midtlivskrise

God … eeeeh … formiddag der ute. I dag starta dagen min veldig seint gitt. Etter en litt hektisk dag i går, først med legebesøk, så rydde vekk jula i den ene stua (det vil si opp og ned og opp og ned og opp og ned på loftet med den ene kassa etter den andre), pluss en fem kilometers kveldstur med Jonas og drømmemannen … Ja, da får en jo som fortjent! Men jeg krysser likevel av i kalenderen for at gårsdagen var en dag av den fine typen.

Min nye fastlege. Tja, hva kan jeg si om han. Kanskje ikke så mye, enda, for vi er jo egentlig bare kommet til “bli-kjent-fasen” foreløpig. Og den varte sånn i første omgang i hele 50 minutter! Jeg som ikke fikk lov å få en dobbeltime, brukte både det og enda en del mer der inne på kontoret. Og han hadde syyykt god tid, viste ikke tegn på at nå er det på tide at du kommer deg ut. Enda venterommet var stufullt da jeg endelig entra det igjen. 

Ja, ja. Litt flaut, men følte ikke det var min feil heller. For det var like mye legen som snakka! Han virker ok. Han spør om ting min tidligere fastlege aldri har tatt seg bryet med, for ho så bare for seg at jeg var deprimert. Og alt annet var følger av det. Nemlig. Dermed var det ikke noe å gjøre så lenge jeg ikke selv ville innrømme at jeg trengte antidepressiva. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg. Jeg har fått ny dobbeltime til mandag. Så her skal det tydeligvis følges opp!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva jeg har tenkt å få ut av dette? Jeg vet ikke helt. Jeg er jo ikke typen som har lyst til å stappe kroppen full av smertestillende, men på den andre siden … om grunnen til at jeg er så forbanna utslitt er at jeg alltid har vondt, så har jeg vel kommet til at den pilleangsten skal skyves litt til side for å se om det kan bli bedre. For jeg kan faktisk ikke ha det på dette viset resten av livet. Om det er andre muligheter da.

Jeg håper jo også at det skal skje et eller annet. At jeg skal føle at jeg kommer meg litt videre, ikke bare står og stamper på samme flekken som jeg gjorde for to år siden i hele 2018 også. For det har jeg ikke tid til. Er fullt klar over at jeg må gjøre noe selv, at ikke andre kan overta styringa, men jeg trenger litt hjelp. Kanskje i form av smertestillende, eller et eller annet som kan få opp energinivået, noe som kan gjøre at jeg klarer å være til stede i mitt eget liv igjen. Om det så bare blir i privaten, og ikke som arbeidstaker. For jeg har jo nå kommet såpass langt, at alt her i livet ikke bare dreier seg om å være 100% arbeisfør. Spesielt ikke når resten av livet er ikkeeksisterende. Det er lett å være etterpåklok, men jeg har endelig innsett at jeg kutta i feil ende for å klare hverdagene. Og den enden er ikke lang nok for flere kutt nå …

I går kasta jeg som sagt ut jula. I andre etasje. Og da mener jeg alt som minner om jul også. Til og med potteplantene. Så nå stå de ute på terrassen og fryser. For min del kan de gjerne fortsette livet der ute, til våren kommer, men tviler på at de holder ut så lenge. Resten skulle jeg tatt i dag, var planen … men så tikket det inn en koselig melding på mobilen. Mens jeg enda lå og holdt dobbeltdyna varm.

God morgen og godt nytt år.
Vi skal ta en kaffi på Jordbærpikene kl. 12 hvis du har lyst til å komme?
Hadde vært koselig. 

Koselig? Det var bare fornavnet! Jeg ble overlykkelig. Det var nesten så både hodeverken og alle vondtene ble glemt et øyeblikk. Men det ble ikke så godt at jeg bare hoppa inn i dusjen og tok fullt stell altså. For da hadde det nok ikke blitt noe kafebesøk på meg. Neida, det får jaggu holde med en kattevask og litt tørrshampo, i dag også. Men jeg ble altså så sykt glad at det nesten ikke kan beskrives. Så om en times tid finner du meg på Jordbærpikene, med tre av de vi gikk en del sammen med før i tia. Mens alt var normalt.  

Nyt dagen din. ♥ Jeg skal love å nye min, og nå fikk jeg jo god hjelp for å kunne krysse av denne som nok en fin dag i 2018. Enda vi bare er kommet til 3. januar. Jippi!

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Så var den over. Denne store happeningen som tidligere var et av høydepunktene i året. Selv om akkurat det er en ganske god stund siden. Såpass at jeg nesten ikke kan huske helt hvordan det var. Men i går var det i alle fall stille og rolig, som det stort sett har vært etter at en ble voksen og etablert. Selv om jeg en gang i tiden, mens ungene fortsatt var små, tenkte at jeg skulle komme skikkelig sterkt tilbake på det punktet. Når de bare ble store disse barna, når vi ble ferdige med barndommen og ungdommen, alle årene en egentlig bare satt der og var redd det skulle skje dem noe. At de var uheldige med dette hersens fyrverkeriet, at de skulle bli så drita at de ikke klarte å ta vare på seg selv. For da hadde vi nemlig en avtale. Ring uansett når på døgnet det er, uansett hvordan formen er, og mamma kommer og henter. Klarer du ikke å ringe selv, så få noen andre til å gjøre det. Jeg var alltid beredt! Selv om de innhankigene av fulle arvinger nok kan telles på en hånd eller halvannen.

