Dagen i går

Gårsdagen ble litt mer stress enn jeg tydeligvis hadde godt av. Straffen kom iallefall i dag. Men det går likevel fremover, sakte men sikkert, og gjett om jeg er glad for det? De siste månedene har jeg fått erfare hvordan det er å leve med smerter, overalt, hvordan det er å være utslitt uten å ha gjort annet enn å stå opp og hvordan det er å komme hjem fra jobb og ikke orke annet enn å legge seg på sofaen. Dette er ikke meg i det hele tatt, men kanskje finner jeg igjen mitt gamle jeg der inne i fremtiden en plass …

Jeg var på sykehuset i går. Kontroll hos legen som opererte beinet mitt for åreknuter for et års tid siden. Med de plagene jeg har hatt i ettertid skulle jeg ønske jeg bare hadde beholdt de årenutene. De smertene som var da hadde jeg jo blitt vant til og visste hva var. Dette nye som er kommet i ettertid er heller litt skummelt. Og det er tydeligvis ikke bare meg som ikke vet hva det skyldes. Fastlegen min sendte meg på sykehuset i sommer, i den tro at jeg hadde en blodpropp. Noe det ikke var. Og han som er spesialist på bein og årer hadde heller ikke noe svar å gi i går. Jeg måtte bare leve med det! Gå med støttestrømper, spesielt når det er sommer og varmt … Javisst!

For å slå to fluer i en smekk skulle jeg hente nye medisiner på sykehusapoteket. Tenkte jeg. Men så hadde jeg selvsagt ikke alle reseptene. Dermed måtte jeg til legen. Og den legen min er jo ikke rundt første hjørnet lengre. Uff. Fordelen var jo da at jeg fikk henta det jeg skulle i to omganger, så da slapp de på apoteket å se hvor ille det egentlig er. Jeg synes fortsatt det er en nedtur å hente så mange tabletter. Føler meg som et dophue. Rett og slett. Komme ut fra apoteket med en STOR bærepose liksom … det er skikkelig ekkelt!

Så måtte jeg hjem og gjøre reint litt. Ikke det som har blitt så veldig prioritert i det siste, selv om vi ikke akkurat vasser i dritt heller! Har heldigvis en mann som tar i et tak, om han blir spurt vel og merke. Tror menn mangler noen antenner som forteller hjernen at når det blir litt støvete, eller klissete, rundtforbi så er det kanskje på tide å gjøre noe. Det er jo liksom ikke nødvendig å vente til vi kan gå på hybelkaninjakt i stua akkurat …

Barnebarnet mitt skulle ha barneselskap her. De skulle låne stua vår, for de har så lite plass inne i hybelen. Derfor måtte vi ut. Eller, det var jo ingen som jaget oss, men med 10-12 unger her inne så frista det vel ikke så mye å bli sittende … da var det koseligere å ta en tur til svigers for å høre hvordan turen deres til Ukraina hadde vært.

På kvelden var jeg på venninnetreff. Ost og kjeks og masse skravling. Kjempekoselig! Var faktisk ikke hjemme før nærmere 23.30. Det er en hel liten evighet siden jeg har vært ute så lenge midt i uka! Eller ute i det hele tatt er kanskje mer riktig å si.

Nå sitter jeg her da, og kommer nok ikke til å gjøre noe særlig fornuftig i hele dag. Er sliten og skulle ønske jeg hadde fått sovet litt lengre enn jeg gjorde. Men kan ikke akkurat klage på det heller, for jeg har jo i det minste sovet! Ikke verst bare det. Ikke har jeg spesielt vondt noen plasser heller akkurat nå, så dette går jo fremover! Selv om jeg synes det går seint. Alt for seint.

Unge lovbrytere

I hega ble min sønns moped stjålet utenfor inngangsdøra vår. En halv meter fra vinduet hans. Men det hadde vel ikke hjulpet om mopeden hadde stått inne på rommet hans, han sover som en stein og hadde nok ikke merka om huset ramla ned i hodet på ham uansett.

Det er den tredje mopeden de stjeler fra oss i år. En av dem hadde de ikke klart å starte, så den fant vi igjen lengre nede i veien, ødelagt, men fullt mulig å fikse selv. Den andre fant vi ribba igjen noen uker etterpå. Den står på samme plass enda, etter et halvt år, men nå er det bare dekkene og ramma igjen.

