Brukte bare det lille kameraet denne gang. Cannon G9. Det var helt flott å ta bilder med, helt til speilrefleksen gjorde sitt comeback hos meg i sommer. Nå er det liksom ikke helt det samme, men veldig ok å ha som ekstrakamera. For det andre får jo liksom ikke helt plass i lomma da …
Dagens tur gikk til Roligheden og Marvika. Forferdelig lenge siden jeg har vært der. I min ungdom gikk jeg en del tur dit, med en annen hund, men da bodde jeg jo midt i sentrum, og da var det på en måte mer naturlig å gå den veien. Nå har vi jo så greie turområder rett utenfor døra her, at det er stort sett de vi har benyttet oss av.
Jeg begynner å få litt sansen for å gå andre plasser nå. Eller gå i det hele tatt igjen. De siste månedene har det bare vært en nødvendig onde. Som de fleste andre ting. Det er godt å få beveget seg og jeg elsker å se omgivelsene gjennom linsa. Må utvilsomt ha en vanvittig tålmodig mann som orker å gå sammen med meg. Jeg stopper opp rett som det er, kikker både den ene og andre veien … og tar bilde av og til. Ikke av alt. Noen ganger, veldig mange ganger, kikker jeg bare uten å trykke på knappen.
Zenta har pinneforbud for tia. Altså: Vi kaster ikke pinne til henne fordi ho har halta så etter sist søndag. Men ho glemmer å halte når vi er ute. Det er helst når vi er hjemme ho ser litt ynkelig ut.
Jo lengre vi gikk jo finere ble været. Men det gjorde jo ikke noe det da. Alt er jo mye bedre i solskinn! Mener jeg, som er et skikkelig sommermenneske.
Flere som venter på sommeren …
Så var den turen over. Himmelen er snart helt blå, men vi må hjem og tenke på middagen.
Dagen er såvidt begynt. Likevel har vi allerede hatt både regn og snø. Akkurat nå snør det veldig. Store hvite flak. Jeg har til og med vært ute å kjørt tidlig på morrakvisten. Dattera i hybelen skulle på jobb og det går ikke noen buss så tidlig. Derfor, altså, måtte mor trå til. Eller måtte og måtte, jeg måtte jo ikke. Ho er ikke storforlangende ho der. Ho er temmelig sta også, og så er ho voksen! Og da skal en jo ikke være avhengig av andre … uansett hvor mye en trenger det innimellom … Lurer på hvor ho kan ha fått den innstillinga fra?
I dag skal vi ha middagsbesøk av det yngste barnebarnet og foreldrene. Er en stund siden vi har sett han nå. Er jo ikke helt lett og få fordelt seg rundt til alle besteforeldrene når det fins 8 av dem! Litt av et slit det der, men det må jo på mange måter være litt greit også. Om en organiserer seg riktig kan en jo få servert ferdig søndagsmiddag temmelig så ofte. Eller midt i uka for den saks skyld. Uten av en går igjen hos de samme hele tiden …
Ja, jeg regner med at det kommer et par, tre stykker til også. Men det er litt uklart enda. Vi har som regel alltid nok mat, til en hel bataljon. Så om det ikke blir storinnrykk her, så fordeler vi restene ut til alle ungene våre. Eller de som vil ha. For det er sjelden vi spiser samme middag to dager på rad. Jeg liker ikke restemiddag. Er litt sær der.
Hjemme hos oss, da jeg var liten, var det min bestemor som stort sett laget middag. Ho bodde der. Det var en skikkelig generasjonsbolig. Bortsett fra at størrelsen ikke var helt tilpasset tre generasjoner i samme hus. Det kunne bli litt knuffing innimellom kan du si. Men stort sett har jeg gode tanker om akkurat det i oppveksten.
Bestemora mi kunne lage skikkelig mat. Og ho tryllet frem de mest fantastiske restemiddagene dagen etter, eller dagen etter der igjen. Det så fristende og flott ut og liknet aldeles ikke på noen rest.
