Vedmodig, egentlig.
Her er alle hagemøblene studd inn i grillbua på hytta.
Nærmere beskrivelse trengs vel ikke.
Flere bilder til Helenes mandagstema finner du her:
Apper og turgåing
Instagram, denne avhengighetsskapende appen .. har du den også eller?
Da jeg installerte den ble jeg totalt hekta.
men heldigvis har det gitt seg litt etterhvert, som med de fleste andre nyheter.
At jeg er hekta på fotografering er jo ikke akkurat en hemmelighet,
men nå kommer det ikke bilder daglig her lengre.
Selv om det nok aldri er en dag jeg ikke får knipsa et bilde.
Med et eller annet, det være seg kamera eller mobil.
@sodefjed er navnet mitt på instagram.
Sånn i tilfelle du har lyst til å inn og besøke meg der også
Søndagsværet ble lettere etterhvert.
Vi fikk gått oss en passe tur i flotte omgivelser i bymarka,
som de så fint ville kalt det andre steder i landet
Vi sier bare Baneheia.
.. og her har jeg enda en app.
Sportstracker – kjekk å ha, kjekk å ha ..
:o)
En blomst til deg ..
Egentlig har jeg ikke en dritt å si akkurat nå.
Men jeg ville bare innom for å ønske deg en fin søndag.
Siden det er så høstlig og kjipt her så slenger jeg ved en blomst også,
det pleier jo å hjelpe for det meste!
;o)
Høstsysler på hytta
Hei der, halvveis i helga! I dag har vi vært på hytta og rydda inn alle hagemøblene i grillbua, spikra ei fæl, grønn presenning foran åpningen – og dermed er det HØST! Like vedmodig hvert eneste år. Greit nok at det har vært temmelig høstlig en stund nå, men når hytta er pakka sammen da er det liksom ingen vei tilbake. Åsså virker det uhyggelig lenge til neste sommer ..
Det har vært grått og trist her i dag. Har omtrent gått rundt og venta på at himmelen skulle åpne seg. Men de uteble. Og godt var det, for det hadde ikke vært like greit å rydde vekk alle disse tingene om alt sammen var blaut. Da vi kjørte hjemmenfra hadde jeg en bitteliten plan om å ta en padletur, men det blåste litt mer enn jeg trodde, dessuten var det ganske guffent. Og tenkt så kaldt vannet er! Sånn i tilfelle jeg skulle fått min første kanting .. Iskaldt i rompa hadde det sikkert også vært å sitte oppi der. Hehe, det rulerte massevis av unnskyldninger oppi hodet mitt, så det er mulig jeg ikke egentlig hadde så lyst på den turen likevel.
Det var ikke akkurat trengsel på sjøen i dag. Selv om det fortsatt ligger mange i båthavnene tror jeg de aller fleste har sett seg fornøyde med sesongen. De har bare ikke fått fingeren ut og fått opp denne farkosten. For det er jo også en jobb. For de som gjør slikt selv da. Vi betaler oss fra det, nyter å slippe unna både høst og vår, men nyter det ikke like fullt når regninga kommer.
De to mindre båtene derimot .. Mens jeg lekte puslespill med alle hagemøblene og forsøkte å få alt inn på samme måte som i fjor, fikk drømmemannen opp den lille Pioneren og gjort den klar for et halvt år som landkrabbe. Den hadde ligget tre uker på Tømmerstø brygge uten tilsyn, så den var fylt med vann. Nå derimot, ligger den trygt og godt oppå brygga og venter på neste sesong. Den mellomste må vi vente litt med. Den skal vi ha med oss hjem. Sikkert ikke så mange naboer som blir overlykkelige for det, men det får vi bare leve med. Synes heller ikke det ser så pent ut, men da slipper vi iallefall utgifter til kranbil for å få den inn på plenen. Ei krone her og ei krone der vettu, det er sånn vi har råd til å la fagfolk ta seg av den største båten. ;o) Eeeeeeh, eller .. det hørtes iallefall kult ut!
Om et en drøy time skal jeg sitte barnevakt for mitt yngste barnebarn. Dattera mi har bursdag i dag, hele 24 år, så ho og samboeren skal ut og spise middag. Da ofrer selvsagt mamma’n noen timer en lørdagskveld, selv om hele fredagen også gikk til andre enn drømmemannen. Da var det jo Tom Nordlie som trakk. Eller det faktum at det var møteplikt på det seminaret muligens .. Jaja, interessant var det jo, han var en gøyal fyr som ga mye av seg selv. Men jeg var dødstrøtt allerede før det var halvveis, så for min del kom kvelden veldig kjapt. Fest eller ikke fest, før halv ti var jeg hjemme.
