka blir bare tettere og tettere.
Avslutta turen på Sylvgaarden for å teste ut rømmegrøten,
det er jo bare et must når en er på disse kanter.

Fire år på blogg.no

I dag har midtlivskrise bursdag. Akkurat for fire år siden posta jeg mitt aller første innlegg her inne. Siden har livet gitt meg mange slag i trynet, for å si det mildt. Selvsagt noen oppturer også innimellom, men føler at de som går feil vei fortsatt er i overtall. Det er kjipt. Men det aller kjedeligste er å innse at livet bare er sånn. Kjempe seg opp av den ene kjellertrappa etter den andre. For hva? Bare for å samle krefter til neste fall lissom. Hva er vitsen med det?

Er det bare meg det er noe galt med? Som ikke tåler en dritt .. Eller er alle dere andre slik som foreldrene mine, som ikke skal vise at noe er galt. Alt skal se perfekt ut på overflaten, samme fanken åssen det er innforbi husets fire vegger. Er det mer riktig å leve på den måten? Skuffe alt under teppet og late som .. Og hvordan får en det til, mens en samtidig klarer å se lykkelig ut?

Yess! Livet er hærlig!!

Ei uke med barnebarna



Siden fredag har jeg vært barnevakt.
Den siste snuppa leverte jeg på sfo i går morges, så nå har stillheten senket seg i heimen igjen. Så litt frem til det mens det sto på som verst her, men vet ikke helt om det ble som forventet. Det ble veldig stille, og ikke så mye annet å tenke på enn jobbsituasjonen og annen elendighet. Så på den måten var denne barnevakt-uka en vinn-vinn situasjon. Jeg må bare innrømme at jeg storkoser meg når jeg får lov å låne dem på denne måten. Det er jo litt slitsomt, men helt utrolig koselig.

Begge to har sovet på vårt rom. Heldigvis er det temmelig stort, hele 18 kvm, så jeg føler ikke vi får pustevansker selv om det står ei voksen gjesteseng og ei reiseseng der inne. Mulig drømmemannen ikke er helt enig, men han sover jo uansett, så det kan ikke være det største problemet når jeg tenker meg om. Jeg derimot, våkner for hvert minste pip. Svupps, så står jeg over den ungen som grynta eller peip litt i søvne, eller snudde seg og sparka av dyna. Puuuh. Kavete og litt irriterende at jeg ikke bare kan sove meg gjennom disse lydene, men nettene er jo litt rare likevel, så noen ganger ekstra inn og ut av dyna gjør ikke den store forskjellen egentlig.

Trodde jeg skulle sove sykt godt i natt. Men sånn ble det ikke .. Uten søvn duger helten ikke, det er iallefall helt sikkert, og jeg har kjent litt på den følelsen en stund nå. Bomull i hodet. Ser ut som et vrak. Poser både her og der, men dessverre er det ikke handleposer med ny garderobe eller fine pynteting til huset. Jeg har fått sovepiller, men så lenge jeg skulle ha ansvaret for verdens skjønneste barnebarn så turte jeg jo ikke bruke de heller. Men i natt .. kanskje .. Det er iallefall ingen risiko for at denne dama skal bli avhengig av sånn dop. 

Natta stiller seg i køen med de mange og veeeeeldig lange, nokså søvnløse. I dag skal jeg bare på jobb noen ganske få timer, og så tar jeg helg. Langhelg. Helt til mandag kl. 16. Men ikke engang det er like forlokkende og lystbetont som før. For jeg vet jo at mine dager på Fædrelandsvennen går mot en slutt, og da blir det plutselig bare fridager. Det er ikke noen god følelse. Det kjennes mest ut som om jeg står midt i en vond skilsmisse. Der bare den ene er gått lei. Og det er ikke meg .. 

Her er jeg …

 

I bunnen av trappa. Og det er langt opp, egentlig. Har ikke gått noen turer hele uka, ikke fått gjort noe, likevel går dagene ganske så fort. Mens jeg sitter her med et hode fullt av bomull og tusen spørsmål, men ingen svar.

