Sånn har jeg følt meg i en uke nå. Eller forsåvidt enda lengre, men det er på et helt annet plan enn det vi snakker om her. Så når en liksom føler seg sånn på flere felt av ganga – da blir det bare jævelig rett og slett. En mørk, laaaang tunnel der du ikke kan se noen utgang. Og om du finner den derre utgangen så vet du fanken ikke om du tør trø ut i lyset heller. For hva venter der?
Det store, ukjente, skumle ..
En tror liksom alltid at livet skal bli lettere med årene. Men sånn er det altså ikke. Egentlig blir det bare verre og verre …
Dårlige fremtidsutsikter for yrket mitt er jo forsåvidt ikke noe nytt. Men jeg har alltid håpet at det iallefall ville holde ut min tid. Altså noen år til. Det er jo tross alt fortsatt unge mennesker som tar utdannelse som typografer, eller sorry, grafikere som det nå har hett i en del år. Og hvorfor gjør de egentlig det hvis det er så avleggs?
Hadde jeg vært ung i dag .. tja, hva pokker ville jeg da ha tatt for en vei? For å være ærlig, jeg har ikke peiling!! Og det har jeg ikke nå heller, her jeg sitter og føler meg veldig uønsket og overflødig, og alt for gammel til å bli arbeidsledig. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på om jeg går inn i det nye året uten jobben min. Jeg har ikke lyst til noe annet. Jeg elsker det jeg holder på med. Jeg er flink til det. Har aldri angra et sekund på den veien jeg valgte. Her har jeg følt meg plassert på riktig hylle helt fra første dag. Jeg har bare hatt tre forskjellige arbeidsgivere i hele mitt liv, et trykkeri og to aviser. Og jeg kan ikke noe annet ..
Denne jobben har jeg hatt i 18 år. Og jeg har gledet meg til nesten hver eneste dag. De dagene som ikke har vært så bra har det som regel vært andre ting som har spilt inn, ikke selve jobben eller kollegaene mine. For de er også helt unike! Så denne nedbemanninga fremkaller akkurat samme følelser hos meg som da x-mannen gikk for en del år tilbake. Vi hadde noen flere år sammen enn det jobben og jeg har nå. Det er ubeskrivelig vondt. Og det hjelper ikke meg noe at vi er flere i samme båt. Jeg får det ikke noe bedre inni meg, eller økonomisk, ved at en god del av mine kollegaer også lider samme skjebne.
En av tre på huset må gå. Det er mye det! Og jeg jobber i den mest utsatte avdelingen. Vi er 13 i dag og skal være tre igjen når nedbemanningsprosessen er ferdig. Jeg er jo ikke så dum at jeg ikke forstå at det må gjøres noe pga. sviktende inntekter, ny tid og alt det der. At det må en omlegging til. Hallo, jeg forstår jo at verden går fremover og at de få eldre menneskene som fortsatt elsker papiravisen ikke er nok til å holde liv i den slik den har funka til nå. Jeg forstå at bedriften må kvitte seg med unødig ballast for å ikke synke til bunns. Jeg har full forståelse for det, jeg har har jo drevet et trykkeri en gang i forrige århundre, og jeg skjønner jo såpass at det skal lønne seg. Så jeg er ikke forbanna eller noe sånn, bare veldig lei meg ..
Veldig, veldig lei meg. Jeg har bomull i hodet og bare negative tanker – om det meste. Aller mest meg selv og min eksistens. Jeg har til og med hylt og skreket til mannen min og bedt han pakka sakene sine og forsvinne. Fordi jeg bestemte der og da at han helt sikkert fikk et mye bedre liv uten meg og alle de problemene jeg nå går i møte. Han kunne jo til og med bare finne seg ei mye yngre dame, som hadde langt igjen til overgangsalder og elendighet. Istedenfor å trøste meg ble han jo, forståelig nok, forbanna, så vi hadde vår aller første trette siden vi traff hverandre for snart åtte år siden. Det var en ny opplevelse gitt .. og den varte hele forrige helg!
Jepp, jeg har hilst på den berømmelige kjelleren. Og ikke bare trappa. Hele uka. Og her er det ikke noe koselig kan jeg bare fortelle deg. Jeg sover ikke noe særlig, orker ikke en dritt, er litt sånn zombie-aktig og kan sitte i evigheter og bare glo rett fremfor meg. På ikke noe. Mens tårene triller. Vel og merke når jeg ikke er på jobb da. For der gjør jeg så godt jeg kan, bare litt mer alvorlig og stille .. og jeg griner helst på do.