Det er igrunnen merkelig at guttunger kan stå sånn rett utenfor blokka der de bor og demontere en helt ny moped uten at noen reagerer. Men, for å si det litt stygt, så er det mest utenlandske beboere der og de foreldrene er jo ikke akkurat kjent for å følge så veldig mye med på hva avkommet driver med.

Denne siste mopeden kjøpte poden etter sommerferien, så vi fikk ha den i fred i et par måneder. Lørdag var den vekk. Vi har leita og brukt jungeltelegrafen. Akkurat i dette tilfellet var det mer effektivt enn å kontakte politiet tydeligvis. For plutselig sto det to større gutter med en 14-åring utenfor døra vår. Sammen med mopeden! Han fortalte villig vekk hvor han kom fra, at han hadde vært på rømmen i to dager, men han hadde ikke stjålet mopeden. Han hadde funnet den. Og da var den alt ødelagt. Selvfølgelig!

Vi kunne godt ringe politiet, men ikke institusjonen han kom fra. Han ble ikke bønnhørt, men hentet en liten stund etter. De ansvarlige lovet å ringe på søndagen, for å finne ut hva vi ville gjøre med dette her. Om vi skulle anmelde det eller hvordan vi skulle gripe det an.

Selvsagt hørte vi ikke noe! Og arvingen min hadde jo bare gitt fra seg telefonnummeret, uten å få noe tilbake. Verken navn eller nummer på noen av de involverte. Dagen i dag har blitt brukt til å oppspore gjerningsmannen og de som står ansvarlig for det han finner på. Lederen av hjemmet var veldig medgjørlig, selvsagt skulle de erstatte det ødelagte, det trengte vi ikke engang tenke på. Da vi endelig ble ringt opp igjen av han som har ansvaret for slyngelen var det ikke fullt så lett visst. Men nå sitter vi her og venter, for de skulle nemlig komme hjem til oss for å prate … ordne opp … i elendigheta.

Det kommer på over 4000 kroner å fikse det som er ødelagt. Ikke akkurat småpenger, verken for han som eier kjøredoningen eller oss som foreldre. Sikkert ikke for han som snart er på vei hjem til oss heller … men han burde jo ta ansvar for sine handlinger, mener nå jeg, selv om han bare er 14 år.

Jeg vet jo ikke hvordan denne ungen er. Har igrunnen ikke lyst til å slippe han inn i hjemmet mitt engang. Tenk om han bare sitter her og ser om det er noe han har lyst på, for så å komme tilbake seinere. Når vi ikke er hjemme.

Alle fortjener en sjanse til. Men når drittunger, helt ned i første del av tenårene, er registrert med bortimot 150 lovbrudd da er det kanskje på tide å ta frem andre ting enn silkehanskene? 

Jeg er mormor til en toåring!

I dag er mitt lille skjønne barnebarn 2 år. Det er utrolig så fort den tiden har flydd! Ho er virkelig en liten hjerteknuser, og foreløpig er jeg så heldig at jeg har ho vegg i vegg. De bor på hybelen her, og om jeg ikke ser ho hver dag, så hører jeg ho iallefall! Synd den hybelen ikke er større, for da hadde de nok blitt boende litt lengre. Nå snakker de om å forsøke å få lån etter nyttår og kjøpe seg noe. Ser ikke frem til det. Får bare nyte privilegiet mitt så lenge det varer.

 

Jeg var en av de aller første som så henne. Utrolig nok var jeg, med all min lege- og sykehusskrekk, med på fødselen! Hadde egentlig ikke så veldig lyst, og forsøkte å slippe unna når barnefaren likevel skulle være med. Heldigvis så gikk ikke det, for det var noe helt spesielt å se sitt eget barnebarn komme til verden. Klippet navlestrengen til og med. Jeg er veldig takknemlig for at min datter viste meg den tilliten og lot meg ta del i det store øyeblikket. 

Egentlig var jeg ikke akkurat klar for å bli mormor. Jeg var nygift og igrunnen litt misunnelig på den der dattera mi som skulle bli mamma. Selv om jeg jo skjønte at min tid som småbarnsmor var over for lenge siden, og aldri ville komme tilbake. Det hadde jeg jo selv satt en stopper for da jeg fikk sistemann, og han er allerede 17. Tre barn var nok. Men da hadde jeg jo ikke tenkt at jeg skulle bli skilt og starte på nytt igjen …

Det er litt trist, på en måte, å starte på nytt når en er såpass voksen. Toget er liksom gått når det gjelder å få barn sammen. Må innrømme at jeg mange ganger skulle ønske at vi kunne det, fått bare en liten avlegger som var vår. Vi har riktignok barn på hver vår kant, fem i alt, men det er ikke helt det samme. Dessuten er de jo store alle sammen, nesten voksne rett og slett.