Rart med det. Når det først skal skje noe, så kommer alt på en gang! I dag kunne vi vært på fårikål-middag hos et vennepar, men siden jeg hadde lovet meg vekk så gikk jo ikke det heller.
Fortsatt god helg da! :o)
Langfredag
Da er den i gang. Langfrædda’n. En laaaaaang dag som jeg mest av alt gruer meg til. Vi skal på seminar. Obigatorisk. Tvang. Alle må. Litt sånn nazigreier dette, og da tør man jo ikke annet enn å stille opp. Selv om en hadde helt andre planer og mulighet til å dra på cruise til Kiel med en vennegjeng. Helt gratis til og med. Det var riktignok ikke denne helga, men om tre uker. Men da er det nok et seminar på gang, så den fredagen jeg hadde fått innvilga fri ble bare trukket tilbake. Veldig greit.
Dessuten “ofrer” jeg nok helger på jobben min. Det holder med de fredagene og søndagene hver tredje uke som inngår i turnusen. Det er helt greit. Iallefall overkommelig. Men når jobben i tillegg okkuperer to andre helger utenom disse, i en femukersperiode, blir det litt vel mye. Det er rett og slett litt frekt, synes jeg. Hadde vi fått fri fra jobb, og gått på seminar istendenfor, så hadde det vært noe helt annet. Men sånn praktiseres det ikke her.
Jeg har vært gressenke siden onsdag. Og da er det litt kjipt om jeg er på fest når drømmemannen kommer hjem. Jeg som nesten ikke har fått sove siden han reiste. Har lakenskrekk i siste stadiet, og det som verre er. Jeg kunne aldri ha vært gift med en som pendla, det er iallefall helt sikkert. Ikke det at jeg er redd for å være aleine, men jeg har så mange idiotiske tanker å sloss med her jeg sitter igjen hjemme. Og da speiselt om natta.
Javel, jeg får vel se å komme meg avgårde.. For her må det produseres avis noen timer, så får vi se om det er noe futt igjen til festlighetene i kveld. Jeg tviler sterkt på det egentlig, men jeg har jo tatt feil en gang eller to tidligere. I 1972 eller deromkring.
God morgen, og god helg folkens! :o)
Torsdagskveld på Odderøya
Vi har vært på tur, Zenta og jeg.
Akkurat i det sola gikk ned.
Her ser du noe av det vi hvilte øynene på i løpet av halvannen timer.
Bikkja er akkurat ferdig med løpetia.
En forferdelig greie, kan sikkert sammenliknes med overgangsalderen.
Ho oppfører seg som en idiot, piper, vimser og finner ikke roen.
Denne ganga gneldra ho til og med på en annen hund som vi kjørte forbi i bilen!
Det har aldri skjedd før på disse seks årene jeg har hatt ho.
Åsså snøss ho noe helt utrolig!
Kan ikke påstå at det er første gang i historien, for slik er det to ganger i året.
Det ramler av i dotter på størrelse med kattunger.
Det er ikke mer enn jeg har børsta ho så kan jeg se at det løsner igjen.
Egetlig går det ikke an å bare børste. Først må jeg ribbe ho som ei høne omtrent.
Dra ut de aller største lodottene for hånd, før børsten har noen hensikt.
Det er en av ulempene med å ha en langhåret schæfer.
Det er ingen tvil om at høsten har satt sitt preg på Sørlandet nå.
I dag morges da jeg kjørte til jobb var det bare 5 grader ute.
Uff, kan ikke si at jeg gleder meg over denne årstiden.
Jeg burde absolutt ha bodd en plass der det var sommer hele året.
Det ble plutselig veldig mørkt ..
Siden jeg var i nærheten måtte jeg bare stikke nedom båthavna
for å se om båten fortsatt lå der.
Heldigivs gjorde den det, og alt så helt greit ut.
Håper du har hatt en fin dag. <3
Hva pokker …?
Mulig det bare er min fantasi som spilte meg et puss. Men denne annonsen dukka opp på høyresiden av facebooken min. Irriterende drittannonser, men kan liksom ikke bli kvitt de heller .. Bare jalla, alt sammen. Men denne fikk meg i det minste til å trekke på smilebåndet.