Jeg er ikke helt der. Eller, jeg kan lage mat, har overhodet ikke noe problem med det. Jeg har jo til og med gått et år på Husmorskolen i sin tid. Nesten litt flaut å si det. Det beviser jo bare hvor gammel jeg er blitt nå. Husmorskolen liksom. Høres igrunnen ut som om det var noe som skjedde i forrige århundre. Men det er jo ikke så lenge siden. Bare sånn ca. … eeeh … 30 år siden. Oj! Er det mulig?? Følte meg plutselig som en oldis her. (Bildet er fra google.no, men faktisk så var det ikke så veldig annerledes enn dette).
Vi lærte mye fornuftig der gitt. Alt fra å lage og servere mat, babystell, stryking av herreskjorter … Noe jeg aldri har sagt til drømmemannen. For her stryker han tøyet selv, til og med uten å spørre meg. Jeg kan ikke fordra stryking. Tenker tilbake på den samme bestemora, ho strøyk alt! Fra truser, digre bombesikre sådan, til vaskekluter, lommetørklær og laken. For en jobb!! I skap og skuffer lå alt flott bretta, rett og nøyaktig stablet. Godt ho ikke kan se mitt skap …
Jeg var ynglingen til bestemora mi. Tror ikke jeg kunne gjøre noe galt igrunnen. Men jeg synes ho gjorde litt feil ved å gjøre så forskjell på min søster og meg. Vi var jo tross alt bare to. Sannsynligvis var det ikke med vilje, men det ble bare sånn. Jeg kan ikke fordra forskjellsbehandling, så jeg sa ifra allerede da jeg var barn. Og når ho ikke tok det til seg, og fordelte pengene eller hva det var jeg fikk, mellom min søster og meg, så delte jeg etterpå.
Ho hadde nok vært like glad i meg om ho kom hit nå. Åpna skapene mine og beskuet elendigheten. Er sikker på at ho hadde funnet strykejernet og hele pakka og ordna opp i det der. Sånn at alt hadde hengt der klart til bruk. Det hadde vært greit. For her stryker jeg bare når jeg må. Og det er somregel akkurat i det vi skal noe, når jeg står der med kjolen på og finner ut at denne her var litt vel skrukkete. Da stryker jeg omtrent mens jeg er inni. Eller finner en annen kjole, etter litt banning og steiking for at jeg ikke har noe å ha på meg …
Kan dere ha en fin søndag? Det har jeg bestemt meg for å ha iallefall. :o)
Det snør og snør, men til kvelden har de meldt regn. Noe så teit da, først slippe ned så mye av denne hvite massen for så å la det regne vekk igjen. Rett etterpå. Det må vel kalles dårlig planlegging? Kanskje disse værgudene burde ta seg litt tid til å se fremover, planlegge litt og bli enige før de slipper ned alt over oss stakkars folk som ikke har noe vi skulle ha sagt.
De kunne kanskje lære litt av en og annen bedrift her nede på Moder Jord. Bruke litt tid til møter og planlegging, strategier og forskjellige sånne artige ting. Sånn at de iallefall ble enige om hva de skulle slippe ned over oss. Snø eller regn? Vi vanlige dødelige kan jo ikke få alt her i livet heller, så hvorfor skal de der oppe slippe å ta en avgjørelse?
I visse bedrifter tror jeg de omtrent planlegger seg ihjel. Ja så mye tid går med til alt det der at det nesten ikke er tid til å forandre på noe når alt endelig faller på plass. Eller så skifter de ledere, og da må selvsagt den nye gjøre noe som er enda mer sensasjonelt enn den forrige, så da er det på an igjen!
Jeg hater igrunnen møter. Men skjønner jo at det må til. Iallefall i en viss mengde i en stor eller liten bedrift. Selv om jeg føler at det der er noe som tar litt overhånd innimellom. Hva med å bruke litt mindre tid til å planlegge, og heller sette igang med å få gjort noe? Effektivitet er et bra stikkord!