Alle tre overlevde med god margin. Men kjærringas nyttårsfeiringer er like daffe. Merkelige greier … mulig han hadde rett denne x’en min, som kalte meg for en jævla festbrems … Jeg er sikkert født sånn!

Vi var seks til bords hos min søster og svoger. Veldig koselig. Veldig god mat. Veldig voksent og rolig. Sannsynligvis ekstremt kjedelig, sett utenfra. Da året nærmet seg slutten tusla vi nedover gata til der de andre gjestene bor, til den felles takterrassen på Tangen, der vi hadde en av byens beste utsikter over fyrverkeriet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så passerte vi midnatt, og kjærringa måtte hjem. Akkurat som Askepott. Sammen med drømmemannen, vel og merke. Heldigvis hadde ikke taxien forvandlet seg til et gresskar, så for drøye 300 kroner kom vi oss tilbake til toppen av Tinnheia. Bortkasta penger. Så nå har jeg vært inne på tanken om å bli helt avholds. For de glassene med vin som resulterer i at vi må betale for å komme oss tilbake til rett seng utpå natta kan jeg helt greit være foruten. Spesielt godt er det jo ikke heller, jeg foretrekker absolutt Cola eller isvann. Er det litt flaut å si eller?

For å få hjem bilen igjen gikk vi til byen i dag. Via Baneheia. Snøen som jeg ble så glad for i forgårs regnet vekk i går. Typisk sørlandsk vinter altså. Vi har et merkelig vær. Snø, sol og regn om hverandre. I dag var det litt sånn lett sommerregn egentlig. Mens sola skinte. Og temperaturen er det jo heller ikke noe å si på til å være midt på vinteren.

Grei start på 2018. Kroppen er sånn tålig, selv om jeg følte meg elendig da jeg sto opp. Men slik har det jo vært i en liten evighet nå, så det er helt som normalt. Litt sliten, men veldig glad for at kvelden i går gikk så greit. Drømmemannen koser seg skikkelig når vi er sammen med andre, jeg kan se han trenger det, selv om han aldri klager. Så jeg har et ønske for det nye året, og det er at det sosiale livet vårt kan få en liten oppsving igjen, uten at jeg helt kan se hvordan det skal løses. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal prøve iherdig, så får jeg heller ta straffen med utmattelsen og elendigheta etterpå. Så lenge jeg ikke skal på jobb eller i arbeidsutprøving så har jeg jo anledning til å daffe rundt, eller ligge på sofaen, en dag eller tre i ettertid. Problemet er bare det at jeg føler jeg gjør noe ulovlig og klarer aldri å slappe helt av. Jeg føler meg veldig som en snylter, og har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Skjerpe meg litt.

Nyttårsfortsetter har jeg slutta med for lenge siden. Og egentlig er det sikkert på tide å slutte og håpe på bedre dager også. For det har jeg jo gjort så lenge jeg kan huske. Iallefall siden jeg ble skilt fra faren til mine barn. Og alt ble jo bedre også, da drømmemannen kom inn i livet mitt. Men jeg hadde jo ikke regnet med at kroppen min skulle svikte meg når alt det andre endelig falt på plass igjen. For seks år siden skrev jeg dette på bloggen, og siden da har det ene etter det andre året gått uten de store forandringene. I år må det bare skje noe … for jeg har ikke tid til å kaste bort livet mitt på dette viset. Hvis jeg har like dårlig holdbarhetsdato som mora mi, så har jeg faktisk bare tre år igjen.

Krysser fingrene for legebesøket i morra. ♥ Det kan jo være at noen har oversett noe, slik at dette her kan fikses lett som bare det. Eller i det minste bedres litt med medisiner. For nå har jeg jo ikke annet enn blodtrykksdempende og Paracet, og det er bare en vits. Det blir litt spennende å se om legen har lest den mailen jeg sendte i dag morges. For her på dette legekontoret så lå mailadressene til alle legene ute i offentligheten, på hjemmesiden deres. Noe som passa veldig greit siden printeren var tom for blekk. 

Takk for at du kikka innom. ♥ Håper du har hatt en god start på det nye året.

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Så mange langturer ble det ikke i denne romjula heller. Men litt bevegelse er jo som sagt mye bedre enn ingen bevegelse, og som vanlig fant vi en grei tur på ut.no.

Høvåg i Lillesand er ikke en plass vi pleier å gå. Men det er alltid gøy å se noe nytt, og med så mye flott turterreng i nærheten hadde det jo nesten vært en skam å bare vase rundt på samme plass hele tiden. Jeg liker aller helst rundturer, for å gå frem og tilbake samme vei er skrekkelig kjedelig. Innbiller jeg meg. Sannsynligvis kommer den innstillinga bare av en feilkopling i topplokket.