Vi får nyte livet som det er. Tror vi har det bedre enn veldig mange andre, selv om det ikke blir noe felles barn på oss. Ikke blir det noen felles barnebarn heller, men vi får jo bare gjøre det beste ut av det, og kose oss med de som dukker opp etterhvert. 

 

Skikkelig kjipt høstvær

Det regner og er grått og trist ute … kjempekjipt! Liker ikke høsten jeg, ikke vinteren heller. Før, da jeg var liten, var det masse snø her om vinteren. Iallefall innbiller jeg meg det, men da var også sommeren varmere og lengre og på 17. mai var det alltid fint vær … Nå er det stort sett bare slapseføre vinterstid. Kanskje vi kan ha et par, tre dager som er flotte og hvite, men så begynner det å regne. Iallefall er det unntakene når snøen ligger hvit og fin og kulda varer i ukevis. Men kan ikke påstå at jeg er lei meg for det.

Da jeg var barn gikk jeg på skiskole. Sikkert for at foreldrene mine ikke skulle ha så dårlig samvittighet for at de selv ikke innviet meg i skisportens fantastiske verden. Dermed trasket jeg, sammen med andre stakkarslige byunger, rundt oppe på jordene der Sørlandet sykehus ligger i dag. Bølgene tror jeg det heter. Eller het. Vet ikke engang om de er der enda. Det er sikkert utbygd. Til sykehusets parkeringsplass eller noe. Uansett, da vi hadde gått en stund rundt på jordene der, og liksom skulle kunne dette, beveget vi oss oppover i Baneheia. Greit nok. Verre var det når vi skulle ned igjen. Jeg trodde min siste time var kommet! Husker det som om det skulle vært i går, og jeg var sikkert ikke ti år engang! Vi skulle renne nedover mellom trærne … fyttigrisen! Er glad jeg kom levende ned, med alt i behold. Dessverre har jeg nok overført det dårlige forholdet mitt til snø og vinter til mine egne barn. Deres forhold til skiturer begrenser seg til den ene skidagen i året med skolen.

Jeg hater ski, og er definitivt ikke født med ski på beina! Det er vel omtrent ti år siden jeg prøvde det sist. Når en er oppvokst på Sørlandet, har foreldre herfra og har tilbragt alle feriene i oppveksten på hytta uti skjærgården så blir det kanskje sånn. Ikke vet jeg. Kan ikke huske at foreldrene mine hadde ski engang.

Sommeren er noe helt annet. Bad og sol, båt og sjøliv. Åh, da er jeg i mitt rette element. Jeg er et typisk sommermenneske. Må bare innrømme det. Kunne hatt sommer hele tiden. Så når sommeren forsvinner herfra, reiser vi etter. Bruker masse penger og veldig mye ferie/avspasering på andre, varmere plasser, rundtom i verden. Kan aldri få nok av sånne turer. Det er ikke engang godt å komme hjem igjen! Men det er jo litt begrensa hvor mye vi kan reise også da, skulle jo hatt dobbelt så mye ferie og samme lønn som i dag. Eller, det aller beste hadde nok vært om lønna også ble fordoblet. 

Neste tur går til Mexico. Det er bare litt over 100 dager til nå. Gleder meg jo til det. Tror jeg. Pleier ikke glede meg så mye, eller tenke så på det, før vi er der. For jeg hater å reise, altså turen til og fra. Den er et sant lite helvete. Har ikke flyskrekk, men det er så kjedelig, har litt problemer med å sitte still så lenge. Åsså er det så trangt! Jeg er ikke helt god å være sammen med når vi befinner oss på et fly. Jeg er sur, skikkelig sur, og det meste er galt. Som regel havner jeg bak noen som ikke kan få lagt ned setene fort nok, og som helst ikke vil ta de opp igjen når vi skal spise den ekle flymaten engang. Såpass sta er noen at de må tilsnakkes av flypersonalet for at de skal reise stolen opp igjen. Og opp må den jo, for det er jo komplett umulig å få i seg dette gourmetmåltidet når det omtrent befinner seg under seteryggen foran deg.