Kan du tenke deg noe så kjedelig som å være på et møte der møtelederen bare leser opp det som står på prosjektoren? Åsså en halv times tid etter møtet er slutt så får du samme greia på mail … Virkelig givende. Og hvorfor kunne vi ikke heller bare fått greia på mail, og så jobba den timen det hersens møtet tok?
Der jeg jobber har de årlige medarbeidersamtaler. Det er vel temmelig vanlig nå for tia. Vi får spørsmål om hva vi kan og hva vi synes vi bør kunne. Greit nok. Meningen er vel å øke kompetansen, og det høres jo flott ut. På papiret. Når det skal leveres til en av sjefene enda høyere oppe.
I praksis betyr det derimot ikke en dritt. Iallefall ikke for min del. For jeg har jobba i samme bedrift siden 1996 og etter å ha fylt ut disse skjemaene, eller svart på mailene år etter år, så stopper det liksom opp der. Men jøss så positivt det er med en medarbeider som vil noe. Det gir minst ei stjerne i margen sikkert. Men kommer jeg videre av den grunn?
Til å begynne med var jeg forholdsvis ung og lærevillig. Men det var jo et problem, tror jeg, at jeg hadde tre barn. Derfor satsa de heller på de som var enda yngre. Og helst de unge guttene, de fremadstormende jyplingene på 20 som hadde erfaring som en 45 åring. For de blir sikkert aldri syke, ikke får de barn og ikke kommer de i overgangsalderen heller.
Etterhvert gav jeg opp. Jeg la alle tanker om å lære noe nytt, komme litt videre, på is. Konsentrerte meg heller om å gjøre det jeg gjorde bra. Veldig bra. Og gadd ikke tenke på videre kursing. Jeg hadde blitt forbikjørt så mange ganger at nå var det ikke noe vits mer. Synes jeg.
Da forrige mail om kompetanseheving kom hadde jeg ikke tenke å svare. Helt til påminnelsen fra sjefen kom. Han hadde bare fått noen få tilbakemeldinger. Merkelig.
Mitt svar ble slik denne ganga:
Jaja .. nok en kompetansekartlegging, minst den 16. i rekken siden jeg begynte her for 14 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne svarte jeg på, utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott, her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
Men om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller to, slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
Mulig jeg er blitt for gammel, jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
Artig lesing. 🙂 Et hjertesukk som jeg seriøst tar med meg videre. Fikk jeg til svar.
Det er et halvt år siden. Etter den tid har vi omtrent fått bytta om på alle de i ledende stillinger der ute. Og kompetansehevinga er kanskje lagt på hylla – igjen? For nå er det nye skiftplaner som gjelder …
Sol, blå himmel og snø i trærne. Åh! Kan en ha en bedre utsikt? Joda, snø er flott å se på. Men ellers totalt ubrukelig etter mitt syn. Og den kunne også gjerne kommet ned ferdig skuffa.
Natta var heller elendig. Sto opp 3 og satt i sofaen en stund, laget meg en kopp te – og sovnet fra hele greia. Fikk tusta meg ned i senga etterhvert og sov mer eller mindre til nærmere halv 11. Ikke bra. Jeg liker ikke å sove så lenge. Er livredd for å snu døgnet! Men får vel starte på Melatonin igjen og se om det hjelper. Før jeg er helt på bånn søvnmessig igjen.
Øresus, svettetokter, verk i beina og egentlig resten av kroppen også. Om jeg kjenner etter, men det skal en jo helst ikke gjøre. Det er på plass alt sammen! Mulig jeg burde ha sittet med beina høyt i går likevel? Men det er ikke alltid så lett det der, iallefall ikke når psyken er blitt såpass at jeg kjeder meg. Og det er jo et godt tegn vil jeg si, for jeg har jo hatt en del uker her som jeg bare har gått rundt og ikke følt noe. Ja, det er absolutt noen skritt i riktig retning når kjedsomheten trenger seg på. Da vet jeg iallefall at jeg lever!