Hva pokker er det som skal slankes her da? Om jeg klikker på de annonsene, så er det kun i krysset for å fjerne dem .. Jeg er nysgjerring som fy, men klikker ikke i vilden sky av den grunn.
Om du finner ut mer av dette så gi meg gjerne en tilbakemelding. 😀
I kjelleren
Det er her jeg har oppholdt meg et par dager. Iallefall deler av dagene. I kjelleren. I bøttekottet. Kall det hva du vil. Bedriften jeg jobber for kaller det kursrommet .. Jeg lurer litt på om det hadde beholdt den statusen, og funksjonen, om noen av de litt lengre oppe i systemet hadde tilbragt mer enn et par timer her inne. Sannsynligvis ikke. Men det finner vi jo aldri ut av, for de vet sikkert ikke at rommet eksisterer engang.
Avisen og bilag skal legges om. Alt skal bli så mye enklere, skvette inn på sidene helt av seg selv. Omtrent. Sånn at de ikke trenger oss på desken lengre. Det omorganiseres og planlegges. Vi blir færre og færre folk. Iallefall oss dødelige som produserer. Ansettelser andre plasser i huset ser det ikke ut som det er noen problemer med. Sparekniven har ikke rukket så langt enda. Det dukker stadig opp nye ansikt på intranett, sykt unge mennesker, med titler som ingen av oss gamle travere skjønner en dritt av. Det høres egentlig kjempekult ut, men hvilken funksjon de skal ha det er litt vanskeligere å få fatt i.
Jeg tilhører en utdøende rase. Som dinosaurusen. Jeg har håpt at det skulle holde ut min tid som yrkesaktiv, ja, jeg har faktisk trodd det. Nå derimot, er jeg ikke så sikker på det der. Det er dritskummelt hver gang de kommer med nye planer om nedskjæringer og innsparinger. Men jeg er her fortsatt, til og med etter forrige innhugg i arbeidsstokken.
Litt av arbeidsgleden er borte. Helt til i fjor har jeg gleda meg til å gå på jobb, hver eneste dag. Det var koselige kollegaer, flott miljø, rett og slett en fantastisk trivelig arbeidsplass. Den trivselen er ikke helt til stede lengre. Det er trist å miste så mange kollegaer, det er tungt å være for få ansatte til å fylle de oppgavene vi skal ha gjennom i løpet av dagen og uka. Men det går alltid. Merkelig nok. En bare står på litt ekstra, dropper lunsjen eller turen på do. Snakker ikke noe særlig med de andre som sitter veldig spredt rundt om i lokalet. I et åpent landskap med en person på hver øy. Omtrent. Vi biter tennene sammen og prøver å fortrenge hodeverken som kommer sigende rett som det er. Får en magesjau eller spysyka er det om å gjøre å bli kvitt dritten kjappest mulig, for så å returnere til plassen. For å gå hjem er siste utvei. Det går jo bare ut over de andre på skiftet.
Kursing bør helst foregå innimellom dagens produksjon. Effektivt og greit. Ikke helt den letteste måten å lære på, men denne ganga var det jo tross alt ikke helt nye ting vi gikk gjennom heller. Så det har gått greit. Alle har godt av litt ny input til tider, jeg skulle bare ønske de satsa litt mer på det punktet. Ikke bare sånn let-og-finn-opplegg på egenhånd. For det har vært litt sånn de siste årene.
Learning by doing. Neste bortkasta for meg. Spør en kollega? Det gjør jeg jo stadig vekk, ulempen er bare at alle gjør tingene på sitt vis og da blir en jo bare enda mer forvirra. Om det er mulig. Selvfølgelig finner jeg ut av tingene etterhvert. Jeg tilegner meg sikkert mange tungvinte måter å jobbe på, leiter og leiter, og oooooops! der var det jo! Helt tilfeldig finner jeg ut av både det ene og det andre. Etterhvert. Etter mye frustrasjon og mange tunge dager.
Men jeg er sjeleglad for at jeg fortsatt har denne jobben. Tross alt. For hva pokker skulle jeg ha gjort hvis jeg plutselig mista den? Jeg har ikke peiling, og ikke har jeg lyst til å gjøre noe annet heller. Men det spørs jo når all denne malstyringa er på plass og vi som har hatt ganske kreative dager innimellom plutselig er degradert til å trøkke på en knapp. Og sviiiiitsj! Der var hele avisen ferdig på null komma niks. Alle bilder og alle tekster passer helt perfekt der det skal stå. Helt sikkert. Vi er jo tross alt i 2013! Snart kan journalistene bare brekke avisen via iPhonen, samtidig som de er ute på en jobb, intervjuer noen og knipser bildene de trenger. Blir det virkelig sånn?