Å sitte på et fly i 12-15 timer er bortkasta tid! Men skal en se noe av verden, så kommer en ikke så langt uten den flyturen. Iallefall ikke på et par uker. Sove klarer jeg heller ikke, selv om vi reiser midt på natta. Så jeg sitter der og glor på alle de andre som inntar den ene teite sovestillingen etter den andre. Snorker og står i. Kanskje derfor jeg ikke sover, for jeg vil ikke se så dum ut som mine medpassasjerer?  Men denne ganga har jeg jo tilgang på sovepiller sikkert, så da blir jeg vel muligens et snorkende vesen med vidåpen munn jeg også ….

I natt har jeg sovet godt. Hele natta og halve formiddagen også. Det var på tide. Føler jeg ser litt blågrønn ut av søvnmangel nå, så jeg håper det blir flere sånne netter fremover. I går sov jeg nesten ikke noe. Gav opp da klokka var rundt 5, og sto heller opp. Det var dritmørkt ute i mange timer før dagen tok over. Da klokka var ni følte jeg at jeg hadde vært oppe en hel evighet. Så da gikk jeg barbeint ut i hagen med kameraet og foreviget siste rest av sommeren. Resultatet ser du under her.

 

Til tross for været føler jeg på meg at dette blir en av de beste dagene på lenge. En opptur rett og slett. Godt at det er noen av dem også innimellom. De har vært litt fraværende den siste uka, eller ukene. Noe som også kan sees på bloggen. Skulle kanskje heller kalt denne greia for klagemuren

God helg!

Opp – og ned igjen

Noen dager er verre enn andre. Av en eller annen merkelig grunn kommer de som regel etter en aldri så liten opptur. Etter noen netter med god søvn, selvsagt forårsaket av innsovingstabletten, men dog …

Må innrømme at det er bedre å sove med hjelp, enn ikke sove i det hele tatt. Men jeg skulle ønske jeg klarte det bare ved hjelp av melatonintablettene. Sovehormonet som det så fint kalles. Høres litt bedre ut det der, enn innsovingstabletter. Ikke skal de være vanedannende heller. Men det ser ikke ut til å funke så bra for meg. Etter fire netter med god søvn skulle jeg erstatte innsovingstabletten med hormonet .. og da fikk jeg en ny våkenatt.

Mulig jeg bare er litt treig? For jeg ligger våken til i 2-3 tiden og sovner jo på en måte … og når morra’n plutselig er der da er jeg nesten i koma! Kanskje jeg burde ta de pillene rundt middagstider?

Jeg liker ikke å føle meg sånn som jeg gjør nå! Jeg vil være våken, uthvilt og opplagt. Jeg vil gå på jobb og likevel ha litt overskudd til å gjøre andre ting når jeg kommer hjem. Savner å ha folk rundt meg om dagene, det er liksom måte på hvor mange fornuftige samtaler en kan ha med bikkja. Selv om jeg selvfølgelig har den mest fornuftige bikkja i heile verden. Men egentlig er jeg litt lei ho nå. Ho maser sånn. Skjønner sikkert ikke hvorfor jeg er hjemme til alle døgnes tider, for ho er jo vant til å være aleine her heile dagen. Mulig vi går hverandre litt på nervene begge to.

Jeg er så trøtt! Skjønner ikke hvorfor jeg ikke sover. Det er kjempeirriterende Jeg har funnet ut for lenge siden at den forbanna øresusen jeg har hatt i snart 15 år blir tidoblet når jeg ikke er i form ellers. Kanskje det er det som holder meg våken, egentlig? Noen ganger synes jeg det er merkelig at ikke andre kan høre lydene inne i hodet mitt. Det suser hele tiden, høres litt ut som den lyden som kom på tv’n før, i riktig gamle dager, den der som fulgte med “Vi beklager teknisk feil …”

Det er igrunnen rart at det ikke er noen behandling for øresus. Noe som funker. En har jo piller for det meste ellers. Tenk så deilig det hadde vært å bare kunne tatt en bitteliten tablett åsså var det vekk! Fikk jeg sagt. Jeg som alltid har vært så motstander av sånt. Men nå er jeg jo blitt reine pilletrilleren, slår snart min avdøde bestemor til og med. Igrunnen angrer jeg litt på at vi kasta den der doseringseska hennes. Der du kunne legge oppi alt du trengte for heile uka, med klokkeslett og greier.