Venter på en henvisning til øre, nese, hals. Synes jeg har venta lenge nå. Flere måneder. Og legen sa det kom til å skje kjapt? De har sikkert en litt annne tidsberegning enn meg. Jeg vet jo at det ikke er en dritt å gjøre med den pipinga i ørene, men jeg er kommet så langt nå at jeg tenkte jeg kunne forsøke en sånn motlydsender eller hva det heter. Kunne iallefall brukt den når jeg var hjemme, om det funker da, for så hadde jeg fått fred noen timer hvert døgn. Bedre enn dette bråket hele tiden. En blir faktisk temmelig sliten av at det aldri er stille, enda så rart det kan høres ut …
Jepp, det var dagens klageblogg! Får vel se å finne på et eller annet, istedenfor å sitte her og psyke meg ned.
Hadde tenkt å gå på trening i dag også. Men nå ble det heller til at jeg skuffa snø. Er viktig å ikke overdrive med sånne kroppslige utskeielser. Det har liksom vært drømmemannen som har skuffa her hos oss, etter at jeg fant han. Jeg hadde nesten glemt åssen en spade eller snøskuffe så ut. Men da jeg kom ut utenfor, egentlig for å inn i garasjen og rydde litt (?), så fant jeg ut at den stakkars mannen ikke kunne komme hjem til dette kaoset i dag også. Han skuffa jo hele gårdsplassen helt ned til belegningssteiene i går.
– Dette var kanskje ikke så lurt gjort! Sa drømmemannen da han kom hjem. Men jeg skulle jo bare vise at jeg ikke er helt krøpling enda. Skulle gjøre han glad for at han slapp unna denne drittjobben i dag. Åsså tenker han mer på meg enn på at han slapp unna. Skjønn mann jeg har. Og det går sikkert bra med meg, er jo ikke armene mine det er noe i veien med.
Måtte også skuffe en sti i hagen. Slik at vi kan komme frem til badestampen. Lokket på den har knekt i løpet av vinteren, så vi burde nok hatt den under tak heller. Da hadde det også vært koselig å sitte der ute når det snør eller regner. Og det har det jo gjort mye denne vinteren. Men vi kan ikke ha mer tak her, for den ligger mellom grilbua og ei bod. Så skal det skje, at den blir brukende i all slags vær, så må den inn i boden. Og bodplass er ikke akkurat det vi har nok av. Må tenke nøye gjennom dette her før vi eventuelt gjør noe.
Zenta elsker snø. Ho er helt vill når ho er ute. Ruller rundt og oppfører seg som ho er hvalp igjen. Hopper etter snøen når vi prøver å forflytte den. I dag klarte jeg å klappe til ho med spaden rett i nebbet. Ho som hyler for den minste lille ting. Dette må ha gjort litt vondt, men ho ensa det ikke. Gleden over vinteren var tydeligvis mye større enn et lite slag i trynet.
På bildet her er ho bare 3-4 måneder. Allerede da var det gøy med vinter. Men ho visste vel ikke om noe annet heller på det tidspunktet. Vi blir jo klokere etter som årene går de aller fleste av oss …
Jeg tenker masse for tia. På både det ene og det andre. Hvordan det blir å komme tilbake til jobb. Hvordan de andre tenker om meg, nå som mange av dem sikkert har lest nedturen min her på bloggen. Men jeg tenker også på at jeg føler meg bedre, et lite skritt i riktig retning for hver dag. Jeg er gladere og ser ikke så mørkt på alt lengre. Selv om noen ting burde ha funka litt bedre. Som beina og nattesøvnen. Men det siste der er jo absolutt blitt bedre det også, til tross for at det innimellom kommer en våkenatt. Det får jeg heller tåle. Om de ikke kommer så alt for ofte og alt for tett.