Det høres ikke fullt så kult ut, egentlig .. Mulig jeg havna på feil hylle likevel da jeg tok dette svennebrevet. Journalist hadde nok heller vært tingen. Men egentlig taler vel alderen også imot meg nå, så det hadde sikkert ikke hjulpet så mye uansett hvilken vei jeg hadde gått den gang, for lenge, lenge siden. Fanken!
Nei, får vel hive meg rundt her og tenke på noe annet. Får besøk og skal prøve å smelle sammen en pizza, mens jeg rydder litt og støvsuger opp all pelsen bikkja har lagt igjen i første etasje. Jeg er jo dame og vi kan jo faktisk gjøre mer enn en ting av gangen. Hmmmmm .. kanskje er ikke alt håp ute likevel da?
STORfamilien på tur
Kan du tenke deg å dra på tur med to, tre unger og et vennepar med barn på samme alder? Booke to hytter ved siden av hverandre og tilbringe helga der. Hvor som helst egentlig. Et avbrekk fra hverdagen. Fri. Ut å spise, ut å shoppe, felles frokost i den ene hytta .. felles kveldskos utenfor hyttene når de aller minste har lagt seg ..
Høres flott ut, ikke sant? Om du så skifter ut dette venneparet med svigerforeldrene dine, fire svigerinner med menn og barn og barnebarn. Hei, hei, da snakker vi tur altså!
Henger du fortsatt med eller? Hvis ikke, så har jeg ingen problemer med å forstå det.. Selv for meg som har vært i denne familien i seks år er det fortsatt ganske uvant med så mange mennesker samla på en plass. Men altså, jeg forsøker igjen ..
Mine svigerforeldre inviterte de aller nærmeste med på ei langhelg til Strømstad. De aller nærmeste vil altså si deres fem barn med ektefeller, barnebarn og oldebarn. Pluss alle mine. Til sammen var vi 36 stykker med smått og stort. Hadde det passa for alle ville antallet oversteget 40. Og vi snakker fortsatt bare om de aller nærmeste .. Her triller nemlig nye verdensborgere ut stadig vekk, som perler på ei snor omtrent.
Jeg er blitt en del av en helt unik familie! Svigerfamilien min må være noe av det beste som fins. Etter å ha vært gift i over 50 år går fortsatt mine svigerforeldre og leier. Er det ikke bare helt utrolig? Jeg får nesten tårer i øynene bare jeg ser på dem. Sannsynligvis har ikke livet deres heller vært knirkefritt, for sånt fins jo ikke. Men de har klart seg gjennom det, og fortsatt er de gift og ser til og med lykkelige ut.
Når en selv har så stor familie så burde jo det vært nok liksom. Jeg hadde vel ikke forestilt meg at vi kom til å bli en del av en slik klan da jeg ble sammen med drømmemannen. Jeg, kjærring nummer to, det er jo sjeldent så veldig stas å få sånne inn i slekta. Likevel har de tatt til seg meg, mine barn og barnebarn på lik linje med de som hører til der. Vi føler oss så utrolig velkomne alle sammen. Det er nesten for godt til å være sant. Vi som på mange måter var så aleine i mange år. Men her fins nok av åpne armer og hjelpende hender om vi bare er villige til å slippe dem til. Men det er jo i seg selv ikke så skrekkelig lett når en ikke er vant til slikt. Likevel er det utrolig godt å vite at det er en mulighet ..
Svigers hadde leid fem hytter på Daftø feriesenter. Fire 8-mannshytter og en litt mindre som de hadde aleine. Rett over veien. Men de eneste timene de var aleine var nok midt på natta, når alle sov. Ellers var vi sammen stort sett hele tiden.
