Dagen er såvidt begynt. Likevel har vi allerede hatt både regn og snø. Akkurat nå snør det veldig. Store hvite flak. Jeg har til og med vært ute å kjørt tidlig på morrakvisten. Dattera i hybelen skulle på jobb og det går ikke noen buss så tidlig. Derfor, altså, måtte mor trå til. Eller måtte og måtte, jeg måtte jo ikke. Ho er ikke storforlangende ho der. Ho er temmelig sta også, og så er ho voksen! Og da skal en jo ikke være avhengig av andre … uansett hvor mye en trenger det innimellom … Lurer på hvor ho kan ha fått den innstillinga fra?

I dag skal vi ha middagsbesøk av det yngste barnebarnet og foreldrene. Er en stund siden vi har sett han nå. Er jo ikke helt lett og få fordelt seg rundt til alle besteforeldrene når det fins 8 av dem! Litt av et slit det der, men det må jo på mange måter være litt greit også. Om en organiserer seg riktig kan en jo få servert ferdig søndagsmiddag temmelig så ofte. Eller midt i uka for den saks skyld. Uten av en går igjen hos de samme hele tiden …

Ja, jeg regner med at det kommer et par, tre stykker til også. Men det er litt uklart enda. Vi har som regel alltid nok mat, til en hel bataljon. Så om det ikke blir storinnrykk her, så fordeler vi restene ut til alle ungene våre. Eller de som vil ha. For det er sjelden vi spiser samme middag to dager på rad. Jeg liker ikke restemiddag. Er litt sær der.

Hjemme hos oss, da jeg var liten, var det min bestemor som stort sett laget middag. Ho bodde der. Det var en skikkelig generasjonsbolig. Bortsett fra at størrelsen ikke var helt tilpasset tre generasjoner i samme hus. Det kunne bli litt knuffing innimellom kan du si. Men stort sett har jeg gode tanker om akkurat det i oppveksten.

Bestemora mi kunne lage skikkelig mat. Og ho tryllet frem de mest fantastiske restemiddagene dagen etter, eller dagen etter der igjen. Det så fristende og flott ut og liknet aldeles ikke på noen rest.

Jeg er ikke helt der. Eller, jeg kan lage mat, har overhodet ikke noe problem med det. Jeg har jo til og med gått et år på Husmorskolen i sin tid. Nesten litt flaut å si det. Det beviser jo bare hvor gammel jeg er blitt nå. Husmorskolen liksom. Høres igrunnen ut som om det var noe som skjedde i forrige århundre. Men det er jo ikke så lenge siden. Bare sånn ca. … eeeh … 30 år siden. Oj! Er det mulig?? Følte meg plutselig som en oldis her. (Bildet er fra google.no, men faktisk så var det
ikke så veldig annerledes enn dette).

Vi lærte mye fornuftig der gitt. Alt fra å lage og servere mat, babystell, stryking av herreskjorter … Noe jeg aldri har sagt til drømmemannen. For her stryker han tøyet selv, til og med uten å spørre meg. Jeg kan ikke fordra stryking. Tenker tilbake på den samme bestemora, ho strøyk alt! Fra truser, digre bombesikre sådan, til vaskekluter, lommetørklær og laken. For en jobb!! I skap og skuffer lå alt flott bretta, rett og nøyaktig stablet. Godt ho ikke kan se mitt skap …

Jeg var ynglingen til bestemora mi. Tror ikke jeg kunne gjøre noe galt igrunnen. Men jeg synes ho gjorde litt feil ved å gjøre så forskjell på min søster og meg. Vi var jo tross alt bare to. Sannsynligvis var det ikke med vilje, men det ble bare sånn. Jeg kan ikke fordra forskjellsbehandling, så jeg sa ifra allerede da jeg var barn. Og når ho ikke tok det til seg, og fordelte pengene eller hva det var jeg fikk, mellom min søster og meg, så delte jeg etterpå.

Ho hadde nok vært like glad i meg om ho kom hit nå. Åpna skapene mine og beskuet elendigheten. Er sikker på at ho hadde funnet strykejernet og hele pakka og ordna opp i det der. Sånn at alt hadde hengt der klart til bruk. Det hadde vært greit. For her stryker jeg bare når jeg må. Og det er somregel akkurat i det vi skal noe, når jeg står der med kjolen på og finner ut at denne her var litt vel skrukkete. Da stryker jeg omtrent mens jeg er inni. Eller finner en annen kjole, etter litt banning og steiking for at jeg ikke har noe å ha på meg …

Kan dere ha en fin søndag? Det har jeg bestemt meg for å ha iallefall. :o)