Tenker også på Mexico-turen. På mange måter gleder jeg meg ikke. Mest fordi jeg føler meg så stygg for tia. Feit og dissete og helt ute av form. Hvem har vel lyst til å vise det frem på ei strand? Men jeg lurer også på hvordan beina blir der nede i varmen. Har hørt at de som har problemer med hovne og vonde bein blir verre når det er sommer og sol. Jeg har ikke så lang erfaring i dette her, for mine bein var helt normale og funka helt greit til jeg ble operert. Det var da hele elendigheta starta.
Innimellom de negative tankene er det altså noen positive også. Faktisk ganske mange. Og de formerer seg ettersom dagene går. De har kanskje ikke tatt helt over styringa enda, men jeg håper det kommer seg etterhvert.
Nå skal vi snart ha middagsbesøk av min eldste datter og barnebarnet. Pluss pappa’n til ungen. Jeg vet ikke helt om de er sammen eller ikke. Det har vært mye sjau der i de siste månedene. Det vet jeg godt, vi snakker jo en del sammen og dessuten bor de vegg i vegg. Eller han flytta ut før jul, men nå har han vært her litt i det siste igjen. Ikke noe er jo så godt som når en får det til å fungere, samlivet, men om det ikke går så er det heller ikke noe å tviholde på. Mener jeg. Det er ikke godt for noen om en ikke kan leve sammen uten at det blir bråk og tretting, spesielt ikke for barna. Men en må ta og gi, det er jo litt av det å kunne klare denne bragden det er å dele livet med et annet menneske. Og når det bare er den ene som gir og gir og gir, og den andre gir fullstendig blaffen, da er det ikke godt å få det til. Dette tenker jeg også en del på, selv om det absolutt ikke er mitt problem.
Jeg skulle ønske alle andre også hadde en sånn drømmemann som jeg har fått …
Dette var synet da jeg dro vekk gardinene på soverommet. Enda mer snø. Tror minst det har kommet 15 cm her i natt. Da vi la oss i går regnet det. Skal si disse værgudene jobber for tia. Selv om de tydeligvis har litt problemer med å bestemme seg for hva de skal sende nedover …
I dag hadde jeg gleda meg til besøk. Men fikk akkurat en avlysing pga. været. Og det skjønner jeg jo godt, var inne på tanken alt før den meldinga kom. Om ho virkelig var så tøff at ho skulle ut i dette kaoset når det strengt tatt ikke var nødvendig. Ho bor liksom ikke bare rett rundt første sving heller …
Hva dagen skal inneholde vet jeg ikke helt enda. Bortsett fra at vi får tre middagsgjester kl. 5. Kanskje jeg bare må sitte her med beina høyt, for etter løpinga i loftstrappa i går hovnet de opp til det ugjenkjennelige, igjen. Åh, jeg kan ikke fordra disse undersåttene mine for tia. Tror det må ha skjedd en forveksling en plass. For det ser ikke engang ut som mine bein dette her!
Ha en fin dag alle sammen – med eller uten snø! :o)
Det lysnet og da fikk jeg se det. Det er skikkelig julesteming utenfor igjen. Regnet de siste dagene er bytta ut med snø, minst 6 cm nysnø ligger ute på plenen. Oppå den gamle grå med kvister og hundebæsjer strødd overalt. Ramla mye rart ned fra trærne her da det var storm på nyttårsaften. Ja, ikke bæsjen da, den er selvprodusert av husets bikkje.
Snøen henger så flott i trærne. Det er som et postkort. Mangler bare den blå himmelen og sola, men pyttsann, kan ikke henge seg opp i detaljene alltid. Selv om jeg har litt problemer med akkurat det der. Detaljene er viktig for å få det helt perfekt. Litt sykelig der jeg, men jobber med saken.