Vi var ute og spiste to ganger. Og du kan vel tenke deg det salige kaoset. Unger og voksne i alle aldre, mer og mindre høylytte .. eeeeeh, egentlig er det ganske vilt. For oss som ikke er født inn i det kan det være veldig slitsomt til tider. Men jeg ville ikke vært det foruten heller. :o))
Hvert år siden jeg ble kjent med disse folkene har vi hatt en familietur. Enten en eller annen plass i Danmark, eller til Krossholmen utenfor Lillesand, men i år ble det altså Sverige. Egentlig spiller det ikke så stor rolle hvor vi er, for vi trenger jo strengt tatt ikke flere mennesker rundt oss enn de som allerede er der. Det er gøy å bare være sammen. Og sammen, det er vi ofte. Det der må vel svigers ta all æren for. For der det er hjerterom er det husrom, vettu! Og akkurat sånn er det hos verdens beste svigerforeldre. Her er det alltid plass til en til. Og de ser stadig en anledning til å samle troppene. Ja, ikke bare de, men også avkommet deres. Her feires det meste, gjerne både en og to ganger! ;o)
Generasjonene etter oss har et helt utrolig forhold til alle tanter og onkler. Om noen slår seg, eller må ha hjelp til å gå på do, om en trenger trøst, trenger å bysses i søvn .. ja, så er det alltid både en og tre som melder seg frivillig. Det er alltid et fang å krype opp i, alltid noen trøstende ord. Fra en eller annen, ikke nødvendigvis mamma eller pappa. Jeg har ikke opplevd maken, iallefall ikke der jeg kom fra. Jeg trodde lenge at jeg kom fra en helt perfekt familie, men der var det iallefall ikke plass til andre enn de som hørte til. Snaut nok det.
Litt harryshopping ble det også. Men vi var nok var de som fikk minst med oss hjem, og det hadde sin helt spesielle grunn; Vi hadde nemlig helt studd bil da vi kjørte hjemmenfra, så det var såvidt fire voksne fikk plass til kvoten på veien hjem igjen. Posene i handlevogna her er alså ikke våre. Ikke ungene heller, men vi fikk lov til å låne dem litt.
I denne båten i tømmerrenna befinner min svigermor seg! Tøff dame på over 70 år dette her ser du .. Jeg hadde absolutt ingen ønsker om å prøve denne, litt flaut, men tror jeg er for gammel rett og slett .. ;o)
Takk for turen! :o) Vi sitter igjen med mange gode minner, både liten og stor.
Er straks klar .. eller .. joda, det kommer seg nå!
Jeg er ikke engang flau over det. For meg er det den naturligste ting i verden, og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor mannen stresser seg opp over en slik liten bagatell. Han skal jo ikke pakke tingene mine! Dessuten er jeg jo tilnærma perfekt på alle andre punkt, så dette er jo bare en bitteliten filleting. Ikke noe å bry seg om i det hele tatt. Iallefall ikke for andre folk.
Begynte litt smått i går da. Det skal jeg ha! Men .. så var det så drittkjedelig at jeg heller valgte å se CSI sammen med min bedre bedre, ferdigpakkede, halvdel. Nesten jaffal, bortsett fra at han ikke så så mye. Han var mer opptatt av å slenge hodet i veggen og snorke. 😀
Ikke helg enda, sier du? Mnjo .. for meg er det helg på øyeblikket. Skal bare en svipptur på jobb, frem til klokka 12 og så bærer det avgårde til nabolandet vårt. Ikke det vi her på sørlandet normalt slenger over til, neida, denne ganga er det Sverige! Såvidt. Strømstad, for å være helt presis. Men likevel litt langt herfra.
Vi skal på Harrytur med slekta. Det meste som kan krype og gå i mannens klan. Til og med to som verken kan krype eller gå enda. Våre yngste barnebarn på tre og fire måneder. Åsså er det svigers da, verdens skjønneste svigerforeldre, som står i bresjen for dette her. De bestiller og betaler og får som sagt med seg alle. Og alle, det er virkelig mange det. Det er drømmemannen og meg, våre barn med følge og unger (minus ho yngste til mannen, for ho studerer i Edinburgh), alle mine fire skjønne svigerinner med menn og barn og barnebarn. Tror nok vi nærmer oss 40 i antall. Reine taterfølget altså.
Får jo håpe vi ikke helt ser sånn ut da! For da er det ikke sikkert vi slipper inn på denne plassen vi skal bo på. Daftø. Aldri vært der, men tror jeg har kjørt forbi en gang. Og da fant jeg ut at det hadde vært en fantastisk plass å dra på familieferie. Det så nemlig veldig gøy ut. Det en så fra veien. Om det var der da. Men de kan vel ikke ha to sånne plasser i lille Strømstad?
Må visst ned å sjekke tørketrommelen nå. Og så er det snart klart for å stappes inn i bilen .. dermed gikk det greit denne ganga også, ikkeno’ problem dette. Men det har jeg jo visst hele tiden!
God helg da! ;o) Og du, jeg har en facebookside, den finner du HER .. sånn i tilfelle du er livredd for å gå glipp av det som skjer på bloggen ..