En for blodtrykket, en blodfortynnende, en vanndrivende, en for humøret og et par for å sove … Nå mangler jeg bare tre for å våkne, noen slankepiller og ti-femten stykker for å se yngre ut!

Oppussing

Å være hjemme over lengre tid er igrunnen gørr kjedelig. Normalt har jeg ikke engang en fridag, eller enda mindre ferie, uten at jeg har en plan. Helst består den planen i å reise vekk, eller pusse opp et eller annet. Er det ikke derfor en har ferie, for å gjøre noe som er gøy? Ferie for meg er ikke å ta livet med ro og kose seg i heimen. Det er nemlig ikke noe kos! Å være sykmeldt er omtrent det samme, bare nå er det enda kjedeligere. Jeg blir iallefall sittende og se på alt som kunne vært gjort, burde vært gjort og må gjøres.

Oppussing er normalt gøy. Men ikke når du sitter her og drømmer og fantaserer, og vet innerst inne at det aldri blir noe annet enn en drøm. Før om veldig, veldig lenge. For det første så er ikke formen bra nok til å starte noen prosjekter, for det andre må mannen overtales, og bare det er jo et prosjekt i seg selv. For det tredje, og det er kanskje det mest avgjørende nå: Vi har ikke råd!

Vi er veldig forskjellige, mannen min og jeg, på noen felt. Av og til tror jeg vi kommer fra hver vår planet. Han må planlegge og gruble, tegne og fortelle, og aller helst sette opp en fremdriftsplan og en graf eller to sånn for sikkerhets skyld. Jeg er mer den typen som gyver på. Det går sikkert greit, og hvis ikke så må vi bare gjøre det på en annen måte … etter å ha prøvet og feilet litt. Vi starter med begynnelsen og jobber oss fremover, enkelt og greit. Trenger ikke ha alt klart med en gang, for da tar jo planleggingen mer tid enn selve prosjektet. Å planlegge er drit kjedelig! Her kan det jobbes og planlegges samtidig, gjerne med flere ting på en gang! Noe som etter mannens utsagn er helt umulig. Det går ikke. Aldri i livet om det kommer til å funke …

Jeg liker å ha noe å gjøre og liker å forandre på ting. Det er ikke alltid det trenger å bli så dyrt, men denne ganga er det stua som sårt trenger en ansiktsløftning. Og det er stort og mye og kommer til å koste. Såpass mye at jeg satser på en lottogevinst i nærmeste fremtid. Iallefall før sommeren.

Sofaene begynner strengt tatt å se litt fillete ut. Spesielt i dagslys, når sola skinner inn gjennom vinduene og kaster sitt avslørende lys inn i stua. Kanskje ikke så rart egentlig, de har jo vært i bruk i 13-14 år allerede. Dessuten kosta de ikke allverdens da de ble kjøpt heller. Vi kjøpte noen som ikke var så dyre nettopp for at de skulle skiftes ut etterhvert. Etterhvert var aldri ment å vare i 14 år.

Spisestua kosta en syk liten formue, så den får duge enda noen år. Ikke er den så gammel heller, men bordet er litt for smalt og vi kunne igrunnen godt hatt plass til litt flere mennesker rundt det. Omtrent dobbelt så mange helst. Men hvem har spisestue til 20 stående fremme da, sånn til vanlig? Sikkert ikke så mange. Selv om jeg føler vi kunne hatt det behovet både titt og ofte. Jeg har nemlig blitt en del av en storfamilie. Og de blir stadig flere og flere. 

De andre møblene er kjøpt brukt. Det er uffattelig mye fint, brukt å få tak i på finn.no. for eksempel. Som nytt, til brøkdelen av prisen. Eller så har netthandelen.no masse flotte hagemøbler og sånn, iallefall på vårparten. Men nå har jeg fått kjøpeforbud på akkurat det, vi har ikke plass tl mer … det er fullt. Både her og på hytta.