Før når jeg skulle kjøpe et eller annet måtte jeg sjekke det fra alle bauger og kanter. Om det var en bukse så kunne ikke sømmen være skeiv, eller forskjellig fra bein til bein. Sømmen skulle gå rett ned på siden, ikke sånn litt forover eller bakover. Da kunne jeg ikke ha den buksa. Jeg sjekka også de fleste andre tingene. Ting som lå i eska måtte jeg åpne og overbevise meg selv om at det ikke var noe feil på det. Skulle jeg kjøpe planter ble de nøye granska før de ble med hjem. Puuunh .. det er skikkelig slitsomt å ha det sånn! Men som sagt, jeg jobber med det. Bl.a. fordi jeg ser selv at det nesten er en slags tvangstanke det der, men også fordi alt tar så forferdelig lang tid når en oppfører seg på denne måten.
Til og med mat må jeg studere nøye før jeg legger det i handlekorga. Men slutta offisielt da drømmemannen kom med en liten historie fra en kollega. Han hadde nemlig også en sånn pirkete, studerende kjærring. Så når ho skulle kjøpe agurker så tok ho opp den ene etter den andre og kikka, glodde og klemte på den, fra alle kanter. Helt til mannen en dag lente seg inntil henne og sa: -Det er et prøverom borte i kroken der …
Ja, den der hjalp jaffal på meg. Nå studerer jeg mer i det skjulte. Så ikke alle skal se hvilke sykelige tvangstanker jeg har. Ikke engang drømmemannen. Han tror sikkert jeg er helt over det, mens jeg fortsetter å kikke. Men det er jo ikke så rart heller akkurat, for det er så masse dritt som ligger i disken på de aller fleste matbutikkene, og det er kjempekjipt å komme hjem med skrukkete tomater, halvråtten salat og vasne gulrøtter. For jeg er aldri sånn at jeg går tilbake og klager. Nei da havner det i søpla.
Nå er juletreet slått sammen og trøkka ned i eska igjen. Jepp, vi har plastjuletre, noe jeg aldri skulle ha i mitt hus. Men det er jo så flott og perfekt å se på så egentlig er jeg veldig glad i dette treet jeg. Selv om det føles litt rart når det skal ned igjen. Ikke ei barnål noen plass, jeg deler det i tre deler og lar til og med lysene henge på. Og hvert år er det like spennende å se om det får plass i den eska det kom i. Til nå har det gått greit.
Sammen med resten av julepynten ligger det nå på loftet. Det var litt av en jobb og kjempekjedelig. Mye koseligere å ta det frem enn å pakke det vekk egentlig. Og det ble veldig tomt her.
Dagen min har vart i en hel liten evighet allerede. Dere andre er sikkert bare halvveis omtrent. Sitter på jobb og har nedtelling, snart er arbeidsdagen over. En lang kjedelig dag kanskje. Eller en forferdelig stressende dag. Noen ganger ønsker vel alle at de kunne bli litt syke, bare for en liten stund, og få noen ekstra “fridager”. Jeg har faktisk aldri vært der, i tankene, men havnet her likevel. Hjemme, borte fra kollegaer og daglige gjøremål. Og egentlig er det drittkjedelig. Det rare er det at jeg er mye mer effektiv når jeg har vært på jobb enn når jeg bare vimser rundt hjemme hele tiden. Men det er vel en grunn til at jeg er sykmeldt også da. Gleden og pågangsmotet forsvant plutselig.
Jeg er i ferd med å grave det frem igjen! Jeg vet det ligger der en plass, under dritten og gørra og alt det andre som plutselig raste ned her. Omtrent som etter en storm vettu, det må ryddes og sorteres litt, før en får frem det fine igjen. Smilet, gleden og de gode tankene.
Jobber litt med den saken åsså og er på rett vei! :o)
Bildet skulle vært lastet opp i str. 700 px, men det passet ikke i størrelsen på bloggen her, litt av den ene siden forsvant .. derfor er det mindre. Kun 500. Men fant ut at det var viktigst å få frem hele bildet. Håper jeg ikke blir skvisa ut pga. dette iallefall.