Vi parkerte ved banken i Høvåg. Krysset veien ved Herredshuset og gikk opp en gårdsvei mellom bebyggelsen. Denne veien fortsatte vi på til vi kom til skiltet med Røynevarden på høyre side av veien.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Første del av turen gikk på en grei sti. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble det av naturlige grunner litt brattere, skal en på en topptur så må en regne med en aldri så liten stigning. Hvis en ikke tåler det så får en heller holde seg i lavlandet og gå glipp av all den fine utsikten.

For det ble vi lovet her, nemlig … flott utsikt over det som snart våkner opp igjen som en fantastisk sommeridyll; Blindleia. Den 20 km lange strekningen der en kan ferdes med båt innaskjærs, godt beskyttet mot Skagerak av øyer, holmer og skjær. Sørlandet på sitt aller beste altså, og jeg gledet meg til å se det fra en helt annen vinkel enn fra båten.

Det var en smule gjengrodd kan du si. Og kjærringa synes egentlig at Lillesand kommune kunne brukt noen kroner på å tynne ut skogen litt her og der. For å få dette bildet sto jeg på tå på det aller høyeste punktet. Etter å ha vært på en del topper i årenes løp, så er det nesten litt skummelt å se hvordan Norge gror igjen, så her har de forskjellige kommunene virkelig et forbedringspotensiale.

På toppen står denne hytta. En aldri så liten renovering hadde kanskje vært på sin plass her også …

Siden jeg, som tidligere nevnt, foretrekker rundturer måtte vi ned på andre siden. Det første stykket der var sykt bratt. Jeg mer akte på baken enn jeg gikk. Men da jeg var ferdig med den særdeles uelegante nedstigningen så ble vi belønnet med en skikkelig skogsvei som vi fulgte helt til hovedveien. Å gå langs veien er jo litt kjipt det også, men det var ikke så alt for langt før vi var tilbake til bilen.

Skulle ikke tro bildene var tatt helt i slutten av desember. Det ser jo nesten litt vårlig ut. Fine farger og temperatur på rundt null. Traff ikke et menneske, så Jonas kunne gå løs hele tiden, noe han synes er helt topp. Han går jo aldri mer enn to, tre meter fra oss (eller aller helst mellom oss), men siden han er så stor så holder vi han i bånd om vi går plasser der det er andre folk. 

Snaue fem kilometer på en times tid var dette. Kartet har jeg lånt fra ut.no, og om du vil laste ned gps spor og nærmere beskrivelser for denne turen kan du gå inn her.

Satser på at 2018 blir et godt turår for oss, med mange gode opplevelser på lur. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

God morgen der ute. Her går alt sin skjeve gang. De to siste dagene har ikke vært så bra, eller; enda verre enn normalt, og gårsdagen ble stort sett tilbragt på sofaen.

Jeg trodde nesten jeg skulle fryse meg fordervet. Det er jo en ny opplevelse for kjærringa som har vært i overgangsalderen og hetetokt-helvete i ti år! Vel, jeg lurer faktisk på om jeg heller foretrekker varmen altså, selv med tilhørende svettetokter og kokt hjernemasse … for så kald tror jeg aldri jeg har vært i hele mitt liv!

Det var som om kroppen hadde ligget nedfrosset. Siden forrige århundre eller noe sånn. Og så gikk det noe galt i opptininga. Jeg våknet, men var fortsatt like kald. Så der lå jeg da, oppå det elektriske varmeteppet mitt, med digre duntøfler over ullsokkene og med pelspleddet helt opp til nesa. Drømmemannen fyrte i peisen både nede og oppe, i tillegg til varmepumpa. Og det til tross for at vi ikke en gang har kuldegrader her nede på Sørlandet. Så utpå kvelden så ble det så varmt at Jonas til slutt lå ute på plenen. Ikke godt å tilfredsstille alle på en gang vettu!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter ei litt avstumpa natt er jeg nå klar for nest siste dag i dette året. Og det føles helt greit. Jeg vil ikke under noen omstendigheter ha det tilbake, og jeg håper for Guds skyld at 2018 kan bli et bittelite hakk bedre. For om det fortsetter på denne måten, så fatter jeg ikke hvordan jeg skal holde ut rett og slett. Det hadde vært så mye bedre å hatt en eller annen sykdom som kunne sees utenpå. Kanskje noen da hadde spurt hvordan det gikk i det minste … ikke bare glemt meg her jeg tusler rundt i mitt eget selskap dag ut og dag inn. For den følelsen gjør jo ikke saken noe bedre. At jeg føler meg så sinnsykt aleine om elendigheten.