Jeg jobber kveldsvakt denne uka. Det er en merkelig stemning på jobb. Likevel er det godt å komme hit, så lenge det varer. Men det er fryktelig å gå ut døra etter arbeidsdagens slutt. Da kommer tårene, hele veien hjem og vel så det. Mange har funnet ut at jobben deres ikke er på det nye organisasjonskartet, og det er absolutt ingen god følelse. Tro meg. For jeg er en av dem.

Jeg har søkt sluttpakke. Jeg som skulle klore meg fast her til the bitter end, og aldri i livet gå frivillig. Men jeg tror vi er ved den slutten nå. I den nye organisasjonen er det ikke inntegnet en eneste typograf/grafiker. Men de skrivende skulle skjermes. Og det er ikke meg. Så jeg har skjønt at min tid her er over, og det er bedre å gå enn å få sparken. For her kommer hver krone til å bety en god del fremover. Jeg hadde rett og slet ikke råd til å vente og se om jeg ble pekt på. Akkurat nå vet jeg ikke noe om noenting. Fremtiden er ganske så usikker. Kjipt. Det er ikke sånn en skal ha det etter 18 år i en og samme bedrift. Og iallefall ikke når en er passert 50 år og har en utdannelse som ingen trenger lengre. For hva fins der ute for sånne som meg?

– Men mamma, nå kan du gjøre det du alltid har hatt lyst til. Sa dattera mi. Men problemet er jo at det er det jeg har gjort. Hele mitt voksne liv. Det er på denne hylla jeg har hørt til, og jeg har aldri angra et sekund for at jeg tok den utdannelsen jeg gjorde den ganga i forrige århundre. Kanskje bortsett fra akkurat nå. 

Men hva pokker skulle jeg ellers ha valgt? Jeg har ikke peiling ..

Ei fuktig helg i fjellheimen

Her har vi tilbragt helga. :o) Brokke i Setesdal. Vi fikk låne hytta til en kollega, eller hytta, det var vel egentlig et hus. Flott og stort, og et veldig greit utgangspunkt for Kjerag-turen vi hadde planlagt siden værvarslet så så flott ut tidligere i uka. Det var det da vi ankom fredag ettermiddag, og det var nesten umulig å se for seg det fryktelige været de plutselig meldte fra torsdag morgen. Dermed håpet jeg i det lengste at det var total bom. Men vi var ikke lengre i tvil da vi våkna på lørdagen for å si det sånn.

Opp til Kjerag-bolten kom vi ikke. Det blåste og regnet og var sykt sleipt på veien. Vi klatra opp den første etappen, via kjettingene (for de som har vært der). Men lengre kom vi ikke. Folk som kom ned fra toppen sa at de ikke engang kunne se bolten for bare tåke. Og det blåste noe sinnsykt. Så det var den turen .. bedre lykke neste gang. Og kanskje blir det 10. oktober, om været er bedre da. 

Heller ikke fra Løefjell fikk vi nyte utsikten. Dette er fjelltoppen som lå rett bak hytta vi lånte. Neste 1000 m.o.h. og jeg kan bare innbille meg hvordan det ser ut der om det hadde vært klarvær! Vi brukte halvannen time opp og ned, så det var ikke lange turen. Det pøsregnet hele tiden og stien var for anledningen omgjort til en bekk. Såpass at vannet gikk over mine vanntette sko, og de er ikke tørre enda, selv om de har stått i skotørkeren siden vi kom hjem i går kveld. 

