.. sneik jeg meg inn på jobb. Håpet selvsagt at det ikke var en levende sjel der, da jeg gikk inn og la sykmeldinga på sjefens tastatur. Men så vel var det ikke, selv om det holdt å si hei og hadet til fyren som satt på nettdesken. Han lurte sikkert på hva dette vesenet gjorde der ute på den tiden av døgnet, men han sa heldigvis ikke noe. Satser på at han ikke kjente meg igjen siden jeg har fått rødt hår siden sist. Dessuten var han sikkert minst like trøtt som meg om han hadde sittet der i hele natt.
En uke tok det denne ganga også. Med vondt i magen hver gang jeg tenkte på dette papiret som måtte leveres. Eller sendes. Men det er jo enda mer pinglete, så jeg hadde bestemt meg for å levere, og sånn ble det. Etterhvert.
Noen ganger går ingenting som planlagt. Faktisk er det veldig sjeldent det gjør det. Tenk å få et slikt forhold til min fantastiske arbeidsplass som jeg skulle klamre meg til to the bitter end. Den enden kom jækla kjapt. Og vet du hva jeg gruer meg til nå? Joda, allerede er jeg begynt å tenke på denne coachinga vi skal få, alle vi som tusla ut derfra med ei sluttpakke under armen. For den hjelpa skal jo sikkert foregå der ute den også. Og jeg har så lite lyst til å ut der. Magen vrenger seg bare ved tanken.
Jeg har fått et noe anstrengt forhold til mye der ute. Har sletta nesten alle kollegaene mine fra facebook. Spør ikke hvorfor. De har jo ikke gjort meg noe. Men jeg følte meg bare så sykt mislykka i forhold til alle de andre der ute. Så i et lite oppløftende øyeblikk forsvant hele gjengen. Dessuten er jobbmailen min slutta å funke. Og det var vel etter det, for et par uker siden, at jeg skvisa ut det meste som minner om min nesten tjue år lange yrkeskarriere der på huset. Et tastetrykk og så var halve livet vekk! Men det med mailen har ikke jeg gjort. Kanskje det bare er et passord som er gått ut på dato, og det resulterer i at jeg ikke får med meg en dritt. Håper ikke det er kommet inn noe viktig der i de siste ukene. Fikk beskjed om å snakke med it, men de svarte ikke på eposten jeg sendte og da gadd jeg ikke forsøke mer. Så sånn er det med den saken.
Jeg vil ha en ny jobb. Kjapt. Helst i forgårs. For å sitte hjemme på dette viset er et mareritt. Jeg sover ikke om nettene. Enda jeg har fått både det ene og det andre som skal hjelpe meg med det. Uten at det virker noe særlig. Og det å ligge der når natten går over i dag og vite at du ikke skal en jækla dritt den dagen, eller den neste, eller dagene i uka etter .. vel, det er ikke en god følelse akkurat. Ikke sover jeg om dagen heller, for så gammel er jeg ikke blitt at jeg kan legge meg på den tiden av døgnet. Så derfor hangler jeg videre mens overskuddskontoen blir tommere og tommere. Det er et dårlig tegn, tro meg, jeg har vært der tidligere. Men da var det de hersens hormonene og heteturene som styrte livet mitt. Det er heldigvis mye bedre!
Jeg har trålt alle plasser hvor jeg vet det finnes stillingsannonser. Og det er faktisk ikke noe som helst som jeg passer til der! Iallefall ikke akkurat nå. Det er skremmende det. Det er en del i barnehage og ellers i helsevesenet, dessuten litt om du har peiling på regnskap. Tviler sterkt på at det hjelper med en femmer i matte fra midt i forrige århundre en gang. Til nå har jeg forhørt meg tre plasser der jeg kjenner folk, om de kunne ha brukt for meg og mine kunnskaper, uten at det har hjulpet noe. – Nei, vi trenger dessverre ikke noen akkurat nå. Men skal tenke på deg om det dukker opp noe. Oppløftende. Jeg har kontakta et privat firma som driver med eldreomsorg, men de ville bare ha folk med erfaring og relevant utdanning. Og jeg har søkt på to jobber. Sånn ordentlig søkt på jobb altså, for første gang i hele mitt liv! Jadda, jeg sitter ikke bare her og sturer ser du. Selv om det egentlig føles sånn.
CV’n min er jo et kapittel for seg selv. Et veldig kort sådan. Jeg satt et helt døgn her og forsøkte å få den til å se sånn tålig presentabel ut. Visuelt er den nok tilnærmet perfekt, men så er det innholdet da .. Jeg har sendt den avgårde med en av disse søknadene. Og jeg føler jo jeg har dritt meg loddrett ut egentlig. Om et halvt års tid kommer det vel til å gå rykter om denne halvgamle kjærringa som ikke har mer enn et svennebrev fra 1985 og vise til .. men som likevel søker jobber som ho ikke har forutsetninger til å få. Bare så synd at jeg har så skrekkelig lyst på den ene jobben der. Selv om det ikke er i min gate i det hele tatt. Men bare det er jo et fremskritt, at jeg har lyst til noe. Tror iallefall denne coachen kommer til å se det på den måten.
Ja, ingen kan iallefall si at jeg ikke prøver .. Foreløpig har jeg ikke lagt ut cv’n noen plasser. Sånn hos bemanningsbyråer eller nav for eksempel. For jeg er ikke akkurat stolt av de få linjene som står der. Eller, jeg er stolt av det, men temmelig flau fordi det ikke står mer der. Det er så lite å vise til på alle disse årene. Det føles igrunnen litt som om jeg har vært nedfrosset i et halvt hundre år, og så blitt tint opp igjen. Til en verden som ikke er til å kjenne igjen. Akkurat som i en skrekkfilm.









