Jeg starter det nye året med den nye fastlegen. Omtrent. Ikke det at vi skal feire nyttår sammen, men det er jaggu ikke langt unna heller. Allerede tirsdag formiddag blir jeg å finne der. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det an. Journalen min er oversendt, men jeg blir veldig overrasket om han har kikka noe i den. Siden det er første gang jeg skal dit, så ba jeg om en dobbeltime, men det satte de ikke opp. Han tok den tiden han trengte, fikk jeg beskjed om. Så da er jo spørsmålet om den tiden jeg trenger, og den tiden han trenger er tilnærmet lik. Eller om jeg blir skuffet ut igjen før jeg har fått sagt halvparten av det jeg føler jeg må si, for at han skal forstå hvor landet ligger … 

Forhåpentligvis går jeg ut derfra med en god følelse. En følelse av å bli tatt på alvor. Av å bli sett. Ikke bare bli avfeid med at dette er psykisk. Om hvem som kom først lissom, høna eller egget. Jeg har vært deprimert tidligere i livet, og vet hva det er.  Og de gangene ble det utløst av død og skilsmisse og slik elendighet. Og jeg kjenner meg selv såpass godt etter snart 55 år som Marit at jeg vet dette ikke er en depresjon. Jeg er drittlei, drittrøtt, dritelendig, og jeg føler livet på mange måter er over for min del. Men deprimert er jeg fortsatt ikke.

Jeg vil bare ha et liv, og klare å være der for de jeg er glad i. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Og jeg er like sliten som nummer to fra venstre her. Det er bare helt utrolig at det går an, uten egentlig å gjøre noe spesielt. Det er det aller verste, at jeg er sliten uten noen grunn lissom. Eller kanskje fordi jeg har vært sammen med flere mennesker enn normalt. Og det skal jo ikke så mye til å overstige normalen her. For det er vel igrunnen bare meg selv og meg selv, og drømmemannen sånn litt utpå ettermiddagen og kvelden. 

Den normalen har ikke jeg bedt om å få. Men nå ble det bare sånn … 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var en stille og rolig julaften. Hadde det ikke vært for snuppa på fire og et halvt så hadde det nok omtrent vært som på gamlehjemmet. Heldigvis var vi så heldige å få feire med et av barnebarna i det minste. For jul uten barn er jo igrunnen bare tull. Da kunne jeg likegodt ha tilbragt disse dagene på hytta, uten både pakker og juletre/julemat. Eller gjerne på en varmere plass litt sydover for eksempel. Jeg har ingen problemer med å kutte ut hele julefeiringen, men der tror jeg drømmemannen sliter litt mer. Jeg hadde nok også vært der, om det ikke hadde vært for de årene jeg ikke hadde noen egen familie å feire sammen med. Årene etter at mamma døde i jula, og de årene ungene feiret med pappa’n, satt en brå stopper for meg og julestemninga. I den tia ble på en måte jula ødelagt, og jeg har ikke helt klart å finne tilbake til slik det var før. Men nå er det vel helst formen og ikke omstendighetene som ødelegger det meste.

Da klokka bikka 21 sovna jeg nesten fra det hele. Sittende i sofaen. Jepp, jeg er en særdeles hyggelig og ganske perfekt vertinne ser du. Vet ikke helt når min søster og svoger kjørte hjem, men det var ikke seint iallefall. Dattera mi og barnebarnet overnatta, sånn at de skulle slippe å gå hjem så tidlig. Men ungen holdt like lenge som meg, og det var ganske imponerende til å være ho som alltid legger seg så tidlig.

Første dag var vi til lunsj hos de samme som var hos oss julaften. Fire timer, og jeg måtte hjem. Men det var hyggelig så lenge det varte. Fikk hilst på mine to nevøer igjen, som til vanlig bor i Oslo. Og de ser jeg jo kanskje bare et par ganger i året. Det er da jeg blir så utrolig takknemlig for at jeg har alle mine så nærme til vanlig. 

Andre juledag var det den store familiesammenkomsten. Drømmemannens aller nærmeste altså. Min gedigne svigerfamilie. Vi mangla en del i år, ei helt gren av slektstreet som har slått rot på Karmøy, pluss alle mine. Dermed var vi sikkert ikke mer enn noen og tredve … for min del var det like greit. Jeg blir helt uttafor når det er mange personer til stede, og virker sikkert både sur og utrolig usosial. Er veldig lei meg for det, men jeg takler bare ikke så mye styr og lyder rundt meg.

Denne snuppa henta vi på vei hjem i forgårs. Og ho overnatta til i går. Det gikk som vanlig veldig greit. Bortsett fra at ho ble litt for trøtt da ho skulle legges, og da var alt galt! Ho skulle aldri mer i hele sitt liv sove hos noen andre enn mamma. For ho er verdens beste. ♥ Nemlig. Men som den utspekulerte mormora jeg er, så har jeg nå lovet snuppa en helt ny nattkjole til neste gang ho kommer og skal sove her. Og da var det visst helt greit likevel.

Det var jula her i huset. Nå har jeg egentlig bare lyst til å pakke ned både treet og nissene øyeblikkelig, for så fort vi skriver dagen etter andre juledag så føler jeg bare at hele sulamitten er så sykt malplassert. Det er derfor jeg heller starter i begynnelsen av desember. I håp om at omgivelsene klarer å gi kjærringa litt julefeelings i ventetiden. Men når den er over, ja da er den over. Julepynt og grønn gressplen er dessuten en litt grell kombinasjon, spør du meg … og de flotte, julerøde tulipanene som tørka inn før de sprang ut er nok klare for søpla de også. Akkurat som meg.