Lavt skydekke i Rysstad. Vi var nede en svipptur kun for å spise rømmegrøt. Det hører liksom med når en er i indre bygder. :o)

Det gav mersmak dette her. Selv om været nesten ikke kunne vært verre ei helg i begynnelsen av september. Jeg har ikke vært på hyttetur på 17 år eller noe sånn. Bortsett fra på min egen hytte og noen familieutflukter med slekta til drømmemannen, og det er noe helt annet. Sist jeg var på hyttetur var sammen med ei tidligere nabo, og det var også på Brokke. Kanskje vi skulle prøvd oss på vandretur i fjellet, fra den ene turistforenngshytta til den andre, en eller annen gang .. en kan jo ikke regne med at en bare blir tilbudt ei gratis hytte sånn i ny og ne i fremtiden. Det der var jo nesten for godt til å være sant. :o))

Tusen takk til søster med samboer som var koselig reisefølge,
sønnen min som var hjemme og passa bikkja,
og sist men ikke minst skjønne Janne som lånte oss hytta. 

Fredagstanker

Ei halvgammel kjærring fra sør
ville helst at alt skulle være som før
Men arbeidsdagenes vanlige glede
overskygges av avisdødens vrede 

Arbeidsledighet og nav
høres ut som et jævla kav
Hverdagen kan fort ramle samme i grus
og hva skjer da med hjem og hus

18 år på samme plass
er ikke verdt papiret i dass
Kursingen har vi fått internt
så ingenting kan brukes eksternt

“Learning by doing” er greit og billig
og jeg har stilt opp mer eller mindre villig
Det har kosta tårer og slit 
med plutselig sitter det – bit for bit

Men så kommer dårlige tider og kutt
og nå ser jeg en mørk snarlig slutt
En tredjedel av kollegaene må gå
hvem vet ingen akkurat nå

Arbeidsdagen er tung og stille
det kan ikke fortsette selv om jeg ville
Jeg er ikke ung, heller ikke så gammel
likevel føler jeg meg som søppel og skrammel

Fremtidsutsiktene er mørke og triste
jeg skulle heller ønske jeg visste
Mange års erfaring hjelper ikke en dritt
for det er nemlig oss de vil bli kvitt

Nettavisen satses det på
papir er avlegs og leses av få
Apper på dingser, mobiler og brett
er det som i dag skal være rett

Torsdagstur på morrakvisten

Jeg har rett og slett tatt helg. Avspaserer i dag og har fri i turnus i morra. Deilig. Egentlig enda mer deilig enn normalt, for det er ikke så skrekkelig gøy å være på jobb for tia. Elendigheta begynner å sige inn, både hos den ene og den andre. Stemninga er litt rar ..

Fridagen starta tidlig. Allerede klokka 8 sto jeg på døra hos eldste dattera. Jeg fulgte med da barnebarnet skulle på skolen, og så gikk jeg og mora en lang tur sammen. Ho skulle på jobb seinere, og jeg tror nok ho misunte meg en smule som bare kunne gå hjem og slappe av.

Vi gikk ei mil. Ikke så fort som jeg har gjort i det siste, men vi prata jo i ett kjør, og da går lissom beina litt treigere. Koselig var det iallefall.

Litt ulendt terreng.
Her fra ei gammel steintrapp vi klatra ned.
Nesten litt skummelt, for jeg har vært så svimmel og rar den siste uka.
Håper det går over snart ..

Veldig idyllisk og litt kjølig tidlig på morrakvisten.
Stille og rolig, og høsten har uten tvil tatt over for sommeren.
Her fra Bånetjønn rett ovenfor Ravnedalen.

Sopp er et høsttegn.
Spør ikke om den er spiselig eller ei, jeg har ikke peiling!
Har ikke tenkt å spise den heller, vi henter vår sopp hos Meny. ;o)
Enkelt, greit og helt trygt! 

Ravnedalen er flott til alle årstider, men kanskje aller finest på høsten.
Har du ikke vært her bør du ta en tur om du er i Kristiansand.
På Cafe Generalen er det rett som det er konserter om sommeren,
dessuten serverer de byens beste burgere.

Sola skinner og det lover foreløpig godt for helga.
Krysser alt jeg har for at været holder seg slik.
Vi har nemlig planen for helga klar.
Og HER skal jeg stå og skue utover lørdag ettermiddag.
Gleder meg!

Skal du noe gøy?
:o)