Alt kan kjøpes på nettet. Mange ting er også gratis. Sånn som mannen min for eksempel. Han fant jeg på møteplassen.no. Helt gratis. Selvforsørgende og flott! Høy og akkurat passe mørk, men litt lost. Litt sånn: Jeg har igrunnen gitt opp, men ikke si det til noen … For en kreativ sjel som meg var jo dette bare et pluss, en utfordring, som jeg gjøv løs på med liv og lyst. Selvfølgelig litt diskret, det er viktig for mannen å tro at det er han selv som finner ut av det. Bestemmer seg for å bli ny. Ikke ta alt på en gang, for da får de lett panikk. Sakte men sikkert er best, og vips, så er du ferdig! Å pusse opp er ikke så galt nemlig, når bare utgangspunktet, underlaget, er bra. Og her var det absolutt brukbart. Egentlig helt perfekt. Det var bare innpakninga som var litt klein …

Sommeren er definitivt over

… og vi burde vel snart ha tatt turen til hytta for å stenge av for vinteren. Ja, jeg er i den heldige situasjon at jeg har arvet ei hytte. Ifølge en av byens løse fugler tilhører jeg strandadelen. Det var i en fortrolig samtale nede ved båtplassen et år jeg fikk den tittelen. Han lurte på hvor jeg skulle. Han var kjempeimponert over at jeg skulle ut i båt, aleine, uten mann! Og det var da jeg gjorde tabben: Fortalte at jeg skulle ut på hytta. At jeg bodde der om sommeren. Skulle tro jeg hadde slått til mannen, da han omtrent spytta det ut: – Strandadelen, du er en av de altså .. Så snudde han på hælen og sjanglet vekk.

Strandadelen. Smak litt på det ordet. Høres flott ut, ikke sant? Men ser du ikke for deg det kaksepalasset med tean i tanga, strigla plen og hage, vaktmester og gartner som går og steller litt, mens eierne er på ferie en annen plass? Den strandadelen som jeg tilhører, vi har verken råd til vaktmester eller gartner. Vi har snurredass og sommervann til hytteveggen. Iallefall om en ikke skal gå nærmere inn på de litt mer ulovlige koplingene her og der som gjør at vi også har en aldri så liten vaskemaskin og varmt vann i dusjen.

Noen ganger, når vi tenker oss godt om, har vi ikke engang råd til å ha den hytta. Men selge den er likevel helt uaktuelt, for da fratar en jo sine egne unger familiearven. Muligheten til å ha nettopp en sånn plass ute i skjærgården er jo ikke for hvemsomhelst. Egentlig burde en jo tenkt på det for lenge siden, mens en fortsatt var i den produktive perioden, og minst fått 8 unger slik at de var flere til å dele på arveavgiften når hærligheten skal overtas av neste generasjon!

Hytta ligger et stykke fra sjøen, iallefall føles høydeforskjellen enorm de første gangene en kommer ut der om våren. Men har du bodd der et par måneder så blir alt så mye bedre! Iallefall føler du ikke lengre at du er døden nær når du nærmer deg terrassen nedlesset med handleposer fra Ica. Vi flytter ut på øya i juni og blir der til ut i august engang. Når skolen begynner og poden ikke lengre kan overtales til å ta båten til og fra fastlandet, selv ikke når mamma lokker med å betale bensinen, da er det nok! Da skjønner du med ett at sønnen vil tilbake til sivilisasjonen.

Vi stenger selvfølgelig ikke av hytta der og da, for vi skal jo ut igjen. Snart. Det kommer maaange helger etter dette som sikkert blir like fine og varme som hele sommerferien tilsammen. Sier vi. Hvert år. Og selvfølgelig stemmer det. Det med været altså! Men når vi nærmer oss november, og jolla ligger nedsunket ved siden av brygga, tenker vi nok en gang at vi kanskje burde ha stengt i august likevel …

 

 

Depresjonsshopping

Jeg begynner å bli temmelig lei mitt eget selskap. Men på den andre siden er det jo heller ingen som har sagt at jeg bare må gjemme meg her, ingen har sagt at jeg ikke kan gå ut og være sosial, være med venner eller ta en shoppingtur til byen.

Shopping ja, jeg har vel igrunnen sort belte i den idretten! Er kjempeflink, rett og slett en mester. Før om årene, når jeg har hatt litt opp og nedturer, så har den shoppinga vært kjempegrei å ty til. Depresjonsshopping. Egentlig et kult ord! På en måte rettferdiggjør det der at du har det litt leit og vanskelig at du går amokk i en butikk eller tre. Det er jo viktig å gjøre ting som hjelper på humøret, psyken og sånne ting…

Da x’en flytta, hadde vi allerde bestilt og betalt en sydentur for hele familien, og siden den ikke ble noe av så fikk vi jo penger igjen. Tror det ble nærmere 15.000 til hver av oss. Skal si de pengene fikk bein å gå på!! Eller vinger!! Ikke det at jeg kom hjem med så sykt mye nytt, for jeg valgte jo butikken med omhu. Design Forum. Kjempestilig, spesielt tøy. Masse kule farger og plagg de ikke har andre plasser! Det var sikkert oppmuntrende der og da, mener å huske at jeg på en måte fikk et slagt kick. Glemte all den personlige elendigheten og hadde det helt topp. For noen timer.