Håper du har hatt det fint disse dagene. ♥ Nå ser jeg bare frem til normale hverdager og normal mat. Hva nå det måtte bety! For det er jo en hel liten evighet siden jeg har hatt det en kan kalle en “normal” hverdag. Tror muligens det er en ting jeg må jobbe litt med i det nye året, flytte grensen for hva som skal gå inn under kategorien normalt. For slik det er nå er det jo ingenting som befinner seg der, og det er en av grunnene til at jeg blir så fortvila, frustrert og lei. 

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

God morgen på selveste dagen. I går tenkte jeg for aller første gang i hele mitt liv på hvorfor nissen egentlig er rød. Har du lurt på det noen gang? For meg har det alltid bare vært helt naturlig, både nissefar og -mor, pluss all annen julepynt skulle være rødt. Rødt var jo jul! 

Men slik har det ikke alltid vært nemlig. For bare hundre år siden opptrådte nissefar som en høy, tynn mann ikledd mørke kapper og jegerskinn. Og under den amerikanske borgerkrigen ble han fremstilt som en spøkelsesaktig liten alv. Den lille fyren gikk helhjertet inn for nordstatenes krigsinnsats mot sørstatene i blå frakk med hvite stjerner, samt bukser med røde og hvite striper.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blått symboliserer håp. Derfor var tidligere tiders julenisser kledd i mørke blått. Dette er også fargen til sovjetunionens Fader Frost, en sagn og eventyrfigur i øst-slavisk folkediktning som opptrer som vinterkongen og skogens mektige hersker. Tidlig på 1900-tallet ble han en del av den russiske nyttårsfeiringa og fikk omtrent samme rolle som julenissen i vestlige land.

På slutten av 1800-tallet dukket for første gang nissen opp kledd i rødt. I 1885 tegnet kunstneren Louis Prang opptil flere julekort med en koselig og rødkledd julenisse.

Men så tok det helt av på begynnelsen av 1920. Da åpenbarte Santa Claus seg i rød drakt med hvite pelskanter, og akkurat det bidro til at Coca Cola så sitt snitt til å stjele fyren til en reklamekampanje i 1921. Dette for å overbevise amerikanerne om at Cola ikke bare passet som tørstedrikk på varme sommerdager, og det klarte de som kjent utmerket. Tegneren Haddon Sundblom gjorde jobben med å skape Coca Colas Santa Claus så bra, at han ikke bare forvandlet Cola til en helårsdrikk, men han definerte også en gang for alle hvordan en moderne julenisse skulle se ut.

Kilder: Historienet, Illustrert vitenskap, Coca Cola.

Nissene i dette innlegget er ikke så moderne. Men de er alle som en laget av mine barn. Årgangsnisser rett og slett. Og de pryder vinduskarmen i stua, som de har gjort i de siste årene på denne tia. Tidligere hadde de et helt lite veggskap for seg selv, men det er ikke her lengre, så da måtte de ha en ny plass. 

Jeg har sykt mange nisser. I år har de aller fleste rød fått plass i kjellerstua, mens oppe i stua har den røde julefargen moderert seg litt. Nissene i grått og brunt er igjen her oppe, pluss de røde som ikke er så knallrøde. Alle juletrekulene som alltid har vært i rødt og gull er skifta ut med hvit og sølv. Litt uvant, men veldig greit når en pynta treet så tidlig som første desember.

Nå har drømmemannen styrt på kjøkkenet en god stund allerede. Så det er kanskje på tide at jeg også gjør noe fornuftig. Så med dette innlegget ønsker jeg dere alle en fantastisk fin julekveld, med eller uten besøk av julenissen. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En svipptur til byen ble det i går. Etter at jeg hadde henta fireåringen i barnehagen. Mamma’n skulle jobbe litt ekstra, og shoppe julegaver etterpå. Så jeg dro ungen med meg en tur til sentrum. Må bare innrømme at den julestemninga var mye lettere å finne med ei god, varm, lita hånd i min. Lysende øyne og ekstrem forventning til den store dagen. – Jeg gleder meg kjempemye, mormor! Ho tok en piruett hver gang vi gikk under iskrystallene som hang i julepynten over gatene. Og så måtte jo vi hoppe jentehopp sammen. Et helt kvartal! Da orka ikke mormor mer, og ikke var det gøy så lenge det varte heller. Men det sa jeg jo ikke høyt!

Den aller siste julegaven ble hanka inn. Den eneste som drømmemannen egentlig skulle ha fiksa. Men noen ganger er det lissom lettere å bare gjøre det selv … Det vil si, han har forhåpentligvis en til han har ansvaret for. Om han har tenkt å gi meg noe i år da. Jeg forlanger ikke så mye, men å ikke få noe i det hele tatt det hadde vært litt stusselig,

Vi gir ikke så mye til hver vi. Men vi har mange å gi til. I forhold til alle de jeg kjenner så er vi veldig kjipe, til og med til våre barn og barnebarn. Faktisk har vi halvert beløpet til ungene våre etter at alle barnebarna kom. Men nå har jo nesten inntekten min også blitt halvert, så da må det jo nesten bare være sånn. Egentlig synes jeg jula stort sett bare er et pengesluk, uansett hvor forsiktig en forsøker å være. 