De irriterende, teite tårene. Herregud, de vil jo ingen ende ta. Kunne ikke den fuktigheten heller funnet veien til andre plasser på kroppen, så hadde jeg iallefall hatt et problem mindre! Men nei da .. så enkelt er det ikke!
Men jeg er ikke bare lei heller. Jeg er livredd. For fremtiden. For med et flott svennebrev som stammer fra dinosaurusens tid så fins det ikke en eneste jobb for meg utenfor dette huset. Selvsagt er jeg ikke på samme stadiet som da jeg sto der som nybakt mor til en tre måneder gammel baby og fikk dette etterlengta svennebrevet, sånn cirka på midten av 80-tallet. Jeg har jo hengt med helt til nå. Tross alt. Men jeg har ingen papirer på det. All kursing og opplæring har vært internt, gjerne av en annen kollega som kunne litt mer, så jeg har ikke et eneste bevis på at jeg kan noe som helst! Jeg er gått ut på dato. Dermed stiller jeg på lik linje med dem som ikke har noen utdannelse, og de har det jaggu ikke lett i dagens arbeidsmarket. Til og med ikke når de har alderen på sin side. Og hva da?
Økonomien går rett i dass, etterhvert. Men det er ikke bare det som bekymrer meg, jeg vet ikke en gang om det er det jeg er mest redd for.. Tanken på at jeg ikke skal ha noe å fylle dagene mine med er mye verre. Jeg trengs liksom ikke noen plasser. Jeg betyr ikke en dritt. Jeg skal kanskje våkne om morraen og ikke ha en eneste plan for hele dagen. Uka. De neste årene.
Den tanken er nesten helt uutholdelig!
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Jeg kan ikke noe annet, har aldri hatt lyst til å gjøre noe annet, og kan ikke se for meg at jeg skal trives noen annen plass heller .. så det er jo også en del av problemet.
Beklager så mye? Jeg har virkelig ikke lest stykket ditt slik. Du har ikke særlig store sjansen for å bli sittende med jobben din, og det er som du sier en påvirkning til alt fremover.
Du kan ikke bare falle. Det må stoppe? Hva annet kan du, hva er du flink til, og hvor kan du trives?
Jeg ønsker deg masse lykke til så lenge det går, og jeg håper virkelig at det løsner for deg.:)
rawblisss: :o)
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Nei, det er ikke så lett å fokusere på det positive. Iallefall ikke nå. For når inntekten forsvinner så forsvinner dessverre veldig mye annet også … og jeg har jo vært heldig til nå som har tjent veldig godt. Men ingenting varer jo evig. Og det blir jo ikke bare en liten nedtur i økonomien nå, det kommer jo til å henge med resten av livet. Påvirker pensjonen og hele pakka.
Du er jo ikke avlags?
Desverre blir det av og til slike tanker når en ser hva som skjer på arbeidsplassene.
Jeg hadde to år som jeg valgte å gå hjemme, og var vell det osm kalles litt små desperat for å komme tilbake igjen?
Den tiden var tung. Å komme på plass igjen var ikke bare bare, og jeg kjenner at jeg er veldig glad for at jeg fortsatt er atraktiv på arbeidsmarkedet.
Du må desverre ” ta deg sammen” ikke vondt ment. Og ikke ment som kritikk, men for din egen del må du prøve å fokusere på det positive i livet.:)
Ikke bare bare bestandig, men samtidig er det nok det eneste som hjelper deg.:) Lykke til.:)
Jeg forstår hva du snakker om. Er totalt uenig og hater når noen sier “for gammel”!
På tide at noen tar tak i aldersfordommer som man har gjort med andre fordommer.
Jeg krysser fingrene deg x
det kan være greit å få ut frustrasjonen og jeg håper det hjelper bitte litt,skjønner att du ikke har det lett nå,men jeg får no håpe att det ikke går utover forholdet til drømmemannen :))ja for han er jo det hvet du.
Nei hva skal en finne på om jobben går kruken ? jeg hvet ikke hvordan det er ,men klart en må ha noe å fylle dagane med,jeg er velsignet med gode venninner som er hjemme på dagtid,fjellturer,sykkelturer,håndarbeid og hagen :))ja og ikke minst fotografering.Krysser fingrane for att det ordner seg til slutt
Huff og huff, Marit 🙁 Veldig, veldig trist lesing. Og jeg skjønner så altfor godt hva du snakker om. Jobber selv i media og der har det ikke akkurat vært medgang de siste årene. Vært igjennom noen runder og det kommer nok flere … Har ikke så mange trøstende ord å sende din vei, annet enn at ting vil ordne seg, selv om det slett ikke virker sånn nå. Det er også viktig å huske på at du ikke er ubrukelig og for gammel. Du har noe å bidra med! Varme tanker sendes din vei 😉