Jeg landa med et brak! Pengene burde jo selvsagt ha blitt spart til noe mer fornuftig. For eksempel nye møbler. For når vi hadde delt så ble det temmelig tomt i den 60 kvm store stua, for ikke å snakke om resten av huset, Og de fargerike, flotte plaggene (som jeg sant og si ikke engang trengte) tok seg særdeles dårlig ut der møblene plutselig var vekk. Ikke var de spesielt myke og gode å sove på heller …

Denne ganga har det vært litt annerledes. Enten begynner jeg å bli litt folkesky, eller så er det denne hersens barndomslæren som sitter som spikra i hodet mitt: Er vi syke, så går vi heller ikke ut. Er du borte fra skolen/jobb så holder du deg inne. Helst i senga. Det er der de syke skal være, nemlig!

Men jeg er jo ikke sånn syk at jeg har feber eller går rundt og kan smitte de rundt meg. Men likevel er det temmelig flaut å gå ut når en har vært så lenge vekk fra jobb. Flaut om en treffer noen kollegaer eller sjefer. Aller helst burde jeg nok hatt et brukket bein eller to, eller i det minste en ødelagt arm. Sånn at alle kunnne se at det var en grunn for at jeg ikke sitter på plassen min .. Det beste hadde sannsynligvis vært en brukket arm ja, for om det bare var beinet så kunne jeg jo blitt frakta i taxi og likevel klart å gjøre jobben min.

I dag skal jeg rett og slett fortrenge alt det jeg lærte i barndommen om sykdom og hvor en bør tilbringe tiden da, jeg skal smile til eventuelle kollegaer jeg treffer, og håper at de smiler tilbake. Jeg skal på teateret og hadde det ikke vært for at min far ble kremert så hadde han sikkert snudd seg i grava!

Tror snart jeg må begynne å stelle meg for å gjøre meg klar for en dag ute blant folk, kan jo ikke vise dette trøtte, blåhvite, usminka trynet til hvemsomhelst. Satser på at det blir en fin kveld, og kanskje rekker jeg en aldri så liten shoppingtur til byen også …

God helg!

 

 

Leger og sånn

Legen, eller Doktoren som min farmor omtalte han som, var en opphøyd person, ikke helt som oss andre, men kun et trappetrinn eller to nedforbi Jesus og Gud. Du skulle omtale ham med ærbødighet i stemmen, være litt underkuet og helst ikke være så høy heller. For det var best å kikke opp på legen, med et litt sånn “unnskyld at jeg er til blikk” og anlegge en pipende, tynn stemme som såvidt klarte å få frem hva som var galt! Og selvfølgelig var det en han!

Dameleger er sikkert noe som er kommet til i senere tid. Og om du er så heldig å finne ei som fungerer som fastlege så er selvsagt ventelista for å komme inn dit lang som et vondt år. Ja du kan rett og slett risikere å krepere i køen om du feiler noe av den alvorlige sorten. Eller du kan være så heldig som jeg var da jeg bytta lege her for en god stund siden, klikka meg lykkelig inn som fast pasient til en kvinnelig lege jeg en gang hadde vært innom, ringte for å bestille time … men NEI, hun var dessverre akkurat gått ut i svangerskapspermisjon! Men jeg kunne få time hos vikaren. Det var en mann selvsagt …

Mann var også han jeg til da hadde hatt, og en mann er en mann, så jeg klikka meg tilbake til min tidligere fastlege og byttet mitt varte i snaue to timer. Likevel hadde jeg brukt opp årets kvote, for det er kun lov å bytte lege to ganger i året selvfølgelig.

Jeg liker ikke leger. Jeg liker ikke sykehus, psykologer og andre sånne greier heller. Jeg aner heller ikke når fastlegeordningen trådte i kraft. For før feilte jeg aldri noe. Før gikk jeg til legen når jeg var gravid, og da gikk jeg til den legen som var nærmest der jeg bodde. Igrunnen er jeg veldig praktisk anlagt. Alt som kan ordnes i nærmeste omkrets gjør jeg der. Så da jeg flytta fra Hånes til byen bytta jeg til legen som lå nærmest mitt nye hjem. Kontoret hans lå en etasje opp ifra leiligheten vi leide. Sinnsykt praktisk spør du meg.