I dag må jeg rydde og gjøre litt reint her. Det er jo iallefall kjedelig! Dessuten må det sikkert gjøres på formiddagen på julaften også, for det nytter jo ikke å si til bikkja at han ikke skal labbe rundt og slippe av seg noe pels før etter nyttår. Selv om nedvasken helt er droppa i år, som i fjor, så trenger ikke hybelkaninene være helt fredet resten av året akkurat. Har forsøkt å lokke de ut verandadøra med litt hundemat som agn, uten det helt store hellet. Så det er vel ikke annet å gjøre enn å finne frem støvsugeren og vaskebøtta da … jeg har mye å glede meg til i dag ser du! Jippi!

I ettermiddag blir det gaveutlevering. Til svigers og drømmemannens barn og barnebarn. De vi ikke skal feire med. Så er vi tålig klare. Maten er i hus, tror vi. Sannsynligvis har vi glemt et eller annet, men nedi bakken er butikken alltid åpen. Så det er ikke noe å stresse for. Å kjøpe ny julekjole har jeg droppa i år. Aner ikke hva jeg skal ha på meg, men skapene bugner så et eller annet må det jo finnes der som er brukende. Og nå kom jeg akkurat på at jeg har glemt å kjøpe strømpebukse! Visste det var noe …

I går, da snuppa og jeg satt og så på barne-tv ringte det på døra. Tenkte jo at det var en tigger eller selger, for det ringer skrekkelig sjeldent noen på hos oss. Men utenfor sto ei av syforeningsvenninnene mine. Med en kakeboks! Hurra! Deilige, gode, hjemmebakte julekaker. Og det bare til meg, fikk jeg beskjed om, siden det ikke var så mange av hver. Drømmemannen synes ikke dette er så godt, så det er ikke noe problem, men snuppa ville gjerne smake. Og da går det jo ikke an å si nei … så vi fikk litt godis til tv-kosen. Tusen takk til bakende venninne, for nok en gang å dele med ho som er slutta med den slags. Setter utrolig pris på dette.

Kos deg i innspurten. 🙂 Og husk jula kommer jo uansett om du er klar eller ikke, så det er ikke så mye vits i å stresse livet av seg egentlig. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

En svipptur til byen ble det i går. Etter at jeg hadde henta fireåringen i barnehagen. Mamma’n skulle jobbe litt ekstra, og shoppe julegaver etterpå. Så jeg dro ungen med meg en tur sentrum. Må bare innrømme at den julestemninga var mye lettere å finne med ei god, varm, lita hånd i min. Lysende øyne og ekstrem forventning til den store dagen. – Jeg gleder meg kjempemye, mormor! Ho tok en piruett hver gang vi gikk under iskrystallene som hang i julepynten over gatene. Og så måtte jo vi hoppe jentehopp sammen. Et helt kvartal! Da orka ikke mormor mer, og ikke var det gøy så lenge det varte heller. Men det sa jeg jo ikke høyt!

Den aller siste julegaven ble hanka inn. Den eneste som drømmemannen egentlig skulle ha fiksa. Men noen ganger er det lissom lettere å bare gjøre det selv … Det vil si, han har forhåpentligvis en til han har ansvaret for. Om han har tenkt å gi meg noe i år da. Jeg forlanger ikke så mye, men å ikke få noe i det hele tatt det hadde vært litt stusselig,

Vi gir ikke så mye til hver vi. Men vi har mange å gi til. I forhold til alle de jeg kjenner så er vi veldig kjipe, til og med til våre barn og barnebarn. Faktisk har vi halvert beløpet til ungene våre etter at alle barnebarna kom. Men nå har jo nesten inntekten min også blitt halvert, så da må det jo nesten bare være sånn. Egentlig synes jeg jula stort sett bare er et pengesluk, uansett hvor forsiktig en forsøker å være. 

I dag må jeg rydde og gjøre litt reint her. Det er jo iallefall kjedelig! Dessuten må det sikkert gjøres på formiddagen på julaften også, for det nytter jo ikke å si til bikkja at han ikke skal labbe rundt og slippe av seg noe pels før etter nyttår. Selv om nedvasken helt er droppa i år, som i fjor, så trenger ikke hybelkaninene være helt fredet resten av året akkurat. Har forsøkt å lokke de ut verandadøra med litt hundemat som agn, uten det helt store hellet. Så det er vel ikke annet å gjøre enn å finne frem støvsugeren og vaskebøtta da … jeg har mye å glede meg til i dag ser du! Jippi!

