Rett og slett før jeg finner ut hvordan stoa er. Og det er like lurt. Jeg skal jo ikke på jobb. Har ikke barn som må våknes og fås avgårde hit og dit. Jeg har jo bare meg selv å tenke på når den nye dagen gjør sitt inntog. Må bare innrømme at jeg er sjeleglad for det, for hadde jeg fått denne drittsykdommen da ungene var små så hadde det vært enda verre … jeg har på mange måter vært heldig, i og med at elendigheta ikke gjorde sitt inntog i livet mitt tidligere.

Men jeg har jo Jonas da. Vår skjønne lille 80 kilos leonberger. Og han må jo ut. Men han er veldig bedagelig anlagt, og forlanger verken morratur eller noe annet på spesifikke tidspunkt. Bare han kan være sammen med oss så er han lykkelig. Roligere hund skal du lete lenge etter! 

Det der at jeg skulle ut på morra’n var noe jeg bare bestemte meg for. Og nå er det blitt en vane. Er formen på bånn er det jo bare å gå litt kortere, men jeg skal altså minst gå rundt toppen av boligområdet her. Veien der bussene går. Hovedveien, om du vil. Og det tar akkurat en halvtime og er i underkant av tre kilometer. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I dag hadde jeg en avtale litt før 8. Slå den du! Jeg som ikke en gang liker å gå sammen med andre. For det blir liksom så stress å skulle forholde seg til noen, holde en samtale i gang, i tillegg til å gå. Ja, det høres sikkert rart ut, og jeg kan ikke forklare hvorfor. Det er bare sånn.

Eldste dattera min skulle spasere til jobb. Fordi søstera har lånt bilen. Ho spurte om jeg ville ta morraturen ut til barnehagen der ho jobber, så kunne vi gå sammen. Og det ville jeg jo. Men i dag morges var det nummeret før jeg avlyste. For dette vraket hadde ikke lyst å gå mer enn nødvendig da ho våkna. Heldigvis skal det mye til før jeg avlyser noe som er avtalt på forhånd. Så tur ble det. 

Og for en tur! Når jeg først fikk forvillet meg så langt hjemmenfra, så kunne jeg jo like godt utnytte det for fullt. Været var ikke akkurat så veldig flott, litt yr i lufta, grått og … nei, det var jo det jeg var slutta å bry meg om! For ingen dauer av litt regn i håret. Eller på jakka. Spesielt ikke når en bare skal hjem igjen etterpå.

Jeg tok en tur rundt Fiskåtangen og kikka på alle kaksehusene. Der er det mye fint altså! Med trippel-garasjer, strandlinje og hele pakka. Men det ble ikke noen snikfotografering, for det virka som om alle skulle på jobb akkurat da jeg gikk forbi. Privatlivets fred vettu, det er ikke så dumt å ha respekt for det innimellom. Dessuten hater jeg å få folk med på bildene mine. Som turister og slike ting, som vimser rundt midt foran det jeg egentlig skal ta bilde av, når jeg for eksempel er på ferie. 

Dermed ble det en tur rundt i parken på Myren Gård heller. Og der sjenerer jeg ingen ved å ta noen bilder. Selv om det fortsatt kunne kalles morrakvisten da vi tusla rundt der, Jonas og jeg. Myren Gård har jeg vist bilder fra før, både HER og DER. Men det er absolutt en plass verdt både et og to blogginnlegg til.

Det er en fantastisk plass på våren. Men jaggu er det fint der når høstfargene har overtatt også. Til og med på en grå og halvblaut dag som dette. Da vi kom hjem igjen kunne FitBiten fortelle meg at vi har gått 10.802 skritt. Og det ble sånn omtrent 7.5 kilometer. Er veldig fornøyd med det. 

Ønsker deg en flott ettermiddag og kveld. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.