Legen var en bitteliten, grå mann med alt for store briller. Et intetkjønn om du vil. Veldig passende. Men ikke så passende at jeg kunne gå til han med ting som omhandlet områdene under navlen. Akkurat tanken på det føltes litt perverst. Til det måtte en kvinne til, og for å komme dit måtte jeg ut av bygget der vi bodde, rundt hjørnet og inn i motsatt ende av bygget. Ikke noe sløsing av tid.

En vår jeg kom til legen nedsyltet av allergi, snufsen og fæl satte det plutselig en ung, jypling av en guttevalp i stolen til den lille grå. Han var vikaren. Den lille grå var blitt syk! Jaja, jeg feilte fortsatt ikke noe alvorlig, og tok ikke dette så tungt. Jeg trengte jo ikke se fyren mer, trodde jeg da ….

Men så går den lille grå med de store brillene hen og DØR!! Og han unge, mørke, høye, kjekke med muskler under den hvite t-skjorta, arver meg .. arver meg sammen med hele fastlegelista til gamlingen.

Jeg ble trofast hos han i 7-8 år. Igrunnen tror jeg vi ble litt lei av hverandre! De siste årene har jeg nemlig blitt en sånn gjenganger som flyr dørene ned hos legen, ho der som alle på kontoret vet hva heter, trengte ikke si fødselsnummeret engang når jeg ringte.

Bestemte meg for å begynne et nytt og bedre liv en gang utpå vårparten .. Begynte å trene, har også kjørt innpå med diverse helsekostpreparater som skulle hjelpe å styrke immunforsvaret, få opp energien, ja rett og slett få meg sunn og sprek! Dette skulle bli så bra vettu … tenkte jeg, som aldri hadde tatt en vitamintablett før i hele mitt liv.

Når en skal starte på nytt på denne måten, gidder en jo ikke drasse på den legen som så til de grader har oversikt over alt du har feilt og ikke feilt de siste årene, så jeg tok det store skrittet og bytta lege. Nå har jeg fått min damelege, selvfølgelig yngre enn meg. Det er vel de fleste leger nå for tiden, for hvis ikke så hadde de jo vært temmelig nærme pensjonsalderen ..  men det mest spesielle er kanskje likevel at ho ikke holder til rundt nærmeste hjørne. Jeg må rett og slett sette meg i bilen og kjøre 15-20 minutter for å komme meg dit.

Den turen har jeg tatt alt for mange ganger siden sommeren. Trening og vitaminer hjalp ikke så godt som jeg hadde håpt. Istedenfor å bli mer opplagt ble alt bare et ork, og til slutt klarte jeg ikke å sove engang. Ikke fordi jeg lå der og tenkte på mitt miserable liv eller hvor vondt jeg hadde det. Jeg bare lå der. Dødstrøtt – og lys våken! Her var det visst andre ting som var galt enn litt vitaminmangel og dårlig kondis.

Jeg er deprimert! Depper helt uten å ha noen grunn for det og har vel kanskje gjort det den god stund allerede. Men nå får jeg hjelp og jeg blir fulgt opp, litt mer enn ønskelig kanskje. For nå blir det litt vanskelig å ikke ta de tablettene jeg får foreskrevet, det er umulig å plutselig bare gå tilbake til jobb når sykmeldinga er over .. for selvsagt har jeg fått en ny time slik at jeg kan bli vurdert og beglodd og spurt ut hvordan jeg egentlig har det før jeg skal tilbake til hverdagen. Og noen har en fantastisk evne til å spørre på en måte som gjør det helt umulig å bare finne på et svar, et svar som høres bra ut, der og da.

Å sende meg ut døra med en resept før betydde ikke at jeg nødvendigvis tok de medikamentene. Jeg har kasta mange resepter i mitt liv, eller lagt dem på en lur plass og funnet dem igjen når de var gått ut på dato. Jeg hater å ta tabletter og har til nå trodd at det meste ordner seg av seg selv, sånn etterhvert. Det stemmer ikke helt. Så denne ganga har jeg bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Selv om det betyr at jeg akkurat nå føler jeg lever en litt zombi-tilværelse. Det skal bli bedre, har jeg blitt lovet, men jeg må bare ta tiden til hjelp …