I ettermiddag blir det gaveutlevering. Til svigers og drømmemannens barn og barnebarn. De vi ikke skal feire med. Så er vi tålig klare. Maten er i hus, tror vi. Sannsynligvis har vi glemt et eller annet, men nedi bakken er butikken alltid åpen. Så det er ikke noe å stresse for. Å kjøpe ny julekjole har jeg droppa i år. Aner ikke hva jeg skal ha på meg, men skapene bugner så et eller annet må det jo finnes der som er brukende. Og nå kom jeg akkurat på at jeg har glemt å kjøpe strømpebukse! Visste det var noe …

I går, da snuppa og jeg satt og så på barne-tv ringte det på døra. Tenkte jo at det var en tigger eller selger, for det ringer skrekkelig sjeldent noen på hos oss. Men utenfor sto ei av syforeningsvenninnene mine. Med en kakeboks! Hurra! Deilige, gode, hjemmebakte julekaker. Og det bare til meg, fikk jeg beskjed om, siden det ikke var så mange av hver. Drømmemannen synes ikke dette er så godt, så det er ikke noe problem, men snuppa ville gjerne smake. Og da går det jo ikke an å si nei … så vi fikk litt godis til tv-kosen. Tusen takk til bakende venninne, for nok en gang å dele med ho som er slutta med den slags. Setter utrolig pris på dette.

Kos deg i innspurten. 🙂 Og husk jula kommer jo uansett om du er klar eller ikke, så det er ikke så mye vits i å stresse livet av seg egentlig. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

I dag fant jeg tilfeldigvis ut at jeg har fått ny fastlege. Etter å ha stått på venteliste i fire måneder, og vel så det. Jeg kjenner et bittelite håp om at dette kanskje kan bli litt bedre enn det jeg har hatt til nå. For jeg er så lei, så lei. Lei av å føle meg så aleine om dette her, lei av at det ikke skjer noe, lei av at ingen gidder å forsøke å finne ut hvorfor jeg har det på denne måten. Rett og slett drittlei.

Dermed bestemte jeg meg for å finne en annen lege. Det var i natt i firetia, etter å ha ligget våken siden tre. Jeg sto opp og bestemte meg for å bare ta en av dem som var nærmest her jeg bor. Fem minutters gange herfra. Det virker ganske greit å ha legen i krypeavstand sånn på skikkelige dårlige dager. Slippe å kjøre eller ta bussen. Men slik ble det ikke! Da jeg logga meg inn med bank-id og hele pakka, så hadde jeg altså just bytta lege! Den 12. desember. Det hadde jo egentlig vært litt greit om noen hadde hatt bry med å informere meg litt også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så ja, starten er kanskje ikke så mye å skryte av! Men det er vel mer Helfo sin feil, og ikke de på legekontoret. Jeg trodde egentlig jeg skulle bli varsla på digipost, sms, eller i det minste i pasientskyen når det ble noen forandringer. At jeg på en måte måtte godta det før det trådte i kraft. Det kunne jo hende jeg allerede hadde funnet en annen lege i løpet av alle disse månedene. Eller at jeg ikke ville bytte likevel. Er det virkelig slik det fungerer dette her? Du skjønner, selv om jeg nesten har bodd på det ene legekontoret etter det andre de siste årene, så ha jeg altså ikke bytta fastlege mer enn en gang i mitt liv. Så dette har jeg særdeles liten erfaring med. 

Det er skummelt. Jeg gruer meg skikkelig. Vet ikke helt hva jeg skal si, hvor jeg skal begynne. Tenk om denne legen også bare ser på meg som en hypokonder, med en sykdom som jeg bare innbiller meg. Jeg vet egentlig ikke hva jeg er ute etter, bortsett fra at jeg så veldig gjerne vil ha tilbake litt av livet mitt. Orke noe. Være med på noe.

Å ha vondt er noe jeg kan leve med. For jeg har vel strengt tatt ikke noe valg. Jeg tror smerteterskelen min er ganske høy. En blir jo bare nødt når paracet ikke hjelper, og legen ikke vil skrive ut andre ting. Selv om det absolutt ikke er ideelt å ha det slik, så skal jeg nok holde ut. Men på samme tid så kan jeg ikke forstå at jeg skal bli nødt til å alltid kjenne på disse smertene når det fins så mye piller å få fatt i. Det er jo ikke akkurat så givende å ha det på denne måten år ut og år inn. Men det er faktisk utrolig hva en kan venne seg til har jeg erfart. Spesielt når det kommer snikende gradvis over 10-12 år. Men det aller verste med hele situasjonen er faktisk at jeg er så utslitt hele tiden. Jeg tåler ingen ting. Det bekymrer meg skikkelig …

Jeg har vært og kontrollert stærene i ettermiddag. Hos øyenlegen altså. 🙂 Han sendte henvisning videre til operasjon av det venstre øyet. Så får vi se hvordan det går. Uansett er det sikkert ikke noe som kommer til å skje sånn over natta. For er det noe en må ha når en trenger hjelp av helsevesenet i dette landet, så er det ekstremt god tålmodighet! 

God kveld til deg som kikker innom. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Å dra på shopping, vinterstid, med en fibrokropp er ikke bare, bare. Om det er fordi det er kaldt, fordi jeg er mye verre enn tidligere, eller fordi jeg bare innbiller meg at jeg er syk … vel, utfallet er uansett det samme! Sykt slitsomt. Enda mer vondt. Og enda mer fortvila fordi jeg ikke er som før. Men jeg fikk iallefall en veldig god bekreftelse på at det er en grunn til at jeg ikke jobber. Så dermed kan jeg bare stryke den dårlige samvittigheten fra lista …  om det bare hadde vært så lett!

Det var en rolig tur. I skikkelig pensjoniststil! Eller mer sånn “sykehjemmet på den årlige juleutflukten”. Rent bortsett fra at beboerne på de sykehjemmene jeg var innom i min korte periode som assistent, de kom seg aldri ut av døra. Ikke en gang ut for å se på julegatene. For slike ting var det ikke ressurser til. Aller best er det når de gamle bare kan sitte still i stolen sin, nemlig. Så jeg kommer garantert til å bli en mønsterbeboer om jeg blir så gammel at jeg havner på en slik plass. Så det er kanskje noe å glede seg til … alle som jobber der kommer til å være så glad i den gamle dama på rommet nederst i ganga. Ho som ikke forlanger noe, men bare sitter der i sin egen lille verden uten å mase. Jadda! Godt å ha noen fine fremtidsutsikter!

Å dra inn pensjonistene i dette her blir jo helt feil. For jeg kjenner folk som er gått av med alderspensjon som er sinnsykt mye sprekere enn jeg noen gang har vært. Til og med de uføre jeg vet om har et liv! Uansett, for denne kjærringa var det mer enn nok allerede da vi kjørte ut av båten i Hirtshals. Lite shopping for min del, jeg prøvde et par plagg, holdt på både den ene og den andre genseren, men røska heller med meg et par smykker. Og det i en butikk der alt var satt ned med 60%, så her kunne en virkelig gjort et kupp! Noe lillesøstera mi alltid klarer når vi er i Danmark. Men nå har jo ho en litt lettere kroppsfasong å kle på enn den jeg drasser rundt med da. Det skulle egentlig ikke vært lovlig å få to søstre som er så ulike på alle måter. Det er nemlig veldig frustrerende for den som alltid føler seg som den kjedelige, mindre elegante flodhesten … og den følelsen er ikke blitt bedre det siste året akkurat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tre plagg fra et tilbudsstativ. Det var det jeg fikk med meg hjem. Fra Nû by Staff, og akkurat i skrivende stund kan jeg ikke helt huske hva det var en gang! Jeg har enda ikke prøvd det på. Men har en del av de klærne fra før av, så om jeg er heldig nå så passer det.

Når en blir så sliten, og hodet ikke er helt med, da blir ingenting så veldig gøy. Jeg føler meg faktisk mer som en byrde for de andre, enn et hyggelig reisefølge. Men vi hadde en koselig middag på lørdagen da, på hotellet der vi bodde. Og det var verken mitt, eller drømmemannens forslag. Mulig det var min feil, fordi jeg så så segneferdig ut. Ikke vet jeg. 

I forrige uke meldte vi oss på en annen tur. Sykkelturen til Skagen i begynnelsen av juni. Det er lenge til. Og det kan jo skje et under innen den tid. Men akkurat nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg meldte meg på det der … samtidig som jeg har mest lyst til å avlyse resten livet fremover. Men forhåpentligvis er jeg sikkert litt mer på igjen om et par dager.

Konklusjonen akkurat nå er: Glem alt som tidligere var gøy. Fester, sammenkomster, helgeturer, kinoturer, danskebåten. Det er bedre å holde seg hjemme. Stille og rolig i sin egen stue. Om ikke annet for å slippe slike nedturer som dette. Slippe å bli minnet så innmari på at ingenting funker. Men hva slags liv er det? 

I dag skal jeg fikse neglene. Det er enda tre timer til, og jeg lurer fælt på hvordan jeg skal orke det … og snart er det julaften, selskap og folk den ene dagen etter den andre. Iallefall tre dager til ende. Og da mener jeg altså ikke her hos oss. For det er bare julaften det skal skje noe i dette huset. Så det er ikke det at vi skal ha folk som er styret, men bare det å være sammen med noen, være der det skjer noe. Og egentlig så gleder jeg meg jo til alt dette her, men ikke til straffa etterpå.

Jeg var en person som likte å ha folk rundt meg. Helst hele tiden. Likte å stelle i stand til middager og sammenkomster. Grunnen til at jeg har dette store huset er jo nettopp fordi her var det plass til slikt. Hvor er det mennesket blitt av? Det må jo være et eller annet som mangler i denne kroppen, siden jeg ikke orker noe som helst! Eller et eller annet som har tatt bo i meg, som de enda ikke har funnet ut av. Det er jo langt fra normalt å føle seg slik på felgen vel, når alle blodprøvene er innafor normalen. Om noen ha et godt forslag eller tre, som kan gjøre meg litt mer til stede i dette livet jeg har fått utdelt, så mottas alt med takk. 

Jepp, sånn står det til her akkurat nå. Men snart blir det vel bedre … sikkert …

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